Vi skal ikke lenger tilbake enn 1980 siden vi bannlyste Life of Brian på norske kinoer. Mange grupper ble støtt av filmen, både jødisk, kristne og katolske. Det nådde et teatralsk høydepunkt da John Cleese og Michael Palin stilte i BBC til debatt mot biskop Mervyn Stockwood. En knusende oppvisning i rasjonalitet og humor i møte med selvhøytidelig overtro. Monty Python tullet med det du ikke skal tulle med, og sto for det.
Relativt nylig var det uhørt å tulle med kirke, bibel eller prest. Idag er det moske, koran og Muhammed. Vi har alle fått med oss at det finnes hatefulle voldsmenn som forsøker å true oss til taushet og bombe oss tilbake i middelalderen. Men volden må møtes med fornuft.
La det ikke være noen tvil: religioner skal tulles med. Hellige bøker, profeter og talspersoner skal møtes med humor. Den selvhøytidelige overtroen kan ikke få operere i det skjulte. I alle kunstuttrykk skal overtro drøftes. For nettopp å kritisere oss selv er noe av kjernen i moderne, vestlig kultur.
Men det finnes noe i vårt eget samfunn som kanskje gjør like stor skade som trusler og vold. Nemlig de vage holdningene, den naive snillismen som ikke tør eller makter å tenke prinsipielt. Frykten for neandertalske represalier er etter hvert blitt åpenbar. Men i tillegg risikerer man å møtes med intellektuell moralisering, og et misforstått forsøk på å tekkes alle ved å si ja til ytringer og ja til religiøs sårhet på samme tid. Noe som har bidratt til en tåkelegging av debatten siden 2005.
Det er oppstått en ufyselig mellomholdning som sier at du ikke skal «krenke». I dette tilfellet religiøse regler. Du skal ikke trosse gitte regler for bildepublisering eller guddommelige forbud. Man skal helst ikke le av det, heller. Kritikk og kunstnerisk provokasjon er blitt ensbetydende med krenkelse, som blant de mest ytterliggående tilsvarer mobbing. Det beror på ren misforståelse og representerer en retorisk svindel. Religiøs sårhet kan aldri danne målestokk for ytrings- eller publiseringsgrenser.
Moralistisk tåkelegging har kuppet debatten og hevder at karikaturtegneren må være forsiktig med hva hun tegner. Joda, tegnerne i Charlie Hebdo kunne vist slike hensyn. Men uten slike dristige sjeler vil våre liberale verdier svekkes ytterligere. Uten slike vinner overtroen frem. Provokasjonen er og har vært et bærende element innen både kunst, politikk og kommunikasjon. Samfunnets liberale verdier er skadet, og velger vi å følge den rådende og prinsippløse strategien til våre ledere, vil den uthules til det ugjenkjennelige.
Altfor mange ledere og synsere ville oppmuntret Charlie Hebdo til å ikke tegne Muhammed. Slike holdninger danner tåken der ekstremismen får blomstre i fred og ro, og skaper en atmosfære av ullen kulturrelativistisk unnfallenhet. Dette har to praktiske opphav i offentligheten. Den ene en ønsket tilsløring basert på å innynde seg hos et vestlig publikum. Skribenten Mohammad Usman Rana synes å være et godt eksempel på dette, med sin retoriske omfavnelse av ytringsfriheten og det liberale samfunnet, samtidig som det samme samfunnets verdier underlegges religiøse hensyn. Dette representerer et vanskelig paradoks. På den ene side kan skikkelser som Rana fungere som brobyggere mellom kulturelle ytterpunkter. På den annen side kan man spørre seg om dette er en bro samfunnet har godt av å bevege seg over.
Det andre opphavet i norsk offentlighet er mer skremmende. Samfunnsledere som forsøker tekkes alle parter. Jonas Gahr Støre er det optimale eksempelet, da han ved sin opptreden antagelig har gjort mer skade på ytringsfrihetens posisjon enn de aller fleste i landet. Støre og hans like handler ut fra en aldeles forståelig logikk: Frykten for å miste velgere, og omvendt, ønsket om å tiltrekke seg nye velgergrupper med fremmedkulturell eller muslimsk bakgrunn. Eksemplene blant samfunnseliten er mange, man kunne forledes til å tro det var en intellektuell epidemi. Men få utsagn oser mer av forakt mot det liberale enn tidligere ordførerkandidat Shoaib Sultan i Miljøpartiet de Grønne: «Vi kan ikke si at terrorangrep er grusomt, mens de hatefulle ordene i forkant er greit.»
Jo, det kan vi. Det skal vi. Ord kan aldri sammenstilles med vold. Sultan og mange med ham ønsker også at flere ytringer skal straffes. Det er en fryktelig farlig vei å gå. Forfatter og spaltist Kathrine Aspaas går lengre enn de fleste, og oppfordrer til det hun kaller ytringsvett. Hun skyver ansvaret over fra den religiøse til den som ytrer, og sammenligner absolutt ytringsfrihet med mobbing. Sammen med Torbjørn Jagland drømmer de om en alle-til-lags-verden. Den finnes ikke. Det er nettopp disse holdningene som sørget for å isolere Vebjørn Selbekk i 2006.
Det store flertallet av muslimer er moderate. Det er blant disse at de liberale verdiene må vokse frem, i en kulturell kamp for modernisering av middelalderske holdninger. Slike endringer tar tid, så det er fortsatt grunn til å være optimistiske. Men denne nødvendige prosessen hemmes kraftig av den norske politiske og kulturelle elitens forfeilede forsøk på å tekkes alle parter. På vegne av prinsipper og verdier må man noen ganger ta noen valg, og alle kan ikke ha rett. Når komikere og redaktører ikke tør ytre eller trykke fritt, og kunstnere sensureres, da er det noen som ikke har gjort jobben sin. Når vi har ledere som mener det ikke foregår en konflikt mellom verdier, er det noe som ikke stemmer.
Krenkningsmoralistene fører en mørk kamp. Den er prinsipielt støtende og farlig, fordi den gnager løs på menneskerettighetene fra innsiden. Den angriper ytringsfrihetens fundament. Og så lenge vi har ledere som snakker om «ekstremister» på begge sider, og likestiller ytringer med terror og trusler, har vi en lang vei å gå.
Vårt mål skal ikke kun være at det blir uproblematisk å publisere bilder av Muhammed. Nei, vi må ha større ambisjoner enn som så. Målet er at muslimer syns det er uproblematisk. At muslimer utvikler sin tro slik kristne har blitt tvunget til det samme. Gjennom rasjonell debatt og humor. Det vi behøver er flere karikaturer, ikke færre.