”Når du er helt ute hjelper det ikke med en prat, akkurat”

I kronikken «Det godes problem», stiller Marianne Dæhlen fra NOVA spørsmålet om staten bruker for mye ressurser på det hun omtaler som «brysomme ungdommer». Hun følger opp med en kommentar om at ungdom i dag oppfører seg bedre enn noen gang, og at spesialiserte tiltak rettet mot ungdom med atferdsproblematikk ikke lar seg forsvare i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Jeg mener hun ikke ser godt nok etter.

Det stemmer at vi har en ungdomspopulasjon som bruker mindre rus, trener mer, spiser sunnere og går lengre på skole enn det som var vanlig på 90-tallet. Men andelen unge som sliter med å passe inn, og som kommuniserer dette gjennom risikoatferd, utagering og alvorlig normbrytende oppførsel er omtrent den samme som den var for 20-30 år siden. Og for disse ungdommene, og familiene deres, kan opplevelsen av utenforskap være både mer påtrengende og skadelig enn da omgivelsene ikke bestod av generasjon prestasjon.

Jeg vokste opp med en lillebror med Downs syndrom. På den tiden kom det en ny reform hvor målet var at alle skulle integreres i ordinær skole – uavhengig av hvilket utgangspunkt de hadde.  Jeg tror både lobbyistene, byråkratene og politikerne oppriktig mente det ville føre til en positiv endring – bedre læringsmuligheter for barn med utfordringer, og et varmere og mer inkluderende samfunn for alle oss andre. Tanken var god. Men som storesøster ble jeg vitne til en liten gutt som ikke fant sin plass, som tilbrakte skoledager på tur til og fra butikken med egen assistent, og som ikke fikk en eneste ordentlig venn. Broren min blomstret da han skiftet til en av få gjenværende spesialskoler i tolv-års-alderen, og jeg har ofte lurt på hvordan livet ville blitt om han hadde fått den samme opplevelsen av felleskap første dagen han gikk inn i klasserommet sitt, 7 år og åpen for alt.

De fleste store beslutninger tas med gode intensjoner, nettopp derfor er det så viktig å se nøye på terrenget før man gjør endringer i kartet. Likeverd betyr ikke at alle skal ha likt – men at alle er like mye verdt, og i det ligger en viktig distinksjon. Når Dæhlen foreslår å avvikle hjelpetiltak som er spesialisert for å nå ungdom med atferdsproblemer, har hun ikke sett godt nok etter.

Den siste norske studien som har målt antall unge under 18 år med diagnosen atferdsforstyrrelse (ODD, CD) viser at dette utgjør 3,5 %. Men kun 0,41 % mottar årlig noen form for hjelp for atferdsproblematikk i Norge. Dette er oppsiktsvekkende lavt når vi kjenner den økte sannsynlighet for at disse barna vil droppe ut av skolen, misbruke rusmidler, havne i kriminelle miljøer og utsette seg selv og andre for alvorlig risiko. Som tidligere terapeut i Multisystemisk terapi (MST), et hjemmebasert hjelpetiltak som retter seg mot familier med ungdom med atferdsproblemer, vet jeg at det ikke er tilfeldig at så få får hjelp. Dette er en krevende gjeng å jobbe med. De møter ikke til avtalt tid på BUP eller hos helsesøster, og er sjelden vennlig motivert til samtale. For dette er unge mennesker som har gode grunner til å rope høyt mot alt og alle. Det er gutter og jenter som aldri har opplevd å passe inn, som har fått knust all sin tillit til voksne. Noen har vært utsatt for vold. Noen ble mobbet hele barndommen. Noen ble aldri invitert i bursdag. En gutt spurte gjennom den låste soveromsdøra hvorfor han skulle gidde å prate med meg. Utafor stod det med sprittusj: her bor drittungen. Det er ikke noen vits i å prøve, når alle rundt tror du er en dritt.

Å snu negativt samspill mellom ungdom, familie, lærere og nærmiljø er krevende. En ting er å komme i posisjon til en 14-åring som trolig har bedre sjanse til å lykkes som kriminell enn som lovlig borger, men i tillegg skal du motivere fortvilte foreldre til å stå i tøffe tak. Du skal be dem møte avvisning med varme når de er så langt nede at de tror løsningen er å overlate ansvaret for barnet sitt til noen andre. Du skal få lærere til å tro at den daglige sms’en de sender betyr noe, selv om de aldri får svar. Og noen ganger skal du faktisk snu et helt lokalmiljø, få dem til å åpne dørene for en ungdom de har tatt avstand fra i årevis. Det er ingen overraskelse at dette krever spisskompetanse. Og ikke minst en fleksibilitet med tanke på tilgjengelighet. For naboer og familie møter ikke på nettverksmøter i kontortida. Og de største krisene oppstår gjerne på kveld, natt og i helger, når konfliktene overgår det du kan forvente deg som mor til helt vanlige tenåringer. Det er da de trenger bistand, råd og veiledning fra terapeuter som vet hva det handler om.

Det er dessverre slik at uansett hvor godt vi forebygger, og uansett hvor mange gode generelle tiltak vi har i barnevernet og i psykisk helsevern, så vil det alltid være noen som trenger spesiell hjelp. At det koster mer er uunngåelig. Men den utgiften skal vi som samfunn være stolte av å kunne ta. For alle barn, uavhengig av utgangspunkt, fortjener den hjelpen de har behov for. Det er en investering i framtida, både for oss og dem.

Referanser: Folkehelseinstituttet (2013:4) Atferdsforstyrrelser blant barn og unge i Norge: beregnet forekomst og bruk av hjelpetiltak. Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt

Linker:

[ http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/det-godes-problem-1.900952 ]

[ http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/ikke-usaklig-1.904942 ]