Debatt

Må slåss fra sak til sak

Valget har på nytt slått fast at mindretallsregjeringer er normalen her i landet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det må være et lite skår i gleden for Erna Solberg og Siv Jensen at regjeringens parlamentariske grunnlag er betydelig svekket etter valget. I forrige periode var regjeringen sikret varig vern gjennom samarbeidsavtalen med Venstre og KrF. En slik avtale får ikke regjeringen på plass denne gangen.

Regjeringen Solberg/Jensen må de neste årene sikre seg støtte fra sak til sak. Det betyr at regjeringen vil leve farlig hvor enn den går, særlig når den går til Stortinget, som tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik sa. Bondevik (KrF) vet hva han snakker om. Hans første regjering fikk sitte i tre år før den ble felt på et kabinettsspørsmål.

Statsminister Erna Solberg står overfor de samme utfordringene i forholdet til Stortinget som de fleste før henne i statsministerjobben. Med to unntak Willoch (1983–1985) og Stoltenberg (2009–2013) har mindretallsregjeringer vært det normale siden 1970-tallet. Flere fikk en meget kort levetid. Trygve Brattelis første regjering, Korvald-regjeringen, Willoch-regjeringen etter 1985, Syse-regjeringen og Jagland-regjeringen holdt ut ett år.

Bare tre statsministere har i denne perioden klart å bli gjenvalgt: Kåre Willoch (H), Jens Stoltenberg (Ap) og nå Erna Solberg (H). Stoltenberg er den eneste som har sittet sammenhengende som statsminister i to valgperioder. Han ledet en flertallsregjering. Det garanterte regjeringens overlevelse i møte med Stortinget. Erna Solberg leder en mindretallsregjering som er avhengig av støtte fra valgtaperne KrF og Venstre.

Det vil ikke hjelpe statsminister Erna Solberg om Trine Skei Grande biter hodet av all politisk skam og går med i regjeringen. Det hadde vært nok for å sikre regjeringen flertall i forrige periode. Etter valget må også Knut Arild Hareide gå med for at det skal bli en flertallsregjering. Etter KrFs valgnederlag som i hovedsak skyldes at KrF i valgkampen framsto som kloning av Høyre, tar jeg det for gitt at Hareide ikke kjøper en mørkeblå statsrådsdress.

Gjør han det likevel, tror jeg det vil være siste gang at partiet karer seg over sperregrensen på 4 prosent.

KrFs mulighet ligger i å utnytte vippeposisjonen i Stortinget for alt det den er verdt. Slik sett har partiet havnet i en ønskeposisjon. Hareide har fått makt til å drive gjennom sine hjertesaker fra opposisjonsbenken som han ikke ville ha fått som juniorminister i regjeringen. I regjering ville KrF risikert å bli nedstemt av Frp i sak etter sak. Her er det kjøttvekta som gjelder. Hvis noen lurer på det, kan de ta en prat med SV som ble veid og funnet for lett mange ganger i den rødgrønne regjeringen.

I Stortinget derimot er det mindretallsregjeringen som står i fare for å bli nedstemt av KrF og den øvrige opposisjonen. KrF kan sikre seg en hovedplass på opposisjonsbenken. Skal opposisjonen nå fram, er den avhengig av at KrF er med på laget.

Selv om det gikk galt med flørten mellom Hareide og Støre før valget er det mulig å finne igjen den gode tonen og kjemien nå som de skal sitte sammen på opposisjonsbenken. Og skulle det bli regjeringskrise på statsbudsjettet eller på en annen viktig sak, hadde det ikke vært unaturlig om Hareide ble med i sentrum/venstre-regjeringen Støre. Det er mer som skiller KrF fra Frp enn det er som skiller KrF fra Ap, Sp og SV.

Muligheten for regjeringsskifte i løpet av perioden er av de tingene som taler for å beholde Støre som Aps leder. Det faller ikke å naturlig å snakke om en Giske-regjering. Men skal det i det hele tatt bli snakk om en Ap-regjering før eller etter neste stortingsvalg, må Ap ta opposisjonsrollen med mye større alvor enn det partiet gjorde i forrige periode. Støres tre år som parlamentarisk leder var tre tapte år. I stedet for å gjøre Ap til et slagkraftig opposisjonsparti med Ap-lederen som den suverene lederen for opposisjonen, framsto Ap i stedet som en servil betrakter av regjeringens politikk med forlik og kompromisser. Støre tapte tidlig jobben som opposisjonens leder til Trygve Slagsvold Vedum og Audun Lysbakken.

Opposisjonens hovedjobb er å opponere mot regjeringens politikk. Særlig mot en blåblå regjering av Høyre og Frp. Spissformulert kan vi si at Ap skal være mot alt det Høyre/Frp-regjeringen er for. Skulle det av og til komme noe fornuftig fra regjeringshold, er det ikke Aps jobb å reklamere for det.

Jeg tar det for gitt at Støre og hans stortingsgruppe legger om stilen og søker allianse med de andre opposisjonspartiene. Skjønt jeg er ikke helt sikker. Støre sier til NTB at Ap kan samarbeide med regjeringen om å åpne for en konsekvensutredning for deler av Lofoten. Hvis Ap gjør noe så dumt, er også neste stortingsvalg tapt.

Mer fra: Debatt