«Det er en sånn glatt, effektiv serie som ville blitt oppfattet som uhyre elegant dersom den hadde dukket opp på TV 2 i 2005.» Dette var dommen VG ga serien som forrige uke stakk av med flest Emmy-priser sammen med «A Handmaid’s Tale». Under overskriften «Glatt som såpe», ble «Big Little Lies» og dens prisvinnende produsenter og skuespillere Nicole Kidman og Reese Witherspoon, sammen med Laura Dern og Shailene Woodley, beskrevet som irriterende kvinner som verken var særlig sterke eller interessante, men en gjeng kjipe rikinger som ikke hadde annet å gjøre enn å sladre og stikke kjepper i hjulene for hverandre. Å avskrive en historie som tar opp et tabubelagt og alvorlig tema som lite interessant og heller irriterende, er både bekymringsverdig, og sier noe om hvilke holdninger mange har til denne typen tematikk, og generelt om serier med kvinnelige hovedroller. Som om det ikke er viktig, fordi det er kvinner det handler om. Denne holdningen til kvinnelige perspektiver, men også alvorlige samfunnsproblemer forklart fra ofrenes perspektiv, kvinnene, speiles også i kulturen. Det signaliseres at problemer som går utover kvinner, og fortelles av disse, ikke bør angå andre enn nettopp kvinner, og dermed er mindre viktig. Som at man har serier for folk flest, også har du «kvinneserier»
Statistikk om vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er en viktig indikator på hvor langt vi har kommet i jobben for mer likestilling og oppfyllelse av menneskerettigheter og velferd i et samfunn. Og det er derfor jeg mener vi bør fokusere mer på det, også i kulturen. Vi må snakke mer om tematikken i «Big Little Lies».
For det er store mørketall i antallet kvinner som utsettes for vold. Man antar at 90 prosent av alle voldtekter som begås, aldri blir kjent for politiet. NOVAs studie fra Svein Mossige i 2010 («Omfanget av seksuelle krenkelser og overgrep i en norsk ungdomsbefolkning») har vist at jenter nesten utelukkende er utsatt for uønskede seksuelle hendelser fra gutter og menn. Det er et tydelig kjønnsbestemt mønster i forekomsten av seksuelle krenkelser. Ni prosent av alle jentene i utvalget hadde blitt utsatt for voldtektsforsøk og/eller voldtekt. Forrige uke hadde VG en stor sak der de kartla alle partnerdrap i Norge siden år 2000. Nesten 30 prosent av alle drap her til lands er partnerdrap. Etter år 2000 har 142 kvinner blitt drept av sine kjærester eller ekskjærester, mot 16 menn som er drept av sine eks- eller kjærester.
Grunnen til de store mørketallene, skyldes at det er tabubelagt. Det snakkes for lite om at vold mot kvinner som oftest skjer i nære relasjoner. Skammen som er knyttet til dette, skildres godt i «Big Little Lies». I likhet med Kidmans rolle i serien, er mange som utsettes for partnervold redde for negative konsekvenser. En annen svært åpenbar grunn, er at så mange saker henlegges. At kvinner ikke blir trodd, og får skylden for sine egne overgrep. Siste eksempelet på dette, er sakene til bloggeren Sofie Elise og samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali, som begge har anmeldt hatkriminalitet mot seg, men begge sakene ble henlagt. Mens Tingretten i Stavanger tidligere i år, så det som «berettiget harme» da en mann banket opp kona for utroskap.
Parallelt med at grove voldssaker mot kvinner henlegges, ser vi at kjente og ressurssterke menn ikke får konsekvenser av sin vold eller hets mot kvinner. Talentet deres trumfer volden de er tiltalt for. Sex-trakasserings-anklagede Casey Affleck mottok Oscar tidligere i år, tilbys roller kontinuerlig, og hylles for sine skuespillerprestasjoner. Artisten XXXTentacion er tiltalt for grov mishandling av ekskjæresten, men fortsetter å gjøre stor suksess. Vi som lyttere og konsumere lar ham glatt få toppe VG-lista vår. Også har vi storsjarmører som R. Kelly, Chris Brown, Roman Polanski, Woody Allen, og Johnny Depp. Vi lærer av kulturen at menn ikke får konsekvenser for vold de påfører kvinner. Og vi lærer at vold mot kvinner ikke er et samfunnsproblem. Vi ser et mønster, der menn som «tar seg til rette» hos kvinner bagatelliseres, samtidig som at kvinner som tar opp denne problematikken, enten i fiksjonen eller i debattsfæren blir bagatellisert. Det er degradert til et «kvinneproblem», les: Ikke et reelt samfunnsproblem. Men det starter et sted. Og det starter gjerne i kulturen. Og det er også kulturen som kan sette strek for denne misogynien.
Vi skal ikke undervurdere signalene det sender ut når feministiske serier som «Big Little Lies», og «A Handmaid’s Tale» får anerkjennelse for å være gode serier som tar opp viktig tematikk, og ikke blott noe som skal degraderes som «kvinneserie». Man har for eksempel påvist hvordan sterke kvinneroller i tyrkiske såpeserier på TV har engasjert og påvirket kvinner i den arabiske verden til å bryte med usunne relasjoner, skille seg fra menn som misbruker dem og anmelde voldtekter. Det ironiske, er at det synes som vi i Norge er langt mindre progressive hva gjelder satsing på slik tematikk i film og TV, enn det som kommer fra Statene om dagen (Nei, Skam var ingen stor satsing i utgangspunktet, husk det). Kulturen skal også gjøre samfunnsoppdraget sitt for å snu en dårlig trend. Da må den, for å sitere Witherspoon, la kvinner komme i front, og gjøre dem til helter i sine egne historier. Ikke bagatellisere eller degrader dem.
Ida Hestman er tilkallingsvikar i Dagsavisen.