Debatt

Muslimene «reddet» Europa

Slaget om Wien i 1683 var ikke som ekstremistene vil ha det til.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I sommer kom det i Dagsavisen fram hvordan det politiske terrorangrepet 22. juli 2011 er blitt nærmest tabu i norske klasserom. Fem år etter Anders Behring Breiviks drap på 77 mennesker lærer skolebarna våre litt om denne mørke dagen, som er unik også i verdenshistorisk sammenheng. Om få dager markeres 15-årsdagen for al-Qaida-angrepet på World Trade Center, en hendelse som det norske skolevesenet er langt flinkere til å informere elevene om.

Det holder imidlertid ikke bare å være bevisst på hvilke temaer og hendelser man tar opp. Vel så viktig er hvordan man gjør det. Historie blir nemlig stadig viktigere for dagens ekstreme aktører. Både Fjordman og Breivik har erklært at framstillingen av fortiden er den viktigste slagmarken for å vinne tilhengere i framtiden.

Mens Profetens Ummah-tilhengere hyller 600-tallet, påkaller Odins Soldater norrøne guder. Felles for både selverklærte, ekstreme islamister og Europa-forsvarere er at de tror på en 1400 år lang motsetning mellom «islam og Vesten».

Det viktigste symbolet på denne konflikten er det famøse «Slaget om Wien», 12. september 1683. «Gates of Vienna»-miljøet tar sitt navn fra dette slaget, det samme gjorde Anders Behring Breivik i sitt manifest «2083. A European Declaration of Independence». Året 2083 viser til en 72-årig langtidsplan fram mot 400-årsfeiringen av seieren over tyrkerne ved Wiens porter. Ifølge Eurabia-teoretikerne ble Europa i 1683 reddet fra en islamsk invasjon.

Men er de ekstremes historieforståelse egentlig noe annerledes enn den folk og barn flest blir opplært i?

I den norske Wikipedia-artikkelen står det: «Slaget ved Wien ... ble utkjempet mellom osmanerne under Kara Mustafa og en tysk-polsk styrke under ledelse av kong Jan III Sobieski. Slaget ble en knusende kristen seier og gjorde slutt på tyrkernes to måneder lange beleiring av Wien.» Formuleringen om en «knusende kristen seier» har stått uendret siden artikkelens opprettelse i 2008.

I Store norske leksikon formidles det samme verdensbildet, som i omtalen av Wiens «redningsmann», kong Johan Sobieski III (1629–1696) av Polen: «I 1683 unnsatte han Wien fra tyrkernes beleiring, jagde dem ut av Østerrike og bekjempet dem senere i Ungarn.»

Men var det virkelig slik? Det som i liten grad kommer fram, er at bakgrunnen for slaget var Wien-rikets undertrykkelse av lutheranere. Det var ikke tyrkerne, men den ungarske og protestantiske frigjøringshelten Imre Thököly (1657–1705) som på 1670-tallet begynte opprøret mot habsburgerimperiet. Thököly tilhørte den lutherske minoriteten, og han kjempet mot undertrykkelse fra den katolske makten i Wien og paven i Roma.

Under det første slaget i 1678 ble Thököly gitt løfter om hjelp fra den katolske Solkongen (Ludvig XIV) i Frankrike, som også kjempet mot Wien. Solkongen ville involvere det osmanske riket, som Frankrike hadde hatt fredspakt med siden 1530-tallet. I 1682 allierte Thököly seg så med sultan Mehmet IV, som anerkjente Thököly som konge av det vestlige Ungarn mot en tributt, noe som sikret protestantene religionsfrihet under osmanernes styre.

Under slaget utenfor Wien i 1683 var de muslimskdominerte osmanerne alliert med de protestantiske fyrstedømmene Transilvania, Valakia og Moldova. Både transilvanere, valakere, moldovere, krim-tatarer, janitsjarer og protestantiske ungarere sto på samme side som osmanerne. Samtidig fikk lutherske Thököly og de sunnimuslimske osmanerne hjelp fra den katolske allierte Solkongen, som sendte styrker mot habsburgernes vestfront. Det var en multireligiøs allianse som sto opp mot Wien i 1683.

Det var ikke nytt at man i Europa allierte seg med osmanerne i Istanbul. «Heller tyrkisk enn pavestyrt» ble på slutten av 1500-tallet et slagord for hugenotter og kalvinister i byer som Amsterdam. Etter motreformasjonen så protestanter seg tjent med en alliert mot pavemakten. Under trettiårskrigen (1618–1648) sto Danmark-Norge for det meste på samme side som Frankrike og osmanerne – mot habsburgerne. Protestantiske Danmark-Norge hjalp da heller ikke Wien i 1683.

Hva så med polske Sobieski, som skal ha «jagd» tyrkerne ut av Østerrike? Han dro til Wien med sunnimuslimske soldater, tatarer. Disse blir ofte kalt lipka-tatarer etter deres mangeårige tilstedeværelse i Litauen, og det bodde på den tiden et par hundre tusen slike muslimer i Det polsk-litauiske samveldet. De var etterkommere av tatarer fra Djengis Khan-tiden, som ble invitert til Vilnius-regionen av kong Vytautus på 1300-tallet. Tatarene ble gjennom århundrer sentrale i hæren for både Polen og Litauen.

Et større kavaleriregiment av disse soldatene ble avgjørende da Sobieski dro til Wien. Hvordan så se forskjell på hverandre når det var muslimer og kristne på begge sider? Jo, lipka-tatarene satte lange kvister på hjelmene sine under angrepet utenfor Wien 12. september 1683. Slik skilte de seg tydeligere fra de osmanske styrkene og deres Krim-tatarer.

Ifølge tradisjonen reddet lipka-tatar Samuel Murza Krzeczowski høsten 1683 livet til Sobieski. Som takk ga Sobieski den tatarske obersten en stor eiendom i Kruszyniany, i det østlige Polen. Sobieski kunne tatarenes språk, og han ga sine beste krigere både land, skattefritak og ærestitler. Hvis noen «reddet Europa fra islam», så var det muslimer.

Slaget i 1683 handlet ikke om «islam mot kristendom». Snarere er Wien-slaget et av de beste bevis vi har på det århundrelange samarbeidet på tvers av religioner i Europa. Men slikt får ikke dagens kristne, muslimer eller ikke-troende vite. Fortiden framstilles i dag snarere på en måte som skaper enda flere ekstremister.

Mer fra: Debatt