Vi kjenner alle noen som er rammet av alvorlig sykdom. Følelsen av å kunne gjøre hva som helst for at personen skal få det bedre, kanskje også overleve, eller i hvert fall leve lenger, er lett å kjenne seg igjen i. Det samme er også følelsen av urettferdighet når noen får, og andre ikke får hjelp til en bedre hverdag. Håp finnes, men det koster for mye.
Den siste tida har diskusjonen om prioriteringer i helsevesenet dukket opp på ny, etter at Beslutningsforum for nye metoder i spesialisthelsetjenesten valgte å si nei til medisinen Kadcyla. «Vi tvilte oss fram til et nei», var uttalelsen fra leder Lars Vorland.
Legemiddelet, som kan gi brystkreftrammede med spredning lindring og lengre levetid, vurderes som nyttig, men for kostbart til at norske sykehus bør ta det i bruk.
Journalist og blogger, Lene Wikander, og grunnlegger av Helsepartiet, Lise Askvik, raser mot helseminister Bent Høie (H) og anklager ham for å sette dødssyke pasienter opp mot hverandre når han sier at norsk helsevesen må prioritere, og at vi må kjempe for at legemiddelfirmaene vil senke prisene på de nye medisinene. For mens han sier dette, ligger pasienter og venter på medisinen som kan bedre hverdagen, og kanskje til og med få enkelte av dem ut i jobb.
Fylkesordfører i Hordaland, Anne Gine Hestetun, fortalte NRK tidligere i sommer om hvordan hun holder sykdommen i sjakk med Kadcyla. Hun har betalt 900.000 kroner for et års behandling, fra egen lomme. Man får neppe et bedre eksempel på hvor klassedelt norsk helsevesen kan være. Det er få som har råd til en så høy årlig regning.
Beslutningsforum, som består at de fire administrerende direktørene i de regionale helseforetakene, ble etablert i 2014 for at Norge skulle få en helhetlig praksis med hensyn til hvilke legemidler helsevesenet skal kunne tilby. Vi skulle få en nasjonal standard, og et mer forståelig system. Slik det ser ut i dag har ikke myndighetene lykkes med sistnevnte.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Kort tid etter etableringen sa forumet ja til en medisin mot kronisk leukemi, for så å si nei til immunterapilegemiddelet Nivolumab, rettet mot lungekreftsyke. Konsekvensene av å si ja ville blitt for store, forklarte leder Vorland da. Beløpet det ville kostet å få dette legemiddelet, ville forumet bruke på andre pasienter. Så ville de forsøke å få prisen på Nivolumab ned gjennom anbud.
Selv om flere land krever åpenhet rundt prisnivået, er Norge blant landene som godtar hemmelighold, med begrunnelsen at de da kan få bedre rabatter fra legemiddelfirmaene. Full åpenhet kan bety høyere priser, er frykten. Men hemmeligholdet gjør det vanskeligere å forstå Beslutningsforumets avgjørelser. I høringsprosessen før myndighetene tillot hemmeligholdet, advarte dessuten Legeforeningen og Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo om at hemmelighold tvert imot kan bidra til å presse prisene opp.
Hvor dyr kan vi tillate en livsforlengende medisin å være? Kan man sette en prislapp på et menneskeliv? Selvfølgelig ikke. Men det er det man får inntrykk av at gjøres over møtebordet til Beslutningsforum.
Selv i rike Norge må helsemyndighetene prioritere. Det er vondt, men forståelig. Vi har ikke råd til alt. Derfor bør flest få mest mulig. Det er en god og helt nødvendig tanke, hadde bare grunnlaget for prioriteringene blitt mer begripelig for andre en beslutningstakerne. Systemet der fire helsedirektører tar avgjørelser basert på hemmeligholdte legemiddelpriser, er ikke veien å gå for å skape et system der folk flest føler seg trygge på at de får den behandlingen de trenger. Og i sakene som har fått stor medieoppmerksomhet de siste årene kan ikke helseministeren, eller den framtidige helseministeren, skyve ansvaret over på legemiddelfirmaene, slik Høie har gjort denne gangen. Folk trenger forklaringer. Prioriteringene helsevesenet gjør er resultat av politiske føringer.
Men kanskje er det håp for pasientene som venter på Kadcyla. Beslutningsforum har snudd før. I 2014 sa de nei til medisinen Perjeta, som kommer fra samme legemiddelfirma som Kadcyla. Også Perjeta er rettet mot brystkreftpasienter, og ble ansett som for dyr før avslaget. Det skulle imidlertid komme flere forhandlingsrunder med legemiddelfirmaet, og i mars 2015 kom nyheten om at Beslutningsforum likevel sa ja. Forhandlingene vant fram, men ventetida må ha vært tung for dem som trengte medisinen.
I England har helsemyndighetene nylig sagt ja til å ta Kadcyla inn i det nasjonale helsesystemet. Men der har brystkreftrammede hatt mulighet til å søke støtte til den dyre betalingen av medisinen gjennom et eget kreftfond. Kanskje er det noe å diskutere i en åpen debatt om prioriteringer. Uten hemmelighold.