«Trygdeutgiftene eksploderer i statsbudsjettet - har vi fått det for godt når hver femte i arbeidsfør alder går på trygd?» Slik presenterte NRK tema for «Debatten» den 11. oktober. Dette ble blant annet foranlediget av et utspill fra NHOs Stein Lier-Hansen. I Vårt Land kunne vi lese at «stadig færre i dag er på jobb» og at «i løpet av den rødgrønne regjeringens regime har folketrygden nærmest eksplodert». «De rødgrønne bruker 50 prosent mer på trygd», roper avisen ut, og Lier-Hansen understreker at dette er en «håpløs utvikling».
Vel, den virkelig håpløse utviklingen er at disse resirkulerte mytene og faktoidene oftere og oftere får legge premissene for debatten.
I virkeligheten er realveksten i folketrygdens utgifter mellom 2005 og budsjettet for 2013 på cirka 22 prosent. 70 prosent av denne økningen skyldes økte utbetalinger av alderspensjon. I samme periode har realveksten i fastlands-BNP vært på cirka 23 prosent. Enda mer misvisende blir det når NHO (på Twitter) skriver at «trygdede får en stadig større del av kaka». Statsbudsjettets utgifter til all «sosial beskyttelse» i 2011 tilsvarte omtrent 23 prosent av fastlands-BNP («kaka»). Det er cirka ett prosentpoeng høyere enn for ti år siden. Regner man uten kostnader for alderdom, ligger tallet på samme nivå som for ti år siden. Det er mildt sagt språklig nyskapende å kalle dette for en «eksplosjon».
Med påstander om «stadig færre på jobb» avanserer debatten fra å være misvisende til å bli nærmest bisarr. I absolutte tall er det en dramatisk økning av antallet som er på jobb i Norge - 320.000 flere de siste sju årene. Andelen av befolkningen i alderen 25-64 som var sysselsatt var også noe høyere i 2011 enn i 2005, til tross for en finanskrise der imellom. Artig nok er dette en reprise fra NHO, av et triks de har prøvd på før. I forbindelse med sin årskonferanse i fjor ville de diskutere «trygdebølgen» ut fra påstanden at «en stadig større andel av befolkningen er utenfor arbeidslivet». Et problematisk utgangspunkt, ettersom en stadig mindre andel av befolkningen er utenfor arbeidslivet, sammenlignet med både 90-tallet, 80-tallet og 70-tallet, slik blant annet SSB kunne påpeke.
Hva så med NRKs påstand om at «hver femte i arbeidsfør alder går på trygd»? Det er litt over 18 prosent av befolkningen som mottar ytelser i form av sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller uførepensjon. Det er noe annet enn å permanent «gå på trygd». En stor del handler om støtte for å klare seg når man midlertidig ikke kan jobbe eller når man prøver å komme seg inn igjen på arbeidsmarkedet. Andelen som mottar disse ytelsene har vært stabil de siste ti årene.
Ingenting av dette er uansett en indikasjon på at «vi» - uklart om det er friske eller syke som menes - «har fått det for godt».
I Norge er det altså færre som står utenfor arbeidsmarkedet enn i andre land. Men i sammenligning med andre land er det flere her som mottar økonomisk støtte, dersom de tilhører den gruppen, det vil si av en eller annen grunn har måttet stå utenfor arbeidsmarkedet i kortere eller lengre perioder.
Dette, kan man mene, er et tegn på at velferdsordningene fungerer - og gir gode resultater. Men det er et helt annet bilde vi repetitivt mates med. Når NTB produserer en artikkel med overskriften «Nordmenn er verdens mest trygdede» (og regner inn så vel alderspensjon som svangerskapspermisjon), får som vanlig en økonomiprofessor alene kommentere tallene, denne gangen Kjell Vaage. «Etter at Sverige og Nederland har klart å snu trenden, har Norge havnet på verdenstoppen både i andelen uføre og i sykefravær», sier professoren, uten å nevne det høye norske sysselsettingsnivået.
Vi får heller ikke vite at man i det høyrestyrte Sverige har «snudd trenden», gjennom rett og slett å nekte nesten alle som trenger det tilgang til uførepensjon. I stedet tvinges syke mennesker, som ikke kan jobbe, til å søke på jobber som ikke finnes. Nye tall viser at det bare er to prosent av de langtidssyke som har blitt utsatt for denne hardhendte behandlingen, som et halvår senere har funnet en vanlig jobb. Mange blir dermed avhengige av partner eller slekt, andre tvinges til å søke sosialstønad - en ytelse som, i motsetning til i Norge, har økt kraftig. I Sverige er arbeidsløsheten høyere og sysselsettingsandelen lavere enn da høyreregjeringen tok over. Derimot har man ganske riktig «spart» milliarder på syke og arbeidsledige, og gitt pengene i skattelette til dem som er friske og rike.
Det er denne «trenden» som venter bak mytebølgen. Norge bør prøve å unngå den.