Kultur

Myter og utfordringer i bistanden

Fokuser heller på de mange utfordringer bistanden står overfor.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sigbjørn Kiserud og Norads Eva Bratholm utfordrer (på Dagsavisens debattsider) såkalte seiglivete og negative myter om bistanden, bl.a om mangel på resultater og lite effektiv bruk av penger. Man kan lett være enig i at slike oppfatninger er unyanserte og seiglivete. Men mye av grunnen til det kan jo være at bildet av bistanden som formidles av bistandsmiljøet selv ofte er lite problematiserende omkring utfordringer og feilslag, og med sterk smak av forsvar. Jeg vil påstå at man ikke aktivt nok erkjenner og analyserer bistandens iboende svakheter som utviklingsverktøy i svært kompliserte omgivelser, og heller ikke dens stadig mer begrensete rolle i en større internasjonal utviklingssammenheng.

I stedet for å beklage seg over unyanserte og seiglivete myter vil det være mer interessant å fokusere på og bevisstgjøre folk om de mange utfordringer bistanden står overfor. Her er et bilde av noen av dem:

De viktigste kanaler for tilgang til finansielle ressurser til utviklingsland er landenes mobilisering av egne ressurser gjennom skatter og avgifter, internasjonal handel og private investeringer, og ikke minst kamp mot utbytting og ulovlige pengestrømmer ut av de fattige landene (som er anslått til minst 10 ganger større enn samlet bistand). Finansielle bistandsoverføringer betyr langt mindre globalt, selv om den også utgjør viktig kapitaltilgang for en del ressurssvake land, særlig i Afrika sør for Sahara. Det tilsier at bistanden må sees som en begrenset del av en større og helhetlig utviklingstilnærming i et land eller region, i motsetning til det fremdeles tradisjonelle fokus på bistanden som den framstående aktøren.

Bistanden må derfor brukes mer strategisk og katalytisk. Hovedvekt må være på styrking av viktige lokale og nasjonale samfunnsinstitusjoner og -prosesser i partnerlandene, bl.a. for å styrke deres evne til å mobilisere egne ressurser og ivareta sine interesser i møtet med internasjonale aktører. Støtte til slik institusjonsutvikling skjer i noen grad i dag, men ofte i skyggen av mer dominerende finansiell bistand.

Et slikt partnerskap basert på faglig samarbeid og institusjonsbygging koster langt mindre enn dagens norske finansielle bistandsoverføringer til mange av våre samarbeidsland. Det representerer utrolig nok et problem for det nasjonale og internasjonale bistandsmiljøet fordi bistandens egne suksesskriterier dessverre er mye bundet opp til volum og bistands-budsjettenes størrelser. Hva med å kanalisere all kapitalstøtte gjennom internasjonale organisasjoner og la det bilaterale bistandsbudsjettet bli mer bestemt av hvor mye et slikt faglig partnerskap koster?

Fordi bygging av nasjonale institusjoner og prosesser er langsiktige av natur, må også den faglige bistanden og partnerskapet være langsiktig. Men partipolitikkens natur og politikernes kontinuerlige «valgkamp» trekker dessverre i retning av mer kortsiktige bistandsengasjementer og styrer bistanden mot innsatser som raskt kan vise konkrete, målbare resultater. Det produserer dessverre også mange mislykkete engasjementer som av karakter er langsiktige, men som ikke kan bli bærekraftige etter bare få års samarbeid. Det unnlater også å erkjenne at bistandens begrensete bidrag i en komplisert nasjonal utviklingsprosess oftest er vanskelig å resultatmåle – i hvert fall på kort sikt.

Som kvalitetsforsvar for bistanden påpekes det ofte at den er gjenstand for mer uavhengig evaluering enn mange andre samfunnssektorer. Sant nok, men så peker da også svært mange evalueringer, norske så vel som internasjonale, på klare svakheter rundt bistandsplanlegging og beslutningsgrunnlag. Særlig går det på svak underliggende kunnskap og analyse av den kompliserte samfunnsdynamikken man blander seg inn i, og også på uklare målsettinger og svake risikoanalyser.

Ut fra overnevnte kunne man ønske en bistand og en bistandsdebatt som var: 1) mer bevisst bistandens begrensete rolle, 2) basert på bedre kunnskap og analyse, 3) mer fokusert på faglig partnerskap og langsiktig kapasitetsbygging, og 4) mindre styrt av kapitaloverføringer og høyt bistandsbudsjett.

Mer fra: Kultur