ANNONSE

08-12-2012

Når vi døde våkner

Verden går ikke under. Men går den over?

Nå er det bare 13 dager igjen. Bruk dem godt. Som vi vet skal verden gå under 21.12.2012. Dette ifølge en utgammel Maya-kalender som visstnok beviser at enden er nær. Det blir ikke jul i år. Og apropos kalender: Hvis du er blant dem som tror på dette, kan du i det minste spare noen kroner på å droppe pakkene i adventskalenderen 21, 22, 23. og 24. desember. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

De fleste av oss møter denne spådommen med skepsisen den fortjener. Men i Doha er det undergangsstemning. Qatars hovedstad har de siste to ukene vært åsted for den siste runden klimaforhandlinger, også kjent som COP18. Dessverre er COP18 en bad cop, og ikke en good cop. Når dette leses er forhandlingene trolig over - etter de sedvanlige nattmøtene i panikk. Med mindre det har skjedd et mirakel etter at Dagsavisen gikk i trykken, ble resultatet begredelig. Det begynner å bli en fast tradisjon. Før de internasjonale toppene drar hjem, kan de markere det nye nederlaget med en tilpasset versjon av Vera Lynn-klassikeren: «We‘ll meet again, don‘t know where, don‘t know when. But I know we‘ll meet again some sunny and very, very hot day». Så er det bare å vente på den neste, store skuffelsen.

Klimaet hadde trengt noen gode nyheter. I stedet kommer det nesten bare dårlige. Og de er verre og flere enn vi fryktet for bare ett år siden. Målet med de internasjonale forhandlingene og alle de komplekse mekanismene som er funnet opp for å bremse utviklingen, er å holde temperaturstigningen under to grader celsius. Da har vi en noenlunde fair sjanse til å unngå den verste katastrofen - muligens. Kan hende er to grader mer enn kloden tåler. Men det er det beste vi kan håpe på, som vi pleide å si. Nå er togradersmålet i ferd med å bli en svunnen drøm.

De tiltakene som er forsøkt til nå, bygger på en markedslogikk. Ikke minst gjelder det kvotesystemet, der ideen er at dersom det settes en høy nok pris på klimagassutslipp, vil dette i seg selv føre til reduksjon. Utviklingen til nå tyder ikke på at det er en mekanisme som fungerer,

For få dager siden publiserte det norske senteret for klimaforskning, Cicero, en studie som viser at temperaturøkningen kan bli så mye som fem grader før 2100. Skjer det, har vi latt det svinge så mye at vi har mistet all kontroll over utviklingen. Tilstanden er ille nok som det er. Polene er i ferd med å smelte som to snøballer i helvete. Ekstremvær, tørke, matmangel, flom og forsuring av havene er andre stikkord. Hvis vi ikke tar kontroll over de menneskeskapte utslippene mens vi kan, vil naturen overta. Onde, selvforsterkende sirkler som vi ikke er i stand til å gjøre noe med, vil settes på høy rotasjon.

Frps klimapolitiske, eller skal vi si klimaskeptiske talsmann Per-Willy Amundsen, har ført sin egen lille surrogatidebatt denne uka. I Dagens Næringsliv har han lansert en ny teori om forunderlige psykologiske prosesser som visstnok skal foregå inne i sosialistiske hoder: «Karl Marx er død, de trengte en erstatning. Klimafantastene har funnet det i CO2-teorien. Og det bruker man til alt mulig. For mange sosialister tror jeg rett og slett at CO2 har erstattet Karl Marx».

Heldigvis er det et mindretall, om lag 15 prosent, som lider av slike vrangforestillinger. De aller fleste av oss forstår at klimaendringene skyldes menneskenes utslipp av CO2, og at situasjonen er alvorlig. De fleste politikere er klar over det samme. Likevel fortsetter det meste å gå i feil retning.

Det er fristende å gi opp, men det kan vi ikke. Finnes det et alternativ til de tungrodde og mislykkede prosessene vi har forsøkt til nå? Mange har pekt på at regionale tiltak kan være en erstatning, eller i det minste et supplement. Mulig det. Men det kan også være verdt å se på hvordan store og dramatiske verdensomspennende endringer har skjedd tidligere.

Murens fall og slutten på den kalde krigen skyldtes ikke møysommelige forhandlinger eller et internasjonalt avtaleverk. Store omveltninger i verden er sjelden et resultat av lange, forseggjorte prosesser. De har kommet brått og plutselig. FN vedtok ikke Romerrikets fall, invasjonen i Normandie eller feminismens gjennombrudd. Så ulike hendelser som den industrielle revolusjon, opplysningstida, Kinas vekst og reformasjonen var følger av samfunnskrefter som ikke lot seg tøyle.

Det er i sannhet en grusom ting å håpe på, men kanskje er det et klimaets Pearl Harbor som må til. Politiske ledere har vist at de kan snu seg fort og handle ekstremt raskt når de må. Bare vi våkner i tide, kan vi få en D-dag for klimaet. Problemet er bare at da kan det være for sent.

Og med det er vi tilbake til mayaene. Indianerne som spådde verdens undergang, gikk jo under selv. Ikke på grunn av kalenderen, men på grunn av klimaet. Etter en langvarig tørkeperiode på minst 80 år, var det brått slutt i 1100.

La oss sørge for at noe slikt ikke skjer med oss. Spørsmålet er ikke om jorda går under tre dager før jul. Spørsmålet er hva slags klode vi skal ha alle dagene etterpå.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!