Kultur

Muslimer til besvær

Du må nok komme opp med bedre argumenter enn det du har gjort, skolebyråd Torger Ødegaard, for å overbevise eleven fra Hellerud videregående om at han tar feil når han mistenker politikerne for å være redd for det muslimske.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Skolebyråden i Oslo, Torger Ødegaard, lagde som kjent en stor sak ut av stillerom/bønnerom-ønsket fra rektor på Hellerud videregående skole. Han grep inn og stoppet det planlagte stillerommet som bl.a. skulle brukes til bønn for muslimer og andre troende. Hver gang han har blitt møtt med spørsmål om bakgrunnen for å gripe inn, svarer han at «skolen er en kunnskapsinstitusjon og ingen religiøs institusjon» og at han er opptatt av at «elever ikke må føle et religionspress». Altså drar han et klart skille mellom to typer institusjoner og hva slags aktiviteter som hører hjemme i skolen versus religiøse institusjoner. Og Carl I. Hagen kastet seg selvfølgelig inn i diskusjonen og tar ikke overraskende skolebyrådens side.

På den andre siden sier en av elevene til Dagbladet at han nesten tror politikerne er redde for det muslimske. Dersom de er bekymret for religionspress, «bør de heller prate med oss og sjekke om bekymringen er reell», sier elevene. De trekker fram religionsfrihet som en grunnleggende frihet alle mennesker har.

Jeg er verken muslim eller har klare meninger om stillerom/bønnerom skal tillates på skoler eller ikke. Men skolebyrådens argumenter holder ikke mål i denne saken og jeg er lett tilbøyelig til å være enig med den eleven som mistenker politikerne for å være redde for det muslimske. Her er noen grunner til det:

Latinskolen har sin opprinnelse i middelalderens kloster- og katedralskoler. Den ble faktisk til for å dekke kirkens behov for å utdanne geistlige tjenestemenn. Allmueskolen kan føres tilbake til reformasjonen, hvor Luther verdsatte lesing av Bibelen for å oppnå et personlig gudsforhold. Den tredje skoletypen, borgerskolene, ble etablert noe senere på grunnlag av et voksende yrkeskvalifiseringsbehov. Disse tre skoleslagene ble så slått sammen til realskolen og gymnaset. Så gikk man på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet i retning av enhetsskolen, og fra allmueskole til folkeskole, noe ikke alle var glade for. Allmuen, særlig på landet, mente at barna ble pådyttet en lærdom som var «ukristelig» og unyttig.

Det store spørsmålet var derfor hva slags dannelse elevene skulle få i skolene: kirkelig eller borgerlig? Høyre ville ha en sentralstyrt kirkeskole, mens Venstre ville ha en desentralisert borgerlig skole. Arbeiderpartiet arbeidet mot kristendomsfaget allerede fra 1890-tallet. Likevel ble formålsparagrafen og kristendomsfaget stående etter folkeskolelovene av 1936.

Hopper vi raskt fram i tid, til 2008, så blir formålsparagrafen end­ret. Da sies det at «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som og kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane». Fortsatt står ordet kristen, men både humanistisk arv og andre religioner er lagt til, nettopp for å være mer inkluderende.

Kjære skolebyråd Torger Ødegaard: det er altså ikke så enkelt som du vil ha det til. Som historien viser oss og formålsparagrafen uttrykker det, er skolen som kunnskapsinstitusjon unektelig knyttet sammen med religiøse verdier. Høyskoler, universiteter, sykehus og fengsler har bønnerom. Likeledes foregår det religiøs aktivitet på skoler, f.eks. ved Oslo katedralskole, hvor Norges kristelige student- og skoleungdomslag arrangerer bønnemøter én morgen hver uke. Dette har ikke akkurat ført til et religionspress på skolen, så vidt meg bekjent. Elever synger julesanger på skoler, tar seg fri i jula (formodentlig til ære for Jesu fødsel) og påsken (formodentlig for å minnes Jesu lidelse, død og oppstandelse). Så vi kan også trygt diskutere hvorvidt samfunnet utøver religionspress eller ikke.

I Aftenposten var det en sak om kirkesalmer den 22. desember 2006. Tro det eller ei, men den samme skolebyråden sa seg enig i at det er skolenes ansvar å lære barn salmer. Han sa «jeg ser ingen motsetninger mellom læring av kristne salmer og det at det går elever med andre religioner i osloskolen, og jeg forutsetter at skolene og rektorene våre gjør elevene kjent med salmer og salmetradisjon».

Nei, du må nok komme opp med bedre argumenter enn det du har gjort, Ødegaard, for å overbevise eleven fra Hellerud videregående om at han tar feil når han mistenker politikerne for å være redd for det muslimske.

Mer fra: Kultur