Dette er ikke et innlegg om klimatrusselen og hvordan den skal møtes, men om rå og kynisk bruk av «klimakortet» av kommersielle aktører, først og fremst kraftbransjen.
Gjennom historien har kommersielle aktører alltid prøvd å utnytte trender, nye oppdagelser og oppfinnelser, og gjort «butikk» på folks evne til å la seg lure, skremme eller «tro» på et eller annet. Da røntgenteknologien kom, ble det f.eks lansert «røntgensikre klær». De skulle sikre at folks intime deler ikke kunne beskues av smartinger med «røntgenbriller». Folk vil bedras, heter det, noe HC Andersen elegant demonstrerer i den klassiske historien «Keiserens nye klær».
«Røntgensikre klær» og andre tilbud om ting som ikke virker, er stort sett mest å trekke på smilet av. Langt verre er det når tunge kommersielle aktører kynisk kaster seg på «bølger» i tiden, for å utnytte folks genuine redsel for hva en usikker framtid kan føre til. En god stund nå er biodiesel kjørt fram som den viktig del av «klimaløsningen». Hvem det nå er som driver fram denne saken, de har i alle fall fått politikerne til å bite på. Partiene overbyr hverandre om hvor mange % innblandingen av biodiesel skal opp til innen 2020 eller 2030. De høyeste budene overgår trolig det norske skoger kan bidra med.
Så viser det seg altså, noen har faktisk hevdet det lenge, at biodiesel fører til høyere utslipp av CO2 enn det bensin og diesel gjør. Det som nå blir interessant å se, er hvor lang tid det skal ta før politikerne tar inn over seg at biodiesel som rask klimaløsning er et blindspor.
Den bransjen som har vært mest profesjonell i å utnytte «klimakortet» for alt det er verdt, er kraftbransjen. Den har lansert Norge som «Europas batteri», dvs at våre vannkraftmagasiner skal fungere som «batteri», og balansere europeisk vind-og solkraft, når vinden stilner og sola går ned. For vi kan styre kraftverkene, mens Vårherre styrer sol og vind. Bare kraftselskapene får bygge sine egne kraftkabler, skal dette bli et betydelig klimatiltak. Kraftbransjens effektive lobbyarbeid, ikke minst utført av bransjesponsede ZERO, er i og for seg imponerende, og en tankevekkende demonstrasjon av hva en kommersiell bransje med økonomiske muskler kan få til.
I virkelighetens verden kan norsk vannkraft bare bidra med en ubetydelig del av den balansekraften som trengs i Europa. I EU er det allerede installert 250 GW (gigawatt) vind- og solkraft (150 vind og 100 sol), og målet er en dobling av dette. Norsk kapasitet ut av landet, inkludert de to kablene Statnett skal bygge, blir på 8,8 GW, altså i størrelsen godt 3 % av behovet EU har allerede nå. Så har da også direktøren i NVE, Per Sanderud, sagt følgende: « ... vi er ikke det grønne batteriet som kan løse Europas problemer, sånn som man kanskje forestilte seg for en stund siden».
Det kraftbransjen ikke sier noe særlig om, er at flere kabler driver strømprisene kraftig opp, her i landet. Og det er her selskapene selger 95 % av den kraften de produserer! Spesielt kabler til Storbritannia vil ha prisdrivende virkning, der er strømprisen til vanlig det doble av det den er her i landet. Lavere strømpriser enn i omverdenen har historisk vært et av Norges viktigste konkurransefortrinn. Når strømprisene drives opp til nivået i utlandet, reduseres norsk næringslivs konkurransekraft tilsvarende.
Så mener mange at norske strømpriser gjerne kan stige, fordi vi vanlige forbrukere da vil bli flinkere til å spare strøm, og på den måten frigjøre fornybar energi som kan eksporteres inn i fossilbaserte markeder. Dette er riktig, men denne effekten kan oppnås betydelig mer presist enn det å overlate styringen til kraftselskapene. Myndighetene kan ganske enkelt sette opp el-avgiften for privat forbruk. Da reduserer vi heller ikke næringslivets konkurransekraft.
Det kraftbransjen heller ikke sier mye om, er at det å bruke våre vannmagasiner som «batteri» mot Europa, fører til dramatisk økt «effektkjøring» i kraftverkene, styrt av tilgang til og kontinuerlig svingende priser på fornybar kraft i utlandet. Dette betyr at kraftverkene kjøres kontinuerlig av-på, dag mot natt, time for time. Dermed kan kraftselskapene hente inn såkalte «flaskehalsinntekter». Det betyr å handle kraft i og mellom markeder med kontinuerlig varierende priser. Om natten er f.eks europeisk vindkraft billig, noen ganger omtrent gratis. Da kjøper kraftselskapene, og bremser produksjonen her i landet. Så kjøres kraftverkene for fullt når prisen er på topp ute midt på neste dag. «Batteriet» blir nok først og fremst en svært lønnsom dynamo i kraftselskapenes kommersielle drift.
Men «Europabatteriet» markedsføres altså som et klimatiltak, noe som for tiden stopper det meste av motforestillinger. Det sies lite om at økt effektkjøring vil få dramatiske følger for alt liv i vassdragene. Effektkjøring er ikke noe nytt, og har alltid vært omdiskutert på grunn av skadevirkningene. I stedet for å bli kjørt mest mulig kontinuerlig, ut fra naturlige variasjoner i tilsig og kraftbehov her i landet, vil en dramatisk økning av effektkjøringen gjøre kraftverkene våre til effektive «trykkspylere» i vassdragene, og dette kan komme til å utrydde det meste av liv der.
Det er lov å tjene penger, men det er også lov til å være ærlig om hvordan man får det til!