Gamle vaner er vonde å vende

Vi har kjent til bakterier og deres virkninger på kroppen vår i noen hundre år nå. Noen bakterier er kjekke å ha, noen bør unngås for enhver pris. Og vi beveger oss ikke frivillig på steder med masse ukjente bakterier. Eller?

Håndflaten og fingertuppene er de stedene på kroppen som inneholder flest fremmede bakterier. Vi berører hundrevis av fremmede objekter hver dag, på gata, på bussen, i butikker, på jobben. Vær nøye med håndvasken, advarer de helsekyndige. Men hva gjør vi?

 
Jo, om to gamle -eller nye - kjente møtes på gata, tar de hverandre i hånda. Håndflater og fingertupper. Uten å vaske seg på henda først. De rister hverandre gjerne varmt og lenge i hånda, for å være sikre på at den andre mottar alle bakteriene man har ervervet seg i løpet av den tida man sist vaska henda. Vi utveksler kloakk frivillig.

Enda pussigere blir det i våre do-besøk. Når en mann føler trang til å late vannet, oppsøker han nærmeste toalett. Han åpner smekken, bruker håndflaten og fingertuppene til å holde svamplegemeet i riktig vinkel, og lar det stå til. Så knepper han igjen buksa, og vasker seg på henda. Selv om han ikke har fått urin på fingrene under seansen.

Vi vet altså at håndflaten og fingertuppene inneholder flest bakterier på kroppen vår. Vi vet også at når vi har dusja om morgenen, kledd på oss underbukse og bukse, er det minimalt med bakterier på svampen.

Den hygieniske prosedyren burde derfor være å vaske seg på henda FØR man tar tak i penis, og etter urinering ville det være betryggende å vaske PENIS for å være sikker på at det ikke sitter igjen noen fingertupp-bakterier der. Men neida, vi vasker henda. Etterpå.

Ubegripelig?...Nja, forklaringen ligger nok i seksualmoralen, penis er det skitne organet...

En annen underlig norsk vane er dopapir. I de fleste land spyler man skiten ut av baken etter at man har gjort fra seg. I Norge kliner vi driten utover med papir. Og vi tror at det er vi som er renslige og kultiverte...