Bare i fjor bygget svenskene åtte ganger så mye motorvei som oss.

SVs stortingskandidat Ingunn Gjerstad, skriver i sitt tilsvar i Dagsavisen (18/3) at «Samferdsel er politikk, fordi det er viktig for hvordan vi ønsker å utvikle samfunnet vårt». I så fall må jeg si at det er leit at SV, etter åtte år i regjering, ennå ikke har sett seg tjent med å gi landets befolkning en bærekraftig vei- og banestandard.

Vi henger etter allerede i dag, og gitt den rødgrønne regjeringens prioriteringer, er det ingenting som tyder på at vi klarer å ta igjen etterslepet i overskuelig framtid. Det er egentlig ganske påfallende hvor lite interessert Gjerstad er i å tenke nytt; vi har prøvd de rødgrønne løsningene i flere år nå, og det er åpenbart at de ikke virker. Bare i fjor bygget svenskene åtte ganger så mye motorvei som oss, uten oljepenger og uten bompenger. Det er et etterslep i vedlikehold på flere titalls milliarder kroner og det tar hele ti år å få ferdigstilt et større veiprosjekt. Likevel mener Gjerstad i fullt alvor at dette ikke kan gjøres bedre.

Jeg tror, for å si det forsiktig, at det er rom for forbedring. Jeg tror vi kan få satt samferdselsutbyggingen i riktig gir ved å gjøre tre ting: 1) belønne resultater framfor virkemidler, 2) se hele landet under ett og koordinere samferdselsinvesteringene og 3) prioritere det som til enhver tid er mest samfunnsøkonomisk og klimavennlig. Hvorfor er SV uenig i dette?

I Høyre-styrte Oslo reiser stadig flere kollektivt og lar bilen stå. Problemene oppstår ved inn- og utreise fra byen: pendlere som ikke stoler på at det er plass på toget og at det går når det skal, kjører heller bil. Osloregionen trenger et kjempeløft skal den klare å håndtere ytterligere befolkningsvekst. Og siden regionen styres av 72 kommuner og tre fylkeskommuner, alle med egne folkevalgte nivåer, krever det enormt med politisk arbeid for å få satt i gang større prosjekter. Det er for øvrig verdt å merke seg at miljøpartiet SV trakk seg fra arbeidet med Oslopakke 3 fordi de ikke ønsket kollektivfelt på E18.

Jeg tror det kan være fornuftig å få prioriteringene innen samferdsel på en armlengdes avstand fra politikerne. I et overadministrert land som vårt, resulterer dagens ordning i klattvis utbygging, utrygge veier og innstilte tog. Det resulterer ikke minst også i at vi ikke når de målene for klima og miljø som vi har satt oss. Jeg vil anbefale Gjerstad å ikke bli provosert over at Oslo Høyre foreslår nye ideer og bedre løsninger, men heller å la seg inspirere, slik SV gjorde da vi foreslo å fjerne en stor brems for boligbyggingen ved å redusere antall innsigelsesinstanser.

Det er sant som Gjerstad skriver, at politikk dreier seg om prioriteringer. Men skal man få ting gjort må man i tillegg interessere seg for resultater.

I World Economic Forum rangeres Norges vei-
infrastruktur på 84. plass, mellom Indonesia og India. Vår jernbane rangeres på en 54. plass, sammen med Jordan og Tunis. Det må være mulig å gjøre det bedre.

Bare i fjor bygget svenskene åtte ganger mer motorvei enn oss. Uten oljepenger og uten bompenger. Jeg tror mye av årsaken til dette ligger i hvordan vi organiserer utbyggingen av landets infrastruktur og ikke minst hvordan vi finansierer den.

Vi bør la oss inspirere av svenskenes gode resultater og deres Trafikverket, en etat som har ansvaret for den langsiktige planleggingen og ser trafikk på vei og jernbane, sjø- og luftfart under ett. Riksdagen bevilger Trafikverket en stor sum penger for tolv år, og gir fagetaten i oppdrag å finne de prosjektene som gir de beste samfunnsøkonomiske resultatene og dermed er best for landet som helhet.

Vi kan også la oss inspirere av Østerrike. Der er samferdselsetaten skilt ut som eget aksjeselskap. Hensikten er den samme som i Sverige: Holde politikerne på armlengdes avstand fra detaljprosjektering og unngå årlig politisk dragkamp om budsjett og prioriteringer i prosjekter som allerede er påbegynt. Det viktigste er ikke hvilken av de to modellene vi velger - og kanskje kan de kombineres. Men resultatet må være mindre politisk styring, en helhetlig tilnærming til samferdselssektoren og at vi får mer vei og bane for pengene. Oslo Høyre har derfor satt dette temaet på dagsorden i Høyres programprosess som avsluttes på landsmøtet i mai.

Våre to største flyplasser, Gardermoen og Flesland, skal de kommende årene bygges ut for hele 15 milliarder kroner, men dette er det liten debatt rundt. Det er tilsynelatende liten interesse for å diskutere om summen er riktig eller om det er riktig å satse på akkurat disse to flyplassene. Jeg tror årsaken til at det er lettere å investere i flytrafikk enn i veier, ligger i hvordan flyplassene drives: de behandles som vanlige investeringer som gjennomføres av egne selskaper, betales av brukerne gjennom avgifter og priser, og investeringene finansieres opp mot de fremtidige inntektene Avinor får fra brukerne.

Når det skal investeres i vei, har vi derimot valgt en løsning hvor investeringskostnadene dels dekkes over statsbudsjettet og dels via bompenger, og alle prosjektene detaljstyres gjennom vedtak i regjering og storting. En slik modell inviterer til et politisk spill, som ofte resulterer i underinvesteringer og feilprioriteringer. Ettersom veiprosjektene finansieres gjennom årlige budsjettvedtak i Stortinget, blir det finansieringen som styrer fremdriften i prosjektet - ikke fremdriften som styrer finansieringen. Resultatet av alt dette er dyre, forsinkede samferdselsprosjekter og klattutbygging av våre viktigste samferdsels­korridorer.

Eksemplene er mange. Planleggingen av ny firefelts vei gjennom Vestfold startet i 1985. Den vil stå ferdig i 2017. Nytt dobbeltspor for jernbanen mellom Oslo og Ski, en strekning på 20 km, vil det ta 12 år og koste 20 milliarder kroner å bygge. Det er åpenbart at vi må tenke nytt om hvordan vi planlegger, finansierer og gjennomfører viktige infrastrukturprosjekter i Norge.

Ett av kriteriene som bør ligge til grunn for samferdselsprioriteringene i Norge må være at vi må prioritere de korridorene som gir størst samfunnsnytte først. Det finnes mange gode eksempler på slike prosjekter, rundt byene og i distriktene. En fersk rapport fra Statens vegvesen viser for eksempel at prosjektene som utgjør Oslopakke 3 vil gå med milliardoverskudd: for hver krone man investerer i Oslo-trafikken, får man igjen 2,43 kroner. Dersom man investerer i det som til enhver tid gir størst samfunnsøkonomisk nytte, kan vi få transportplaner som er mindre preget av politikere som skal hilse hjem og mer rettet mot samfunnets reelle transportbehov. Ved å koordinere utbyggingene, kan det også bli lettere å nå klimapolitiske mål, og man kan oppnå økonomiske og tidsmessige gevinster ved å utlyse større prosjekter internasjonalt.

Noen vil forsøke å gjøre dette til en by/land-debatt. Det er det ikke. Uavhengig av hvor veien bygges, bør den bygges slik at vi får mest mulig vei for pengene. Så er det riktig at mange av de mest samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjektene vil være rundt og mellom de store byene. Det er imidlertid til fordel for alle at transitt av personer og gods til og fra hele landet flyter godt. Det heter seg at ingen har så dårlig tid som en død laks på vei til kontinentet. Det vil være synd om den ble stående som sild i tønne rundt Oslo.

Ingen bør stå med lua i hånden og ydmykes offentlig. Likevel skjer dette daglig i Norges byer. Det er nødvendig å handle.

Høyres sterke bidrag i utformingen av det norske velferdssystemet har alltid vært forankret i at folk skulle slippe å være prisgitt andres tilfeldige velvilje. Ingen skulle måtte stå med lua i hånden og ydmykes offentlig. Likevel er det dette vi ser utspille seg daglig i Norges byer.

Tiggingen har økt både i omfang og pågåenhet de siste årene. Vedtaket om forbud mot tigging fra Høyres landsmøte forrige helg er en respons på utviklingen. Det var nødvendig å handle.

Det bør sitte langt inne for en liberal sjel å forby mennesker å be om hjelp, noe den engasjerte debatten på Høyres landsmøte også vitnet om. Når vi nå likevel går inn for et forbud, er det fordi det finnes andre og bedre alternativer til tigging. Personer i nød skal ikke være avhengig av forbipasserendes vilkårlige sympati.

Mennesker i nød og fattigdom trenger først og fremst hjelp som tar tak i årsaken til fattigdommen, ikke penger i koppen. Å tillate mennesker å nedverdige seg selv offentlig, er en misforstått form for toleranse.

Vi har i dag et sosialt hjelpeapparat som bistår mennesker i nød. Derfor er det hovedsakelig bare to grupper som tigger i Norge. Den ene er rusmisbrukere. Disse fortjener behandling og gode alternativer til å tigge.

I 2009 innrømmet daværende kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell at rusomsorgen har vært neglisjert i to tiår. Den gang var det 4.000 rusmisbrukere i behandlingskø. Tre år etter Solhjells innrømmelse er denne «skammens kø» like stor. Mer enn 4.000 rusavhengige venter på behandling. Ventetida for rusbehandling har økt betydelig siden 2006.

Det finnes verdige alternativer til tigging. I Norge i dag har vi elleve ulike gatemagasiner, der =Oslo kanskje er det mest kjente. Slike tiltak gir en mulighet til et liv med langt mer selvrespekt og mening i tilværelsen enn tigging. Samtidig skal målet alltid være at rusmisbrukere får behandling. Tigging skal ikke være nødvendig i et moderne velferdssamfunn.

Det er paradoksalt at velferdssystemet vi har utviklet så ofte fokuserer på alle dem som allerede greier seg fint, enten det er toinntektsfamilier som trenger barnehageplass, eller den friske, ressurssterke etterkrigsgenerasjonen som får ekstra betalt for å gå av med avtalefestet pensjon.

Men for dem som trenger velferden aller mest, oppleves det varme fellesskapet altfor ofte som en kald skulder. Vi må gjøre mer for dem som trenger det mest, og før vi prioriterer stadig mer til det komfortable flertallet.

Den andre gruppen tiggere er dem vi har sett en oppblomstring av de siste årene: Utlendinger som kommer hit under dekke av å være turister. Dessverre er formålet et annet, nemlig tigging. Dette er en mer organisert form for tigging enn hva vi er vant til i Norge, og pågåenheten er også av en annen karakter.

Bak denne gruppen står svært ofte kyniske bakmenn som utnytter fattige mennesker på det groveste i en form for organisert kriminalitet. Dette må bekjempes, ikke oppmuntres. Å si nei til tigging kan kanskje hindre at mennesker lures til å reise flere tusen kilometer i håp om et bedre liv, men ender opp som ofre for kriminelle bander og blir involvert i mer alvorlig kriminalitet.

Et tiggeforbud i Norge sender et signal ut over landets grenser om at tigging ikke er en akseptabel levevei i Norge. Samtidig kan vi fortsatt bidra til å ta tak i denne gruppens utfordringer gjennom vår deltakelse i internasjonale avtaler og støtteordninger.

Romfolkets situasjon kan forbedres gjennom et aktivt samarbeid mellom EU og de aktuelle landene som Romania og Bulgaria. Deres fattigdom løses ikke med våre tikroninger. Det er en bjørnetjeneste å opprettholde denne kanalen for tiggeturisme som først og fremst bidrar til å skape et marked for organisert kriminalitet.

At tiggingen øker i frekvens kan ha uheldige konsekvenser for limet i samfunnet, tilliten til og omsorgen for hverandre kan faktisk reduseres. Og stadig gå forbi tiggere i sine daglige gjøremål skaper ikke et bedre samfunn der alle blir varmere mennesker fordi man hele tida får en påminnelse om hvor heldig man er.

Den pågående tiggingen kan i stedet bidra til et samfunn der borgerne blir kyniske etter hvert som man i større og større grad opparbeider seg økende irritasjon eller immunitet mot empati.

Når Høyre ønsker å forby tigging, kommer beskyldningene om at vi ønsker sosial rensing av gatebildet. Ute av syne, ute av sinn. Det har aldri vært vårt anliggende. Tvert om, i et land der ingen, i teorien, behøver å tigge av nødvendighet, så handler bekjempelse av tigging om å beskytte mennesker mot seg selv og mot offentlig ydmykelse. Gjennom lovgivning som tillater tigging, signaliserer vi egentlig at vi har gitt opp tiggerne.

Vi har sosiale velferdsordninger som gjør at alle er sikret hjelp til livsopphold og personlig verdighet. Hvorfor er det da noen som ikke benytter seg av det sosiale sikkerhetsnettet? For selv om tigging i teorien ikke skulle være nødvendig, kan det i praksis være vanskelig å unngå for den det gjelder.

I så fall må vi spørre oss selv om de sosiale ordningene er gode nok, treffsikre nok eller om vi er for slappe med å stille krav. Kanskje er det en kombinasjon av de tre, eller kanskje har vi en sosialtjeneste som i for stor grad er basert på at de som trenger hjelp må søke hjelp, i stedet for at de som tilbyr hjelp oppsøker dem som trenger hjelp.

Den viktigste erkjennelsen er likevel at du ikke kan fjerne årsaken til sosial nød gjennom å lindre den. Det skal finnes bedre alternativer.

Ekstreme holdninger må konfronteres og nedkjempes i åpent lende. Ikke ved hjelp av politimakt og stenging av nettsamfunn, men ved verbal slagkraft fra liberale stemmer.

Den offentlige samtalen har i etterkant av terroren som rammet regjeringskvartalet og drapene på Utøya vært mer sprikende enn man kanskje kunne forvente. På den ene siden de mange stemmer som mener svaret er mer demokrati, mer åpenhet, mer toleranse. Disse stemmene legger vekt på at i den grad terrorhandlingene bør endre noe, skal endringen være styrkede demokratiske verdier og idealer som fortsatt forsvar for ytringsfriheten og rettsstatens grunnprinsipper. På den andre siden i den offentlige samtalen finner vi mange som krever flere ressurser og utvidede fullmakter til PST, mer omfattende overvåking av enkeltpersoner i og utenfor det offentlige rom og et mer disiplinert og striglet offentlig ordskifte. Dette er stemmer som i den umiddelbare sorgprosessen lar seg forene i sorg og rosemarkering, men som i det politiske etterspillet er helt uforenlige.

De som argumenterer for mer overvåking og selvsensur i det offentlige ordskiftet, argumenterer også for det motsatte av mer demokrati, mer åpenhet og mer toleranse. Toleranse er et hedersord, men ordet betyr egentlig at vi må tåle å høre og se ytringer som ikke befinner seg innenfor det normale politiske ordskiftet. Demokrati er en måte å organisere samfunnet på, men også en prosess og en arbeidsform som forutsetter meningsbrytning, et sterkt forsvar for ytringsfriheten og en liberal rettsstat. Disse institusjonene skal ikke bare ivareta kollektivets eller flertallets interesser. En like viktig begrunnelse for disse institusjonene er deres rolle som forsvarer av mindretallets og enkeltmenneskets grunnleggende rettigheter. Å gi etter for dem som ønsker mer overvåking og mindre ytringsfrihet vil være et angrep på de grunnleggende idealene som er tverrpolitisk fellesgods for partiene i Norge. La ikke dette bli resultatet av Anders Behring Breiviks ondskap.

PST har utvilsomt en viktig rolle i det norske samfunnet. Men det vil være naivt å tro at PST vil være i stand til å avdekke absolutt alle sikkerhetstrusler uten at det medfører omfattende og systematisk overvåking av lovlydige borgere. Overvåking som tenderer mot det altomfattende, vil stride mot alle de verdier vi hevder å forsvare i fellesskap. Overvåking er mest effektivt når du vet hva du ser etter. Hvis ikke du vet hva du ser etter, er det liten sjanse for at du finner det. Derfor skal vi ha en edruelig tilnærming til hva det er mulig å forsikre seg mot, og hvilken pris vi er villig til å betale for å få det til. Hvis ethvert valg mellom frihet og trygghet ender med trygghet, ender vi tilslutt uten noen av delene. 

Ytringsfriheten er en sentral verdi i den offentlige debatten. Den er selve grunnlaget for et demokratisk ordskifte, og verken kan eller bør hemmes gjennom innskrenkninger. Ekstreme holdninger må konfronteres og nedkjempes i åpent lende. Ikke ved hjelp av politimakt og stenging av nettsamfunn, men ved verbal slagkraft fra liberale stemmer. Det gjøres best i et fritt, uinnskrenket offentlig ordskifte – uten selvpålagte restriksjoner. Det krever noe av oss som er forkjempere for rettsstaten og menneskers likeverd. Vi må ta debatten i stedet for å sensurere den. Ekstremisme som ikke møter motforestillinger er langt farligere enn ekstremisme som forblir ukjent og aldri møtes med storsamfunnets engasjement og perspektiver. Meninger som ytres på nettforum eller i nettavisenes kommentarfelt forsvinner ikke selv om de forbys. Det er kanskje først og fremst da de får leve videre uten motforestillinger.

I kjølvannet av de bestialske handlingene 22. juli er det mange som synes å mene at hatefulle ytringer er et stort problem i Norge. Det er en forestilling jeg ikke kjenner meg igjen i. Det finnes mennesker i Norge med ekstreme meninger, men disse er en tilnærmet marginalisert gruppe, og utgjør samlet ingen sterk kraft, bevegelse eller organisasjon. Vi skal selvfølgelig ta alle hatefulle ytringer alvorlig selv om de er marginale i antall, men de ekstreme skal ikke få anledning til å definere den offentlige samtalen.

Oppfordringer til oss som er politikere om å tenke gjennom hvordan vi uttaler oss om egen og andres politikk er likevel kloke, men la oss ikke glemme eller fortrenge at et levende demokrati forutsetter krasse meningsutvekslinger. Og la oss heller ikke glemme at AUF gjennom årtier har vært et arnested for å utvikle nettopp evne og vilje til frisk og usminket debatt. Det vet alle vi som i årenes løp har debattert mot dem. La oss hedre ofrene fra 22. juli ved fortsatt å hegne om et av adelsmerkene i norsk politikk – en åpen, fordomsfri og anstendig debatt. 

Drømmen om norsk medlemskap i EU er ikke slukket, men det må medgis at flammen synes svakere nå enn på lenge.

Vi er fremdeles mange som ser verdien og viktigheten av forpliktende internasjonalt samarbeid i Europa. Vi er mange som anerkjenner at Europas land står sterkere sammen enn vi gjør hver for oss;at felles utfordringer møtes best med felles svar, enten det er økonomiske kriser, klima- og miljøutfordringer eller kamp for demokrati og menneskerettigheter i Europas periferi. Interessant nok er oppslutningen om EU som prosjekt fremdeles høy i Norge, det er Norges deltakelse som er utfordringen.

Vi som deler drømmen om Norge i Europa, deler også tanken om at Norge hører hjemme i det viktigste politiske fellesskapet i vår del av verden. Økonomisk har vi vært medlemmer siden 1994, og aldri har det gått bedre i Norges økonomi enn i denne perioden. Men det som har vært så vellykket for oss økonomisk har enda til gode å finne sin politiske følgesvenn. Vi mangler det vesentlige: Innflytelse. Medbestemmelse. Sjølråderett.

EU er noe mer og annet enn en regional politisk organisasjon. Det er et forvaltningsnivå der Norge ikke deltar. Et forvaltningsnivå som legger premissene for vår energipolitikk, miljøpolitikk, forbrukerpolitikk, anskaffelsespolitikk og konkurransepolitikk – for å nevne noen få eksempler. Og i dette viktige arbeidet er det ikke Norges rolle å medvirke. Vår rolle er å akseptere det andre har bestemt på våre vegne.

Kontrasten kunne ikke ha vært større til Norges selvbilde. I resten av verden søker vi lederrollen. Vi vil ”gjøre en forskjell” for å bruke utenriksministerens ord; vi ønsker ”å bokse over vår vektklasse” for å sitere statsministeren – enten det er i forhandlinger om klima, nedrustning eller fred i Midtøsten. Men i Europa søker vi ikke lederrollen. Der dyrker vi utenforskapet og annerledesheten, tilfreds med klagerett fremfor stemmerett. Illusjonen av sjølråderett sperrer for den helt vesentlige innsikten det er å erkjenne at sjølråderett må utøves hvis den skal være relevant. Og en av arenaene der den utøves er i Brussel og Strasbourg. Der mangler Norges stemme.

Vi deltar riktignok der vi kan, så mye vi kan, så ofte vi kan – fordi det er i Norges interesse. Selv de fleste nei-folk aksepterer at deltakelse er viktig for Norge. Men Norge legger ingen premisser, former ingen standpunkt, tar ikke vår del av ansvaret for utviklingen av det kontinentet vi er en del av. Vi er blindpassasjerer på den europeiske reisen.

Vi som deler drømmen om Europa ser at det europeiske fellesskapet er nettopp et fellesskap – at det er noe annet enn norsk egeninteresse; noe større enn verdier som kan måles i kroner og øre; noe mer enn markedstilgang for norske varer og tjenester; noe viktigere enn retten til å reise, studere og jobbe fritt i EØS-området. Med andre ord: Det handler ikke bare om hva som er best for Norge, men like mye om hva som er bra for Europa.

I Strasbourg står det en statue som bedre enn noe annet illustrerer det historiske bakteppet for samlingen av Europa. Den heter Mor Alsace, og viser en kvinne med sine to døde sønner i fanget. De holder hverandre i hendene, men de ser hver sin vei. Én mot Frankrike, én mot Tyskland. Strasbourg har vært vekselvis tysk og fransk tre ganger siden 1870. Robert Schuman, som 9. mai 1950 holdt den historiske talen der han tok til orde for at Tyskland og Frankrike måtte samle kull og stål under felles kontroll, var selv fra Strasbourg. I 1950 var han fransk utenriksminister. I 1914 var han tysk soldat. Han forsto bedre enn de fleste at tettere samarbeid ikke var et mål i seg selv, men et virkemiddel for å oppnå fred, stabilitet og fellesskap på tvers av gamle allianser og fiendskap.

På den annen side: Et Hellas i økonomisk ruin; et Irland som påtvinges finansielle pakker landet ikke vil ha; en felles valuta i krise; et Spania med over 20 prosent arbeidsledighet. Hva skal vi nå der å gjøre?

Dette er nei-sidens favorittresonnement for tiden, som om Norge plutselig ville ha fått 20 prosent arbeidsledighet hvis vi meldte oss inn i EU. Presisjonsnivået i debatten er faretruende lavt. Norge har en finansiell styrke som ingen andre land i Europa har, og det vil ikke endre seg med EU-medlemskap. Vi vil fortsatt være i en økonomisk særstilling. Vi vil fortsatt ha full råderett over våre naturressurser. Ingen vil tvinge oss til å innføre euro om ikke vi selv vil, noe våre naboland i Norden er gode eksempler på. De økonomiske konsekvenser av finanskrisen ville ha vært de samme for oss som EU-medlemmer som det de har vært som EØS-medlemmer. Vi er allerede fullt ut integrert i det indre markedet i Europa, med unntak for fisk og landbruk. Kina og India reiser seg som globale stormakter, men EU-landene er likevel våre viktigste handelspartnere, våre beste venner og våre nærmeste allierte.

La oss heller ikke glemme at mange EU-land klarer seg utmerket. Mange euroland klarer seg utmerket. Enkelte land sliter betydelig fordi de har levd over evne, lånt over evne og unnlatt å gjennomføre helt nødvendige økonomiske reformer. Men det er nasjonalstatenes politikk, ikke EUs politikk. EU er nærmere et svar enn et problem.

Drømmen om Norge i Europa kan aldri finne sin begrunnelse i en fintelling av fordeler og ulemper med norsk medlemskap. Det må handle om det viktigste prinsippet vi har i en liberal rettsstat: Demokrati; å ta skjebnen i egne hender. Skal vi realisere denne drømmen må politikere fra mange partier lede an, fri seg fra regjeringserklæringers klamme hånd og snakke åpent og fritt om EØS-avtalens utilstrekkelighet og regjeringens og stortingets marginalisering i viktige saker. Utenforskapet har en pris, selv om den ikke så godt kan beregnes i gangbar valuta. Det må formidles.

Et land med Norges selvbilde må ha større ambisjoner enn å være Europas leilendinger.