At det er jobbmangel i Norge bør være like pussig, som kompetansemangel. Det store mangler mellom regionene. Men hjelper det å hente studenter fra største skoler? De beste og verste havner vel utenfor?

Utflaggingsmeldingen fra Seadrill kommer som en overraskelse for Rogaland. På
distriktsnivå er dette en stor aktør innen riggmarkedet med komplette offshoretjenester.
 Fredriksen-selskaper er kapitalintensive ved at de er internasjonalt posisjonert, har mye ingeniører samt offshorefolk, har eierskap til en håndfull rigger og skip med tilgang på  det de normalt trenger. Samtidig er de i siste dekade blitt temmelig internasjonale - der enhver nordmann betrakter dette samfunnet som helnorsk, når det er delnorsk med eierinteresser fra utlandet. Denne virksomheten er børsregistrert i Norge og derfor har det skapt en del interesse, samtidig som vi ser opp mot 160 stillinger snart kan forsvinne. Bryet er imidlertid ikke om hva alle de ansatte skal finne på videre - men at 
 det etterlater mangel på kjernevirksomheter i Stavanger og Norge som gir næring til en rekke mindre leverandører.

Skatter og avgifter

Skattedilemmaet fører her til at det har blitt merkostnader på selskapsdriften. Ikke at
det koster spesielt mer å ha ansatte i Norge, men avgiftsutgifter er i denne sammenheng
mekanismer innen finansstrategien på å balansere kostnadsstyring ved
investeringskostnader gjennom skatte- og momspolitikken. Behovet for operatørselskaper
langs sokkelnorge bør nærmest dobles for at vi skal ha nok solide aktører.

- Dessuten er det mangel på kompetansevirksomheter som fører til at studenter blir usikre på studiespesialiseringsvalg. Vi bør satse på flere konsulent-, rådgivnings- og ingeniørselskaper der vi bedre kan utnytte kompetanse fremfor å bare bruke ferdighetene til sjøs. Kan en økonom gjøre ingeniørjobb? Eller kan en ingeniør og andre skolerte bruke kunnskapen og få nødvendig opplæring til å være brukbar for selskapene? Hvem er det som  har ansvaret for opplæring? Selskapene har håndfulle foretak som skal finne den rette  kompetansen. Men tar de ansvaret? Det som også må til er at skattenivåer må revideres og holdes lave på et akseptabelt nivå for mellomstore selskaper. Det handler ikke om å sverte eller forsvare Fredriksen-systemet, det handler om å beskytte og bevare den næringsutviklingen som vi trenger på hav og land. Skattemyndighetene til lands slår i disse tider hardt ned på skattekravene, med innskjerpelser som om alle måtte ha unndratt å betale skatt.

Virksomhetsstrategi

For alle som til nå har forstått den norske industrikapitalen på sør & vestlandet, er
 det først og fremst oljeindustrien som dominerer privatkapital-markedet. Sverige har i siste 6-7 år omgått industrielle endringsstrategier for å gjøre seg konkurransedyktig 
 innen automobilindustrien og nå innen telekomindustrien. IKT-industrien i naboland har lenge utdannet ekspertene innen tale og data. Til og med bilmekanikere har utviklet seg gjennom 50 år med automasjon til å utvikle en presis og feilfri bilproduksjon i verdensklasse. Men det er ikke alltid en historisk nødvendighet at ekspertene overlever. 
For det er ekspertisen som svært ofte teller. I Rogaland bør institusjoner se seg litt
 rundt og tenke over hva det gjøres for å bruke konsulenter, ingeniører, akademikere og økonomer. Hva jobber alle våre blandingshybrider til? Skal alle unge være trygdet og udyktiggjøres til dovenskap og sykdom ved at NAV bare uføretrygder brukergruppene eller 
får disse ut til å kjøre taxi? Kan ikke NAV bruke mer kapital på å kurse folk ut av
 elendighet og Skatteetaten lempe på skattenivåene for privatpersoner med 1-2% slik at folk og virksomheter kan skape mer næring og betale mer skatt per ansatte?

Kompetansemangel?

Når jeg hører kompetansemangel i Norge kobler min hjernehalvdel opp til å søke og
 behandle kompetansemangel i Pakistan for å se om likheter, ulikheter og årsaksfaktorer. I Pakistan er det enklere å avdekke kompetansemangel fordi omgivelsene er betingelsesorienterte til muligheter, infrastruktur, fasilitering og 
 investeringsøkonomien. Der vil det normalt være private skoler og institutter som baner mulighetene. Vi har lenge hatt kompetansemangel i Norge og årsaksstrategien for å etablere universiteter for 8 år siden var vel å etablere kvalitetssikker kunnskapshenting fra universitetene i ulike disipliner. Ved å kapitalisere universitetene gjennom;

i) public-2-private sponsorater, ii) nye fagområder og studier, iii) delfinansiering av 
masterprogram, iv) årlig nye forskningsstipendiater og v) årlig rekrutteringer av nye
 studenter. Disse universitetene må se å være mer åpensinnede i en forlukket fagatmosfære, noe de fleste har begynt å gjøre. Etter at undertegnedes IT-høgskole la ned i Bergen og Stavanger studerte jeg på BI. Men i Stavanger er det ikke nok interesse for å rekruttere BI-eksaminerte og alle de store selskapene rekrutterte fra UiS. Hvor skal folk gjøre av seg? Virksomhetene må gi mer fra 
seg.

Kan ikke kompetansen blant norske talenter benyttes mer effektivt og fornuftig i
distriktene enn det ser ut til såfremt, bør vi heller frykte at kompetansen flykter
fremfor virksomhetene. Hold godt igjen på kompetansen før vi må tredoble
 kompetanseinnvandringen. Innvandring er kommet for å bli – mens våre myndigheter har fremdeles mye å gjøre.

ndki@live.no (V)

LAHORE: Investerer konsern i utviklingsland som i raske kapitalnasjoner? Hvordan skal utviklingsland kunne modernisere i takt med små og rike stater med stadig svekket valuta, større utenlandsgjeld og generasjonstreg oppgraderingstakt?

Jeg har tilbragte 6 uker i sentrum av Pakistans nervesystem av Punjab; fra Lahore i øst til Gujrat i midtre nord - likevel sentralt nok til å befolke nærmere 20 millioner innbyggere. District of Gujrat har personlig betydning for meg for vår prehistoriske fortid flere hundre år tilbake fra mogul-eraen. Lahore har eksistert som et preislamsk episenter av en folkevandring av shah-er, sikhs og selv hindu-rajaer dominerte denne regionen over 600-800 år.

Undertegnede har for første gang vært bosatt i Lahore med den observasjonsglede å kunne ta lærdom av samfunnsorden, strukturelle behov med de utfordringer og løsninger som må kunne ligge til grunn for å skape tilrettelagte behov. I sekvenser av utfaste dyptgrodde problemstillinger. Problemstillinger er det i hopetall ettersom det er vanskelig å dekke unilaterale behov for 180 millioner beboere. Ikke fordi det er mangel på vann og mat - men fordi det er mangel på substatlige etater som enkelt og raskt kan fordele goder etter en fullverdig fordelingspolitikk. I disse dager kan ikke alle brødfø seg på et godt kosthold med hyperinflasjon på matvarer og vedvarende valutadevalueringer. Men vi har har hørt nok om Hellas og Portugal som teknisk er i tilsvarende økonomisk fase, selv om pan-Europa har mye mindre befolkning.

Byplan og Old city

Noe som fundamentalt skiller seg fra modernisert byutvikling til gamle bydeler er det vi opplever i tettbebygget bystrøk med "nali-" og "galli" systemer. I sistnevnte strøk er det smale gater og veier med eller uten fortau (gali'an) og i flere galia'n er det nalia'n langs gatestiens kant. Rennestein som det også heter på søreuropeisk.

Det skaper hygienisk store luktdilemma samtidig som bakteriefloraen fører til at barn og eldre fort blir syke. Galiene kan være 1m smale og i disse galiene kan kun småbiler kjøre (Suzuki Alto/Toyota Yaris). Søppelhåndteringen i disse gamlebyene tildels i Gujrat og tildels i Lahore blir hentet av innleide privatpersoner. Søppel kastes av og til på veien og blir brent opp. Styringsbryet med nali-kloakken er at det må renses manuelt av noen og skulle det regne for mye - fører det til overflod til avløpssystemet har dratt ned vannet og resten er blitt fordampet.

I offentlig kontrollerte bydeler underlagt en "Cantonment" eller Defence Housing Authority, er livet nokså luksuriøst og et absolutt velorganisert middelklasseliv. I disse områdene bor (øvre-) middelklassen i en organisert tilværelse med park, grønt-områder, veistandard, vann- og avløpssystem, vakthold, handlesenter med helsetjenester. Det er forøvrig et utbyggingsstandard som er grundig prosjektert og siden gjennomgått godkjenninger. Det er enklere å utvikle nye områder enn å gjøre noe med gamle bydeler.

Dette er ofte bakgrunnen til at det i utgangspunkt er misnøye blant befolkningen og for at folk ofte vil flytte bort fra sine bydeler. Akkurat der har offentlige myndigheter samt politikere sviktet mye ved å la millioner av mennesker bo i dårlig utviklede strøk. De har her en vedlikeholdsøkonomi, fremfor en investeringsøkonomi i infrastrukturell utvikling. Jeg foreslår at det ansettes flere sivilingeniører til jobb i Pakistan. Kanskje er litt av utviklingen her at det er mangel på planleggings- ingeniører og at det kun ansettes ingeniører til eksekverende arbeid - ikke til prosjektering av løsninger. Det samme kan nevnes om planleggingsøkonomi med mangel på kompetente økonomer - selv om reell utfordring står på kapitalmangel til investeringer. At det eksisterer korrupsjon og private motiver for hvor pengetilstrøm havner er nærmest et kapittel for seg selv.

Maktstrukturen

For å rette kritisk og konstruktiv søkelys på den skjevheten som har eksistert i Pakistan frem til nådagen, er det viktig å nevne at Pakistan er kjent for agrikulturell jorddyrking og som verdens 5. største melkeprodusent. Samtidig er landet blant verdens 4 største på bomullsdyrking. Sukkereksport er svært utbredt. Tekstilproduksjon er i verdensklassen. 

Tidligere har det vært herredømme i stor grad med stolthet og avhengighet til jordbruk - der å eie jord har hatt egen betydningseffekt. Fra 1950-tallet da muslimer fikk anledning til å kjøpe eiendom av hinduene som nå var i ferd med å forlate "vest-India", kjøpte flere pakistani land-lords rimelige eiendommer. Mens nye jordeiere var i ferd med å bli land-lords. Dessverre har det også i en viss grad utviklet en lovløs tilstand der folk i grupper, såkalte "land-mafia" har okkupert først statlig eiendom og i senere tider privat eiendom; alt fra jordflekker på 1 mål til eiendommer verdt 5-10 millioner kroner. Det er primært gjeldende i småbyer, tettsteder og uorganiserte byer med mye befolkningsvekst og vaklende styringsgevinster. Hvem som står bak? Det kan være hvem som helst med makt, kapital og vennegjeng. Mye uorganisert og noe organisert. Ofte har det vært seg å være folk med politisk makt. Politiet prøver å gjøre motstand, men det handler igjen om maktorden, penger og posisjonering.

Hydrogen og Hybrid-teknologi

Mens våre vestlige land som Norge pumpes inn med import av hybridkjøretøy med forskningsutviklede naturressurser fra strømkraft, vind- og vannkraft til energioverføring til EU-stater, kommer våre ressursnettverk knapt til gode i utviklende nasjoner. Teknologi og ressurser eksisterer, men den finanspolitiske investeringsviljen mangler i befolkningstunge land. FN og Røde kors har sine riksstasjoner og prosjekter til å bistå i katastrofetider og er viklet i nødhjelp, helsehjelp og enkelte utviklingsprosjekter langs landet. Men det er hjelp som er god for folk i krisesituasjoner. Vaksineringskampanjer har jeg sådan bare hørt om og der kunne FN-systemet vært mer gavmild i å finansiere gratis medikamenter mot fremtidige polio, malaria og dengue-virus utbrudd. Om noen år oppstår muligens andre dødelige virale tilfeller. Jeg har enda ikke sett en eneste hybridbil annet enn CNG-kjøretøy i tillegg til diesel og bensin. I en tung motorisert verdensdel med millioner av MC-er, auto-rickshaw (3-hjuls kjøretøy) og minibusser - oppstår basale energimangler. Det finnes gassrør - men bensinstasjonene er tomme for gass og petroleum 1-2 dager i uken. Bilkøene er temmelig lange!

At Pakistan blant flere land lider av en energikrise er noe også Pakistani myndigheter har innforstått og det planlegges gass- og oljetilførsel fra naboland som Iran og Tajikistan. EU og USA kan hjelpe til med å ikke stikke kjepper i rørleggingsjobben og heller bistå med alternative investeringer. Mottakelighet kommer av delinvesteringer, innføringer, introduksjoner og markedsføring av ny teknologi med nye infrastrukturløsninger som setter landet i stand til å takle utviklingsproblemene. Fiender av utviklingsland er de som lar være å ta del i statenes utvikling mot at de ikke ønsker valutaparitet. Ikke ønsker finansieringstiltak og ikke ser nytten av gjeldssletting.

Valuta og monetær politikk

Hva som er skittent spill fra USA og finanspolitikken i forbindelse med den fiskale kapitaliseringspolitikken? En Pakistani rupi hadde i 1970 vekslingskurs på ca. 1,50 NoK. I 2011 er 1 krone tilsvarende 15,70 Pkr. I 2012 cirka 17 rupis. Naturligvis har sentralbankene her (Pakistan, USA, UK, IMF etc) en del av ansvaret for å styre pengepolitikken. Rentepolitikken eksisterer på et veldig formelt nivå og i løp med det internasjonale rentesystemet. Samtidig er det korrekt å påpeke at statsledelsen ikke har vært flink nok til å kontrolle styringsøkonomiene mellom 2006 - 2012 under finanskrisen, naturkatastrofer, parlamentariske endringer og til nye president-embete. Hundre millioner pakistanere undrer på hvordan styringsmaktene har lurt unna cirka 700 milliarder kroner. Presidenten har respekt for sitt embete, men ikke som privatperson.

Land som Norge er kontrollstater med overveldende prekontroll og postkontroll av alle humane hendelser og interesser. Pakistan er en noe subkontrollert nasjon der det er postuleringsbehov fra å gjeninnsette lov og orden selv om det fremdeles er mangel på investeringsstøtte til offentlig sektor og private prosjekter. Mens offentlig sektor i Norge utgjør en stor sysselsettingskrets - er det privatfinansierte initiativ (banker, private skoler, sykehus etc.) som dekker befolkningsreelle behov. Der Norge har en sparingsøkonomi som følger av oljeinntektene, har Pakistan en forbruksorientert økonomi. Det ser vi i stor skala i EU-land som Tyskland, Italia, Spania, Østerrike. BENELUX-statene har allerede posisjonert seg i europeiske tilstedeværelse på handelsmarkeder.

Mens storstatsnasjoner påtar seg billionlån for videre investeringer i sine nasjoner, har tungt befolkede nasjoner under monetære kriser (valuta, rente, lån) ikke tilstrekkelig råd til internasjonal lånefinansiering. Finansiell støtte fra IMF og andre verdensbanker har vært en ufrivillig nødvendighet i ulike kontekst. Det er selvsagt opp til en hver nasjonaløkonomi å besørge for riktig investerte midler samt utvikling av et effektivt skattesystem, som ikke flår befolkningen. Skattesatser på 15-20% holder ettersom folk må kunne betale for inntektsskatt og noe formuesskatt som i andre ordinerte land. Hvorfor befolkningen ikke kan skattes i hjel må kunne argumenteres med at det er inadekvate offentlige støtteordninger; det koster mer å leve her. Transportkostnader, reisekostnader, levekostnader, utdanningskostnader, helsekostnader, brenselskostnader og matutgifter er blitt veldig høye. 

Et busselskap har investert i 100-talls CNG-busser som snart skal være driftsklare. Problemet er bare at gasstrykket blir veldig svakt om vinteren. For at bussene skal være i drift må de kunne fylles annen hver dag med CNG. Vestlige makter som Norge er urettferdige med bevissthet og vilje - mens i utviklingsland er det mer uvilje og maktesløshet som fører til at samfunnsstrukturen ikke rettledes. Det er mange individer blant politikere som ønsker å gjøre godt - uten å ha midler til å nå frem. Derfor er utdanningspolitikken i riket sentrale determinanter som også avgjør hvem folk velger inn i politikken. De utdannede har en klar standpunkt og en kontrast til forskjell fra landsby, tettsteder og lavutdannede. Der vi skaper vansker gjennom institusjonaliserte problemer for folk med vilje som på sett og vis løses, er det vedvarende hindre og malstyre i befolkningsrike land. Alle må på sett og vis klare seg selv. Fra gatesalg til egenetableringer. 

EXIT! 

USA-NATO-alliansen har kostet 3000 pakistanske soldaters liv og over 30000 tusenn har blitt drept og skadd i ulike bombeangrep. I tillegg har Pakistan tapt 450 milliarder kroner siden USA begynte paraden for 11 år siden. 

Og husk nå for all del at det ikke er folk som er fattige og har skylden. Forestill deg selv med å betale 4 ganger mer for det du handler her - så har du regnestykket for en pakistaner.

Skrevet under et opphold i Lahore & Gujrat i Pakistan.

Vi takker herved for deres brev til MFR som De sendte i oktober. Det er interessant lesning at også De er bekymret for samfunnet etter 22.JULI.

Hvor mye krig skal til i verden for å skape litt fred? Eller. Hvor mange flere liv skal vestlige styrker ta - for å erobre mer makt og kontroll i verden?

35000 pakistanske liv gikk tapt de siste årene i ulike amerikanske droneangrep fra ubemannede bombefly (UAV). Det nærmer seg hylekor mot B. Obama ettersom det aldri før har vært høyere grad av militæroffensiv mot Pakistan. Tidligere president P. Musharraf vil fremdeles ha det til at landet var i ferd med å bli en "failed" default state - et lands økonomi og statsapparat som ikke lenger fungerer for landet. Han besluttet å frasi seg makten i 2008. Musharraf som har grunnlagt All Pakistan Muslim League (APML) har flere ganger tidligere - de siste 3 årene beskrevet at det var nærmest umulig å lede etter USAs militære nærkontakt-strategi, uten at det gikk utover landets befolkning. Aldri før har det vært flere selvmordsangrep - enn det Pakistan har opplevd de siste 3-4 årene. Det som kan fastslås er at de siste 10 årene USA har penetrert diplomati med væpnet autokrati - har også fredelig sivilt borgerskap fått nye unntakskrav å leve etter. 

Krig, Naturkatastrofer & Folkemord 

ABC i krigsføring er at man ikke skal overføre sanntids krigføring fra et land til et annet. Hvertfall ikke i den grad at sivilbefolkningen opplever offensive bombemål som reelle livstrusler. 188 millioner Pakistanere står uforstående i sjokk på hvorfor det hele tiden drepes sivile menneskeliv tapt. Hvorfor slutter ikke amerikanerne? Hvor er Europa? Og hvor hen er politi og forsvar? Hvorfor gjør ikke etterretnings-organisasjonene noe. Er president Zardari til å stole på? Vil han gå av snart? Hvilken partikoalisjon kommer i 2012 eller 2013? 

Generalen som styrte landet i 9 år med en presis hånd og utmerket dyktig lederskap hadde med i styreapparatet en erfaren banksjef. Finansmannen Shaukat Aziz var statsminister under den tiden da bl.a Telenor etablerte virksomhet i landet. Landets BNP var i underkant og overkant av 10%, før det begynte å gå i deflasjon igjen i de siste årene etter finanskrisen. Hva er utfallet av denne historiesettingen? Jo, at Pakistan trenger et statsapparatur som jobber like godt som en eks-general - men uten at forsvaret har utøvende makt ved det hvite komplekset Zero-point i Islambad. 

I 2005 var det jordskjelv i Pakistan. 3,5mn direkte- og 5mn ble indirekte rammet. Senere frem til 2011 har det vært oversvømmelser. I 2010 var det storflom. I 2008-2009 var det internt fordrevne flyktninger fra T.Talibaniseringskrigen. Over 2mn affekterte. For å ikke nevne Dengue-katastrofen som sålangt i år har tatt 300 liv. 

Olje: Skjulte  ressurser & skatter

Om USA har noe ugjort med Kina bør de gå i konkurranse etter Kina fremfor å utnytte mindre stater med egne problemer. Innen 2021 er jeg nokså sikker på at USA kan drepe ytterligere 30000 pakistanere hvis liv hviler i en tynn tråd på de stredene de lever i. 

Abdul Mujahid i SoundVision Foundation i Illinois skriver utrettelig som det er i et nyhetsbrev; "-Well, if we want to compete with China we need to know China does not bomb its customers. While we Americans cannot walk the streets of the world freely, China is welcomed everywhere. If we would like the world to be our customers, we need to treat customers with respect. This is what a mom and pop store does on the main street and this is what common sense commerce is all about. The Chinese today have access to countless business opportunities as we struggle for investments, natural resources, and market share. China was a 7th economy in the world ten years ago, now it is 2nd and is slated to by pass US economy in less than 20 years while we are borrowing from China to bomb our potential customers. 

Akkurat som Norge må ta seg av sine minoriteter og innvandrere må også USA 
strebe med at likestilling og likerett til fargede fra ulike krets, raser og tilhørighet. Blant Afghanere er det klart at mange av disse ikke kan bli i Afghanistan. Over 10-12 mn er bosatt i Pakistan. Over 3.1 mn flyktninger i verden er afghani. Da er det spesielt rart at misjonærer fra "kristne" Europa er så opphengt i de kristnes situasjon i Pakistan, India og Afghanistan. Det er blitt veldig umulig å være afghaner og svært dramatisk å være pakistaner i hyperinflasjonell energikrise; der strøm og vann er sånt som kommer og går - mens man håper på at Gud sender mer. Fremdeles er 2-3 mn afghanere internt på flukt med 2 millioner drepte afghanere er 3 millioner lemlestet. De lever gjennomsnittlig til de er 45 år gamle. 

Amerikanske prof. Robert Pape oppdaget i en forskning at 100 % av selvmords-bombingene i verden er oppbundet til en form for okkupasjon. (Dying to Win: the Strategic Logic of Suicide Terrorism).

Hva mer skal jeg si annet enn at alle og enhver i bedriftsstyrer, LO, NHO, bystyrer, fylkesting og stortingsrepresentanter som ikke får med seg dødsfall i Pakistan og Afghanistan, faktisk har et individuelt ansvar i utkast for forsvarspolitikk, flyktningpolitikk, bistandspolitikk, handelspolitikk, næringspolitikk og faktisk helsepolitikk utenom utenrikspolitikk. 

Det nytter faktisk å fremsette gode meninger og gjerninger. 

Hele hensikten med å ytre pessimisme må være for å fremme opportunisme. Meninger bør ha gjennomsiktige mål. Migrasjonen fra fjernland har passert 42 år. Gratulerer med innsatsen! Dere bør feires.

Ji-haan. Det må resonans til i hverdagen for å gi beskrivelser mellom det som fungerer og det som figurerer i det absurde. Vel bemerket trengs det noen som kan si noe om HVEM som lar samfunnet fungere og HVA som ikke lar seg gjennomtrenge i krisetider med løpende utviklingsbehov. Multietnisitet må være uttrykket der flere etniske grupper blir representert: Spør en same om hva han tenker om nordmenn. Nordlendinger om deres følelser for sørøstlendinger. Kystlendinger om metropoler og urbanisering. Disse offshore-ansatte om onshore-medarbeidere. I morgendagens samfunn vil du ringe til nordmenn som svarer fra utlandet, dobbelstatsborgere som snakker flere språk, jobber på kontrakt i 2 stater i året på engelsk.

ALT som kommer i mediene trenger ikke handle om innvandring. Heller ikke om islamsk ekstremisme eller kristenekstremisme når det er andre mentale modell-agendaer som avgjør terrorhandlinger. Integrasjon av mennesker har eksistert i tre tusen år, der mennesket har lært å tilpasse seg til kampen om tilværelsen. Det er særdeles viktig å holde fokus på integrerende funksjoner med hensikter om å komme til fordel for folk. Og derfor trengs det handling over tid til gunst for samfunnet. At integrering koster innebærer forståelse av at offentlige etater må stå ansvarlig for inter-menneskelige byrder. Mennesker koster. Det gjør også alt annet.

Men et sted må politikere og institusjonell ledelse i Norge delta på et større opprop. Statistikk har stadfestet at netto innvandring kommer fra Norden og EØS-land. Bruttomigrasjon inkludert flyktninger kommer fra den store verden som egentlig knapt bør inngå i definisjonen av det som er migrasjonsinnvandring. De som kommer fra Asia, Afrika og Sør-Amerika vokser gjennom generasjonsvekst og familiegjenforening. Men nå vil myndighetene ha minst mulig familiegjenforening gjennom ekteskap - selv om stadig flere nordmenn synes det er passende, enkelt og korrekt for de det gjelder.

Det er et faktum at nordmenn selv står i samfunn av multikulturen gjennom det vi spiser, ser, leser, tenker og handler ut i fra. Vi er fremdeles bare 5 millioner innbyggere og jeg vil gjerne høre fra de som mener at det begynner å bli overbefolkning i Norge. Selv med vrangforestillinger i hodet, må vi være oss ansvarlige til å artikulere oss gjennomtenkt.

Multietniske rettigheter 

Et årsaksveiende resonnement i 40 år har vært der fundamentet for egenutvikling - der utenlandskfødte migranter fra fremmedstater, har blitt holdt under oppsikt og mistenkeliggjort gjennom norske statssystemer. Vi gjorde som amerikanere etter det allierte nabolandsstatene lærte oss i beskyttelsesmekanismer. Ikke nok med det har gjestearbeidere knapt noe karriere- og faglig livsutvikling. De havnet i en begrenset privat sektor og nyttegjort gjennom lav utdanning og yrkesjobber uten særlig ansvar og ubetydelige roller. Det ser vi til den dag idag. Finansbransjene har frem til dags dato vært ett makabert segment for minoriteter med eller uten muslimsk bakgrunn. Offentlig etatsledere ytrer at de gjerne vil ha økt mangfoldighet - men i praksis ser det prekært ut som det var og fremdeles er.

Dette får store konsekvenser for 2G og 3G nordmenn med en blandet etnisitet og fremdeles unorske navn; adopterte nordmenn med norske navn har ofte andre livsmuligheter til tross for sitt utseende, hvilket tyder på at utseende ikke er et problem. Det er en handlingsregel å betvile norske minoriteters evne til å være tilpasningsdyktig, kompetent, språkkyndig, lojal, tillitsfull, oppdragelig og anstendig. Kravstyringen veksles i takt mellom individuelle forutsetninger og institusjonelle kriterier.

Det får oss til å bli mentalt i harnisk når gjerne familier skal etableres, studielån etterbetales og inntekter tjenes. Vi har alle familie og venner som har tjent i Norge over 40 år fra 18-års alderen, blitt rammet av hjerteproblemer og som fremdeles den dag i dag jobber i 60-års alderen. For mange er de blant nye norske helter. Helter som har skapt utallige graduerte, leger, advokater, daglig ledere, virksomhetseiere, disponenter, intellektuelle, ingeniører og økonomer.  

La andre vokse 

Det er ikke mangel på utdannete lenger i Norge - men muligens utdanninger. Det er mangel på ferdigheter og ofte kunnskap omtolket til ferdighetene som driver dette landet. Norge trenger arbeidsmoralen, livsfilosofien gjennom kulturimperialismen til innvandrere og vi må kunne overbevise alle arbeidstakere at det er mulig å vinne med det man gjør: fra drosjefører på kveldene og forretningsutvikler på dagtid. Etniske nordmenn er selvsagt i samme situasjon. Men forskjellen er gjerne at "ola nordmann" etter en utdanning og noen ekstrajobber kommer videre i livet. Det er trygghet mot det videre forløpet. For mange med flerkulturell bakgrunn må de etterstrebe i nåde for basale utviklingsmuligheter;

økonomen som har kjørt drosje i 5 år og sendt 690 søknadseposter på 2 år, må vite at han kan velge en profesjonsjobb når hun ønsker eller har behov for det. Vi må skape muligheter for hverandre ettersom alle er en del av samfunnet; konstant urettferdighet fører til opptøyer og motstand som hemmer toleransegrader, samhold, respekt og tilhørighet. Det nye Norge aksepterer hijab over hode i rettsapparatet og chador-plagg på jobben. Samtidig ser vi at stadig flere minoriteter blir gift i Norge. Det er viktig at familier kan samles under ekteskap og familieetablering - der de som gifter seg danner noe som helst fungerer. Det er ikke segrementene som skal råde når noen skal gifte seg eller skille lag. Forhåndsbedømming og fordommer lever stiltiende overalt i det skjulte. I media avspeiler i hovedsak en skummende retorikk.

Sikkerhetsbløffen 

Vi med minoritetsbakgrunn vet mye om det som ligger i konturene i norsk sikkerhetspolitikk blant institusjonelle myndigheter. Det verste er gjerne å ha "neo-konservative" i forsvars- og utenrikspolitikken; for hvorfor er det slik at de med minst toleranse, har mest mediedekning? Folk innser at vi ikke har alle de muligheter man skal ha og er mer trofast i egen kultur, dobbelnasjonale aktiviteter og forhold som påvirker den norske ættesverden.

Vi vet om hverdagsdiskrimineringen fra myndighet-mot-mangfoldet. Det kan være menneskelig å feile på begge sider. Men er det så mye som skal til for å ordsette lojalitet, verdighet og fellesskapets troverdighet? PST kan gjøre hva de vil. Men vi vil holde på med det vi vil. Minoriteter har dels engstet seg og vært oppgitt over sikkerhetspolitikken i Norge post 9/11. Mange av oss var studenter på den tiden da fly knuste New York og fremdeles henger litt av den antiislamske og dels xenofobien i beslutningsstrukturene. Vi lever på våre sider på et stort sjakkbrett der noen er offensive og andre passive. Der noen våger blir andre fanget av redsel. Når noen vinner, har sikkert andre tapt. Ikke skap tapere.

Nå i Norge

Nye venner er viktig - men det er viktigere med nye samlingspunkter (jobb, politikk), der det fremdeles blir sådd en del tvil om hvilke stillinger "innvandrere" ikke skal ha. Det skjer overalt i distriktene og hovedstadsområdene er i en forsiktig omendring. Når høytutdannede heller over tid bruker kompetansen sin på Narvesen, er det en type maktmisbruk mot de som ikke kommer i gang.

Vakt- og sikringsselskapene er solide aktører til å sette mangfold på dagsorden ved å la mennesker jobbe med mennesker på tvers av etnisitet. 

Nordiske beslutningstakere må opptre mindre strengt, der det skapes muligheter med åpne markeder som gavner hele folket. Og heller ta igjen der det forbrytes og slurves på over tid.

Hensikten med bidraget er å honorere for at den virkelige arbeidsinnvandringen har passert 40 år. Vi bør gratulere alle foreldre ved å si at det er deres år. Pakistan har 64. frigjøringsdag 14.august. Vi liker å feire Norge fra utlandet og kan gjerne hylle andre flagg fra Norge.

I 2011-2012 bør det være en fellesmarkering på det ovennevnte i offentlig regi. Der kan minoritetene sikkert bidra med mangt selv.

Hurra for nye Norge - deg vil vi uansett feire!

Hvem har rett i samfunnet; forskere, arbeidsgivere, arbeidstakere, politikere? Hvilke krefter påvirkes Norge av? Hva har påstand og motstand å si for nasjonen? Hvem skal høres eller overprøves og hva består i denne verdidebatten.

Forskere og akademia har til hensikt å redegjøre for faktiske tilstander basert på historikk og studier av samfunnsutviklinger. Næringslivsledere og eierskapet må beslutte om riktige satsningsområder som omfatter investeringer, sysselsetting, inntektskilder og håndtering av skatteregler. De globale kreftene har i hovedsak bestått av anglosaksiske teoretikere som mellom 1800-1900-tallet har manifestert sine verdensherredømmer i det skjulte og overdanige gjennom etablerte systemer. Når det svenske frimureri kan betale over 600 msek for eiendom - gir det et viktig kall til hva disse etablissementene eies og drives av: nasjonale eller paranasjonale systemer. 

De jødiske maktfaktorene har dominert de siste hundeårene og ofret finansielle markeder ifølge historien gjennom jødiske eiere i den finansielle verdenseliten. Muslimer øker i antall, men har fremdeles et noe todelt ståsted i et globalt perspektiv om eierskapsstyring. Vi ser til gjengjeld bare ett fåtalls muslimer i den finansielle verden.

India og Kina (disse BRIC-landene) er i en vekselvirvel av maktskifter; de har nok indre marked til å dominere verdens etterspørselsmarkeder. Samtidig ser vi at kommersiell privatisering gir råderett til utenlandske eiere (utenom internasjonale fond) i et saktens privatiserende oligarkisk virksomhetsvesen. 

Vi lever i en teknisk kompleks verden som preges stadig av finansielle problemer og finansiell overdådighet. I Norden er problemet at vi på en smart måte må forholde oss til det som skjer i verdens økonomier; for noen må få skylden for problemene - der andre må påta seg ansvar. Verdensøkonomien med IMF er som et stort sosialkontor. Har du virkelig havnet i økonomisk trøbbel og tiltaksmidler er nødvendige anleggsmidler, så blir man hjulpet i gang mot en del betingelser. Disse betingelsene blir det stadig vanskeligere å innfri. Fordi gjeldsgraden vokser i fiskale termer og rentegraden stiger med monetære betalingsformer. Muslimske shaykh forteller at så lenge verdenssamfunn ikke letter på rentesystemet - vil verden saktens kollapse. Vi opplever med skremsel at offentlige etat som NAV og Skattetat påsetter renter på lån, fordringer og ofte restbetalinger og følger det samme systemet. Det er selvsagt feil rentebruk som snarest bør avskaffes.

Ett annet spørsmål er om vi er late i å få til å skape oss muligheter? Eller har vi et tungtbevoktet samfunnsorden som gir og tar gode stillinger med høye inntekter som gir myndigheter gode skatteinntekter? ER myndighetene interessert å gjøre noe med lavtinntektsgrupper? Eller er de likegyldige så lenge det tjenes milliarder på de rikeste gjennom personskatt, eiendomsskatt og næringsskatter.

Hvor lenge kan folk klare seg på egeninntekt? Vi vet med sikkerhet at fortidens innvandrere og barn av innvandrere har fått seg frarøvet millioner i inntekter og jobbmuligheter - som de burde ha krav på. Enda nektes flere enkeltindivider og familier total utestengelse fra arbeidsmarkedet. Løsningen er sosialstønad, egeninntekt, fraflyttinger. Hvorfor det er slikt? Antakeligvis fordi distriktspolitikken er mer dominerende trekkfaktor enn rikspolitikken som driver med styringspolitikk. DET FINNES GROVE FEIL BÅDE I OFFENTLIG OG PRIVATSEKTOR. Menneskefeil. Beslutningsfeil. Ordensbestemmelser. Maktorden. Kontrollorden. 

Tror vi at det er tilfeldighetenes spill at etnisk norske som tidsnok karer til seg jobberfaring så enkelt sikrer en fremtidig karriere, mens etniske minoriteter må holde seg til 1-2 yrkesgrupper med etterslep i inntekt og 5-6 års erfaring fra sine venner og kollegaer - som opparbeider relevant kunnskap og parerer seg videre ved å bytte jobber årlig. 100 søknader i året tilsvarer over 7000 henvendelser per år. Jeg registrerer at der etniske arbeidstakere siste 10 år har tjent nærmere 4m kroner, har minoriteten tjent 2m kroner. Er det rart at noen samfunnsgrupper kjeder seg eller har tilpasningsproblemer? At rusmisbrukere, kriminelle og økonomisk kriminalitet blir stadig mer utbredt i Norge og norden grunnet sysselsettingsfeil og ubalanse i maktfordelingsforhold. Er vi alle arbeidere i et araberstatstilstelning, der folk egentlig ikke er verdt noe om folk ikke tjener penger eller tjener for nasjonaløkonomien?

Det vi ser i dagens samfunn er nesten et "apartheid-system" der nordmenn har blitt så rike at vi helt har forandret stand, mens de såkalte underklassene blir holdt til low-end standarder som i fleste andre land. Når det kommer til infrastrukturelle og institusjonelle investeringer, er det derfor viktig at virkemidler og incentiver kommer til gode for alle. Om etater (NAV m.m) forbruker allokert tilskudd eller rammetilskudd på ansettelser eller annet, så kommer det uttrykkelig frem om hva som fungerer og ikke fungerer i samfunnet. Å henge seg i statistikker er nyttige virkemidler for forskning - ikke for institusjonell virkning da det i blandingstolkning er mulig å påvirke og tolke tall etter ulike intensjoner.

Staten må ha det overordnet ansvar for å skuddsikre suksessfulle transformasjoner der befolkningen møtes med muligheter. Tiltakskøene forsvinner ikke automatisk ved å innføre nye informasjonssystemer; det er menneskene som skaper og løser problemene. Og det er viktig å ta dette på alvor før "EU-uroen" braker løs i Norge. VI KOM TIL NORGE FOR Å ARBEIDE. IKKE FOR Å BLI KALT ARBEIDSLØSE ARBEIDERE. LA OSS JOBBE VIDERE.

Løser ikke økonomiutfordringene i sør-Europa, vil innvandringen vokse år for år. Samtidig er det noe useriøst å publisere rapporter om antall innvandrere i Norge om 50 år. I 2051 er undertegnede 71 år og bare muligens levende. Det blir villedende å føre leserne i et skremselspropaganda på at snart er det ikke etniske nordmenn igjen i landet. Og sånt er det i en stor stat med liten nasjon; vi frykter for det vi har og begriper ikke hvordan vekst kan takles. Fordi vi ennå er i den postindustrielle avhengigheten. Det er også et faktum at bemanning i Norge og Norden går smertelidende frem for de det gjelder. Her må det nok til med et "pensumkrav" til rekruttere og bemanningsressurser på å gi samtlige kandidater en reell mulighet. Dette også fordi vi ser at det er en del rekrutteringspolitikk om hvem som skal plasseres i hvilke stillinger og om kandidatkravene. Kan folk hjelpe seg selv, kan andre hjelpes videre. I alle nasjoner blir deler av befolkningen paralysert av dårlige beslutninger på enkeltindividnivå. Konsern som Statoil, Telenor og Microsoft er visstnok verdens beste selskaper og med mest fornøyde ansatte. Og det er resultater de har jobbet for gjennom deres verdisystemer og verdikjeder. Folk må tross alt verdikonfigureres i blant. Utover det må folk som har behov for jobbdeltakelse selvsagt interneres. Ellers blir skuffelsesgraden vedvarende høy. Derfor bør alle respektable virksomheter og styrer inkludert offentlige ha styremøtevedtak på å implementere lindrende virkemidler. Alle konsernsjefer, sektorledere, disiplinledere og avdelingsledere må ha instrukser for hvordan StatoilWay eller DaswandiWay skal praktiseres. 

Virksomheter har det underordnete samfunnsansvar å foreta nødvendig sysselsetting og ta i bruk kunnskap og kompetanse på kryss og tvers av kvalifikasjoner. Alle offentlige etater har et overordnet ansvar til å foreta tilpasningskrav som kommer befolkningen til gode.

Vi har mye dyktig lederskap som slett ikke strekker til. La de styrte frem og vise hva de er gode for. Alle som har en god ide må frem.  

Er det slik at intellektuell blottleggelse tiltys for å bli tatt på alvor? Hvor går grensene for å bli målt etter produktive(kreative) resultater, fremfor ideelle(normative) resultater? I ritt med innovative stater må Norge begynne å investere nå.

VI får innover oss oljefondinntektene, lav internasjonal gjeld, høye skatteinnganger og det som er av levekårsutgifter fra det offentlige Norge. 

Det er ganske interessant å være på foredrag i Oslo innen fagområdene nasjonal- økonomi og samfunnsøkonomi. Et øyeblikk ville jeg ha det til å tro at du må være en Osloboer for å kunne ta det overordnede perspektivet. Da snakker vi på et parastatlig nivå med tall og prosenter i vekst, forbruk og kostestimater tatt i betraktning. Professor Hilde Bjørnland har en god måte å blottlegge hvor vi er i verden gjennom få presentasjoner om et nasjonalt helsesjekk: det koster å leve og la andre leve i fred. Men det koster mer om vi lar være å investere. Et øyeblikk har jeg tenkt om vi blir rundlurt til å tro noe annet i distriktene? Men det er et nettoresultat av brutto- investeringene vi ser rundt oss. De ganger jeg kjører strekningen Stavanger-Oslo får jeg mersmak på hvor pengene investeres minst. Rogaland har høye produksjons- inntekter, men det er ikke infrastrukturkapital pengene settes på. Ikke inntil videre! På de 8 timene du er på Tveita kan man ta fly fra Gardermoen til Islamabad, uten å bli sliten av flyturen. Der bilen, veiene og personene blir slitne av kjøringen. Jeg hedrer likevel veiarbeiderne som uavbrutt asfalterer og vedlikeholder de veiene som finnes til kjøring. Men er det noen det er synd på i skytteltrafikken, må det være godsvognene: semitrailere fra Europa som kjører på de skrale og trange veiene, mens de raske personbilene forbikjører i ulovlig fart forbi. Jeg får ofte dårlig samvittighet for å være en fartsforbryter, men alt har sin forklaring. Jo lengre kjøretid med og uten pauser dess mer utmatt blir føreren, med høyere fart (Kristiansand-Arendal) er det enklere å konsentrere.

Må det være nødvendig å passere hele sør-Norge for å nå Oslo? Når kan det bygges 2-3 tunneller i Rogaland og Agder som kan spare oss 2 timer i veifarten? Målet med Stavanger-Oslo må være 5,5 timer.

Nylig i et seminar med professor Clayton Christensen fra Harvard, spurte jeg om hans tanker om innovasjon og vekst i mindre nasjoner med tidlig anvendelse og rask markedsmetning. Det var et godt spørsmål som hadde mange opsjoner. Og en klok mann har som regel flere svar. Etter en beskrivelse om hvordan man skal se etter muligheter fikk jeg ikke et entydig svar, men hans måte å tenke på. 

Han mente at om vi skal innovere i India eller i Norge så er det avgjørende viktig å observere forskjeller, ulikheter, muligheter, problemer ved å stille krav og undring til endring. Det er i så måte idegrunnlag for viktige skapelser oppstår.

Uten å kritisere for mye på de som allerede jobber, er det folk flest som må opprettholde et verdiskapningsgrunnlag også i Norge. Vi trenger de i kjeledresser, hjelmer og alle i uniformer og dresser som på sitt beste tross alt gjør en jobb for samfunnet. 

Det kan da være en like enkel prosess å finne ressurspersoner - som det er å velge bort kandidater fra topp-til-bunn stillinger. La meg likevel konkretisere i hva det innebærer å være arbeidsgiver og arbeidstaker i dagens syslete og puslete samfunn.

Et svært tiltakende og en merkverdig effektiv bemanningsteknikk i Norge har vært å hente inn kompetanse på områder der det må til med håndfast kunnskap. Det være seg teknikere fra skolebenken eller fra utlandet, så er realitetene i vårt postindustrielle samfunn - fremdeles preget av et kriteriebasert samfunn. Vi er ennå et postindustrielt arbeidssamfunn - hvertfall i de fleste distriktsregioner. Så kan vi krangle oss vrang og enig. Se bare til den kompetansen som kommer fra utlandet i en gitt analogi; en bussjåfør/trikkfører og en programmerer/geolog.

a) Bussjåføren må være villig til å kjøre ulike vogntog til ulike tider med lik eller mindre lønn enn for gjennomsnittet. Tilsynelatende er job-for-money et avgjørende prinsipp og vedkommende er villig til å jobbe 8-12 timer, så lenge det klinger mynt i kassen. Kan bli litt stresset. Ofte økte investeringer i dårlige tider.

b) Geologen som jobber for et mindre selskap og skal være utleid til et større konsern må ha relevant erfaring, helst ikke like kostbar i pris som en tilsvarende nordmann og kunne jobbe på kontraktbasis, prosjekter og håndtere overtid. Geofysikeren jobber utgjør flere roller avhengig erfaring og kundekrav. Det er stort sett nok å gjøre. Litt stress men sånt er det. Mange oppdrag i investeringstider.

Førstnevnte arbeidstaker velger et lavterskel tilbud, muligens fordi nordmenn aller helst ikke preferer å kjøre buss, trikk eller tbane. Fordi det er andre spennende stillinger og andre muligheter en er bedre kvalifisert for. Sånt tenker også norske minoriteter - det skal helst være noe bedre eller annet enn det foreldrene sysler på med. Men der er også forskjellen;   da minoriteten søkte på interessante stillinger ble han avvist med motkrav om relevant erfaring og det tok riktignok lang tid før jeg skjønte hva som pågikk. Jeg ble møtt med samme krav som for utlendingene med faglige kvalifikasjoner og helst med relevant erfaring.  Jeg kunne nesten ikke begripe hva som var galt med på det nivået og den stillingen jeg heller hadde søkt på. Virksomheter i Rogaland ansatte tekniske konsulenter rett fra skolebenken - flere år yngre meg og henviste til relevant utdanning, erfaring og nærmest gratisjobbing for å bli tatt i ed som arbeidsgiver. Og så er et faktum at man må ha "erfaring fra O&G-bransjen" og det bør være "3-5 års relevant bakgrunn". Innen olje og gass-industrien er det noe fundamentalisme rundt hvilke krav man skal dekke. Desto viktigere er det å innse at høyere utdanning ikke nødvendigvis åpner dørene. De sender deg heller langt bort til et sted der du kan nyttegjøres. Når myndighetskravet til operatørselskapene frafaller om operasjonell hovedkvarter for virksomheten i Norge - så har det liten betydning for nordmenn som ikke jobber i eller med disse virksomhetene. Men på sikt kan det ha negativ effekt for Norge. Fordi vi trenger flere enn 37 oljeoperatører. Det blir ikke bedre for oss når Nexen og Det Norske flytter fra Stavanger. Det er faktisk uvant for siddisene at oljeselskapene ikke har penger å tape på å bli værende.

Født i Stavanger har jeg hatt et avhengighetsforhold til Rogaland. Men ikke nå lenger. Det er mulighetene som teller. Samme hvor man befinner seg.

Generalisten som er bussfører overlever av å dekke et direkte samfunnsbehov. Han kjører til det er veier og passasjerer. Spesialisten leverer det han kan for at samfunnsøkonomien skal reflekteres i vedkommendes jobbutførelse. Hun jobber så lenge markedsinfleksjoner tar overhånd om arbeidsgiverens relasjoner og varsko om nedbemanning kommer i permitteringsvarsel og halv lønn. Det er forøvrig ikke mange igjen i olje-Norge som kan leve av 396000 bruttokroner.

Det er to distrikter i Norge som av statistiske hensyn har best betalte jobber og høyest bokostnader; Akershus med finans og eierskapsinntekter og Rogaland med oljebransjeinnteker. To byer med avhenighet og behov for rask vekst og utvikling. Men utover spesialkompetansen og generalkompetanser er en hel befolkning på jobbsøk mellom lediggang og bistillinger. For de bør det være mulighet for anstendige jobbmuligheter.

Noen sårbare implementeringsbehov i distriktene;

1. Boligbygging i 8 storbyer og utvidet veiinfrastruktur i distriktene
2. Videreutdanningstilbud via virksomhetsincentiver og offentlig NAV-skolering
3. Åpning for jobbmuligheter gjennom egenansettelse via egne foretak.
4. Sosiale tilbud må økes med regionale og nasjonale budsjetter for befolkningsøkning - kan ikke klage på befolkningsvekst når det uansett er levekårsmangler.

Karrierbrems i Norge betinger av;

• status og bakgrunn - nettverk gjennom studier & jobb
• statussymbolikk eller arbeiderbevegelsen - begge er dominanter
• kulturell tilhørighet og ærverdighet
• utdanningsnivå & utdanningsresultater
• rykte, anseelse & utseende (?)
• levestandard, bostedsadresser & venner/bekjentskap (!)

Vi lever tross alt i en nasjon som er noe positivt "annerledes" fra mange andre land. Samtidig er det viktig å danne forståelse for den korte avstanden mellom have-lots og have-nots; de virkelig rike vil klare seg hele tiden ofte med sine skattedilemmaer og lite støtte fra offentlig hold.  De som har lite og ofte er i en ung alder må selvsagt hjelpes i jobb, samfunnsliv og inntektstilgang til boligkjøp og etablering. Tross alt blir dette behovet bare økt og forsterket over tid som våre venner i Sverige. Derav tror undertegnede etater på fylkeskommunaltnivå samt offentlige institusjoner som NAV og Skatteetaten i stor grad svekker sysselsettingen - fremfor å øke sysselsetting av minoriteter og andre jobbsøkere. Spesielt i distriktene er dette et de facto problem som fremdeles ikke blir forstått av arbeidsgiverne. JEG SER FORELØPIG ØRSMÅ ENDRINGER. Hva ser og opplever dere? Det må jo være forferdelig å være ung og mulighetsløs i dagens kostbare samfunn?

Men det er to sider av en sak og enhver ønsker å bli behandlet rettferdig med de utviklingsmuligheter som er nødvendige og alminnelige. Hva mer skal jeg si - vi kan jo ikke annet enn å skrive og mase videre.