Mye tyder på at vi vil få en valgkamp der Venstre, MDG og SV vil kreve at områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja ikke blir konsekvensutredet dersom de skal være en del av et regjeringssamarbeid. AUF har nå gjort dette til sin viktigste sak, og dersom Arbeiderpartiet og LO-kongressen også sier nei til konsekvensutredning, så spøker det for en viktig finansieringskilde til fremtidens velferd.
Argumentasjonen som brukes av AUF og andre er preget av lite forståelse og manglende kunnskap om moderne klimapolitikk. Debatten om konsekvensutredning bør være en miljødebatt, ikke en klimadebatt. For det er udiskutabelt snakk om sårbare områder, men i et klimaperspektiv så er konsekvensene ubetydelige. Når Norge er en del av EUs kvotesystem, så har vi sagt oss villige til å kutte 43 prosent av klimagassutslippene innen 2030. Hvor klimagasskuttene skjer, spiller ingen rolle, så lenge de totale utslippene i Europa går ned. Dette er et viktig mål, og som viser styrken i det europeiske klimasamarbeidet.
Kvotesystemet rammer kvotepliktig sektor. Dette er for eksempel flytransport, deler av industrien og olje- og gassnæringen. Slik EUs kvotesystem er bygget opp så har Norge to alternativer for å oppfylle målene vi har satt oss. Vi kan enten kjøpe kvoter som kutter utslipp i andre land, eller så kan vi kutte utslipp selv. Uavhengig av hva man velger, så vil de europeiske klimagassutslippene reduseres. Da er det skremmende at enkelte tar til orde for en politisk styrt avvikling av den viktigste næringen i Norge, uten at det vil ha en klimaeffekt.
Det er ingen tvil om at det er snakk om sårbare områder, men å gjøre det om til en klimadebatt, er et farlig feilspor. Vi trenger en grundig konsekvensutredning for å vite hvilke konsekvenser boring vil ha, men boring vil ikke ha noen global klimaeffekt. Så når AUF gjør dette til sin viktigste kampsak, tyder det på manglende innsikt og forståelse av moderne klimapolitikk.