Kultur

Nå er det alvor

Nå er det et spørsmål om hvilken side som går først over streken og utløser en militær konflikt mellom NATO og Russland.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vestlige kommentatorer har lenge forsøkt seg med forskjellige spilleteorier om Ukraina-krisen – sjakk, poker, ludo og jeg vet ikke hva. Nå er det alvor.

I den grad vi kan tale om spill, så nærmer det seg et krigsspill, og det kunne allerede de gamle kinesiske filosofer fortelle oss ikke er noen lek. Nå er det et spørsmål om hvilken side som går først over streken og utløser en militær konflikt mellom NATO og Russland. Litauens president, Dalia Grybauskaite, sa for noen dager siden at «Russland allerede er i krig med Europa». Den slags uansvarlige uttalelser avspeiler frykten i de baltiske landene som har små forsvarsstyrker og store russiske minoriteter. NATOs avgående generalsekretær Anders Fogh Rasmussen pushet på med en uttalelse om at de «respekterer Ukrainas ønske om å bli opptatt i alliansen». Rasmussen er ikke bare en ugangskråke; han er en ulykkesfugl.

La det være fullstendig klart: De aller, aller fleste NATO-land ønsker ikke ukrainerne som medlemmer. Det ville kunne utløse nettopp den krigen de forsøker å unngå. Putin har måttet bite i det sure eplet og akseptere at Ukraina ikke ble med i hans østlige motstykke til EU. Men det er en meget lang vei derfra til NATO-medlemskap. Dette skjønner forhåpentlig Putin, men hvem av de «kloke» menn og kvinner som uttaler seg så suverent om Putins intensjoner, ser inn i hans hjerte og sinn, som George W. Bush i sin tid trodde han gjorde? Det eneste jeg våger å være sikker på, er at Putin aldri vil tolerere at Ukraina blir medlem av den vestlige forsvarsalliansen. Da ville han i det minste risikere Svartehavsflåtens hovedbase i Sevastopol. Jeg har besøkt Sevastopol mange ganger og kunne tidligere ta alle de bildene jeg ville av de russiske fartøyene, men jeg tvilte aldri på at dette ville Kreml aldri gi fra seg. Jeg var heller ikke i tvil om at det russiske folkeflertallet på halvøya ville tilhøre Russland, mens «urbefolkningen», tartarene, helst ville slippe både russisk og ukrainsk overherredømme.

Putin har til og med raslet med atomvåpnene. Det overrasker meg ikke, for som jeg tidligere har skrevet på Nyemeninger.no: I en krig med NATO vil russerne være de første som griper til kjernevåpen, mens det under den kalde krigen var omvendt. Den røde armé er fortsatt svak selv om spesialstyrkene er veltrente og godt utstyrt. Det var disse Putin måtte ty til da separatistene, som er amatører og eventyrere, rotet det til for ham. Putin kunne ikke tillate at de ukrainske regjeringsstyrkene seiret i det østlige Ukraina. Det var det kanskje ingen mulighet for uansett. Svært mange av dem er blitt drept og mange er tatt til fange slik at det nå tales om en fangeutveksling. Endelig begynner også norske medier, slik NRKs Morten Jentoft gjør fra Kiev, å fortelle sannheten, nemlig at de ukrainske styrkene har vært meget dårlig trent, elendig ledet og ikke utstyrt med så moderne våpen som den russiske siden. Nå begynner stadig flere ukrainere å stille spørsmål til både regjeringen og parlamentet som de anklager for å ha sultefôret forsvaret. Stadig flere forstår at de regjeringstro mediene ikke gir dem den fulle sannheten om hvor alvorlig situasjonen i Øst-Ukraina er. Ukrainere som er kommet tilbake fra fronten forteller at situasjonen der er prekær. Dessuten er sivilbefolkningen blitt rammet i en grad som mediene ikke har rapportert om, i hvert fall ikke hvis de ikke kunne skylde på separatistene og russerne.

Kanskje Putin har sikret seg et forhandlingskort eller i hvert fall tror at han har gjort det. Den nærmeste uken vil vise hvor vi går, både i NATO og EU. Ett er fortsatt klart: Den tyske regjeringen bremser i NATO, selv om tyske medier blir stadig mer Putin-kritiske. Det er ikke bare slik at Russland er avhengig av Tyskland økonomisk, men tyskerne trenger også Russland, slik veteranen Alexander Rahr viser i sin nye bok, «Der kalte Freund». Han mener at Vesten undervurderer Russland når man tror at landet ikke lenger er så viktig. Han peker ikke bare på den russiske selvbevisstheten som har kommet Putin til gode, men økonomisk er det ikke bare olje og gass det dreier seg om. Russerne har mer å tilby. Det er et kjempemarked som hungrer etter vestlig teknologi, og her er tyskerne meget sterkt inne. En fullstendig EU-boikott av Russland ville ha meget alvorlige konsekvenser for tysk industri og bankvesen selv om kineserne blir stadig viktigere for Tyskland. Men Kina er jo ikke akkurat noe demokrati det heller, og det truer USAs allierte i Fjerne Østen.

I USA anklages Obama av republikanerne for ikke å være tøff nok. Men de republikanerne som tidligere satt i regjeringen vet bedre. Det er grenser for hvor langt USA kan gå før russerne svarer med samme mynt. Så kan man si at Obama har sviktet den supermaktrollen som USAs økonomi og militære styrker skulle tilsi, men egentlig er amerikanere flest lei av å pøse ut penger og miste sine kvinner og menn i kriger langt vekk fra «The Homeland».USA er fortsatt den eneste supermakt, men oppfører seg ikke som en supermakt. Det har i hvert fall Putin skjønt, men han forstår forhåpentlig også at man ikke skal tirre en sovende kjempe, slik vi synger i barnesangen at man ikke skal forstyrre den russiske bjørn som sover i sitt hi. Nå er bjørnen våknet og kommet ut av hiet.

Mer fra: Kultur