Kultur

Naken og frigjort

Det finnes mange måter å kle av seg. 
Noen er mer meningsfulle enn andre.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Rihanna sin lek med fetisjer, personligheter, dop og sex gjør henne til en uforutsigbar artist. Hun krever, insisterer og gir en sterk følelse av at seksualiteten er hennes. Dessuten er hun kjent for glimrende poplåter, ikke først og fremst fordi hun kler av seg.

Tidligere denne uka oppfordret sosiolog Heidi Helene Sveen artister som Tone Damli, Stella Mwangi og Hanne Sørvaag til å tenke over hva slags signaler de sender ut til unge gutter og jenter ved å spille på sex, i en kronikk i Aftenposten. Rihanna har blitt kritisert av blant andre Sporty Spice (av alle) for å ikke være et skikkelig forbilde for sine fans. Men Rihanna mener det ikke er hennes ansvar å oppdra verdens barn. I en anmeldelse av Tone Damli sin samleplate skrev musikkanmelder Audun Vinger tidligere i år at det er latterlig å kritisere Damli for å bruke kropp, og at man heller må forsøke å felle hele systemet og populærkulturen (om det er det man er interessert i).

Det er ikke latterlig å se på motivasjonen til hvorfor artister kler av seg, og det kan også være fruktbart å snakke om på hvilken måte de kler av seg. Det går kanskje ikke an å jage sexen ut av popbransjen og det er nødvendigvis ikke et mål i seg selv. Men vi bør snakke om hva slags sex som er ønskelig. Og så går det an å spørre seg om popbransjen eksisterer løsrevet fra resten av verden og finnes kun for å gi oss en god fest der sex, dop og våpen bare er artige virkemidler. Eller om det nytter å etterlyse et snev av anstendighet og ansvarlighet nettopp fordi popens uttrykk er salgbart og til stede i sfæren der barn opererer.

Å bruke sex som tematikk i kunstneriske uttrykk er i grunnen ikke problematisk i seg selv. Det som er vanskelig, er å lage bra kunst. Sånn sett er Damli på mange måter en fantasiløs kunstner, og kunsten hennes er bare slitne klisjeer og stereotyper.

Mens for eksempel Rihanna, Peaches, Bjørk, Lady Gaga og Le Tigre er eksempler på artister som bruker sex på en smart og kritisk måte, med både humor og uforutsigbarhet.

Det ser ut til at det eksisterer en trend blant norske kjendiskvinner som består i å stille opp naken i både kvinne- og mannemagasiner for å snakke om kroppslige krav og forventningspress. Gjerne i sammenheng med at de selv har vært usikre og ikke følt seg helt på topp med kropp på grunn av skjønnhetspresset. Nå lar kjendiskvinnene plaggene falle, og uttaler at de har vært blyge og usikre på egen kropp, derfor var det så godt å gjøre denne fotoshooten naken. Endelig.

Når de møter kritikk svarer de gjerne med at det er så sterk jantelov i Norge og at i USA er det helt andre regler som gjelder, og det gjelder å henge med i tida, Men dette handler ikke om jantelov eller om retten til å gjøre hva du vil, kvinne. Kritikken handler ikke om puritanisme eller moralisme. Kritikken handler om at det må være mulig å forvente et minimum av selvstendig tenkning og kreativitet, men også evnen til å skimte problemstillingen om at kroppen er en salgbar størrelse i et større (kapitalistisk) system.

Hvorfor gjør alle artister som «gjør som de vil» akkurat det samme? For å stjele et begrep fra Tommy Olsson: Hvorfor driver så mange artister med karaokesex, der ingenting er særeget, når det er mye mer spennende med uforutsigbar kamikazeesex?

Å bruke kroppen for å fremme egen karriere er ikke bare en (lettvint) strategi i popbransjen. Det kan også være en feministisk strategi, men en som det gjelder å holde tunga rett i munnen om du skal lykkes i å bruke. Strategien har blitt omtalt i den såkalte «tredje bølge-feminismen» («første bølge» var stemmerettskamper og «andre bølge» likestillingskampene på 1970-tallet). I denne bølgen mener mange feminister (som gjerne kalles sexpositive) at det ligger et stort estetisk og politisk potensial i populærkulturen som åpner for lek med kjønnsroller. De finnes tre rådende synspunkter og spørsmålet er om man vil man avvise kropp som salgbar størrelse og sprenge (pop)systemet, gli inn i det eksisterende eller utfordre det innenfra. Popindustrien eksisterer (dessverre) ikke utenfor samfunnsforhold og voldtektsbølger, seksualisert vold og spiseforstyrrelser er tydelig indikatorer på at kvinnekroppen (fortsatt) ikke er så fri som vi liker å tro, da kan igjen nakenhet som politisk strategi være risikofylt.

Ja visst er Rihannas konsept salgbart, men det heller mer mot kamikazesex, ikke karaoke. Som uavhegighetsprosjekt beundrer jeg artister som ikke tar omveien om nakenhet, og jeg skulle ønske at tenåringer hadde forbilder i Robyn, Susanne Sundfør eller Lena Dunham. Likevel har Rihanna en selvsikker råhet og «slapp av du da»-holdning som gjør at jeg bekymrer meg minimalt for alle småjentene som skal på konsert for å se (det lettkledde) forbildet sitt i kveld.

Popbransjen representerer både gamledagse kjønnsstrukturer og sexisme, men det finnes helt klart også et frigjøringspotensial der i spillet med seksuelle representasjoner.

Sånn som når Rihanna står i trusa og flekker tenner og synge «come on rude boy boy, can you get it up? Come on rude boy boy are you big enough?». Det er popmusikk og sex på sitt beste.

charlottem@dagsavisen.no

Mer fra: Kultur