Norges linje i Afghanistan vektla viktigheten av en helhetlig tilnærming til engasjementet, med et tydelig skille mellom sivil og militært innsats. Norge ledet det såkalte Provincial Reconstruction Team (PRT) i Maimana i Faryab-provinsen. Formålet med PRT var å stabilisere provinsen, og Norge ville i utgangspunktet ikke bidra militært til disse, da det ble ansett som en oppgave som nødvendiggjorde en sivil tilnærming.
Dette endret seg imidlertid raskt, delvis etter press fra våre allierte. USA og andre land opererte ikke med det samme skillet som Norge, og hadde ofte et tett samarbeid mellom militære og bistandsaktører. Premisset for den tette integreringen mellom den sivile og militære innsatsen for opprørsbekjempelse var at militær gjennomføring eller beskyttelse av bistandsprosjekter skulle bidra til å vinne befolkningens tillit i ustabile områder med sikkerhetsutfordringer. Når Norges nære allierte bruker en helt annen tilnærming enn Norge, gjerne i nærliggende områder, ble det vanskelig å skape et inntrykk av at vi opererte på ulike måter.
Det ble problematisk å opprettholde dette skillet i praksis. PRTen mottok midler fra Hæren for å utføre utviklingsprosjekter, og etter hvert fulgte mer av bistandsmidlene den norske militære tilstedeværelsen. Utgangspunktet var at den sivile innsatsen skulle styres av ambassaden i Kabul, men i praksis utviklet det seg et stadig tettere samarbeid mellom Norges sivile utsendinger og den militære ledelsen i den norske militærleiren i Maimana.
Denne problematikken med tettere bånd mellom bistands- og militære aktører kan knyttes til en diskusjon som har pågått en stund, rundt økt militarisering av bistand. OECD har åpnet for at anti-terrorarbeid og opplæring av militærstyrker skal kunne dekkes av bistandsmidler. Bakgrunnen for dette er en tanke om at samfunn som er bedre i stand til å håndtere terrortrusler vil ha et bedre utgangspunkt for å oppnå utviklingsmålene.
Dette betyr at penger som i utgangspunktet er ment brukt til langsiktig utviklings-arbeid, skal kunne brukes til militært rettet arbeid mot ekstremisme og terrorisme.
Effektive tiltak mot terrorisme og ekstremisme vil nødvendigvis måtte inkludere komponenter som angriper de underliggende sosiale og økonomiske årsakene til at militante grupperinger kan oppstå, rekruttere og spre seg. Klokt innrettet utviklingsarbeid kan gjøre nettopp dette. Med en utvidelse av bistandsbegrepet til også å omfatte militær trening og militært innrettet arbeid mot terrorisme risikerer vi å flytte fokus fra langsiktig utviklingsarbeid rettet mot å endre noen av de underliggende årsakene til terrorisme, konflikt og uro, til kortsiktig behandling av de overfladiske symptomene på disse problemene. I tillegg vil dette medføre en overføring av dyrebare ressurser fra sivile bistandsaktører med god kompetanse innen utviklingsarbeid, til militærstyrker.
Angrep på institusjoner og personell som driver med humanitært arbeid blir stadig mer vanlig, og dette er blant annet et resultat av politiske føringer som integrerer humanitært arbeid inn i politiske og militære strategier. Denne politiseringen og militariseringen av bistand gjør bistandsarbeidere til legitime mål for noen væpnede aktører. I tillegg kan lokalsamfunn som mottar slik "militær" bistand stemples som kollaboratører av opprørsgrupper, og bli mål for angrep.
I tilfellet Afghanistan reagerte mange bistandsaktører på at slike prosjekter ble utført og forvaltet av militært personell uten fagkunnskap. Bistandsorganisasjoner hadde brukt tiår på å bygge opp gode relasjoner til og tillit fra lokalsamfunn, og et nært samarbeid med militære aktører kunne svekke denne tilliten og til og med sette bistandspersonell i fare. Flere organisasjoner uttalte at de måtte stanse arbeidet sitt midlertidig etter militære besøk.
I tillegg er det problematisk når sikkerhet legger premissene for bistandsarbeid. UD kanaliserte bevilgninger til organisasjoner som viste interesse for å være til stede i Faryab. Hovedformålet var dermed å tilfredsstille lokale forventninger om at den militære tilstedeværelsen ville bringe utvikling, og ikke tiltak basert på en helhetlig tenkning rundt landets utviklingsbehov. I tillegg viser studier at denne type tett integrerte sivil-militære prosjekter ikke bidrar til å skape tillitt til myndighetene eller mindre motstand, og kan bidra til mer konflikt.
EU-kommisjonen fremmet nylig et forslag om å bruke bistandsmidler til å styrke ”partnerlands” militære styrker, blant annet til grensekontroll, og vil i første omgang sette av €100 millioner til å dekke blant annet trening, utstyr til overvåkning og troppeforflytninger og uniformer. Dette åpner for direkte overføringer av økonomiske midler til utenlandske militære institusjoner, gjennom unionens instrument til støtte for fred og stabilitet. Sudan, et viktig transittland for flyktninger på vei til Libya og videre til Europa, er blant landene som kan tjene på dette, etter at landet ba EU om bistand til utbygging og utbedring av infrastruktur ved 17 grenseoverganger. Militsen som vokter grensene, RSF, er beryktet for sine menneskerettighetsbrudd, og overføringer til statlige militære aktører vil styrke og legitimere det allerede autoritære regimet til Omar al-Bashir, som er tiltalt for krigsforbrytelser av Den internasjonale straffedomstolen i Haag.
Mer militært innrettet utviklingsarbeid virker å være mer tilpasset donorlandenes sikkerhetsagendaer enn mottagerlandenes virkelige utviklingsbehov, og risikerer å gå på bekostning av, og i noen tilfeller undergrave, langsiktig arbeid for fred, stabilitet og utvikling.