Våre ministere for kunnskap og for kultur ser gjerne at vi blir flinkere til å ta vare på Norges kulturarv. Fredag 13. februar pekte jeg på noen områder der forvaltningen av kulturarven har fått urimelig trange kår; steder der vi kunne fått god, langsiktig uttelling ved litt ministeriell virketrang.
Mandag 16. januar ble jeg imøtegått av Bjørn Olav Utvik, instituttleder ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved UiO. Utvik mener at institusjonen han selv har ansvar for, Norsk Folkeminnesamling, ikke hører hjemme i rekken med dårlige eksempler. Nå kunne jeg tatt dette ille opp, og begynt irettesette Utvik fordi han er i ferd med å legge ned det som skulle vært Norges sentrale kulturhistoriske arkiv uten at han en gang er klar over hva han gjør – men det vil jeg ikke. Sur og sutrete kan man være i graven. Jeg vil heller svare med et konstruktivt forslag:
Vi kan, i asken av fortidens brutte løfter og forspilte muligheter, legge grunnen for et nytt nasjonalt kulturhistorisk arkiv. Vi trenger det!
Her bør vi kanskje først få klart for oss hva vi snakker om: Kulturhistoriske arkiv er institusjoner som dokumenterer kultur og samfunn i samarbeid med levende mennesker. På første halvdel av 1900-tallet ble de gjerne kalt tradisjonsarkiv, folkelivssamlinger eller folkeminnesamlinger. De nordiske landene var ledende på dette feltet, med solide, nyskapende institusjoner som bidro til internasjonal teoriutvikling og oppbygning av nasjonale kunnskapsbaser. Aktivitetsnivået sto i sammenheng med utviklingen av den relativt inkluderende og egalitære nordiske samfunnsmodellen. Ved å dokumentere mangfoldet i lokale kulturuttrykk, som matskikker, byggeskikker og fortellerkultur, kunne de kulturhistoriske arkivene fremstille fellesskapet på måter som åpnet for både sammenheng og variasjonsrikdom.
I dag er dette et svakt felt hos oss, i hvert fall hvis vi sammenlikner med land som Spania, England og USA, der innsamlingen og forskningen på muntlige kilder har skutt fart, mens vi har havnet i en bakevje. Norske forskere og studenter som i dag jobber med intervjubasert dokumentasjon, har ikke noen god løsning for hvordan slikt materiale skal tas vare på for fremtiden. Det finnes trolig betydelige samlinger av dette slaget på mer eller mindre bortgjemte steder i museer, bibliotek og universiteter. Ingen har oversikten, og i den siste store kulturutredningen (NOU 2013:4) ble det påpekt at dette er svært uheldig. En av årsakene til denne beklagelige situasjonen, er at dette arkivfeltet i Norge er spredt tynt ut over. Institusjonene har vært små og desentraliserte, gjerne underlagt større kunnskapssentre som museer, bibliotek eller universitet. I dag ser vi at det å stadig bli liggende underst ikke har vært så heldig for de kulturhistoriske arkivene. Avviklingen av Norsk Folkeminnesamling er et nærliggende eksempel. Frem til 2003 var arkivet bemannet med arkivar, fotograf, tegner og tre konservatorer. Deretter har det Humanistiske Fakultetetet vært gjennom flere omstillinger. Den siste konservatoren ble pensjonert i 2009 og hun ble ikke erstattet. Da arkivaren ble pensjonert i 2011, ble hun erstattet med en 20% innsats fra en lektor som først og fremst skal drive med undervisning.
Samtidig har vi aldri hatt mer bruk for gode kulturhistoriske arkiv. Den digitale revolusjonen har gjort kildene til kunnskap om dagliglivets historie mer sårbare, mens det aktive dokumentasjonsarbeidet er blitt viktigere. En skulle kanskje tro at når stadig mer av dagliglivet blir digitalisert, så blir det også automatisk dokumentert. Slik er det ikke. Hvilke spor etter livene våre vil finnes om 50 år? Private fotoalbum er det få som lager. Brevsamlinger slettes fra innboksen i epostprogrammet. Sosiale medier er først og fremst ferskvare. Den digitale mediehverdagen, der nyheter og diskusjon effektivt siles gjennom sosiale medier og brukertilpassede nettsøk, fører oss inn mediebobler der vi får bekreftelse fra likesinnede uten at vi egentlig trenger å bryne oss mot perspektiv og erfaringer utenfra. Her har vi en utfordring som er en minister verdig: Linjene som forbinder oss på tvers av perspektiv og interesser må stadig gjenoppdages. For inspirasjon kan vi skjele et annet fagfelt.
I 2008 etablerte Miljøverndirektoratet nettstedet Artsobservasjoner.no. Det førte til en kraftig fornyelse av samarbeidet mellom frivillige og profesjonelle i kartleggingen av artsmangfoldet i Norges natur. En moderat investering i digital utvikling og opprettelsen av tre nye stillinger har skapt et system som hvert år frembringer kunnskap av uoverskuelig verdi. I forvaltningen brukes kunnskapen daglig og forskningen har fått helt nye muligheter – for ikke å snakke om hvordan folks ansvar for naturen stimuleres når de bidrar i denne betydningsfulle kunnskapsdugnaden. Hvis det fantes politisk vilje til det, kunne vi laget et tilsvarende opplegg som gjorde det mulig for befolkningen i Norge å samarbeide med historikere, kulturvitere og samfunnsforskere om å dokumentere kultur og samfunn.
