Det er åpenbart forskjell på liv og lære i bransjeorganisasjonen Film & Kino.

Som Dagsavisen skrev i går har de bevilget millionbeløp til utvikling av en nettjeneste for videoforhandlere, uten at noen kan vise til rapporter eller redegjørelser for hva og hvem pengene egentlig er gått til. Denne saken havner nå i retten. På den annen side påstår Film & Kino at organisasjonen har så dårlig råd at de må kutte i filmtilbud som vil ramme blant annet barn og unge og ivaretakelsen av kvalitetsfilmen i Norge.

Nå skal det sies at som forvaltningsorgan for den lovfestede avgiften som innkreves fra blant annet kinovisninger og DVD-salg i Norge, kan ikke Film & Kino nødvendigvis la den ene budsjettposten erstatte den andre. Det er likevel påfallende at en og samme organisasjon mener de må legge ned landets kanskje viktigste filmkulturelle tiltak, samtidig som de bevilger millioner til utvikling av digitale tjenester som i bunn og grunn ikke tilsvarer annet enn interne excelark for en kommersiell bransje. Millioner som til alt overmål ikke har tjent sin hensikt.

Film & Kino er bransjeorganisasjonen for kino- og videobransjen, og rådgiver for myndighetene ved Kulturdepartementet. Gjennom fondsmidler bidrar de økonomisk til at kvalitetsfilm importeres til Norge og at Cinematekene i de store byene utenfor Oslo har livets rett. Pressemeldingen fra Film & Kinos styreleder Knut Even Lindsjørn og direktør Lene Løken datert 10. april var derfor illevarslende lesning. Med utgangspunkt i sviktende avgiftsinntekter fra DVD-salg varsler Film & Kino at de kutter drastisk i den økonomiske støtten til filmkulturelle tiltak for 2013 og 2014.

Ifølge pressemeldingen, som ikke kan leses som noe annet enn et innlegg i den politiske film- og kinodebatten, fører dette til at: «Filmkulturelle tiltak for barn og unge ved de regionale filmsentrene i sin helhet faller bort i 2013. Støtten til cinematekdrift utenfor Oslo faller bort i 2014. Støtten til filmfestivalene halveres fra 2014. Budsjettkuttene vil også omfatte den støtten Film & Kino gir til import og distribusjon av kvalitetsfilmer og barnefilmer på kino og DVD. Bygdekinoen blir dyrere for spillestedene og reduksjonen av spillesteder fortsetter, noe som særlig rammer barn og unge i distriktene.»

Rent kulturpolitisk vil det være ødeleggende for filmen som kulturuttrykk om Cinematekene forsvinner og importen av kvalitetsfilmer og barnefilmer faller bort. Da vil vi sitte igjen med et rent kommersielt kinotilbud i Norge, der de største distributørene råder grunnen. Med andre ord vil det være godt nytt for popkornselgerne, men dårlig nytt for dem som forvalter den åndelige filmføden. Eller som Film & Kinos styreleder Knut Even Lindsjørn sier: «Film & Kinos økonomiske støtte til filmkulturelle tiltak bidrar til å opprettholde den kulturelle grunnmuren i Norge». Men enten har ikke Film & Kino selv kontroll over hva de egentlig gir økonomisk støtte til, eller så har noen slått hull på grunnmuren. Innenfra.

Å hogge hodet av en mann ved hjelp av krumsabel utløser Strid på tvers av landegrensene, selv i fredelige Norden.

En kjent barnebok med rim og regler blir trukket tilbake etter beskyldninger om rasistisk innhold. I overordnet betydning burde Jakob Martin Strids «Mustafas kiosk» vært et godt utgangspunkt for en debatt om stereotyper og toleransegrenser. I stedet har det gitt næring til hjertesukk som «hva er det med Sverige?», og historien om et land der debatten er blitt så polarisert at redselen for å trå feil hindrer ordskifte mellom ytterpunktene.

Svenskenes debatt om rasisme, både i hverdagen og i det offentlige, er blitt intensivert av framgangen til Sverigedemokraterna og krenkende politikerordbruk. Det mest omtalte eksemplet er kronikken fra den svenske forfatteren Jonas Hassen Khemiri. Med utgangspunkt i det omstridte Reva-prosjektet, som skal effektivisere hjemsendelse etter asylavslag, skrev han et åpent brev til den svenske justisministeren Beatrice Ask, der han foreslo at de to kunne bytte hud for en dag. Så kunne han være kvinne i en patriarkalsk politikerverden, hun innvandrer som går på gaten i Stockholm, «in i köpcentret och ser polismännen stå där, med Lagen på sin sida, med rätten att närma sig dig och be dig bevisa din oskuld».

Khemiris tekst er den antatt mest delte og leste debattartikkelen noensinne i landet, og i helgen ble den trykket i New York Times. Det er artikkelens følelsesmessige gjennomslagskraft og litterære kvaliteter som gjør den så allment tilgjengelig. «Den mest gripende kulturartikkelen jeg har lest på svensk», sier den kjente forfatteren Leif GW Persson om artikkelen som Dagens Nyheter beskriver som en «nystart» for antirasismen.

En skjerpet allmenn årvåkenhet mot rasisme er i seg selv en positiv effekt av situasjonen. Men det kan også gi absurde utslag som viser hvor ømme tærne kan bli når man balanserer på den knivskarpe eggen som en kulturdebatt kan være. Nå er det ikke snakk om hvilken som helst knivsegg. Det er en krumsabel fra den danske barne­boken «Mustafas kiosk». Til tross for at den er lest og elsket over hele Skandinavia siden 1999, har den nå utløst en «Mustafa-krise» i Sverige etter reaksjoner fra åpenbart velmenende antirasister. Boken, som Erlend Loe for øvrig har gjendiktet til norsk, ble uforbeholdent trukket tilbake av forlaget Kabusa etter kritiske Facebook-meldinger. «Skal små barn virkelig lære å rime gjennom islamofobi», mente en innskriver om følgende vers:

«Det sies at Mustafa en gang har/hogget hodet av en annen kar/så det falt av mens blodet rant/alt tyder på at det er sant»

Verset er ledsaget av forfatteren Jakob Martin Strids tegning av en frodig kioskeier bak disken, med stor turban, bustete bart og øyebryn, som åpenbart forteller en skrøne om sabelen på disken mens to gutter av ulik etnisk opprinnelse lytter storøyd. Ja, det er en stereotyp tegning, men er den negativ og rasistisk av den grunn? Nå får forlaget det glatte lag fra lesere og debattanter i både Sverige, Danmark og Norge, fra forfatteren selv og Erlend Loe. Sistnevnte sa til NRK at forlagets reaksjon er pinlig. Han har rett. Forlaget fikk åpenbart panikk, med det resultat at de i praksis stemplet en anerkjent bok som rasistisk uten å lytte til verken leserne eller forfatteren. Slik ble boken et offer for en misforstått moralisme. Med et annet par briller kunne man like gjerne krevd alle Pondus-tegneseriene inndratt fordi de gir en stereotyp framstilling av øl- og fotballglade hvite menn.

Det hører med til historien at den venstreradikale satirikeren Strid lagde «Mustafas kiosk» som en reaksjon på at dansk barnelitteratur var helhvit. Han ville lage en «inkluderende, antirasistisk, gal, Nørrebro-mangfoldig svarte-og-hvite-sammen-aktig bok». På den annen side viser reaksjonen mot boken at kulturuttrykk som for bare få år siden ble betegnet som viktige for integrering, allerede i dag kan oppfattes annerledes. Derfor kunne debatten om bokens stereotyper i seg selv vært nyttig. Den viser hvordan vi som mottakere er i rask endring når det gjelder toleransegrenser og konsekvenser, og hvor redde vi er for kommentarfeltet på de sosiale mediene. Forlaget Kabusa reagerte som ved en ryggmargsrefleks, men i ettertankens lys ville kanskje ikke omslaget på «Mustafas kiosk» blitt antatt av et forlag i dag. Få vil ta sjansen på å utgi noe man frykter kan beskyldes for rasisme, om det da ikke er provokasjon i seg selv man er ute etter. Det var ikke Jakob Martin Strid.

Kabusa har skutt seg selv i foten, og samtidig satt den svenske humor- og kulturforståelsen i forlegenhet, i likhet med bibliotekaren som på eget initiativ fjernet Tintin-tegneseriene fra Kulturhuset i Stockholm. Likevel kan man ikke fri seg fra følelsen av at Strids bok kan bli et moderne apropos til eldre bøker som er blitt revidert etter et gjensyn. Som at Pippi Langstrømpes pappa ikke lenger er «negerkonge», og Egners viser kraftig moderert. Noen av disse avgjørelsene har vært naturlige i takt med økt kunnskapsnivå og samfunnsmessige begrepsendringer. Men uten diskusjonen blir tilfellet «Mustafas kiosk» bare et trist eksempel på at sensur ikke er veien å gå hvis målet er økt toleranse og forståelse.

(Utdrag i Erlend Loes oversettelse, Schibsted 2009)

I morgen blir Norges nest største kino svensk. Og Oslo Kino kan bli den neste brikken i en ny europeisk kinogigant eid av et investeringsselskap.

Familiestyrte Ratos, som i dag opererer som et såkalt «private equity-konglomerat», er blitt majoritetseier i det største nordiske selskapet innen kinodrift. Ratos kjøpte søndag 60 prosent av Bonnier-eide SF Bio. Under navnet SF Kino eier de flere kinoer i Norge og halvparten av kinoreklameselskapet Capa. Fra før av har Ratos kjøpt finske Finnkino, som driver kinoselskaper i Finland og Baltikum. Det er ingen hemmelighet at SF Bio nå er den fremste kandidaten til å kjøpe Oslo Kino. I så fall blir det med et investeringsselskap på toppen som fra før eier blant annet Arcus-gruppen og Jøtul i Norge, og som har hovedporteføljen innen industrisektoren. Med andre ord er en eier uten publisistisk bakgrunn i ferd med å bygge opp Nordens største kinoselskap.

Ratos legger ikke skjul på at selskapet skal fortsette å investere i kinodrift. I pressemeldingen varsler Ratos og Bonnier at de støtter det nye selskapets «langsiktige vekstambisjoner» på nye og eksisterende markeder. Allerede i morgen kveld blir Bergen Kino klubbet som en del av Ratos gjennom en lenge planlagt overtakelse der SF Kino kjøper 49 prosent av aksjene fra Bergen kommune. Det er tvilsomt at opposisjonen i byen får gjennomslag for å utsette salget. Spørsmålene i Bergen rundt konsekvensene av salget er imidlertid like betimelig som de vil være den dagen Ratos handler med Oslo kommune. Hvem eier hva, hvilken kinopolitikk skal selskapet føre, og hvor langsiktige er egentlig de nye eierne? Dette er utvilsomt en risikokapitalinvestering, hvor Ratos ifølge sine statutter vil være en «aktiv eier» som bygger verdier mens de sitter som innehavere av et selskap. Altså, mens de sitter som innehavere av et selskap.

Bonnier selger aksjemajoriteten i SF Kino for å få frisk kapital til det milliardsluket de pådro seg etter uheldige investeringer i USA. De vil med sine 40 prosent av aksjene fortsatt tilføre betydelig kompetanse til det nye kinoselskapet, men spørsmålet er hvor lenge Ratos vil drive i underholdningsbransjen. Selskapets direktør Susanna Campbell, som i fjor ble kåret til svensk næringslivs mektigste kvinne, uttalte nylig at hun ikke er fornøyd med Ratos aksjekurs, men at en rekke nye avtaler kan bedre utviklingen i et selskap som mistet deler av fundamentet under den forrige finanskrisen. Nå kan man se for seg at Ratos vil bygge opp en kinobedrift som får markedsmajoritet i Norden og Baltikum. De store kinoene i Norge, som Oslo og Bergen, inngår nok i denne planen. Kanskje gjør også Egmonts kinoer det. Dette vil uansett gjøre Ratos og Bonnier konkurransedyktige som en europeisk stor­aktør, og med det fristende for andre internasjonale foretak.

Spørsmålet fra publikums side er hva dette vil si for kinotilbudet? På den ene siden ser vi at en kommunalt eid bedrift som Oslo Kino de siste årene ikke har vært i stand til de nødvendige oppgraderingene på bygningsfronten, som igjen har fått konsekvenser for antallet kinosaler og et samlet kinotilbud i Oslo. Kulturelt sett har dette gitt magrere kår for den smalere, kunstneriske og ikke-amerikanske filmen. Men å tro at en kommersiell kinogigant eid av et investeringsselskap vil bli garantisten for filmen som kulturuttrykk, er i beste fall naivt. Det eneste vi kan være sikre på er at verdiskapende popkorn i foajeen fortsatt vil være en langsiktig bærebjelke i bedriften.

Har du lest annonsen for filmen «Victoria»? I så fall har du fått inntrykk av at blant andre undertegnede mener det er en riktig så god film.

Når filmens produsent John M. Jacobsen og distributør SF Norge begeistret klipper halve setninger fra anmeldelser uten å legge til den negative fortsettelsen, er det så villedende som det bare kan få blitt. I så måte er ikke Dagsavisens anmeldelse det eneste åndsverket som er blitt misbrukt av «Victoria»-produsenten i et forsøk på å villede og påvirke forbrukerne, altså potensielle kinogjengere. Som Aftenpostens filmanmelder Ingunn Økland påpekte i en kommentar i sin avis, er annonsene for «Victoria» krydret med positive sitater fra medienes anmeldelser. Denne praksisen er i seg selv ikke uvanlig, men det uvanlige her er at de aller fleste sitatene er tatt ut av sin sammenheng, og til alt overmål forstørret med utropstegn for effektens skyld: «Intens filmopplevelse!», «Aldeles nydelig film!», «Vellukka Victoria!». Dette står ikke i stil med de stort sett lunkne anmeldelsene som opprinnelig sto på trykk i de forskjellige avisene.

«Sjeldent vakker film!», står det i annonsen, med mitt navn og Dagsavisen som kilde. Leser du den opprinnelige anmeldelsen etterfølges denne setningen med setningen «Dessverre er det også alt». I gårsdagens Aftenposten hevder John M. Jacobsen at beskyldningene om manipulerte sitater er grunnløse. At han vil forsvare selve filmen og trekker fram de enkelte positive anmeldelsene den har fått, er selvsagt noe han både har rett og plikt til å gjøre som filmens produsent. Han har også rett i at han har sitert ordrett fra anmeldelsene for bruk i annonsen, men det er ikke det samme som at han gjengir meningsinnholdet i setningene sitatene er hentet fra. John M. Jacobsens klipping er derfor et åpenbart etisk brudd på sitatretten, jevnfør Åndsverkloven: «Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk». Men det er også et spørsmål hvorvidt det kan være et juridisk brudd på åndsverkloven, all den tid paragraf 11 understreker at «Når et verk gjengis (…) kan det skje i den størrelse og skikkelse øyemedet krever, men verkets karakter må ikke derved forandres eller forringes». At anmeldelsene, som i juridisk forstand er et åndsverk, er forringet og forandret i annonsens gjengivelser, bør det ikke herske tvil om. Dette gjør at de mediene og kritikerne som er rammet av annonsefusket kan kreve å få sitt navn som kilde strøket fra annonsen. I tillegg bryter annonsen trolig med markedsføringslovens paragraf 8, omhandlende villedende utelatelser. Dermed er dette en sak også for Forbrukerombudet.

John M. Jacobsen og SF Norge er åpenbart desperate etter å skape et inntrykk av «Victoria» som en bedre film enn det mange norske kritikere har fastslått i sine anmeldelser. Dessverre oppnår de lite annet enn å forvirre forbrukerne, i tillegg til at de filmanmelderne det gjelder tvinges til nok en gang å understreke at «Victoria» ikke er en vellykket film. I undertegnedes anmeldelse i Dagsavisen het det at «Victoria» er en sjeldent vakker film, nærmest en serie sammensatte iøynefallende stillbilder. Dessverre er det også alt.». Den fikk karakteren 3.

Ord og uttrykk slo krøll på seg da Zadie Smiths «NW» ble oversatt til norsk. Denne gangen har ikke google translate skylda.

At et av de største og mest tradisjonsrike forlagene i Norge må trekke tilbake en oversettelse av en kjent internasjonal forfatter, er pinlig. Det kan også være et tegn på en større brist i et system der marginene blir knappere og ressursene mindre. Denne uka måtte Aschehoug forlag gjøre noe så sjeldent som å kalle tilbake en bok, britiske Zadie Smiths roman «NW», etter at flere anmeldere har kritisert den norske oversettelsen. I et blogginnlegg trakk NRKs erfarne litteraturkritiker Leif Ekle fram Smith-anmeldelsen som ett eksempel på flere utilfredsstillende oversettelser den siste tida. Særlig har Ekles påpekning rundt det ikke helt ukjente popbandet Kinks skapt munterhet. Passasjen «All Kinks all day» er blitt oversatt til «Bare krøll dagen lang», og det i en sammenheng der referansene til bandet er åpenbare. Eller, det var de åpenbart ikke for oversetteren. At Ekles påpekning ikke bare er en enkeltstående miss, ser man i et kapittel hvor flere artistnavn listes opp. Her er 1980-tallsbandet The Thompson Twins blitt hetende Thompsontvillingene.

Oversettelsen av Zadie Smith er foretatt av to nestorer i faget, Kjell og Kari Risvik. Parets generelle kompetanse er udiskutabel. «Oversatt av Kari og Kjell Risvik» er blitt et begrep langt utover den litterære andedammen. De har fått Bragepris og Anders Jahres kulturpris. De har oversatt fra 14 språk, og blant forfatterne kan vi telle Jorge Luis Borges, Claudio Magris, Günter Grass, Gabriel García Márquez, Haruki Murakami og Zadie Smith. Det handler altså ikke om kompetanse, men om referanser.

Zadie Smith skriver fra et multikulturelt London og fra et populærkulturelt ståsted som stiller krav til oversetterens egen referanseramme. At en oversetter ikke har de nødvendige forutsetningene for en enkelt bok eller et forfatterskap, skal respekteres. Også av forlaget. Forlaget har det endelige ansvaret for at oversettelsen holder mål. Første ledd må være å gi riktig bok til riktig oversetter, noe som åpenbart ikke er blitt gjort i dette tilfellet. Mer betenkelig er det at feilene, som neppe er unike, ikke er fanget opp underveis i prosessen, og det er dette som bør skape en debatt rundt oversettelser internt i bransjen. For problemet gjelder nok ikke bare ressurssterke Aschehoug. Utfallet av «NW»-oversettelsen vitner om en lemfeldig omgang med oversatt verdenslitteratur som verken forlag eller oversetter har råd til å tillate seg i en for bransjen kritisk brytningstid. Jeg tør vedde på at neste gang Zadie Smith utgir en roman, blir den lest på originalspråket også av norske lesere.

Anne Enger-utvalgets rapport Kulturløftet 2014 trykker på flere smertepunkter etter de rødgrønnes kulturelle kraftløft.

Det er ikke lenger mangel på penger i norsk kulturliv. Det ser vi blant annet på alle kulturhusene som har skutt opp på norske knauser det siste tiåret. Disse vil stå igjen som bautaer over vår tids massive kultursatsing, der byggverk, idrett og festivaler har trukket vinnerloddet. Dette må gjerne forveksles med en begivenhetsstrategi innen den utøvende kulturpolitikken, en snorklipperduell mellom de til enhver tid sittende kulturministrene som har ført mye positivt med seg. Trond Giske, Anniken Huitfeldt og nå Hadia Tajik har ettertrykkelig gjort feltet synlig i det offentlige Norge. Kunsten blir framhevet, debattert, belyst, hyllet og hånet, alt mens utøverne er blitt stjerner med rød løper-tekke og klippekort i mediene. Den offensive kulturpolitikken har utjevnet skillene mellom sjangrene, dit hen at populærmusikk nå veier like tungt som litteratur og billedkunst, takket være festivaler og støtteordninger. Da blir det et tankekors at flere titalls tusen barn på samme tid står i kø for å kunne lære seg å spille et instrument eller føre en pensel over lerretet. Kulturskolene og folkebibliotekene er taperne i Kulturløftet I og -II, skal vi tro Anne Enger-utvalgets rapport. Og det skal vi.

Til høsten vil Kulturløftets ambisjon om at én prosent av statsbudsjettet årlig skal gå til kulturformål være oppnådd. Skepsisen er gjort til skamme, og Kulturløftet I og -II har vist at kultur kan løftes opp på et overordnet nivå også i en så lite kulturorientert nasjon som Norge. Men kritikken i rapporten Kulturutredningen 2014 er ikke til å ta feil av. Kulturlivet speiler ikke mangfoldet i samfunnet, og selv om infrastrukturen er lagt, må Kulturløftet nå fylles «med innhold, kunstnerisk kvalitet og publikumsøkning», ifølge utvalgets konklusjon.

Nettopp mangelen på initiativ til å definere innholdskravet har vi påpekt flere ganger i løpet av den rødgrønne regjeringsperioden, hvor pengestrømmen har økt med om lag fem milliarder kroner. Anne Enger mener den kulturelle «grunnmuren» er blitt skadelidende i løpet av «løftet». Rapporten setter fingeren på flere smertepunkter. Det gjelder spesielt folks muligheter til å lære kulturen å kjenne fra «grunnmuren» av, via bibliotekene, kulturskolene og de lokale møteplassene. Det bør svi når påstanden er at «Folkebibliotekene er systematisk nedprioritert og underfinansiert».

Rapporten Kulturutredningen 2014 er en invitasjon til debatt om prioriteringene i kulturlivet. Utvalget kommer den i møte ved å foreslå en styrking av Kulturdepartementet for å sikre samordning og øke forståelsen for den kulturelle grunnmuren. Det er en riktig vei å gå. Nå skal rapporten ut på høring, samtidig som kulturminister Hadia Tajik går løs på Kulturløftet III i form av en turné landet rundt hvor innspillene skal høstes. Så langt har den rødgrønne regjeringen høstet applaus som følge av store og synlige pengeinnsprøytninger på kulturfeltet. Nå lover Tajik at det ikke bare er en strategi som skal legges, men flere. Utfordringen hennes blir i så måte å skape et levende grunnlag for kulturell utvikling og kunstforståelse i skyggen av de store overskriftene, og utenfor de prisbelønnede arkitektbyggene.

Det viktigste overordnede signalet som kom i går er at kunsten og kulturen ikke nødvendigvis skal være hygge, kos og underholdning. Den skal også være provoserende og vanskelig å like. Slik skapes grobunn for det ytringsmangfoldet rapporten krever, hvor lokale satsinger skal bidra til å bygge den kulturelle grunnmuren i demokratiet. For et lite land som Norge betyr det imidlertid fortsatt økt økonomisk støtte til kulturfeltet, og da særlig til lavterskeltilbudene som folkebibliotek, musikkskoler, korps, dans og mangfoldsbygging på lokalplan. Alternativet står høyresiden i norsk politikk for, rettere sagt en vilje til utradering av den statlige støtten som vil gjøre kulturfeltet avhengig av private sponsorer og rene kommersielle aktører. I det alternativet vil det ikke være plass til det som er «provoserende, støtende og helt på siden av det man hadde forutsett». Eller det som nettopp er forutsetningen for demokrati og ytringsmangfold.

«Amour» slo som ventet «Kon-Tiki», Ben Affleck gjenopprettet æren, og Jennifer Lawrence snublet på vei opp til scenen. En Oscar-natt på det jevne, med andre ord.

En hittil rekordstor norsk Oscar-delegasjon i Los Angeles, på over 60 personer inkludert kulturminister Hadia Tajik, meldte en gang ut på morgenkvisten i går at de i det minste hadde vunnet festen. Det er en god trøst på en kveld da ingen uansett trodde at den norske filmen skulle vinne noe edlere enn nominasjonen i seg selv.

Et hvilket som helst annet år ville spenningen vært langt mer intens under et Oscar-show med en sterk norsk deltaker på lista, men den store forskjellen i år heter Michael Haneke. Sist han var nominert til Oscar, for «Det hvite båndet», ble han nokså skammelig forbigått av «Hemmeligheten i deres øyne». I år hadde han ikke bare en vel så god film, men også et tap å rette opp. Han var en storfavoritt av det slaget vi knapt kan huske maken til og nominert til flere priser ved siden av «Beste fremmedspråklige film».

Blant nominasjonene var blant annet «Beste film», «Beste regi» og «Beste kvinnelige hovedrolle». Den største ergrelsen i Oscar-natta ble nettopp sistnevnte pris, eller det faktum at det franske ikonet Emmanuelle Riva ikke fikk kronet karrieren sin med Oscar for «Amour». Når alt kommer til alt, ligger altså Europa fortsatt et hav og vel så det unna Hollywood når det er snakk om ikke-engelske stemmer. Samtidig kunne Daniel Day-Lewis innkassere sin tredje fortjente Oscar, nå for tolkningen av «Lincoln».

Bortsett fra Riva, som delte skjebne med tidenes yngste sjarmtroll av en nominert, Quvenzhané Wallis, gikk det meste på skinner og helt etter forventningene. Årets Oscar-utdeling ble et bevis på at 2012 var et over gjennomsnittlig godt filmår, der outsidere og utfordrere fikk mye oppmerksomhet først og fremst på grunn av filmenes kvaliteter og innhold. De sto godt i kampen mot erfarne travhester som Steven Spielberg, Ang Lee, Tom Hooper og Kathryn Bigelow.

Blant de nominerte fant vi uvanlig gode filmer som «Operasjon Argo», «Zero Dark Thirty», «Historien om Pi», «Django Unchained» og «The Master». Og vi nevner spesielt den innovative «Beasts Of The Southern Wild», samt nevnte Hanekes film og dokumentarvinneren «Searching For Sugar Man», som sikret Sverige sin første Oscar siden Ingmar Bergman vant med «Fanny og Alexander». I tillegg kunne svenskene koste på seg smil over at Paul N.J. Ottosson og Per Hallberg fikk hver sin Oscar for beste lyd i henholdsvis «Zero Dark Thirty» og «Skyfall». Ikke alle filmene fikk pris, men nesten alle kan fortsatt ses på kino, bortsett fra den gjeveste vinneren, som denne uka slippes på DVD.

Den første overraskelsen kom allerede i første utdelingsrunde, da Christoph Waltz tok sin andre birolle-Oscar for en Quentin Tarantino-film. Det er lett å hevde at rollene i «Inglorious Basterds» og årets «Django Unchained» ikke er så ulike, men at Tarantinos film virkelig har slått gjennom, viser også manusprisen til regissøren selv, en Oscar han takket for av hele sin ubeskjedne velde.

Anne Hathaway, derimot, var ingen overraskelse. Hennes innlevelse i «Les Misérables» er en klassisk Oscar-rolle, samtidig som hun er blitt hele bransjens yndling, en Audrey Hepburn for en ny tid. Årets pris er en birollepris, men ingen vil bli overrasket om Hathaway om få år står der som mottaker av hovedprisen for beste kvinnelige skuespiller. Den gikk i år til en sjarm­erende, snublende, bløt­­kake­­kledd Jennifer Law­rence.

Kveldens vert, produsent og «Family Guy»-skaper Seth MacFarlane holdt seg bare sånn passe i skinnet og sørget for at et og annet indignert gisp unnslapp salen og den digitale feeden da han stakk verbale nåler inn i de prominente gjestenes botoxformer. Men den eneste som så ut til å ta seg virkelig nær av vitsene hans, var Ben Affleck. Så har da også Affleck nok av ballast å trekke på etter nedturen med filmfiaskoen «Gigli» og hele «Bennifer»-affæren mellom ham og Jennifer Lopez som tydeligvis fortsatt fungerer som gangbar vits i film- og underholdningssfæren. Men Affleck tok hevn så det sang. Hans film «Operasjon Argo» - basert på historien om en CIA-operasjon for å redde amerikanske diplomater i iransk fangenskap i 1979 - ble ikke uventet ropt opp som «Beste film», av selveste Michelle Obama. En hyperventilerende regissør innrømmet at han aldri hadde trodd han skulle stå på Oscar-podiet igjen, år etter Oscar-prisen for «Good Will Hunting». Det viser at Hollywood tross nedgangstidene fortsatt er et mulighetenes land i landet.

Uansett om «Kon-Tiki» får Oscar eller ikke natt til mandag, har Norge vunnet en viktig birolle i internasjonal film.

«Det får være måte på hvor mange bleieskift vi kan tolerere.» Omtrent slik begrunnet et medlem av det amerikanske filmakademiet sin stemme til «Kon-Tiki» i Oscar-kampen. Det er bransjebibelen The Hollywood Reporter som har lokket en stemmeberettiget til å anonymt offentliggjøre alle sine besvarelser på Oscar-skjemaet. Bleieskiftene skal vi komme tilbake til, men mer skal det ikke til før Hollywood skjelver. Det er ikke godt å si hva som er verst, at en lukket avstemning er blitt avslørt av bransjens eget blad eller at vedkommendes argumentasjon viser hvor tilfeldig og taktisk hele Oscar-spillet er.

Oscar betyr ikke bare ære og berømmelse. Det står millioner på spill i en vinn eller forsvinn-industri der nominasjonen alene knapt gir mer enn den T-skjorten de nominerte fikk utdelt 4. februar under felleslunsjen til en kuvertpris på om lag 100.000 per hode. Men ender du opp med mannen i gull, er framtida sikret enten du er regissør, produsent eller skuespiller. Og for en liten filmnasjon som Norge ville Oscar til en spillefilm være et uvurderlig verktøy.

Den statlige norske filmproduksjonsmodellen skal sikre gode rammevilkår for den kunstneriske, smale filmen, samtidig som det er et uttalt mål at filmbransjen skal hevde seg internasjonalt. Men modellen krever også resultater for å kunne opprettholdes. «Kon-Tiki» er i så måte et viktig delmål, samtidig som den har fått følge av andre norske titler, som «Hodejegerne» og «Oslo, 31. august». Sistnevnte kjempet sent i går kveld om den franske Cæsar-prisen. Suksessen den siste tida har allerede sikret norske regissører og skuespillere flere internasjonale oppdrag. Om filmbransjen greier å utnytte synergieffektene dette gir i form av internasjonal «goodwill» og gjennomslagskraft, vil det utelukkende være et gode også for den smalere norske filmen. Men det betyr at bransjen må belage seg på å ha to tanker i hodet på én gang.

Undertegnede sitter som Norsk filmkritikerlags representant i den norske Oscar-komiteen, som består av representanter fra alle faggruppene i filmbransjen. Og valget av «Kon-Tiki» som norsk kandidat ble som ventet omstridt. Fra mange hold ble det hevdet at å velge en kommersiell film i en sjanger amerikanerne tradisjonelt kan mye bedre, var et svik mot den særegne norske filmen. Men Oscar er ikke en ordinær kvalitetskonkurranse for film, slik Nordisk Råds filmpris eller en filmfestival er. Oscar handler ikke bare om å velge den beste filmen, men også om å velge den filmen som har størst muligheter til bryte lydmuren i et taktisk rotterace. Bare unntaksvis er filmen i seg selv god nok.

Espen Sandberg og Joachim Rønnings «Kon-Tiki» fylte kvalitetskravene og kriteriene en Oscar-kandidat bør ha. Samtidig er Norge et lite land og filmen i seg selv ikke en typisk fremmedspråklig Oscar-kandidat. Men den har noen fordeler. Thor Heyerdahl er fortsatt Norges mest kjente eventyrer, og historien om ham står sterkt i USA, ikke minst takket være Norges hittil eneste Oscar, som gikk til dokumentarfilmen «Kon-Tiki». Filmen har i tillegg til norsk hovedprosent (Aage Aaberge) en internasjonal produsent i Jeremy Thomas, som vant Oscar for «Den siste keiseren». Til slutt kjøpte selveste Harvey Weinstein, Hollywoods mektigste enkeltstående filmmogul, de amerikanske rettighetene til «Kon-Tiki». At alle kommentatorer her hjemme feilaktig har gitt ham æren for nominasjonen, er et glitrende eksempel på hvilket spill Oscar egentlig er.

Det er ikke godt å si hvorfor Weinstein ikke har hjulpet filmen, slik norske kommentatorer har trodd. Men akkurat som hos en hesteeier kan et oppkjøp handle vel så mye om å holde konkurrenter borte som å jakte på nye vinnere. Weinstein kjøpte rettighetene til «Kon-Tiki», men løftet ikke en finger for den i nominasjonskampen. Derimot la han hele sin omfangsrike pondus inn i franske «De urørlige», som ikke nådde opp. Når «Kon-Tiki» likevel ble nominert, kan det bety at den står sterkere enn mange tror. Heller ikke etter at filmen ble nominert har Weinstein brukt innflytelsen til å hjelpe filmen med å sanke stemmer i en fremmedspråklig kategori der Michael Hanekes «Amour» er storfavoritten.

De omtalte bleieskiftene den anonyme i The Hollywood Reporter snakket om, har ingenting med barn å gjøre. Derimot er det en henvisning til nettopp «Amour», om alderdom, sykdom og død i Michael Hanekes film. En ting er at «Kon-Tiki» har kommet så langt uten den antatte støtten fra Hollywoods tyngste mann. Men har den anonyme stemmegiveren rett i at akademiets medlemmer heller belønner en film som gir dem en positiv følelse enn et dødsdrama, kan «Kon-Tiki» vise seg å bli overraskelsen og skandalen i Oscar-natta. Jeg tror ikke det skjer. «Amour» har vært favoritten helt siden den vant Gullpalmen i Cannes, og den er en udiskutabelt bedre film enn «Kon-Tiki». Men Oscar er ikke synonymt med rettferdighet, og favoritter har tapt før. Skulle «Kon-Tiki» vinne, er det synonymt med VM-gull for en filmnasjon. Så får det heller ergre dem som mener sånt no‘ er skadelig for den seriøse norske filmen.

Årets Berlinale, filmfestivalen i Berlin, var et åpent løp hvor outsiderne gjorde seg gjeldende. Calin Peter Netzers «Child’s Pose» fra Romania fikk den gjeve Gullbjørnen og Kritikerprisen FIPRESCI. Danskbaserte Joshua Oppenheimers dokumentarfilm «The Act Of Killing», som er delprodusert av norske Piraya Film, fikk publikumsprisen i programmet Panorama, mens manusprisen til Jafar Panahi er dels kunstnerisk, dels politisk.

Den iranske filmskaperen er fradømt retten til å lage film av iranske myndigheter, men har i husarrest greid å lage og smugle ut «Closed Curtain». Selv fikk ikke Panahi utreisetillatelse til tross for tyske myndigheters innstendige henvendelse til Iran.

At «Child’s Pose» vant Gullbjørnen viser hvor sterkt rumensk film står i øyeblikket, og den føyer seg inn i en tendens hvor flere filmer forteller om dagens tilstander i østblokken.

Filmen «An Episode In The Life Of An Iron Picker», signert bosniske Danis Tanovic («No Mans Land») fikk to priser. Juryen ga den sin Grand Prix, mens Nazif Mujic fikk skuespillerprisen, en bragd for en amatør som sammen med familien kopierte hendelsene fra året før innspillingen, da det som skulle blitt deres tredje barn døde under svangerskapet. Sykehusene nektet å hjelpe dem fordi de tilhørte romfolket.

Fra den tidligere sovjetstaten Kasakhstan kommer filmen «Harmony Lessons», som fortjent fikk en Sølvbjørn, et poetisk og illsint portrett av et samfunn der mafiaen fester grepet allerede på barneskolen, og hvor tortur er en utstrakt forhørsmetode også benyttet mot barn. Filmen om en gutt som rakner mentalt samtidig som han forsøker å stå imot, er utgangspunktet for det som står igjen som en av festivalens beste filmer.

Undertegnede var en av tre kritikere som ga den internasjonale Kritikerprisen til «Child’s Pose».