ANNONSE
Særlig for nye generasjoner vil film, dramatikk og TV-serier bidra til en felles hukommelse av hva som skjedde i 22. juli 2011. Her Hovedhuset på Utøya. FOTO: JON OLAV NESVOLD/NTB SCANPIX

Særlig for nye generasjoner vil film, dramatikk og TV-serier bidra til en felles hukommelse av hva som skjedde i 22. juli 2011. Her Hovedhuset på Utøya. FOTO: JON OLAV NESVOLD/NTB SCANPIX

Vis bildetekst

Nasjonaltraumet rekonstruert

Terrorhandlingene som rammet Norge 22. juli kommer snart til en kino nær deg.

Hvor lenge vil det være for tidlig? Det er det vanskelige spørsmålet som melder seg når virkelige hendelser skal dramatiseres for film og TV. Hensynet til pårørende, berørte og til det kollektive traumet vil alltid være et moment i prosessen med å omdanne tragedier og kriminelle handlinger til allmenne drama, i enkelte tilfeller også ren underholdning. Det er neppe sistnevnte kategori det handler om når den prisbelønte britiske regissøren Paul Greengrass i disse dager inntar Oslo med et internasjonalt filmteam, norske skuespillere og Netflix i ryggen. Det til tross for at han tidligere har sørget for å flytte mer popkorn enn de fleste filmskapere, gjennom den actionmettede «Jason Bourne»-serien.

Skal vi kunne hindre at historien fra 22. juli gjentar seg, er det nødvendig å bearbeide det kollektive traumet i all åpenhet. Bare på det viset kan vi hindre skylappene som etter hvert utelater alt annet enn fornemmelsen av selve gjerningsmannen og bildene av ofrene som mange av oss husker fra de første lammende dagene etter at bomben gikk av i Regjeringskvartalet og skuddene falt på Utøya, med til sammen 77 døde som resultat. Skal vi – for ikke snakke om den generasjonen som er for ung til å kjenne 22. juli som noe annet enn et abstrakt begrep – huske beveggrunnene for at en høyreekstrem nordmann gikk til det forskrudde skrittet å angripe norske barn og ungdommer ut fra en ideologisk brist, må vi stadig bli minnet på det. Det har gått seks år. Det er lenge, men for noen er det på langt nær lenge nok.

Det er selvsagt ikke vanskelig å forstå følelsene til dem som nå protesterer mot at 22. juli-hendelsene filmatiseres. Over 18.000 har skrevet under på et opprop mot filmen som har arbeidstittel «Norway» og lages av Paul Greengrass og Netflix. Initiativtakeren sier til Oppland Arbeiderblad ifølge NTB, at det er «medfølelsen med de pårørende og etterlatte som er årsaken til hans sterke engasjement, og at det bør gå fire-fem tiår til før det lages film om terrorangrepet». Mange velger å se at filmene vil forsterke historien til en åpenbart oppmerksomhetssugen terrorist. Det gjør forståelig nok vondt. Men skulle man vente flere tiår med å fortelle historien på en allmenn måte, vil den i beste fall være glemt, i verste fall omhyllet av en mytologi som på sikt kan gjøre vondt enda verre. Som nasjon og samfunn har vi ikke råd til å la historien bli borte i glemselen. For nye generasjoner vil film, dramatikk, TV-serier og andre former for visualisering bidra til påminnelse, tolkning og balanse. Ser vi rundt oss, på formørkningen av den politiske himmelen i Europa, på nynazister som marsjerer i norske gater uten å føle behov for å skjule ansiktet sitt, er det liten tvil om at tida allerede er inne for en rekapitulering. Og det er unødvendig å minne om at det vil være feilslått hvis det ikke gjøres med anstendighet og klokskap.

At en av Hollywoods største underholdningsregissører skal lage sin versjon av terroristen Anders Behring Breiviks angrep i Regjeringskvartalet i Oslo og på Utøya – kort sagt på Norge – er derfor et lovende utgangspunkt for å fortelle historien på en riktig måte, øvrig filmproduksjon tatt i betraktning. Ingen filmskapere har så langt fanget dramatikken rundt terrorangrepet i USA 11. september 2001 så finstemt som Greengrass gjorde i «United 93». Filmen handlet om flyet som takket være inngripen fra passasjerer styrtet på et jorde i Pennsylvania, og ikke i et tiltenkt mål som ville gjort katastrofen langt større. Han lagde også prisbelønte «Bloody Sunday», en balansert dramatisering av den blodige søndagen i Londonderry i 1972. Tretten demonstranter ble skutt av britiske militære styrker under en menneskerettighetsmarsj, i det som er regnet som den mest sentrale enkelthendelsen under Nord-Irland-konflikten. Begge prosjektene møtte motbør i forkant. I dag er de regnet som sentrale vitnemål for nye generasjoner, som bidrar til kunnskap, forståelse og ettertanke.

Greengrass’ utgangspunkt for «Norway» er Åsne Seierstads bok «En av oss», som av New York Times ble kåret til en av de ti beste bøkene i 2005. Anders Danielsen Lie skal spille Anders Behring Breivik, og av sentrale elementer som øyensynlig skal med i filmen er rettssaken og advokat Geir Lippestad, Ila kretsfengsel og ikke minst nøye utvalgte personhistorier fra Utøya-dramaet. At «Norway» i tillegg har fått over 17 millioner kroner i statlig bidrag over insentivordningen, gjør den utvilsomt til den mest internasjonale av de i alt fire til nå kjente film- og dramaprosjektene som omhandler 22. juli.

En norsk spillefilm som blant annet skal følge en fiktiv rollefigur på Utøya, er signert Erik Poppe («Kongens nei»). Det skapte kraftige reaksjoner da filmprosjektet ble kjent. Scenene ble spilt inn tidligere i høst på Frognøya i Tyrifjorden, en naboøy til Utøya. Det tredje sentrale prosjektet er TV-serien «22. juli» som Sara Johnsen og Pål Sletaune står bak. Uten å gjøre terroristen til en rollefigur, vil de belyse terrorangrepene fra andre vinkler i et bredt anlagt NRK-drama som strekker seg over seks timer. Til slutt finner vi den skandinaviske samproduksjonen «Reconstructing Utøya», en dokumentar som skal rekonstruere en håndfull overlevende og deres Utøya-historier.

Alle disse filmene vil til sammen kunne gi et mangfoldig og sammensatt bilde av en massedrapsmann, en terrorhandling, hans ofre og et land som ble rammet av den verst tenkelige ondskapen, en terrorist som på ideologisk grunnlag angrep det mest sårbare. Gjerningsmannen i seg selv er ivaretatt av rettsstaten. Tankegodset hans, konspirasjonene og ringvirkningene av det han gjorde, finnes det imidlertid ikke noe systematisk vern mot, annet enn å jage det fram i lyset og bruke det som en kime til bearbeidelse og lærdom, til en rettesnor som kan hindre at noe slikt kan skje igjen. I det henseende spiller kunsten, filmen og dramatikken en særlig vesentlig rolle fordi den når inn til en kjerne av empati som få andre uttrykk evner å gjøre.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!