Kjenn litt på det ordet, er det ikke fint? Ifølge ordboken betyr det å være storsinnet og romslig. Det motsatte av å være fordomsfull.

Jeg tror verden blir et bedre sted om vi klarer å være rause. Vi mennesker får det bedre med oss selv og naturen får det bedre, om vi er så rause at vi klarer å ha omsorg for alt liv.

Høytider er gode anledninger for ro og refleksjon, hvis man kan klare å ta litt fri fra dataen. Det er fint å benytte påsken til en kombinasjon av naturopplevelser og lesing, mange gjør det. For dem som ikke er helt tradisjonsbundet kan lesestoffet gjerne være noe annet enn krim. Det finnes mange bøker som kan inspirere oss til å ha omsorg for både oss selv, våre nærmeste, de vi ikke kjenner og naturen med alle dens levende vesener. «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv» er en nydelig påminnelse om hva det å være et medmenneske handler om. Ordene til Arnulf Øverland kommer sikkert til å være evig aktuelle, han skrev dem i 1937. Arne Næss er en annen inspirasjonskilde. Både Arne som person og bøkene hans forbinder jeg med raushet, ingen jeg kan komme på er mer raus enn det Arne var. «Det frie menneske» og «Livsfilosofi» er begge fine - anbefales!

Boken «Raushetens tid, fra misunnelse til beundring» av Kathrine Aspaas handler ikke primært om miljø, men dersom man har det i bakhodet når man leser, kan den absolutt gi inspirasjon til en rausere omsorg for hele miljøet. Aspaas nevner deler av programmet for Verdens Økonomiske Forum i 2011, deltakerne ble blant annet tilbudt følgende foredrag:«Tilknytning - hvordan vi hører sammen» og «Feilenes fortrinn». Det dufter nyorientering og helhetstenkning lang vei, skriver hun - det gir håp, for vi kommer ingen vei uten helhetstenkning.

Vi må la oss inspirere, og ta noe av roen tilbake. Benytt anledningen nå, god påske!

Vårt politiske system er ikke godt egnet for å ta vare på framtidige menneskers rettigheter.

Allerede i grunnloven ble «Efterslægtens» rett til et sunt miljø nevnt og selve definisjonen av bærekraftig utvikling fra Brundtlandkommisjonen handler om hensyn til framtidige generasjoner. Burde ikke framtidens mennesker da ha et talerør?

Vi vet at vi ikke gjør en god nok innsats for å sikre balanse mellom miljø, økonomisk utvikling og sosiale rettigheter. Uten en slik balanse oppnår vi ikke en bærekraftig utvikling, og dermed sikrer vi heller ikke en god livskvalitet for kommende generasjoner. Enhver som hevder noe annet står i fare for å virke enten naiv eller arrogant.

I en paneldebatt forrige uke i regi av ungdomsorganisasjonen Spire, var representantene for Arbeiderpartiet og Høyre urovekkende enige om at vi ikke trenger et framtidsombud. De mente politikere allerede tar seg av de oppgavene som et slikt ombud ville hatt. Dette er ikke et godt argument når vi ser på realitetene. Kanskje politikerne er redde for å bli fratatt makt?

Vårt politiske system er ikke godt egnet for å ta vare på framtidige menneskers rettigheter. Politikere velges bare for fire år om gangen, og det å ta langsiktig ansvar ved for eksempel å legge begrensninger på vår «frihet», er det knapt noen politikere som tør. Jeg skal juble den dagen noen bestemmer at vi ikke får lov til å forurense like mye som vi har «frihet» til å gjøre i dag - det er ikke mye til frihet når det fører til vår egen undergang.

Norge opprettet verdens første barneombud i 1981. Vi burde derfor ikke være avhengige av at noen andre går foran med et godt eksempel for å kunne opprette et framtidsombud. Men noen har faktisk gjort det. Ungarn etablerte verdens første Framtidsombud i 2007, og New Zealand har miljøombud. Dermed kan vi se hvordan et slikt ombud kan fungere. Det er ikke bare en utopi. De unge voksne i Spire har skjønt det - vi andre kan støtte den geniale ideen på framtidsombud.no

Flere som virkelig har greie på det sier at ei gammel melkeku er en vel så god biff som en okse, om ikke bedre.

Hvorfor andre skriver at de ikke vil ha «ei seig gammel ku til middag», kan vi bare lure på. Det er mange grunner til å slutte med sånt tull. «Mange kokker har oppdaget at kjøtt fra en eldre, litt fet ku er av topp kvalitet. Kjøttet er saftig, mørt og ekstra smakfullt, skriver Apéritif.no. «... saftigere, smakfullt og mørere enn kjøtt fra okser, og passer bedre til biff», skriver ultra.no. Lignende uttalelser finner man også på matprat.no, gladimat.no med flere.

Jeg har lagt merke til denne «hetsen» mot kyr og tenkt at dette må jeg finne utav på vegne av mine medsøstre. Folk snakker stadig om de fæle kyrne som fiser og dermed slipper ut så mye klimagasser at det er verre enn alt mulig annet vi mennesker gjør - igjen; for noe tull!

For det første er det raping, ikke fising som fører til metanutslipp. For det andre, hvem er det som bestemmer hvor mange kyr vi skal ha? Vi må slutte å prøve å legge skylda for klimaendringer på kyrne, det er vi selv som bestemmer. Det er høy dyretetthet og enorme mengder dyr som er problemet, ikke dyrene i seg selv. Både bønder og forbrukere bestemmer, dess mer kjøtt og melkeprodukter vi spiser, dess flere dyr vil bøndene ha grunn til å anskaffe. Kyrnes raping er blitt et problem fordi våre andre utslipp kommer i tillegg til denne naturlige formen for utslipp.

Gode tiltak kan redusere kjøttforbruket, som for eksempel «Kjøttfri mandag». Så kan vi kjøpe kvalitetskjøtt når vi vil spise kjøtt - økologiske kyr får være mer ute og beite, og det finnes indikasjoner fra forskning som viser at det påvirker både melkekvaliteten og kjøttkvaliteten positivt.

Altså en herlig vinn-vinn situasjon, dyrene får være ute og leve bedre, vi får bedre kjøtt og melk.

God apetitt!

Mange vil spise så sunt som mulig, av hensyn til egen helse.

Egoismen har i dette tilfellet en positiv bivirkning - det som er sunt for oss er ofte også det beste for både miljøet og de som produserer maten, og dermed igjen for oss. En god sirkel er sluttet.

Den gode sirkelen møter imidlertid stadig motstand. Et eksempel er Mattilsynets hyppige forslag om å øke grenseverdier for sprøytemiddelrester i maten vår. Siden 2010 har de sendt ut nesten 20 slike forslag på høring. Anbefalingene er basert på vurderinger fra EUs vitenskapskomité for mattrygghet (EFSA), som er blitt kritisert for å ha et for nært forhold til industrien, og for at forskningen som ligger til grunn for godkjenning av nye stoffer utføres av industrien selv.

Å tillate mer sprøytemiddelrester i maten, betyr færre overskridelser av grenseverdiene. Det ser fint ut i Mattilsynets tester, men kan gi oss en falsk trygghet. Det er spesielt bekymringsverdig fordi den samlede effekten av sprøytemiddelrester, cocktaileffekten, ikke vurderes. Uavhengige forskere blant annet fra Danmarks Tekniske Universitet, har funnet at vanlige soppmidler som ikke er farlige hver for seg, er hormonforstyrrende sammen.

Men fortvil ikke, du kan gjøre noe - dyrk og kjøp økologisk, kjøp sesongvarer, kast mindre, spis mer frukt og grønt og mindre kjøtt. Miljøvernorganisasjonene bidrar med å opplyse om hva som sprøytes mest og minst, slik at du kan du ta bevisste valg.

Eksempler på de med minst sprøytemidler er: løk, mais, ananas, avokado, kål, sukkererter, asparges, mango og aubergine.

Eksempler på de med mest sprøytemidler er: eple, selleri, paprika, fersken, jordbær, nektarin, druer, spinat, salat, agurk, blåbær, potet, grønne bønner og grønnkål/grønne bladgrønnsaker.

Er maten for dyr eller for billig? Det er faktisk et ganske komplisert spørsmål, og du vil få veldig forskjellige svar alt etter hvem du spør.

Tidligere har Rema 1000 og Coop satt ned prisene på økologiske varer, sistnevnte har økt salget av økologisk frukt og grønt med over 70 prosent. Mange har fått med seg at KIWI nylig har redusert prisen på økologiske varer tilsvarende momsen. Med den tydelige responsen de har fått i form av 56 prosent økning i salg på under en måned, ville det være veldig rart om de satte prisene opp igjen. KIWI har satt ned prisene tilsvarende momsen på frukt og grønnsaker og nøkkelhullmerkede varer tidligere, og sender et signal til politikerne om at disse tre varegruppene bør være billigere. Venstre har tatt signalet og vil kutte momsen på økologiske varer og frukt og grønnsaker, Miljøpartiet De Grønne vil kutte momsen på økologisk, KrF har foreslått lav moms på frukt og grønt (8 prosent), mens Høyre vil øke momsen på mat med 1 prosent.

Dagligvarekjeder som tjener mer på å selge økologiske varer og frukt og grønnsaker, samtidig som de framstår som sosialt ansvarlige, har oppnådd en vinn-vinn situasjon. For samfunnet som helhet er det også bra at mer miljøvennlig og sunnere mat øker i omsetning. Noen mener imidlertid at varer som er dyrere å produsere også må selges til en merpris i markedet. Er det ikke bedre om dagligvarekjedene tar mindre avanse på sunn mat så lenge bøndene får den merprisen de fortjener? Eiere av dagligvarekjeder i Norge er ikke blant dem som har stort behov for økt inntekt. Skulle det bli slik at det ikke går rundt, burde de ikke heller sette opp prisene på usunn mat? Det økologiske fotavtrykket, altså belastningen på miljøet ved å produsere en vare, burde reflekteres i prisen på et produkt. Da ville vi forbrukere også kunne lære noe om matproduksjon hver gang vi går i butikken, miljøfiendtlige og usunne produkter er dyrt.

Jeg har tidligere skrevet om at bien er menneskets beste venn, ikke hunden. Nå er jeg i Zambia, midt inni sørlige Afrika, og får oppleve enda sterkere hvor viktige våre små venner er.

Her bygges det nye bikuber i hundretall, slik at småskala bønder skal kunne høste mer honning og få høyere avlinger av det de dyrker på gårdene sine. Ifølge FNs spesialrapportør for retten til mat trenger vi mer småskalalandbruk, fordi det er det mest effektive. Dette i motsetning til det mange tror, at stordrift er tingen.

Vi jobber med å ta enda bedre vare på biene, fordi vi er helt avhengige av deres service til oss, nemlig pollinering som sikrer en tredjedel av matproduksjonen i verden. Insekter oppfattes av mange som en pest og en plage. Om vi tenker litt mer over sammenhengene i naturen og at det er grunner til at de eksisterer, så kan vi kanskje la være å spraye gift for å ta knekken på dem, både på gårdene og hjemme i husene våre? Her i Zambia har folk en helt annen respekt for insektene enn det jeg opplever hjemme i Norge. Selv om ikke alle driver birøkt selv, er det mange flere som dyrker litt mat i hagen, og ser hvor viktige insektene er. Noen bønder har opplevd at deres avlinger av solsikker og nøtter har økt med opptil 60 prosent etter at de begynte med birøkt. Når de får nye kuber som gir renere og mer honning, øker de også inntekten sin fra birøkten. De erfarne zambiske bøndene deler villig sin kunnskap med andre, mine gode venner Moses og Mary har alene lært opp over 80 andre bønder.

Det er ikke alle forunt å oppleve det jeg er så heldig å få være med på, men dere kan likevel gjøre noe om dere vil. Gjennom å kjøpe usprøytet og økologisk mat, støtter dere både sunnere bønder og landbruk, og bienes overlevelse. Dere kan også plante bievennlige planter i hagen eller i potter, for eksempel elsker bier nektar fra Agurkurt.

Jeg står i butikken og ser på honning, men det kunne like gjerne vært kaffe, te, kakao, bønner eller krydder.

Det finnes en tydelig merket «Afrikansk honning», fra Etiopia, flere andre norske og europeiske, også økologiske. «Dette er ikke vanskelig», tenker jeg, «en afrikansk og en norsk økohonning. Honning er sunt, det kan vi gjerne spise mer av».

Heldigvis blir flere og flere mer opptatt av å vite hvordan maten blir produsert og hvem som har produsert den. Folk engasjerer seg. Fokuset på mat øker. Tidligere i år demonstrerte norske bønder, og satte i gang kampanjen «Kjærlighet til norsk mat». Flere miljø- og utviklingsorganisasjoner står bak kampanjen «Nyt Afrika». Det er ingen store motsetninger mellom disse initiativene. Det er plass til både den norske og den afrikanske bonden i det norske markedet.

Vi byboere har ofte lite kontakt med landbruket, og dermed lite grunnlag for å forstå hva som må til for å produsere kvalitetsmat. Bønder hetses for å være oversubsidierte, i stedet for å bli satt pris på for den viktige jobben de gjør. Kjøper du et brød for 25,90, får bonden 1,30.

Flere burde prøve å produsere egen mat, noen som har prøvd kjøkkenhage har erfart at det ikke bare er enkelt. Om avlingen i kjøkkenhagen slår feil er det ingen krise, du kan gå i butikken for å kjøpe maten du trenger - afrikanske bønder har ofte ikke det alternativet.

Mange innser at klimaendringer allerede er her, da skal det ikke mye fantasi til for å forstå at vi må ha matproduksjon i store deler av verden for å kunne være sikre på at vi har nok mat til alle, også i framtida. Vi kan bidra til miljø- og helsevennlig matproduksjon ved å være bevisste forbrukere. Velg økologisk og fairtrade når du kan, da går en større andel av inntektene direkte til bonden. Kassalappen er din stemmeseddel for hva du vil ha mer av. Mat smaker best med god samvittighet. Nyt norsk og Nyt Afrika!

Mat markedsføres som noe den ikke er. Er det greit?

Forbrukerrådets nye rapport «Vet vi hva vi spiser?», førte til debatt på NRK1. Rapporten viser en rekke eksempler på matvarer hvor markedsføringen av produktet og innholdet i matvaren ikke stemmer overens. Bransjen må selv ta ansvar for å rydde opp i dette, mange forbrukere er leie av juks og fanteri i matindustrien, viser debatten. Mattilsynet må stramme inn slik at når vi kjøper blåbærjuice, så er det faktisk blåbær som er hovedingrediensen! Heter et produkt vaniljesaus eller jordbærshake, må det faktisk kunne forventes at det inneholder henholdsvis vanilje og jordbær. Det finnes utallige grove eksempler, ikke bare på produkter som ikke er det de utgir seg for å være, men også mange som inneholder unødvendige tilsetningsstoffer som til og med er helseskadelige. Ordene «ekte», «naturlig» og «hjemmelaget» har mistet sin mening. Sjekk bloggen «Unødvendig» på wordpress - det er helt fascinerende hva industrien slipper unna med.

Mens vi venter på at både Mattilsynet og bransjen rydder opp, har vi to fine «handleregler» vi kan bruke: 1) Kjøp økologiske produkter. De er hva de utgir seg for å være, rene og uten kunstige tilsetningsstoffer. 2) Kjøp råvarer - minst mulig ferdigmat. Jo lengre ingredienslisten er, dess større sjanse for dårlig kvalitet på produktet. Tilsetningsstoffer som kunstige smaksforsterkere og aromastoffer er vanlige å bruke for å smaksette produkter som smaker lite eller ingenting, eller for å skjule vond smak. Å bruke tilsetningsstoffer i stedet for rene råvarer eller krydder er lureri.

Når det gjelder mat har de fleste av oss likevel gode valgmuligheter. På Facebook skrev en som selv jobber med mote: «Sjekker ut matdebatten på NRK1 - Tenk om vi kunne fått samme fokus og debatt om verstingen - tekstilindustrien...» Der tenker jeg vi har tema for Forbrukerrådets neste rapport.

Jeg er så heldig å ha to bestemødre.

Farmor er syerske og jeg ber henne ofte om å fikse gamle og gode klær. Hun liker ikke å lappe veldig slitte bukser. Nå har jeg levert ei til henne som hun har fikset før. Når noen går med sånne bukser tenker hun «stakkars, har du ikke råd til å kjøpe ny bukse», fordi sånn var det da hun var ung. Nå er det annerledes. Vi kan vise at vi er glad i ei gammel bukse, at den er kul når den er slitt, og at ikke alt må være nytt hele tida.

Buksa er unik, ingen har helt lik, og det er et signal om at vi er bevisste forbrukere. Da jeg forklarte henne dette var hun raskt med på tankegangen. Buksa blir fikset igjen. Før jeg forklarte henne hvordan jeg tenker, ville hun alltid gi meg penger til å kjøpe ny. Nå vet hun at jeg heller vil ha en lappet gammel bukse, og at jeg har råd til å kjøpe ny om jeg vil.

Mormor bøter sokker og strikker raskere enn en maskin. Det er ingenting jeg blir mer glad for å få i gave enn hjemmestrikk. Jeg ønsker meg det ofte, men får ikke alltid. Dersom man får hver gang, setter man kanskje mindre pris på det? Og mormor blir glad når jeg ber henne om å bøte noe med hull i. «Å ja, det er fort gjort!», sier hun. Noen minutter senere: «Se, så god som ny!».

Det handler om gode relasjoner, både til mennesker og ting. Mange har gamle møbler de er glade i, hvorfor har så få affeksjonsverdiforhold til klær? Fordi klærne var billige? Fordi de ikke aner hvem som laget dem?

Når noen sier «så kul bukse», er det skikkelig stas å kunne si «ja, ikke sant, farmor har sydd den til meg!» eller; «jeg har arvet den av mormor». Om vi bruker mer tid og penger på å skape gode relasjoner og kjøpe kvalitet, så blir det naturlig å forbruke mindre. Samtidig opplever vi mer verdi og glede, som ikke kan kjøpes.

Ære være mine bestemødre, og klærne mine som jeg har ekstra glede av fordi de har fikset dem for meg.