Jeg har vært aktivt medlem i Arbeiderpartiet i 43 år. Det ante meg at valgresultatet ikke ville bli godt, men jeg kunne ikke tro det kunne bli så dårlig som det ble. Noen viktige politiske budskap ble borte i strategiarbeidet og i valgkampen.
8. november i fjor kom nyheten om at Arbeiderpartiet sammen med Høyre og FrP var blitt enig om langtidsplanen for Forsvaret.
Jeg tenkte da: Er dette mulig på dagen for det amerikanske presidentvalget? Er Ap og Høyre så sikre på at Hillary Clinton vinner at de tør gjøre dette på denne dagen? For Frp var jo situasjonen annerledes. De har jo sine politiske venner på republikanernes høyre fløy og ønsket et annet utfall av presidentvalget. Så gikk det som det gikk. Trump ble valgt.
Dagen etter holdt statsminister Erna Solberg en pressekonferanse der hun forsikret om at Norges forhold til USA ville forbli godt. Norge og USA hadde viktige felles verdier som vi ville forsvare. Tysklands Angela Merkel derimot stilte på sin pressekonferanse flere grunnleggende spørsmål om hvor mange verdier som fortsatt var felles.
Fra Ap kom det da noen antydninger om at Norge burde se mer på mulighetene for et sterkere nordisk og europeisk sikkerhetspolitisk samarbeid. Så ble det stille.
Noen uker seinere kom det formelle vedtaket av langtidsplanen der Ap, Høyre og Frp utgjorde flertallet.
Et kjernepunkt i planen er at den forsterker vårt allerede tette sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid med USA. Kjøpet av 52 amerikanske kampfly F-35 til 72 milliarder kr. er det største våpenkjøpet Norge noen gang har foretatt. Flere norske høyteknologibedrifter er involvert i samproduksjonen med den amerikanske våpenprodusenten. Vi bindes til USA økonomisk og teknologisk for minst en generasjon og i en størrelsesorden som er enestående sammenlignet med noe annet NATO-land.
Ikke bare det, Ørlandet bygges ut med 8 milliarder kr. som base for de samme flyene. Noen mil unna på Værnes øver vedvarende flere hundre amerikanske elitesoldater. Vi har de facto en amerikansk militærbase i Norge i fredstid. Hva ville Einar Gerhardsen sagt om dette?
Samtidig har vedtaket om langtidsplanen svekket Forsvaret i nord. Nedleggelsen av Andøya flystasjon og flyttingen av helikopterbasen fra Bardufoss til Østfold er klare uttrykk for det. I tillegg er hæren og heimevernet svekket mens sjøheimevernet avvikles. Et godt samspill mellom forsvarspolitikk og distriktspolitikk øker engasjementet for og tilliten til Forsvaret i lokalsamfunn og regioner over hele landet. I Nord-Norge er dette nå svekket, og det skaper utrygghet hos folk i nord.
Når det gjelder vår store og mektige nabo i øst, Russland, har Solberg-regjeringen forsømt vitale norske interesser. Hverken stats- eller utenriksministeren har vært på arbeidsbesøk i Moskva, samtidig som de har vist sin moralske pekefinger om Russlands overgrep i Ukraina.
Utenriksministeren har derimot vært på besøk i verdens rikeste og verste terroriststat, Saudi Arabia. Ingen annen stat har mer bidratt til utbredelsen av islamistisk fundamentalisme og dermed terrorisme enn Saudi Arabia. Landet er en nær alliert av USA, og president Trump ble nylig hyllet med en «fredspris» under sitt besøk der.
Alt dette har skjedd i en situasjon der tre av fire nordmenn i en meningsmåling i Dagbladet nylig mente at president Trump er en fare for verdensfreden mens over 50 prosent satte sin lit til at Putin ville bruke vettet i den spente internasjonale situasjonen vi nå har. Her er nordmenn flest på linje med andre vest-europeere.
Mange er derfor opptatt av behovet for en nyorientering i utenriks- og sikkerhetspolitikken i retning det nordiske og det europeiske med mer vekt på politikk og samarbeid og mindre vekt på våpen. Hvorfor er det da ingen som lenger snakker om Stoltenberg-rapporten fra 2009 som hadde mange konkrete forslag om økt samarbeid i Norden?
I bistands- og utviklingspolitikken har Norge under Solberg-regjeringen tapt innflytelse og omdømme.
Det var stille om disse sakene fra Aps side i valgkampen, men velgerne, ikke bare i nord, men over hele landet ga en rungende tilbakemelding. Ap har mistet tillit som det ledende parti i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Hvordan var dette mulig med Jonas Gahr Støre som partileder? Han var i den forrige regjeringen vår store og trygge utenriksminister.
Innvandrings- og integreringspolitikken har gjennom polariseringsminister Listhaugs mange negative utfall og markeringer blitt framstilt som mislykket mens det motsatte er tilfelle. Norske lokalsamfunn mestrer disse utfordringene godt. Hvorfor hadde ikke Ap-ledelsen snakket med noen av sine dyktige ordførere og formidlet videre noen gode fortellinger om dette i valgkampen?
Frank Aarebrot foreslo like før sin død at Ap skulle gi prioritet til avskaffelsen av det han kalte «blåruss-styret» i offentlig sektor eller New Public Management, et synspunkt som har bred støtte i fagbevegelsen. Hvorfor lyttet ikke Ap ledelsen til sitt eget medlem, vår eminente professor for dette saksområdet?
Tilbake til Nord-Norge. Tidligere i år hadde Jonas Gahr Støre noen spennende artikler og foredrag om nysatsningen i nordområdene og utviklingen av ressursene i havområdene, og han skrev og talte om mye mer enn bare olje. Men så ble det stille. Hvorfor?
Samtidig var Aps standpunkt om oljeleting rundt Lofoten et dødens budskap til velgerne i nord.
Hva nå mitt gode Arbeiderparti?
Det dummeste og mest ødeleggende av alt er nå å starte en lederstrid.
Ap-ledelsen bør heller reise på studietur til Labour i Storbritannia. Da valgkampen startet der tidligere i år, lå Labour på 30 prosent. «Besserwissere» i Norge og Europa utpekte partilederen Jeremy Corbyn som hovedårsaken til Labours svake stilling. Men han og folkene rundt ham fant de politiske nervestrengene som ga gjenklang i folket. Da stemmene var talt, hadde Labour 44 prosent og var bare få mandater fra å ta regjeringsmakten, en framgang ingen hadde turt spå. Siden har Labour klart seg godt. Det er ro og stor politisk arbeidskraft i partiet. Ved neste valg blir Jeremy Corbyn mest sannsynlig Storbritannias nye statsminister. Ap-ledere, god tur til London.