Debatt

Nabobarnas muligheter er i våre hender

Vi kan skape like muligheter gjennom lokalpolitikk, det handler ikke bare om nasjonale tiltak. Det er i våre hender, og det gir håp om rask endring.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mandag gjestet den amerikanske stjerneøkonomen Raj Chetty Oslo. Hans budskap er spennende, men også skremmende: Han viser hvordan delte byer og dårlig integrering, enten det handler om etnisk bakgrunn, økonomi eller utdanning, hindrer barns muligheter til å bruke sine talenter og få gode liv.

Hvis vi får økte forskjeller, klarer vi ikke å gi barn like muligheter. Det gjelder også for oss Norge, og særlig i de store byene, der utviklingen lenge har gått i feil retning. Chetty advarte sterkt mot dette.

En av mange ting Chetty har forsket på er sosial mobilitet i USA. Er det fortsatt mulig å foreta en klassereise – fra fattig til velstående? Svaret er ja, men i dag er det svært få som får den sjansen. Men ulike områder innad i USA har veldig ulik sosial mobilitet. Noen byer og lokalsamfunn gir barn gode muligheter uansett bakgrunn. Andre steder har barn av fattige foreldre knapt et fnugg av sjanse til å få et godt liv. Nabolaget du vokser opp i har enorm betydning for mulighetene dine til å lykkes senere i livet.

En grunnleggende del av samfunnskontrakten i moderne kapitalistiske samfunn, som er særlig viktig i USA, er at dersom man jobber hardt kan man oppnå bedre liv. Kort sagt: Den amerikanske drømmen må være innen rekkevidde. Chetty ville finne ut hvordan man kan gi barn som kommer fra fattige familier bedre muligheter ved hjelp av politiske tiltak. Hans mål er å drive forskning som hjelper politikerne til å gjennomføre tiltak for å få ned ulikheten i samfunnet.

Ett av svarene fant han i folks nabolag. Det er slik at hvis du flytter et barn fra en fattig bydel til et bedre nabolag, har det enorm innflytelse på barnets framtid: Som voksne er sjansen for at barnet som flyttet tjener mye mer penger, har bedre utdanning og bor i et bedre nabolag, veldig mye større enn for et barn som blir igjen og vokser opp i et fattig, dårlig område.

Chetty har utrolig detaljert statistikk over hvilke områder som lykkes, og utviklingen av sosial mobilitet. Vi har dessverre ikke samme kunnskap om forholdene i Norge. Men Chettys innsikt i nabolagenes rolle er likevel viktig. Vi kan forvente å finne de samme mekanismene i Norge som i USA.

Det vi med sikkerhet vet er at forskjellene i dagens Norge øker – raskt. Nye tall viser at andelen fattige, eller mennesker med vedvarende lavinntekt som det heter på statistikkspråk, nå er på hele 10,8 prosent. Det er dramatisk. Andelen fattige i Norge har tidligere ligget stabilt rundt 8 prosent i mange år.

Mellom 2006 og 2011 var andelen fattige i Norge synkende. Men de siste årene ser vi at mennesker som lever under dårlige økonomiske kår stiger. I dag er 566.000 mennesker i Norge vedvarende fattige, mens de blant oss som har mest får en stadig større del av verdiene vi skaper.

Ulikhetene er særlig synlige i de store byene våre. Oslo er verst og blir verre. Hovedstaden vår har alltid vært en delt by, men ser ikke ut til å være på bedringens vei. De fattige, og ikke minst de fattige barna, blir stadig flere. I Gamle Oslo lever et av tre barn i fattigdom. I mange bydeler i øst gjelder det rundt ett av fire barn.

Det er ingen garanti for at den relativt gode sosiale mobiliteten vi har i Norge vil vedvare. Politikken som føres teller. I USA i dag er det slik at barn av fattige foreldre som har gode resultater fra videregående skole, har mindre sjanse til å få en universitetsutdannelse enn barn av rike foreldre med dårlige resultater. Stor ulikhet fører til at samfunnets ressurser ikke kanaliseres til dem med de beste ideene og evnene, men til dem som er født med velstående foreldre. Det er sløsing med talent, og en utvikling et lite land som Norge ikke har råd til.

Den utviklingen skal vi bekjempe med politikk. Den gode nyheten er at veldig mye kan gjøres lokalt. Vi trenger ikke sitte og vente på at vi skal få en regjering som faktisk ønsker å gjøre noe med forskjellene. Oslo og de andre store byene må jobbe langt mer for å få til mer blandede nabolag og barneliv. Det kan gjøres gjennom å sikre variert boligbygging og at vi sprer kommunale boliger. Andre tiltak er områdeløft, mindre klassestørrelse og goder som gratis kjernetid i barnehage og SFO i utvalgte områder. Det finnes også andre institusjoner, som bibliotek, som har stor effekt. Skolegrenser, for å sikre integrerte skoler er et annet virkemiddel. Mulighetene er mange.

På nasjonalt nivå må vi vri skattesystemet sik at det blir mer omfordelende. Skatt på arv er klokt og omfordelende. Eiendom må skattes på lik linje med andre investeringer, slik at investeringsinteressen i eiendom går ned. På sikt vil det føre til at flere har råd til å bo i forskjellige typer nabolag, og det vil motarbeide nabolag der de som har og de som ikke har bor hver for seg. Slike delte samfunn er ødeleggende for mulighetene til fattige barn – mens det ikke skader mulighetene til barn fra velstående familier å bo sammen med barn med mindre ressurser hjemme. Dette vet vi nå.

Mer fra: Debatt