I 1997 trer en etiopisk mann inn på sitt nye kontor på Universitetet i Oslo. Han har fått et doktorgradsstipend som skal føre ham inn på en lang karriere som forsker innen samfunnsmedisin. Selv om kontoret er det samme de neste 17 årene, er dagene varierte. Som stipendiat, postdoktor og forsker jobber han på flere forskningsprosjekter, i tillegg til at han underviser og veileder master- og doktorgradsstudenter. I 2007 får han stilling som forsker 1109, og fra 2010 leder han et større prosjekt om tuberkulose, finansiert av Norges forskningsråd og universitetet. Fortsatt uten fast ansettelse. I 2014 tar prosjektet slutt, og universitetet treffer vedtak om oppsigelse.
Begrunnelsen er at den eksterne finansieringen av hans midlertidige stilling ikke lenger er til stede. I januar i år har den nå 51 år gamle mannen byttet ut kontoret med en rettssal i Borgarting lagmannsrett, hvor han hevder sin rett til å fortsette sitt arbeid. I realiteten kan hans personlige ønske få betydning for langt mer prinsipielle spørsmål.
Spørsmålene retten skal ta stilling til, er mange, men noen av dem kan bli avgjørende for universitetets personalpolitikk.
Er mannen å anse som fast ansatt? Forskerforbundet som representerer mannen ved advokat Mariann Helen Olsen, mener det. Foruten at fireårsregelen for lengst er overskredet, som innebærer at en midlertidig ansatt i staten oppnår tilsvarende oppsigelsesvern som fast ansatt etter fire år, har han utført andre oppgaver enn dem som lå til prosjektet. Han har overtatt undervisning i en lengre periode da sjefen var sykemeldt, og han har veiledet studenter. Har universitetet brukt ham som noe annet enn prosjektansatt, er han fast ansatt, mener fagforeningen.
Er prosjektet han har ledet, eksternt finansiert? Dette er sentralt. Bortfall av ekstern finansiering sidestilles med bortfall av arbeid, som er gyldig oppsigelsesgrunn. Prosjektet fikk nesten fire millioner fra Forskningsrådet, men underveis har universitetets andel av kostnadene økt. Prosjektet ble videreført etter at de eksterne pengene tok slutt, på universitets regning. Hvis prosjektet ikke lenger har karakter av å være et eksternt finansiert prosjekt, har universitetet dårligere kort.
Har han fortrinnsrett på en førsteamanuensisstilling? Når en fast ansatt eller en midlertidig, internt finansiert ansatt etter fire år, får varsel om oppsigelse, plikter arbeidsgiver å vurdere annen passende stilling. Det vil si at arbeidsgiver må kartlegge om det finnes andre ledige stillinger som mannen kan få. Når en institusjon har 6000 ansatte, skulle man kunne tro at det dukket opp en ledig, passende stilling. Men nei. Det er på det rene at mannen er kvalifisert til førsteamanuensis- og professorstillinger, men universitetet vegrer seg sterkt for å tillate en slik overgang. Universitetet anser det som et opprykk. «Det er ikke noen holdepunkter for å si at det er en høyere rangert stilling, annet enn at UiO mener det. Han er ansett som kvalifisert. Han har gjort alle typer oppgaver som ligger til en førsteamanuensisstilling», fremholdt advokat Olsen. Mens universitetets poeng er at slike stillinger ikke skal gå til en som er kvalifisert, men til den som er best kvalifisert. Oslo tingrett har tidligere gitt universitetet medhold, men er lagmannsretten enig i avveiningen?
Fra vitneboksen insisterte viserektor Knut Fægri på at «det vil føre til en reduksjon av kvaliteten hvis vi ikke kan bruke våre vanlige kvalitetssikringsmekanismer». Men rettens formann, lagdommer Harald Georg Venger, var klar på at dette ikke er det eneste hensynet retten må ta stilling til. I et forsøk på å klargjøre, både for seg selv og for partene, oppsummerte Venger at det som står mot hverandre, er universitetets behov for å rekruttere best mulig ansatte og de ansattes behov for trygghet rundt stillingen sin. «Dette er motstridende og avveid i et detaljert regelverk. Fortrinnsrett gjelder for en gruppe der ansattes behov for trygghet veier tyngre enn arbeidsgivers behov for å plukke fra øverste hylle. Det vi skal ta stilling til, er om førsteamanuensis er passende stilling for denne arbeidstakeren, der lovgiver har ment at han har et vern.»
«Det er som å sette noen fra Obos-ligaen på elitelaget bare fordi de har spilt lenge», smalt det senere fra Fægri i boksen.
Mens saken verserer i rettsinstansene, får mannen fortsette i sin stilling. Han jobber videre med data fra prosjektet, veileder fortsatt en doktorgradsstudent, og kan nå telle 19 år på samme kontor. Men motivasjonen er i ferd med å brytes ned. Om det blir et 20. år, avgjøres i løpet av februar. Uansett utfall er det en trist sak. Det er opplagt at Universitetet i Oslo kunne valgt annerledes. Det er opplagt at han har blitt utsatt for en mental påkjenning. Det er ikke like opplagt at han vil få rett når dommen faller.
Denne artikkelen ble første gang publisert i Forskerforum nr 2./2016.