Byrådet i Oslo har foreslått å selge Oslo Kino. Det kan bety at kinoens tid som sentral norsk kultur-formidler er forbi.

Et salg av Oslo Kino vil føre til en ensretting i kinotilbudet og gi kvalitetsfilmen dårlige visningskår, ikke bare i hovedstaden, men i hele landet. Akkurat så viktig er Oslo Kinos rolle i kinopolitikken og for filmimporten til Norge. Bransjeaktører vil forsøke å påstå noe annet, men idet kinomarkedet domineres av kun private kinokjeder, er det inntektene og ikke kulturansvaret som avleses på bunnlinjen.

Det er ikke første gang kommunen foreslår å selge sitt kulturhistoriske arvesølv. For to år siden foreslo byrådsleder Stian Berger Røsland (H) det samme. Den gang lød kinoen sitt noe gammelmodige navn Oslo Kinematografer. Det var navnet den kommunale kinodriften fikk da alle kinoene innenfor bygrensen ble samlet i en favn i 1926. Ordningen ble bygget på kommunenes rett til å dele ut kinokonsesjon, og til å etablere egne kinoselskaper i både inntektenes og folkeopplysningens tjeneste. Når kultur- og næringsbyråd Hallstein Bjercke (V) nå vil legge kinoen ut for salg, er det åpenbart at næringsbyråden har seiret over kulturbyråden. Et salg av Oslo Kino med støtte fra Venstre er et knefall for de politiske kreftene i hovedstaden som vil kulturen til livs. Bjerckes tro på at en privat aktør vil sikre fortsatt bredde i kinotilbudet, er i beste fall naiv.

Ut fra næringspolitiske hensyn er det lett å forstå kommunens argumentasjon. Oslo Kino trenger sårt fornyelse og har åpenbare behov for investeringer for å møte framtidas kinokrav. Nåtidas også, for den saks skyld. Med unntak av etableringen av Ringen kino på Grünerløkka har Oslo Kino mer eller mindre forvitret de senere årene. Ved nyttår la de i det stille ned Felix kino på Aker Brygge. Eldorado kino, den ærverdige actionsluggeren i Torggata, står også for fall. Nå skal det bli butikk i lokalene som fortsatt oser av gammel kinostorhet. Her har det vært vist film siden 1911, da kinoen het Admiral Palads, før Oslo Kinematografer overtok, døpte den Eldorado og etter hvert satte inn det aller første norske lydanlegget. Nå lider «Eldo» samme skjebne som andre av Oslo Kinos gamle satellitter, som Parkteatret, gamle Ringen kino på Sinsen, Edda, Frogner, Jarlen og Filmteatret. Også internt i Oslo Kino har slankeprosessen vært brutal. I praksis ble selskapets markedsavdeling nedlagt med oppsigelser som følge nå på nyåret. Kinodirektør Geir Bergkastet har tidligere avvist at dette er et ledd i å gjøre seg lekker for eventuelle kjøpere. Det lyder hult i dag, når kinoen selges for å «sikre og videreutvikle kinotilbudet i Oslo», ifølge Bjercke.

Flere utenlandske aktører har snust på det norske markedet. Egmont-eide Nordisk Film er inne i Norge allerede, men ivrigst blant eventuelle kjøpere er svenske SF Kino, som fra før etablerer seg i hovedstaden med landets største kinoanlegg under Festningsplassen på Akershus. Kjøper de Oslo Kino i tillegg, noe som synes sannsynlig, vil de bli en aktør som kan bestemme store deler av kinotilbudet i landet. Oslo Kino har 26 prosent markedsandel, mens SF Kino nå har 14 prosent ifølge bransjeorganisasjonen Film & Kino. En joker i kabalen om det framtidige Kino-Norge er dessuten Bergen kino, som med sine 10 prosent av markedet er den viktigste enkeltaktøren utenfor Oslo. Om SF tar grep om både Oslo og Bergen, vil den kommersielle kinogiganten rå over 50 prosent av markedet. Det gir dem full kontroll over hva slags filmer nordmenn får se på kino. Ikke bare vil de bestemme hvilke filmer den enkelte kino skal sette opp, de vil også i stor grad bestemme hva slags film som importeres. Små uavhengige distributører som i dag målbærer kunstfilmen, risikerer å bli holdt utenfor, både fysisk og prismessig.

Oslo Kino har vært garantisten for at også kvalitetsfilmen og ikke minst den norske filmen har hatt en naturlig plass på repertoaret. I Sverige og Danmark har den kommersielle ensrettingen i tilbudet vært tydelig. Oslo derimot, har hatt et av verdens beste kinotilbud, mangfoldet tatt i betraktning. Her har vi sett smale festivalfilmer, frodige regitalenter og uavhengig film fra det være seg USA eller Norge. Vi har vært på fornavn med den franske og italienske filmen, og verdensfilmen har hatt en naturlig plass blant sluggere fra Hollywood med store stjerner og sømløst innhold. Japanske «Ariettas hemmelige verden», norske «Shakespeares skjulte sannhet», arabiske «Hva gjør vi nå» og de franske «Hva om vi alle bodde sammen?» og «Polisse» er per i dag fem filmer i kinoprogrammet som høyst sannsynlig aldri ville fått bred norsk kinopremiere om ikke kommunalt eide Oslo Kino hadde tatt sitt kulturelle ansvar på alvor. Kanskje hadde heller ikke en kvalitetskino som Gimle overlevd. Når dette er sagt, har Oslo Kino selv begynt dreiningen mot børsen. Det er allerede færre smale filmer, og det er færre saler som avsettes til nettopp kulturformidling via kinomørket. Får byrådet gjennom viljen sin, vil en over 80 år gammel kulturformidler stå i fare for å bli en striglet underholdningsmaskin. En popkornmaskin uten andre hensyn enn å sikre eierne utbytte. I den sammenhengen vil et fransk drama eller en norsk dokumentarfilm, uansett hvor tung, bli veiet og funnet for lett.

Publisert i Dagsavisen lørdag 19. mai.

Legendene møtes både på lerretet og i virkeligheten når filmfestivalen i Cannes åpner i dag.

Ringrever som David Cronenberg og Michael Haneke er forhåndsfavoritter til Gullpalmen, men utfordres av selveste Jack Kerouacs «On The Road».

Allerede før festivalen åpner er debatten rundt Cannes-arrogansen i gang. Franske feminister raser - med rette - mot programsjef Thierry Fremaux og festivalens president Gilles Jacob for en eventuell manglende evne til få kvinnelige regissører inn i festivalens hovedprogram. Og det attpåtil i et år da festivalen offisielt feirer Marilyn Monroe. I forlengelsen av dette igjen kommer selvsagt debatten om Cannes som de gamle ringrevenes festival, de som har klippekort på festivalen uansett hva de kommer med. Tendensen er åpenbar også i år.

Tidligere Gullpalmevinner Michael Haneke har lansert alle sine senere filmer på festivalen, som rangeres som verdens viktigste. I år er han favoritt igjen, med «Amour». David Cronenberg kommer med sin «Cosmopolis», mens iranske Abbas Kiarostami, britiske Ken Loach, rumenske Cristian Mungiu, franske Alain Resnais, mexicanske Carlos Reygadas og brasilianske Walter Salles er andre gjengangere. Sistnevnte har tidligere filmatisert en legende som Che Guevara («Motorsykkeldagbøkene»), men nå legger han hodet på blokka med filmatiseringen av den definitive kultromanen, «On The Road», om forfatteren Jack Kerouacs alter ego Sal Paradise og vennen Dean Moriartys halsløse bilturer gjennom USA i jazzens og børstens fotspor, som mer enn noe annet definerte den såkalte Beatgenerasjonen. I filmen spilles de to figurene av Sam Riley og Garett Hedlund, men i tråd med boken er det damene som drar oppmerksomheten. Kirsten Dunst spiller Camille, mens Kristen Stewart spiller mailou. Stewart er forresten ikke eneste «Twilight»-stjerne på Croisetten. I David Cronenbergs nye film «Cosmopolis» spiller Robert Pattinson hovedrollen, så det er liten tvil om hvem fotografene vil jage etter.

Fotografene og de mange titusener av nysgjerrige som flokker seg til Cannes og de røde løperne nå i dagene som kommer, får for øvrig nok å gjøre ellers også. Nicole Kidman er med i to filmer, Brad Pitt kommer med en pokerkrim, mens popfenomenet Kylie Minogue spiller i Leo Carax’ «Holy Motor». Robert De Niro skal kaste glans over en nyrestaurert og forlenget versjon av Sergio Leones «Once Upon A Time In America», mens Nick Cave kommer med filmen «Lawless». Disse utgjør bare toppen på den kremkaken som utgjør stjernesjiktet i verdens mest glamorøse festival. I motsatt ende av skalaen derimot, dyrker festivalen filmkunstens fineste øyeblikk. Det er nettopp det strenge kvalitetskriteriet til festivalen som gjør at den har beholdt sin posisjon som verdens største og viktigste filmfestival. Norge har i år ingen filmer med i noen av programmene, heller ikke svenskene. At danskene igjen har kommet gjennom nåløyet med en film sier noe om dansk films posisjon internasjonalt, men det kan også hende at Thomas Vinterberg, som slo gjennom nettopp i Cannes med «Festen», endelig har laget en svært god film igjen. I «Jagten» tar han opp igjen temaene fra «Festen», og med Mads Mikkelsen i hovedrollen spiller han opp nok et familiedrama for et kresent festivalpublikum.

Også i år er programmet preget av kunstfilmen og de store internasjonale «auteurene», altså filmskapere som ikke lar seg hundse av produsentenes klippetrang. 21 filmer kjemper om Gullpalmen, som er den mest høythengende prisen en filmskaper kan få nest etter Oscar. Juryen ledes av en tidligere Gullpalmevinner, italienske Nanni Moretti, som blant andre har Ewan McGregor med seg i vurderingen av filmprogrammet. Det starter i dag med visningen av «Moonrise Kingdom», den nye filmen til Wes Anderson som snart har norsk kinopremiere. Noen kontroverser bør vi også kunne forvente, det er tross alt Cannes det er snakk om, med en historie som er like mytisk og skandalebefengt som den er glamorøs og glitrende. Skal man tippe på en film som i år vil få skandalemølla til å gå, er det «Import, Export»-regissør Ulrich Seidl som i sin «Paradise: Love» utforsker fenomenet «sugar mamas», hvite middelklassekvinner som drar på sexferie til Kenya. Du skal ikke se bort fra at den er en sterk utfordrer når Gullpalmen skal deles ut søndag 27. mai.

For Nathan og de andre asylbarna er ikke mai du skjønne milde.

Historien om sju år gamle Nathan Eshete minner oss om at flere barn født i Norge står i fare for å tvangsutsendes til en uviss framtid. Bakgrunnen i dette tilfellet er Norges returavtale med Etiopia, som ble underskrevet i januar. Utlendingsnemnda (UNE) ga Nathan og hans familie endelig avslag på opphold for en uke siden, og fristen for tvangsutsendelse er satt til 16. mai. Mens andre gleder seg til feiringen av grunnloven 17. mai, gir det norske lovverket hjemmel til å svekke rettssikkerheten til en stor gruppe norske barn. En prinsipiell beslutning i Høyesterett i siste time gir nytt håp for Nathan og hans familie, men det endrer ikke premisset i norsk asylpolitikk, som i særlig grad går ut over rettighetene til barn og papirløse. Justisministeren argumenterer med at foreldre ikke bare kan skyve barna foran seg. Men foreldrene har ikke vedtatt et lovverk som fører til at barn i praksis unntas fra internasjonale barnekonvensjoner. Med Utlendingsloven som gissel lar justisministeren og UNE innvandringsregulerende hensyn veie tyngre enn hensynet til barnet beste. Det er en praksis som er Norge uverdig.

Nylig sto vi sammen på torg og plasser landet over og sang «Barn av regnbuen». Vi sang mot terror og for multikultur, og for dem vi mistet sist sommer - engasjerte stemmer som var i ferd med å definere en hel generasjon både politisk og kulturelt. De ble revet vekk mens de var samlet i arbeidet med å legge planer for en bedre verden. Ikke minst skylder vi dem og den framtida de ønsket å skape, at sangen fra nå av fylles med et utvidet budskap. Roser lindrer og hyller, men endrer ikke realitetene i den norske flyktningpolitikken, der barns rettigheter veier mindre enn saksbehandlernes ubønnhørlige ritt gjennom regelverket. Regnbuesang vil på samme måte ikke bøte på den uretten som er i ferd med å ramme AUF-generasjonens framtidige velgere. Det er påfallende hvor lett det er for nordmenn å søke sammen i samstemt protest når målet er lett synlig. Men når det kommer til utkastelse av hundrevis av barn, er protestsangerne færre enn saken det gjelder. Den som evner å synge ut når ondskapen rammer som verst, må også evne å synge ut når uretten rammer uskyldige i det stille, gjennom uvettige vedtak.

Asylpolitikk skal være regler og vedtak, men det er også følelser. Derfor er det først når enkeltvedtak vekker sympati og harme, at folk engasjerer seg. Nathan er blitt det fremste symbolet på at barn som har bodd i Norge i mer enn tre år - over 400 i tallet - skal sendes ut sammen med sine foreldre. At Nathan er viktig gjør ikke hans sak mer unik enn mange andres. Foreldrene flyktet fra et krigsherjet Etiopia flere år før Nathan ble født, og han er ett av mange barn som er født i Norge av mennesker drevet på flukt. Han er oppvokst i Arna i Bergen, har aldri vært utenfor Norge og snakker bergensk. Jan Erik Vold diktet ord på dette her i avisen tidligere denne uka:

«Å sende

Nathan ut av Norge

heter ikke å

returnere.

Det heter: å deportere»

Et apropos til utsendelsen av asylbarna er påtrykket for at tigging må forbys i Norge, et forslag som bevisst rammer det mest forfulgte folket i Europa i vår tid, romfolket. Tiggermotstanderne nøres opp av skremmende holdninger som ikke har forandret seg mye siden Eilert Sundt reiste rundt med «fantefolket» på de norske bygdene for 160 år siden. Også den gangen ble «de fremmede» ansett som et stort sosialt problem, og hadde ord på seg for å stjele og for å mestre trolldomskunster, noe som i grunn ikke er ulikt Høyres argumentasjon i dag. Redselen for det fremmede finner fortsatt sterk gjenklang hos nordmenn når man beveger seg ut av de områdene hvor integreringen har kommet lengst. Parallelt med både tiggerdebatten og kampen om asylbarna, har Hans Rotmo fortsatt å spre grumsete fordommer om multikulturalismen til kulturelle sambygdinger som syns det er modig at noen endelig tør si fra. I løpet av to dager ble hans innvandrerfiendtlige budskap lastet ned av 12.000 kjøpere. I dette segmentet finner de organiserte innvandrermotstanderne medynk fra mer eller mindre tause grupperinger som bruker avisenes kommentarfelt til å argumentere for å utestenge Europas fattigste og kaste ut asylbarn. Det urovekkende er politikernes manglende vilje til å se de menneskelige aspektene ved disse sakene. Standhaftigheten i asylpolitikken lar seg lett forveksle med populistisk håndverk.

Hvordan endte vi her? Hvordan kan Norge, som er verdensmestere i etiske råd og så varmt og inkluderende at vi møter terror med visesang, kaste ut barn fra sitt eget fødeland? Det er åpenbart at bak det velmenende skallet av beskyttelse er vi oss selv nok, så bedagelige og selvfornøyde at vi ikke har nysgjerrighet til overs for hva andre kan by på. Når dagens folkeforflytninger har utspring i krig og humanitære katastrofer, hvordan kan vi da både være verdens fremste demokrati og den inhumane nordeuropeiske bøygen som iskaldt sender norske barn til ustabile regimer? Denne urimelige spagaten har kraft nok til å velte regjeringssamarbeid og splitte partifeller. Regjeringen arbeider fortsatt med stortingsmeldingen om barn på flukt, som kan åpne for et nytt regelverk som sikrer barn som Nathan en tryggere framtid. Å sende disse barna ut før meldingen kommer med avklarende svar, står ikke i forhold til festtalene om et fritt og åpent samfunn og omfavnelsen av «Barn av regnbuen» som symbol på det norske kulturfellesskapet.

17. mai skal vi igjen synge. I Finn Bøs «Norge i rødt, hvitt og blått» blir også regnbuen brukt som symbol på samhold. «Som et regnbuens tegn under skyen/skal det evig i framtida stå», heter det. Men fargene som glitrer over byen i det påfølgende verset er plutselig blitt skremmende grå.

Gunnar Sønsteby var en helt, av det slaget vi ikke finner så mange av lenger. Og av hans format er det brått ingen.

Frihetskjemperen

Gunnar Sønsteby var en helt, av det slaget vi ikke finner så mange av lenger. Og av hans format er det brått ingen.

Gunnar Sønsteby ble imponerende 94 år. Likevel vil hans bortgang prege oss, både som folk og nasjon, rett og slett fordi vi har mistet et engasjert handlingsmenneske, et tidsvitne og en rettesnor. En nasjonalhelt. Han sto ikke bare opp mot Nazi-Tyskland og diktaturet da mørket senket seg over Norge i aprildagene 1940, han brukte et helt liv på å advare og opplyse nye generasjoner om den totalitære tankegangens farlige strømninger. Hans heltegjerning ble en hel livsgjerning, og i dag føler noen hver, uansett alder, at et stort forbilde er borte. Den viktigste arven han etterlater seg, er vissheten om at friheten ikke er gratis, at demokratiet må kjempes for, utrettelig og ustoppelig. På sokkelen til mannen med sykkelen i Per Ungs utførelse på Solli Plass i Oslo beskrives han med bare ett ord: Frihetskjemper. Det holder lenge.

Gunnar «Kjakan» Sønsteby var en beskjeden mann. Ikke i omgangstone eller i møte med mennesker, men som person unngikk han å stikke seg fram og mislikte søkelyset når det ble rettet mot han selv. Det var saken som drev ham og som gjorde at de tusener som møtte ham, unge som gamle, fikk et varmt innblikk i et levende engasjement. Det var langt fra noe gjennomsnittlig over mannen bak de over 30 dekknavnene som ble brukt i lederskapet av Oslogjengen, men selv mente han at nettopp det anonyme ved hans skikkelse var grunnen til at tyskerne aldri fikk fakket «Nr. 24», «Erling Fjeld» eller «Umulius Kjakabråten», kort sagt «Kjakan». Sabotasjeaksjonene, kurervirksomheten og nettverket hans gjør at vi står i stor takknemlighetsgjeld til ham og hans krigsinnsats. Alene veltet han ikke den tyske okkupasjonsmakten, men sabotasjeaksjonene var viktige på flere vis. De ble ødeleggende stein i krigsmaskineriet, og de reddet liv. Like sentral var den symbolske betydningen av Sønstebys kamphandlinger. Han viste vei for andre, satte wwwmot i et okkupert folk og ble en samlende faktor da ingen visste hvem man skulle stole på.

Som den høyest dekorerte nordmann var Sønsteby alltid påpasselig med å minne om alle de andre som gjorde en innsats for friheten. Kanskje sier det mest om hvilken samlende kraft han var, at han ble det naturlige talerøret til en hel generasjon krigsveteraner. Han lot seg tilsynelatende ikke rokke av ødeleggende følelser når han målbar personlige og felles betraktninger over stort og smått som hadde med krigen eller demokratiet å gjøre. I møte med media, skoleklasser, lag og organisasjoner. Høy som lav. Menig som kongelig. Sønsteby forble en naturlig lederskikkelse, men også en naturlig jevnbyrdig del av det norske fellesskapet. Ikke minst ble dette synliggjort for nye generasjoner gjennom filmen «Max Manus», som Sønsteby så som en verdifull del av folkeopplysningen om krigen og om Oslogjengen.

Selv ble han erklært uegnet som soldat, men da han så tyskerne marsjere opp Karl Johan i Oslo 9. april, var han aldri i tvil om at han skulle slåss. Man fikk allerede da en tross i seg, sa han selv. Den hadde han i seg livet ut. Med Gunnar Sønstebys død oppstår et stort tomrom, både etter ham og etter den helteskikkelsen han representerte. Det skal vi ta innover oss, og reflektere over, men ikke dvele ved. Til det var rastløsheten i Kjakans gjerning for stor, og i hans ånd må vi fortsette, i frihetens og demokratiets tjeneste.

mode.steinkjer@dagsavisen.no

Mode steinkjer

Kulturredaktør

«sitat.»

sitat sier

Norske museer med Edvard Munch på veggen drømmer om samme oppmerksomhet som Petter Olsen og «Skrik» nå får. Men de gjør lite for å oppnå det.

Man kan ikke drømme seg til suksess, uansett hvor godt grunnlaget måtte være. Derfor er det komplett uforståelig at ikke Munch-museet på Tøyen eller Nasjonalmuseet slår mynt på viraken rundt Edvard Munch og salget av «Skrik» i New York. Denne uka rullet Sotheby‘s ut resultatet av åtte års sondering og planlegging, og gjennomførte en kunstauksjon som er så spektakulær at Edvard Munchs kunst ble hovedsak i alle verdens medier. Da auksjonarius hamret inn 107 millioner dollar pluss provisjon, det høyeste beløpet noensinne for et kunstverk på auksjon, kunne selger Petter Olsen smile hele veien til banken. Ikke først og fremst fordi nå har pengene han strengt tatt ikke behøvde for å finansiere sitt nye kunst- og konferansesenter på Ramme Gaard i Hvitsten. Nei, Olsen har en av verdens mest betydelige private Munch-samlinger selv uten «Skrik». I alle verdens medier har ikke bare «Skrik», men også Petter Olsen, hans «Art Center» og øvrige Munch-bilder blitt behørig omtalt. Petter Olsen har altså gjennomført et internasjonalt pr-stunt for Ramme gård som alene er verdt prisen av et «Skrik».

Verken Nasjonalmuseet eller Munch-museet har hatt mandat til å delta i salget av Olsens bilde, og for dem er det selvsagt helt uaktuelt å forsøke samme taktikk, altså å selge unna fra samlingen for å finansiere et nytt museum. Men det er en digresjon. Arbeidet med å skape bevissthet og oppmerksomhet rundt Munchs kunst handler ikke bare om et nytt bygg. I kunsten, som ellers, kommer skjønnhet innenfra, og nå hadde begge de offentlige museene en enestående mulighet til å melde seg på kampen om bevisstheten rundt Munchs kunst. At ikke Munch-museet spesielt har fridd til publikum nå rundt selve auksjonsdagene, er meg en gåte. De kan skylde på budsjetter og manglende mulighet til å ha spesialarrangementer, kanskje nattåpent og videooverføring fra auksjonen, men det virker mer som om museet preges av mangelen på organisatorisk engasjement og vilje til å fremme kunsten utover å henge den på veggen.

Når så du sist en reklameplakat for en Munch-utstilling i Oslo? Kanskje er det sånn at museet sparer kruttet til utstillingen «Det moderne blikk» kommer til Oslo etter å ha slått alle rekorder i Paris, Frankfurt og under London-OL? Men enn så lenge flagger ikke akkurat Munch-museet for denne kommende suksessutstillingen på sin noe unnselige nettside. Her blir vi derimot minnet på at samleutstillingen «Munchs mesterverk» har hengt i Sal 1 helt siden januar. Det er ikke noen begivenhet i seg selv, men hvorfor har ikke museumsledelsen skreket opp om dette til omverdenen nå under en gloheit Munch-vår? For her står det, beskjedent bortgjemt nederst på programsiden, at «her blir det gjensyn med noen av Edvard Munchs mest kjente verk», som «Madonna», «Angst» og - ja har du sett - «Skrik».

Onsdag natt lovet Munch-museets direktør, Stein Olav Henrichsen, på plass i New York, at de skal ta lærdom av Sotheby‘s-salget, som han mener gir fornyet interesse for Munch. Men poenget er at det er lenge siden Munch fikk fornyet interesse internasjonalt. I så fall har ikke bare kranglende oslopolitikere sovet i timen, men også direktøren for det hele. Petter Olsen-pastellen var den eneste av de fire «Skrik»-versjonene på private hender, men auksjonen ble først og fremst et bevis på at motivet i seg selv, Edvard Munchs kunst og betydning ligger så latent i folks bevissthet at det skal bare en gnist til for å tenne ikke bare interessen, men også handlingsviljen. Selv så jeg Olsens salgsobjekt i Sotheby’s lokaler i London, denne versjonen som blir sagt å være simplere og mindre påaktet enn de tre versjonene som finnes på de norske museene. Men for å si det på en annen måte, fargene er usedvanlig klare, linjene er slående rene og selve motivet så intenst at det fanget hver og en av de mange som køet foran bildet. Det ble for øvrig sist vist offentlig i Norge i 1958.

Hvem som har kjøpt «Skrik», er i skrivende stund uklart, men påstanden om kongefamilien i Qatar bør ikke arkiveres som fakta med det første. Pastellen er kanskje ikke det mest verdifulle av de fire «Skrik»-bildene, men verdien det har som symbol og retningsviser i Munch-debatten, er uvurderlig. Kanskje har kulturminister Anniken Huitfeldt endelig skjønt det, etter å ha holdt seg langt unna lokaliseringsdebatten. I går surfet hun på «Skrik»-lydbølgene da hun la fram stortingsmeldingen om visuell kunst, hvor Munchs kunst settes på det politiske kartet. I samarbeid med Utenriksdepartementet vil kulturministeren benytte Edvard Munchs kunstnerskap som døråpner for norske samtidskunstnere på den internasjonale kunstarenaen. Det samarbeidet bør begynne snart. Neste år er det 150 år siden Edvard Munch ble født. Oslo har behandlet Munch-arven på skammelig vis, noe Bjørvika-debatten har understreket. Men Munch handler som sagt ikke om en bygning. Det handler i større grad om hvilken respekt det offentlige Norge har for hans posisjon internasjonalt og hans kunst. Petter Olsen vil antakelig få bygd ferdig sitt private Munch-museum på Ramme før Oslos politikere i det hele tatt enes om hvor grunnsteinen til det offentlige museet skal ligge. Er det rart vi venter - om enn ikke i neglebitende spenning - på hva Nasjonalmuseet og Munch-museet skal svare med når det gjelder å feire Munch i 150?

Publisert i Dagsavisen lørdag 5. mai.

Har man et snev av rettferdighetsfølelse i kroppen, er det vanskelig å ikke føle skadefryd over å se Rupert Murdoch vri seg som en mark.

Blekksprut i grillsesongen

Har man et snev av rettferdighetsfølelse i kroppen, er det vanskelig å ikke føle skadefryd over å se Rupert Murdoch vri seg som en mark.

Da den nå avdøde skuespilleren Dennis Hopper ble diagnostisert med kreft, døpte han like godt svulsten «Rupert». Navnefaren som nå kjemper for makten og æren, er selv blitt kalt det som verre er. I en hel uke er News Corporation-grunnlegger og en av verdens rikeste og mektigste menn, Rupert Murdoch, blitt grillet i den regjeringsoppnevnte høringen som ryster det offisielle Storbritannia i grunnvollene. Foranledningen er avlyttingsskandalen i Murdoch-eide News Of The World, som Murdoch stengte da det ble avdekket at journalistene avlyttet alt fra mobiltelefonen til en myrdet skolejente, til Afghanistan-soldater, 7/7-terrorofre og folk innen politiker- og kultur­eliten. Da hadde statsminister Cameron fått nok, og forlangte gransking til tross for at han hentet sin egen «spin doctor» Andy Coulson fra nettopp News Of The World. Sakens alle fasetter utgjør et kraftig varsku i en tid da mediebransjens kommersielle mekanismer også internasjonalt utfordrer de demokratiske prinsippene. Den britiske kulturministeren Jeremy Hunts statssekretær Jonathan Stephens har gått planken, og ministeren står selv på vippepunktet under lord Justice Levesons granskende blikk. Og fra Hunt er veien kort til høringens initiativtaker, David Cameron selv. Men Murdochs spill i Hunts innerste sirkel for å få aksjemajoritet i kringkastingsgiganten BSkyB, er ingenting mot Murdochs tidligere blekksprutvirksomhet i britisk toppolitikk. Da Labour vant valget i 1992, slo tabloidavisen The Sun fast følgende på forsiden etter valgnatta: «It‘s The Sun Wot Won It».

Australske Rupert Murdoch har både engelsk, irsk og skotsk blod i årene, og vokste opp i en avisfamilie der faren begynte som korrespondent, før han arbeidet seg opp som en regional avismagnat i Melbourne. Da Rupert var 21 år døde faren og sønnen måtte avbryte politikk- og økonomistudiene - og selvsagt vervet som studentavisredaktør - ved Oxford-universitetet i England for å overta familiefirmaet News Limited. Det er nå 60 år siden, men Rupert var et naturtalent som pressemann og som disponent for et stadig voksende konglomerat. Den videre historien om hvordan Murdoch slo seg opp som internasjonal medie­eier, har elementer av thrilleren i seg. Nye dokumenter viser at da Rupert Murdoch i 1981 doblet sin avisportefølje i England gjennom å føye The Times og The Sunday Times til tidligere erobringer som The Sun og News Of The World, fikk han Margaret Thatchers forsikringer om at innvendinger fra konkurransetilsyn og Labour ikke ville bli hørt. Thatcher banket kjøpet gjennom, og fikk en alliert i tabloidpressen. Det siste var Murdochs eget verk, skapt ut fra nedleggingstruede aviser som den australske medieynglingen kjøpte billig på slutten av 1960-tallet, og utstyrte etter oppskriften sex, sport og krim. I dag er Murdoch-imperiet News Corp. verdens nest største medie- og underholdningskonglomerat. Kjente stikkord utover de britiske avisikonene er Fox, Sky, Wall Street Journal og New York Times.

Skal man vite hvem som blir statsminister i England, er det bare å lese lederen i The Sun, heter det. Og Murdoch har skiftet politisk farge hver gang det har vært formålsmessig for han selv, selv om enkelte, som Gordon Brown, skal ha truet med å gå til krig mot News Corp. i redsel for å miste den gamle ringrevens støtte. «Skal vi to fortsette forholdet vårt på denne måten kommer vi til å elske som pinnsvin, veldig forsiktig», sa Murdoch i en tale til Tony Blair før han med Murdochs «velsignelse» ble statsminister i England. Da returnerte Murdoch til sitt foretrukne parti Labour, etter å overraskende ha gitt sin støtte til konservative John Major fordi Labour etter hans mening førte feil politikk.

«Jeg har aldri bedt en statsminister om noe», kvapp Murdoch nå under høringen, der han sitter som en annen Padda fra Paddeborg i Kenneth Grahames klassiker «Det suser i sivet». Likheten er slående, og han har den samme retorikken når han blir stilt til doms for sin autonome grådighet. Nei, Murdoch har aldri bedt om noe. Vissheten om hans nærvær har vært mer enn nok for omgivelsene. Men han angrer nok bittert på at han ikke tidligere tok grep i avlyttingsskandalen. Da han valgte å legge ned News Of The World 10. juli i fjor, illustrerte det skandalens dybde. I kjølvannet lå beviser på omfattende telefonavlytting, politibestikkelser og politisk korrupsjon, med en rekke arrestasjoner som resultat. Han har gått så langt som å beklage, og innrømmer at saken har gitt en «alvorlig plett på hans omdømme». Han påstår at han ikke har visst hva journalistene gjorde. Problemet er bare at sønnen og News Corporation-toppsjef James Murdochs navn finnes på utbetalinger som skulle kjøpe vitnenes taushet. På direkte spørsmål om han kjente til telefonavlyttingene, ga Rupert Murdoch en advokat - «en venn av journalistene, som drakk med dem» - rollen som svarteper. Advokaten ble ikke navngitt av Murdoch, men presseetisk advokat Tom Crone hadde ingen problemer med å kjenne seg igjen. «En skammelig løgn» var tilsvaret hans via Reuters torsdag.

Kritiske The Guardian har hamret løs på monopolisten Rupert Murdoch i årevis, helt siden Margaret Thatcher hjalp ham med å slå ned alle fagforeninger slik at han over natta kunne utradere Fleet Street, samt kjøpe seg inn i det britiske avis- og fjernsynsmarkedet i så store jafs at oppkjøpskåte A-pressen ville vært en tannpirker i sammenligningen. Forskjellen er nå at Leveson-utspørrerne har dokumentene og mailutvekslingen som viser kynismen i all sin gru. Enda mer pinlig enn å se Murdoch krympe seg, er det å se tidligere politikere og pressefolk i England som forsøker å gjemme seg for det søkelyset som nå peker på dem selv. Unnlatelsessynden ved å ikke ha stått opp mot Murdoch får konsekvenser for flere, og kjedereaksjonen kan gå helt til topps i det britiske samfunnet. Rupert Murdoch kan alltids leve med en plett. Det er ikke sikkert en statsminister kan gjøre det samme.

mode.steinkjer@dagsavisen.no

Rettssakens første uke har sendt oss tilbake mot det uvirkelige svarte hullet vi befant oss i etter 22. juli i fjor. Er det rart vi må smile?

Han har et poeng, den tilreisende reporteren som Dagsavisen snakket med denne uka, når han sier at i hans land ville en rasende folkemengde stått utenfor tinghuset og ropt ut i sinne og avsky mot mannen som sitter på tiltalebenken. Slik gjør vi det ikke i Norge. For en tilfeldig forbipasserende er det bare de provisoriske presseteltene og en påfallende lavmælt hektisk aktivitet som vitner om at noe helt spesielt skjer. En totalt utenforstående ville knapt reflektert over det en gang, langt mindre sett koblingen mellom de spredte kameraene og rettssaken mot en udiskutabelt fortsatt livsfarlig mann, som i løpet av denne første dramatiske uka på tiltalebenken har definert hvor mye og sterk ondskap som kan ligge i ekstremismens natur.

Kanskje er det vår klokkertro på demokratiets prinsipper som gjør at vi uten motforestillinger overlater massemorderen, barnemorderen til domstolen, som attpåtil håndhilser på monsteret. I andre land, også innenfor Europa, er tilliten til det offentlige og til statsmakten langt mer tynnslitt enn her hjemme. Likevel var det nettopp det offentlige Norge, og vår tillit til det samfunnet vi lever i, som sammen med de som skal forvalte vår felles framtid som ble rammet av terroristen i fjor sommer. Den gang møtte vi ondskapen med rosetog, dikt, sang og en fellesskapsfølelse vi aldri har sett eller følt maken til. En uke ut i rettsoppgjøret - dette svarte sluket som drar oss til seg enten vi vil eller ikke - reagerer nasjonen på samme måte. Fortsatt skjelven etter i fjor sommer nekter vi å møte den tiltalte med aggressivitet og hevnaksjoner, slik man kanskje ville gjort i andre kulturer. Selv nå når vi har sett han, hørt han snakke, blitt kvalm av fliret hans og forsøkt å fatte hans egne beskrivelser og tanker rundt de handlingene han utførte eller ønsket å utføre, velger vi å møte hatet med moralsk verdighet. Når vi ikke finner ord som kan beskrive de ordene gjerningsmannen selv kommer med, møter vi kaldgufset med et smil.

Utenfor Oslo tinghus og i sentrum av byen har våren kommet i form av stilkroser. Røde roser legges på gjerder, håndskrevne lapper knytes rundt en torn og rundt på de sosiale mediene strøs de digitale rosene som røde oppmuntringsprikker i en hverdag som under forhøret i går nådde et foreløpig nullpunkt. I tida før rettssaken snakket man om hvilket sirkus det ville bli. Det ble i stedet et makabert innsyn i en virkelighet verre enn noen kunne forestille seg, og som har hensatt ikke bare pårørende og berørte, men hele landet i en vond ørske. Vi står ikke stille, men vi beveger oss stillere. Noen vil ikke se eller lese, andre vil få med seg mest mulig. Men ingen er uberørte eller likegyldige. I prinsippet er rettsavgjørelsen om å ikke kringkaste Breiviks forklaring med på å åpne for mytedannelser, og hindre folk i å gjøre seg opp sin egen mening om hvorvidt han er tilregnelig eller ikke. Under gårsdagens forklaring spilte dette prinsippet med ett mindre rolle. Heller ikke vi som sitter og følger saken via TV og nettmedier, følte noe behov for å høre detaljene i jævelskapen. Vi kan aldri forstå dette svarte hullet og hva det rommer, men vi må forholde oss til det og vi må finne lyspunktene som holder oss gående.

Etter terrorangrepet i fjor sommer var det en ung jente som sto bak det mobiliserende kjærlighetssitatet som gikk verden over. Tidligere AUFer Helle Gannestad er siden forblitt en profil i samfunnsdebatten. Denne uka var hun en av flere som valgte å møte jævelskapen på nytt med uskyld. Og hun vant. «Hva har du smilt av i dag?», var det enkle spørsmålet hun stilte i den digitale sfæren, og fikk umiddelbart svar og medspørrere. Det ble kimen til en raskt voksende smilekampanje som åpenbart bidrar til å holde mange av oss oppreist. «Smil», «Oslove», «Hva gjør deg glad?», «Mitt Lille Land». Og på trikken og T-banen kunne folk plutselig finne små gaver, lagt igjen av anonyme givere for å gjøre andre glade. Sagt og gjort uten snev av ironi, men i ren medmenneskelig refleks. Og så rosene, igjen.

Alt dette viser kontrasten mellom Anders Behring Breivik og den mentaliteten som den norske fellesskapsfølelsen bygger på. Selv om rettssaken pisker opp skremmende grums fra Breiviks meningsfeller og han mottar støtteerklæringer, er det noe sterkt betryggende ved tanken på at særlig den hardest rammede generasjonen mobiliserer uslåelig styrke mot hatet, og konfronterer det ansikt til ansikt gjennom å på enkleste vis argumentere for samhold og multikultur. Anders Behring Breivik har så langt under rettssaken forsøkt å gjøre seg til venns med andre folkefiender som forfekter et hatets retorikk, ved å tegne seg selv som en del av et større «vi». Det må han aldri få lov til å bli. Og nettopp de små omtenksomme lyspunktene, tilliten til demokratiet og troen på et åpent fellesskap er redskapene som kan knuse det han står for. Uansett hvor mye avsky, redsel og sorg Breivik sprer, skal det aldri være noen tvil om at vi er større enn han og det han står for.

Mannsdominert, stjernebeslått og imponerende. Det er tre ord som kan beskrive programmet på årets Filmfestival i Cannes.

Festivalen åpner 16. mai med Wes Andersons nye «Moonrise Kingdom». Selv om det ikke kom som noen overraskelse at Norge ikke er representert, konstaterer vi en viss skuffelse over at det vil gå nok et år uten norske filmer i noen av festivalens offisielle programmer. Vi kan selvsagt si at lista over Cannes-klare filmer er så sterk i år at det bare skulle mangle, men det er en defensiv tankegang. Da er det bedre å tenke at her er lista, det er dette norske filmskapere og norsk filmbransje har å konkurrere med. Når norsk fravær blir et poeng i seg selv, er det fordi deltakelse ved denne verdens viktigste filmfestival er et uttalt mål i Kulturdepartementets filmmelding, og et stadig tilbakevendende tema i diverse bransjeorienterte festtaler.

Nå skal vi ta et forbehold om at det kan snike seg inn en norsk film blant de få titlene som ennå ikke er offentliggjort, men det skal mye til. For det er minst to grunner til at det ikke er norske filmer i Cannes i år. Den ene grunnen er at rytmen i norsk filmproduksjon, i likhet med bokbransjen, har dreid seg mot en slags høstliste. De store premierene faller på høstparten, med «Kon-Tiki» som førstemann ut før vi for eksempel får se filmen til Sara Johnsen, som man godt kunne forestilt seg i et av Cannes-programmene. Dette er egentlig et reserveargument, for hvis Cannes hadde blitt aktuelt, ville alle krefter bidratt til å få en film ferdigstilt i tide. Lista i hovedkonkurransen er det andre argumentet. Det er ikke lett for en liten filmnasjon, om enn aldri så ambisiøs, å hevde seg når lista teller Walter Salles filmatisering av Jack Kerouacs «On The Road», David Cronenbergs nye film «Cosmopolis», John Hillcoats «Lawless» med manus av Nick Cave og tidligere Gullpalmevinner Michael Haneke. Abbas Kiarostami fra Iran kommer med ny film, og bruker klippekortet sitt i Cannes, det samme gjør Cristian Mungi fra Romania og outsiderne Carlos Reygadas og den franske veteranen Alain Resnais. Legg til Lee Daniels, østerrikske Ulrich Seidl og briten Ken Loach, og vi ser konturene av et både sammensatt og potensielt kontroversielt program. I det kontroversielle ligger ikke bare det uttalt politiske i flere av filmene, men også det faktum at den franske festivalen nok en gang blåser en lang marsj i kjønnsbalansen. Ikke en kvinnelig regissør er enn så lenge å finne i kampen om Gullpalmen. Det er rett og slett ikke godt nok, og likevel valser Cannes opp med et uhyre sterkt program, i hvert fall på papiret.

Dermed er vi ved kjernen av det Cannes vil og skal være, både hva gjelder kvalitet, debatter og skandaler. Og når det ene skandinaviske bidraget tilhører danske Thomas Vinterberg, er usikkerhetsmomentet definitivt til stede. Vinterberg trollbandt en hel verden med «Festen», før han gikk seg vill i et internasjonalt mørke. Det var først med «Submarino» at han fant veien tilbake igjen, og nå kommer han med «Jagten». «Vi er uttatt til verdensmesterskapet i film - igjen. Det er en fantastisk anerkjennelse av dansk film», sier Vinterbergs produsent, Peter Aalbæk Jensen, som også har produsert Petter Næss‘ «Into The White» og sto bak fjorårets skandaleopptrinn i Cannes med Lars von Trier. Jensen har rett. Cannes er VM i film. I fjor hadde vi kritikerprisvinner Joachim Trier i et sideprogram, men i år er ikke Norge med i det hele tatt. Dermed får vi nøye oss med å være danske alle mann, helt til Cannes finner det for godt å satse på en norsk film i prestisjeprogrammet. Skal vi tippe, er den regissert av nettopp en Joachim Trier eller en Bent Hamer. Neste år?

Rettssaken mot Anders Behring Breivik utgjør et veiskille i offentligheten.

For første gang er sosiale og digitale medier de fremste kommunikasjonskanalene i informasjonsflyten. Når TV-kameraene slukkes i sal 250 i Oslo tingrett, blir bloggene, medienes nettfeed og sosiale medier hovedfartsårer for informasjon, analyse og meningsutveksling. Som ellers i trafikken avsløres grisekjøringen i bakspeilet.

Hvor ny den digitale omgangsformen tross alt er, fikk vi en påminnelse om da meddommer Thomas Indrebø ble felt av avsløringene om hans forhåndsdømming av Breivik.

Det er ikke vanskelig å forstå behovet for en spontan utblåsning mot Breivik 23. juli i fjor. Men i den vidunderlige nye verden tastes utblåsningene i kommentarfeltene i stedet for å drukne i den muntlige glemselen. Derfor ble Indrebøs utbrudd om dødsstraff nedfelt i den historiestrengen som de sosiale mediene utgjør.

Det som før ble sagt muntlig, bevares nå for ettertida, også andre ting enn oppkavede digitale utbrudd. Breiviks høyreekstreme budskap i retten i går åpnet for en skremmende, piplende kloakkstrøm på nettet, postet så vel anonymt som under fullt navn. For eksempel sa en Twitter-profil tilknyttet et innvandringsfiendtlig nettforum seg enig med Breivik i går, foran et bakgrunnsbilde av et «veiskilt» med påskriftene «No Muslims Allowed» og «Violators Will Be Shot».

Vi kjenner Breiviks manifest og virkelighetsforståelse, og vi vet det finnes folk blant oss som sympatiserer med Breiviks meninger. Det påfallende er hvor aggressive disse er i sin digitale omgangsform.

I møtet med den digitale hverdagen gir derfor rettsavgjørelsen om å ikke kringkaste hans utlegning grunnlag for diskusjonen om hvorvidt halvåpenheten bidrar til mytebygging.

I et rettsoppgjør skal vi som nasjon tåle å se og høre Breivik. Verre er det å godta vissheten om at han har meningsfeller som omfavner gjengitte bruddstykker av forklaringen som sine egne, noe de sosiale medienes understrøm viser i all sin gru.

Det beste man kan si om de sosiale mediene, er at de betingelsesløst blottstiller den enkeltes tanker og meninger, på godt og vondt. Og i det gode ligger at sosiale medier er vel så egnet til å hindre digitale kloakkutbrudd fra å utvikle seg til noe mer enn akkurat det.