Som et av flere teknologiselskap satser Telenor på å utvikle velferdsteknologi for helse- og omsorgssektoren i Norge. Flere spør seg kanskje hvorfor Telenor skal blande seg inn i Norges helsetilbud. Svaret er at det ikke er noen vei utenom.
Velferdsteknologi har blitt samlebetegnelsen på ulike sensorbaserte eller digitale verktøy som bidrar til en mer effektiv helse- og omsorgssektor. La meg komme med noen eksempler. Vi tilbyr digitale trygghetsalarmer, sensorer i pasienters senger og dører, armbånd som fanger opp fall og sender informasjon rett til helse- og omsorgsarbeideres mobiler eller nettbrett. Ferske pasientdata sendes rett inn i pasientjournalen hvor de raskt kan analyseres.
Det finnes nattkameraer som sender krystallklare bilder av en pasient som trenger tilsyn i løpet av natten. Det kan erstatte nattlige rutinebesøk som ofte vekker og uroer pasienten unødvendig, og tillater helsetjenesten å prioritere de som trenger de mest.
Noen frykter for at digitaliseringen vi ser i helse- og omsorgssektoren vil erstatte de varme hendene, redusere den gode samtalen og bidra til økt isolering av en allerede sårbar gruppe. Jeg forstår denne bekymringen. Alle de teknologiske eksemplene jeg har ramset opp så langt kan bidra til å forsterke dette bildet. Teknologien kan erstatte deler av den menneskelige kontakten og omsorgen.
Så hva er løsningen? Om lag 77.000 lever med demens i Norge i dag og 40.000 av disse bor hjemme. Helsevesenet forventer en dobling av demenstilfeller i løpet av de neste 25–30 årene. I 2060 kan antallet være så høyt som 200.000.
En rapport NyAnalyse har utarbeidet på oppdrag fra Telenor, viser at vi må bygge 30 nye sykehjem hvert år fram til 2040 hvis vi beholder dagens organisering av pleie- og omsorgstilbudet. I tillegg viser tall fra SSB at vi kommer til å mangle 55.000 ansatte i den kommunale pleie- og omsorgssektoren i 2030, som i hovedsak skyldes at vi vil få en dobling av personer over 67 år fram mot 2040.
Vi mangler på ingen måte utfordringer. Flere unge enn i dag må altså velge seg til helse- og omsorgsyrkene for at vi skal klare å gi morgendagens eldre samme tilbud som i dag, og vi må i gang med tidenes byggeløft av sykehjem. Dette vil bli svært krevende å få til, for å si det mildt. Alternativet slik jeg ser det er å jobbe målrettet med nytenkning og innovasjon i sektoren, slik at velferdsteknologi kan bidra til å frigjøre tid fra noen oppgaver, slik at helsepersonell kan prioritere tid og varme hender der det trengs mest. Med en moderat effekt fra velferdsteknologi vil vi redusere behovet for 20–35 000 årsverk i helsesektoren i 2040 i forhold til dagens organisering, viser den samme studien fra NyAnalyse. Med høy effekt av velferdsteknologi kan man dekke store deler av arbeidskraftsgapet, og vil trenge 45–65.000 færre årsverk til sektoren i 2040. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at roboter eller ny teknologi skal ta over jobbene til helsepersonell. Mangelen på ansatte i framtida blir uansett stor og teknologien må støtte opp om, og ikke erstatte de varme hendene innen pleie- og omsorg.
En måte å komme seg forbi teknologiskepsisen er å slutte å bruke et teknologisk språk. Vi snakker om digitalisering av helse- og omsorg når det i bunn og grunn handler om smarte måter å effektivisere arbeidsmetodikk og tidsbruken hos en sårt tiltrengt og presset yrkesgruppe. Det handler om å øke trygghet, mobilitet og forlenge tidsvinduet eldre pleietrengende kan få den omsorgen de trenger i eget hjem, heller enn på institusjon hvor sengeplassene allerede er mangelvare.
For å komme oss forbi diskusjonen om vi skal ha teknologi eller varme hender, må vi endre måten vi snakker på, endre måten vi tenker på. Vi vil ha bedre omsorg og vi vil ha mer tid til samtaler og varme hender når vi først får besøk. Da må tidstyvene fjernes.
Det er ikke snakk om varme hender eller kald teknologi, det er snakk om å bruke teknologien slik den bør brukes, nemlig til det beste for folk.