I mange år lette europeiske oppdagere etter den vidgjetne ørkenbyen Timbuktu. I dag omgis byen av ny mystikk.

Statskupp, tuaregopprør, store flyktningstrømmer og mystiske islamistiske bevegelser, ørkenbyen Timbuktu, i dagens Mali, er den siste måneden igjen blitt et yndet samtaletema blant sikkerhetsanalytikere, bistandsarbeidere og forskere. Det var også denne gang en varslet krise.

Da krigen i Libya sendte rundt en million afrikanere på flukt i fjor - de aller fleste ubevæpnede sivile fremmedarbeidere - fulgte også veltrent tuaregmilits med vestover. Libya i oppløsning var et land med store skjulte våpenreserver og ingen grensekontroll. Mange av disse våpnene er nå spredt over store deler av Sahel.

En god del har åpenbart funnet veien helt vest i Mali, der «det blå folket» erklærte opprør mot tuaregene 17. januar i år, etterfulgt av flere angrep på den malisiske hæren. I mars tok deler av denne til våpen mot egne makthavere og president Amadou Toumani Toure, som de mener har håndtert opprøret dårlig. I dag er Mali en paria, etter at landets naboer har nektet å ha noe med kuppmakerne å gjøre. Det er erklært en ny selvstendig stat, Azawad, nordøst i landet, rundt byene Kidal, Gao og Timbuktu. Og, som i tidligere tider; bare navnet på byen er nok til å danne et mytisk slør om det som skjer.

Timbuktu vokste seg viktig på 1100-tallet, etter at nye handelsruter over Sahara ble tråkket opp. I de følgende århundrer sørget gull, salt og slaver for at byen ble et senter for handel og etter hvert lærdom. På 1500- og 1600-tallet var byens islamske universitet blant de viktigste slike læresteder i verden. Byen var også viktig i dannelsen og administrasjonen av historiske kongeriker som Mali og Songhay. Byen ble beskrevet av oppdagelsesreisende som Ibn Battuta og Leo Afrikaneren (fra Granada) i det fjortende og sekstende århundre. Det var spesielt sistnevntes beskrivelse av byen rundt 1510, som satte fantasien i sving i Europa. I løpet av et århundre var boken oversatt fra et folkelig italiensk til latin, fransk og engelsk, og trykt i flere opplag. Oversetterfeil og nytolkninger gjorde, om mulig, historien om Timbuktu enda mer fargerik. Det skulle ta enda noen hundre år før europeiske øyne faktisk falt på byen. Mange døde i forsøket på å ta seg opp elven Niger fra Vest-Afrika og inn til byen. Da franskmannen Rene Caille kom dit i 1828, skal han ha blitt skuffet. Det samme gjaldt de som fulgte. Timbuktus gullalder var for lengst over, andre byer og handelsruter hadde tatt over. Da franskmennene erklærte at Timbuktu var deres i 1893, var det en fattig by, noe den siden også er forblitt.

Men mytene lever videre. Og nå skapes nye. Utenomverdenen er spesielt dårlig informert om hva som skjer i Azawad. Tuaregopprøret i januar er ledet av to grupper: Den ene; den nasjonale frigjøringsbevegelsen for Azawad (MNLA) ønsker en selvstendig stat; den andre gruppen, Ansar Dine, sies å være affilert med Al-Qaida i Maghreb (AQIM). Sistnevnte gruppe ledes også av tidligere tuaregopprørere, men skal i dag ikke ønske selvstendighet men et lovsystem basert på sharia. Rykter fra Timbuktu forteller at Ansar Dines soldater har begynt å innføre en streng versjon av islam i den mytiske byen. Andre rykter forteller at islamister fra Algerie styrer byen. MNLA, derimot, står på sitt ønske om en selsvstendig sekulær stat, og mener beskyldningene om religiøs fanatisme er en del av en svertekampanje kokt sammen i Malis hovedstad Bamako. Skrømt som al-Qaida er nyttige å ha for de politisk isolerte kuppmakerne i Bamako.

I mellomtida er situasjonen fastlåst. Malis naboland, organisert i den regionale sammenslutningen Ecowas, ønsker å sende observatører inn i landet. De er blitt avvist av kuppkaptein Amadou Sanogo i Bamako. Flere hundre tusen flyktninger har tatt seg sørover over grensen til Burkina Faso, og ut av det nylig erklærte selvstendige Azawad, kommer historier om drap og lemlestelser. Den, for denne delen av Sahel, viktige turistnæringen, har stoppet helt opp etter kidnapping av vestlige turister. Kanskje er det ikke så mystisk det som skjer. En svak stat er i opprør. Opprørsbevegelser, gjenger med fanatikere, smuglere og banditter utnytter situasjonen til hvert sitt formål.

Og kanskje har langt flere enn Malis naboland et ansvar for å forsøke å gjøre noe med situasjonen. Det var jo tross alt de tidligere europeiske kolonimaktene i området, Frankrike og Storbritannia, som gikk så hardt inn for å bli kvitt Gaddafi i Libya og slik rotet opp sandstormene som nå skaper problemer flere steder i Sahel.

Det er den stille uke, men helvete er i ferd med å bryte løs.

De kommer i hopetall denne uken til den evige stad, pilegrimene. For å gå smertens vei, på latin via dolorosa, fra løveporten i den østre muren, gjennom 14 stasjoner som symboliserer Jesus lidelse, til Gravkirken vest i Gamlebyen, der de fleste kristne mener Golgata og Jesus gravsted ligger. Som i Jesus tid, er Jerusalem et urolig sted, okkupert og delt. Verken den kristne påsken eller inngangen til den jødiske høytiden Pesach (som markerer utgangen fra Egypt, Exodus) ser ut til å dempe spenningen mellom folkene som bor i byen.

Mandag, dagen etter at kristne pilegrimer veivet med palmegrener for å markere Jesu inntog i byen, annonserte den israelske borgermesteren Nir Barkat at det er gitt byggetillatelse til ytterligere 200 bosetterleiligheter i det palestinske Øst-Jerusalem. Leilighetene skal bygges i Kidmat Zion, og vil blokkere adkomsten mellom Øst-Jerusalem og den palestinske landsbyen Abu Dis. Om du klatrer opp på Oljeberget over Getsemane hage ser du den omstridte tomten sørøst for deg, i retning Betlehem.

Jerusalem er hellig for alle de religionene som vi kaller abrahamittiske: jødedom; kristendom og islam. Men i stedet for å være en himmel på jord har dette gjort byen til kanskje verdens mest omstridte. Ifølge Wikipedia har byen blitt fullstendig ødelagt to ganger, beleiret 23 ganger, angrepet 52 ganger og erobret 44 ganger. Da staten Israel ble opprettet i 1947, anbefalte FN at byen ble en egen selvstyrt institusjon. Men krigen som fulgte i 1948, delte byen i to. Israel gjenerobret Jerusalem under seksdagerskrigen i 1967. I de følgende år var Jerusalems status omstridt. Israel erklærte etter seksdagerskrigen at Jerusalem var deres «evige og udelelige hovedstad». FNs resolusjon 478 avviste dette. For palestinerne har byen vært okkupert siden denne krigen. Spørsmålet om Jerusalem sin status, er fortsatt omstridt og en av de mest følsomme spørsmålene i forhandlingene mellom partene.

I mellomtida foregår det altså en stille annektering av de palestinske nabolagene i Øst-Jerusalem. Den gjenværende palestinske befolkningen i Jerusalem, både kristne og muslimer, har spesiell status og israelske ID-kort. Men flere av dem har de siste årene opplevd å bli fradømt sin status. Eiendommene som disse måtte besitte, blir fradømt dem. Så blir land frigjort og solgt, voila, plass til nye bosetninger. Mandagens erklæring om at det er gitt enda et grønt lys for bygging av bosetninger i Øst-Jerusalem bidrar til inntrykket om at annektering av Øst-Jerusalem er en villet israelsk politikk.

Pesach, jødenes feiring av exodus, starter denne helgen i den hellige by. Mens de kristne venter på nåden og Jesus oppstandelse, skal jødene feire sin frihet fra slaveriet. «Men vi er fortsatt slaver», skriver den innflytelsesrike kommentatoren i den israelske avisen Haaretz, Akiva Elder. «Skal vi noen gang bli frie folk i den dobbelte hovedstaden Jerusalem må bosetterne stoppes, og evakueres fra Vestbredden og Øst-Jerusalem. Først da kan vi fullføre vår exodus, fra slaveriet i Egypt til en egen stat», skriver Elder. Mye tyder på at Elder, den israelske venstresiden han tilhører og israelere og palestinere generelt, har en smertens vei å gå. En via dolorosa lenger enn den fra løveporten til Golgata. Men å gå den må de nok gjøre, alle tilhengere av de tre verdensreligionene som ser på Jerusalem som sin hellige.

Det er der det er mye av det, at man oppdager prisen for oljen.

Denne uken har jeg vært på jakt etter det sorte gullet i Bayelsa, en stat i Nigerdeltaet i Nigeria. Man hører det før man ser det, man følger pipelyden langs rustne rørledninger gjenom et landskap hvor bakken er gjennomtrukket av noe brunt og svart. Så lukter man det, og når man ser opp, står man foran oljebrønner. Et par-tre meter høye, midt i landsskapet, ingen gjerder holder dyr eller barn borte, ingen sikkerhetsvakter hindrer noen i å slå i stykker de aldrende rørene. Etter nesten seks tiår med oljevirksomhet er området en økologisk katastrofe. Og et politisk mareritt. Nå er marerittet igjen med på å dytte prisen på råolje opp.

Vestens krangel med Iran gjør at oljeprisen overstiger noen «magiske grenser» , vi er allerede over 120 dollar fatet, den kan nå 130 dollar fatet, eller kanskje til og med mer. Dette er tall som betegnes som «psykologiske» og av stor betydning for alle andre økonomiske tall.

Spørsmålet om hvilken pris et fat råolje har er nemlig ikke bare viktig for den som kjører bil til jobben. Verdens tilgang på relativt billig energi ses på som avgjørende for om vi klarer å komme oss ut av den nåværende økonomiske miseren eller ikke. Det er spesielt veksten i Asia som nå trenger oljesmøring om den skal klare å dra den amerikanske og europeiske økonomien etter seg. Iran er verdens tredje største eksportør, og så langt har altså disputten om landets atomprogram rammet omverdenen, i form av høyere priser, mer enn landet selv. Irans rival og verdens største eksportør, Saudi-Arabia, har forsøkt å berolige de oljetørste landene øst og vest med at de kan øke produksjonen for å møte bortfallet av iransk eksport. Okke som: Markedet, som det heter, er nervøst, rykter driver prisene opp og ned noen dollar i slengen. Dette kan bety tap eller opprettholdelse av arbeidsplasser for millioner av mennesker, fattigdom for enda flere.

Prisen på råolje er altså ute på en farlig seilas. Et rykte om en eksplosjon ved en rørledning i Saudi-Arabia sendte for eksempel opp oljeprisen i forrige uke. Ryktet, gjengitt av nettopp iransk TV, ble hardt drevet tilbake av saudierne, og prisen falt ned igjen. Virkelige eller ikke, store og små hendelser kan påvirke oljeprisen når den først er ute på galeien. En orkan i den oljeproduserende Mexicogolfen, voldsomheter i Irak eller kidnappinger av oljearbeidere i Nigerdeltaet i Nigeria har alle vært med på å drive fram prishopp det siste tiåret. Verst var det i 2008, da alle disse faktorene slo til omtrent samtidig.

Slikt kan selvsagt utnyttes - ikke minst av den hardt prøvede befolkningen i det ovennevnte Nigerdeltaet. Denne uka, samtidig som krangelen om Iran drev opp prisen på råolje i New York og London, var en litt mer enn to år gammel avtale mellom regjeringen og opprørsgruppen Bevegelsen for frigjøring av Nigerdeltaet (Mend) ute i hardt vær. Avtalen ga opprørene amnesti og løfte om jobber og investeringer, mot innlevering av våpen. Nigeria er verdens sjuende største oljeeksportør, like bak Norge på femteplass, og størst sør for Sahara. Ti prosent av oljen USA importerer kommer herfra, og deltaet er derfor strategisk viktig, ikke minst når oljen fra Iran ikke lenger flyter like lett.

Men nå trues den altså av avtalebrudd. Det begynte, som ofte før, med en sabotasjeaksjon mot en oljerørledning, deretter et sjørøverangrep mot et nederlandsk skip og så med drapet på fire politimenn. Mend har tatt på seg ansvaret for alle tre angrepene. Om det stemmer eller ei er usikkert, men det som er sikkert er at dette er opprørsgrupper som vet hvilken makt som ligger i nervøse oljemarkeder. En serie av angrep fra Mend var med på å drive oljeprisen opp mot nesten 150 dollar fatet i 2008.

Opportunistiske opprørsgrupper og nervøse oljemarkeder til side; det er nettopp i Nigerdeltaet man kan se den virkelige prisen for olje. Den tette sammenhengen mellom verdens økonomiske velvære og oljepris viser hvor intimt forbundet Europa og USAs velstand er med den oljeforurensede sumpen i Nigeria. Derfor er det noe underlig at ikke mer er gjort for å forsøke å løse konfliktene mellom oljeselskapene og regjeringsstyrker på den ene siden, og lokalbefolkningen på den andre. Etter amnestiet som ble gitt Mend for et par år siden har man startet noen infrastrukturprosjekter og betalt ut noen av opprørslederne. Men å rydde opp i sumpen virker det ikke som oljeselskapene er villig til å gjøre. Myndighetene virker heller ikke særlig villig å presse selskapene til å følge det som faktisk er nigeriansk lov. De rustne, pipende rørene i deltaet er ikke bare et problem for lokale bønder og fiskere, det er et problem for oljeselskapene, industrien og den videre verden.

Norge er også et oljeproduserende land, men for høy oljepris er heller ikke sunt for vår økonomi. Dessuten er det norske selskaper her i sumpen, og Statoil har andeler av oljefelt offshore, utenfor Bayelsa. Piratvirksomheten som følger uroen i deltaet er dermed et problem også for det norske selskapet. Det er også den manglende oljeberedskapen. Nylig brant en av Chevrons brønner i områder i over en måned før utstyr, som måtte hentes fra Mexicogulfen, fikk kontroll. Antakelig ville både selskapene, og nigerianske myndigheter, vært tjent med at man investerte i vedlikehold og miljø. I stedet brukes millioner av dollar på sikkerhetsvakter og helikoptre for å opprettholde oljeflyten. Fortsetter det slik er ny konflikt uungåelig, og det, det taper alle på.

Idet Assad-dynastiet i Syria ser ut til å være dømt til undergang, settes punktum for den politiske pan-arabismen, paradoksalt nok med velsignelse fra Den arabiske liga.

De siste ukene er det blitt stadig mer klart at familien Assads dager på toppen av den syriske stat er talte. Den siste bølgen av grusomme hendelser, nøyaktig tretti år etter massakrene i Hama, har blottlagt et stadig mer desperat sikkerhetsapparat. Assad-ene og deres støttespillere ser ut til å gå samme vei som familien Gaddafi i Libya; lukt i helvete. Med president Basher al-Assad går også den siste markante panarabist, paradoksalt nok med velsignelse fra kanskje den mest utholdende av de institusjoner som var inspirert av panarabismen, Den arabiske liga.

Panarabismen har - som dens ideologiske søster panafrikanismen - røtter i en kulturell og først og fremst litterær renessanse sent på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Den egyptiske oversetteren og forskeren Rifa‘a el-Tahtawi (1801-1873) og den libanesiske forfatteren Jurji Zaydan (1861-1914) var blant dem som tok initiativet til å popularisere tekster og historier på moderne arabisk. Denne kulturelle renessansen, kjent som nahda (arabisk al-nadha, renessanse eller oppvåkning), blomstret i storbyer som Kairo, Beirut og Damaskus under Det ottomanske rikets siste år. Mellom de to store krigene fikk den kulturelle oppvåkningen politisk innhold da europeiske makter delte Midtøsten mellom seg. Den kulturelle bevegelsen, som opprinnelig hadde vært liberal, fikk et anstrøk av sosialisme. Virkelig fart på seg fikk den arabiske nasjonalismen etter andre verdenskrig. I 1945 ble Den arabiske liga dannet i Egypt. Med fra starten var seks land: Egypt, Syria, Saudi-Arabia, Libanon, Transjordan (senere Jordan) og Irak. Det var faktisk Storbritannia som gjennom krigen aktivt hadde jobbet for en slik liga. De så arabisk enhet som en måte å bekjempe Nazi-Tyskland på. Ligaens hovedanliggende etter verdenskrigen var utvikling, kulturelt og økonomisk. Fra starten sto utdanning sentralt. Det gjorde også nasjonalisering av regionens enorme naturressurser.

Opprettelsen av staten Israel i 1948 skulle gi vind i seilene for den panarabiske bevegelsen. Ligaen erklærte krig. Motstanden mot Israel, og senere Suez-krisen i 1956, radikaliserte deler av den panarabiske bevegelsen. Egypts president Gamal Abdel Nasser ble panarabismens lederskikkelse. Den arabiske liga, som nå omfattet ni land hvorav flere kongedømmer, ble ansett som for lite radikalt. I 1958 sto derfor Nasser i spissen for dannelsen av Den forente arabiske republikk. Egypt og Syria fikk dermed et felles parlament. Egypt hadde også en egen avtale med Jemen.

Men nasserismen, som Nassers variant av panarabismen ble hetende, hadde en mer radikal utfordrer. Allerede i 1947 ble det arabiske Baath-partiet dannet under mottoet «enhet, frihet, sosialisme». Som alle andre partier ble Baath-partiet i Syria forbudt under Den forente arabiske republikken, men slo hardt tilbake da unionen med Egypt sprakk i 1961. I 1963 kom baathistene til makten i både Irak og Syria gjennom kupp. Det irakiske og syriske Baath-partiet gikk siden hver sin vei og lå i åpen konflikt.

Senere forsøk på arabisk samling inkluderer Egypts og Syrias fem år lange union med Libya fra 1972: Føderasjonen av arabiske republikker, samt Libyas forlovelse med Tunisia i 1974. Forlovelsen ble aldri noe ekteskap. I dag er den mest synlige arven etter disse forsøkene på panarabiske samlinger det tredelte flagget i rødt, hvitt og sort med grønne stjerner, som ennå er offisielt flagg i Syria. Dette er flagget til Den forente arabiske republikk, og finnes igjen i flaggene til dagens Egypt, Irak, Sudan og Jemen.

Både Egypts tidligere president Hosni Mubarak, Libyas avdøde oberst Muammar Gaddafi og Syrias vaklende overhode president Bashir al-Assad, har smykket seg med å være panarabismens siste store ledestjerner. Ved siden av å være president i Syria, er Al-Assad også leder for landets Baath-parti. På bakgrunn av den felles politiske historien på 1950- og 1960-tallet, har Mubarak, Gaddafi og Assad holdt gamle faner høyt. Som en skabbete løvepels har de i tur båret retorikk fra 1960-tallet, mot Israel og vestlig imperialisme, for arabisk solidaritet og enhet - en retorikk som må ha hørt underlig hul ut for både deres egen befolkning og resten av regionen. I praksis har det vært lite ærerikt ved disse lederes siste år ved makten. Verken kulturell renessanse, noen betydelig innsats for palestinerne (verken de som har status som flyktninger i disse landene eller palestinerne som folk), eller økonomisk utvikling, har vært framtredende i de politiske systemer de tre lederne har sittet på toppen av.

Snarere enn å oppfylle panarabismens idealer, har de skapt vrengebilder av dem. Det er noe de dessverre også har til felles med enkelte panafrikanske ledere, som Robert Mugabe i Zimbabwe. Samtidig som panarabismen mer og mer er blitt tom retorikk, har Den arabiske liga nølt med å ta et oppgjør med misbruket av organisasjonens idealer. I den mer samente arabiske liga, som både fordømte Gaddafis siste måneder og nå jobber for å løse krisen i Syria, kommer en ny panarabisme til syne. Men ikke minst i de folkelige bevegelsene som ikke har gitt opp i gatene i Kairo, i Jemens hovedstad Saana eller i Homs. De nye bevegelsene synes langt mer pluralistiske, både politisk, sosialt og religiøst, enn den uniforme panarabismen fra 60-tallet, som ofte var sentrert rundt yrkesoffiserer. På tross av mange dystre spådommer om at politisk islam vil erstatte de autoritære sekulære panarabistene, er forutsetningene for en renessanse mer til stede denne gang enn på 1950- eller 1960-tallet. Nye generasjoner med høyere utdannelse og en større middelklasse synes det er på tide å kaste den skabbete gamle løvepelsen.

I år er det FNs år for samvirke, men medlemmenes innskudd i egen organisasjon skranter.

2011 var et bratt år for De forente nasjoner (FN): Krangel rundt resolusjonen om Libya ble avløst av diplomatisk krangel om Palestina, boikott og slunken pengepung. I romjulen vedtok verdensorganisasjonen å kutte budsjettet med fem prosent, etter at flere store donorer krympet sine bidrag.

Da FN ble opprettet i 1945 var det åpenbart at dette var noe man trengte. Både Europa og deler av Asia og Afrika lå i ruiner, millioner var på flukt, to verdenskriger hadde med stor tydelighet demonstrert behovet for et mer stabilt internasjonalt samarbeid. Den nye verdensorganisasjonen var ikke helt fri for maktpolitikken som hadde preget forgjengeren Folkeforbundet. For å sikre en slags maktbalanse fikk fem mektige land vetorett og permanent plass i Sikkerhetsrådet. Men i generalforsamlingen fikk også de avmektige plass, etter hvert som kolonitiden ble avviklet, ble det ganske mange av dem. Ved siden av Sikkerhetsrådet og generalforsamling består FN av en lang rekke organisasjoner, fond og programmer som jobber spesielt med de forskjellige områdene som er dekket av Menneskerettserklæringen fra 1948. Man har blant annet FNs utviklingsfond (UNDP) Den internasjonale arbeidslivsorganisasjonen (ILO), Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs organisasjon for vitenskap og kultur (Unesco).

Hvert år setter organisasjonene søkelys på problemer man synes er viktige. 2012 er blant annet FNs år for samvirke. Organisasjonen definerer samvirke som en måte å organisere tjenester og virksomhet på der folk går sammen og har kollektivt eierskap. Videre heter det at «Samvirke løser oppgaver offentlige myndigheter ikke prioriterer og private interessenter ikke kommersialiserer». Som verdens bredeste internasjonale organisasjon, hvor alle verdens nasjoner har litt eierskap og bidrar etter evne, kan FN selv lignes et gigantisk samvirkelag.

Men noe kooperativt løft for organisasjonen selv bringer neppe 2012. Flere av FNs organisasjoner går inn i det nye året med hull i budsjettene. Unesco har måttet betale dyrt for å ha tatt opp palestinerne som fullverdige medlemmer i fjor høst. Det utløste boikott fra organisasjonens største donor, nemlig USA, som står for 22 prosent av budsjettet. Det paradoksale er at krisen USA nå har kastet Unesco ut i rammer «fanesaker» – som oppbygging av en uavhengig presse i Irak og skolegang for jenter i Afghanistan.

Også en annen stor donor, Storbritannia, har varslet kutt til enkeltorganisasjoner. ILO og organisasjonen som skal fremme skikkelige boforhold for alle, UN-habitat, har allerede mistet sine bidrag. Britene vurderer også bidragene til FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og Unesco. Den britiske utviklingsministeren Andrew Mitchell begrunner kuttene med at FN-systemets reformprosesser går for sakte. I tillegg må det spares i trange tider.

Hele FN-systemet må slankes etter at Generalforsamlingen endelig kom til budsjettenighet selveste julaften. Det er kun andre gang i historien at Verdensorganisasjonen kutter i forhold til forrige toårsperiode. Bidrag til FN består av både obligatoriske bidrag alle land gir, samt frivillige bidrag, som ofte kommer i tillegg fra rikere land. Budsjettinnstramningene skyldes at det kuttes en del i disse frivillige bidragene fra land i Vest-Europa og USA. Bistandsbudsjettene (hvorav bidrag til FN ofte er en betydelig del) er ofte salderingspost i vanskelige økonomiske tider. USA, organisasjonens største donor, er fornøyd med kuttene og forklarer dem med et behov for å slanke FN-organisasjonen.

Men ikke alle er enig. Ved FNs hovedkontor i New York arbeides det nå på høygir med å finne poster man kan spare inn på. Økte utgifter og flere arbeidsoppgaver har allerede strukket strikken hos organisasjonen. Mange mener mye av «fettet» i organisasjonen allerede er trimmet vekk. Videre er andelen av for eksempel det amerikanske budsjettet som går til utviklingshjelp og FN, forsvinnende liten i forhold til tunge poster man ikke vil spare på, som forsvar. De høylytte kravene om å spare på veldedigheten, spesielt fra republikansk side i USA, er altså ideologisk snarere enn pragmatisk begrunnet.

Neste uke kommer FNs egne spådommer for det økonomiske året 2012, her som andre steder er utsiktene bleke. Den økonomiske krisen blir dypere og vil ramme nye land. Dermed kan det bli større behov for organisasjoner som ILO og UNDP, og et større behov for tettere internasjonalt samarbeid. Samtidig varsler dårligere økonomiske tider nye kutt i medlemslandenes bidrag til det store verdensomspennende kooperativet FN.

Her hjemme har den rødgrønne regjeringen forpliktet seg til å jobbe for «en FN-ledet verdensorden». Politikken kan oppsummeres i to punkter: man vil styrke de militære bidragene til FNs fredsbevarende styrke og sørge for at FNs rolle som koordinerende organ ivaretas i internasjonale prosesser. Seks år etter at denne politikken ble formulert, bidrar ikke Norge militært i FN-regi i noen nevneverdig grad. På det andre punktet har regjeringen vært flinkere. Regjeringen opprettholder støtten til FN i en tid hvor andre kutter. Men de neste årene kan det være behov for mer enn å bare opprettholde. Vil Norge bidra mer til samvirkelaget?

Internasjonal rett kan synes som en akademisk øvelse. Dessverre er det ikke det for befolkningen i Syria.

Alvorlige menn og kvinner hadde møtt opp hos den britiske tenketanken Chatham House i London denne oktoberdagen. Chatham House har som formål å analysere de store internasjonale spørsmålene, så politisk uavhengig som det lar seg gjøre, og er således et forbilde for vårt hjemlige Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi). Denne dagen hadde Chatham en virkelig godbit på plakaten, den tidligere australske utenriksministeren Gareth Evans. Mest stolt er kanskje Evans av jobben som en slags gudfar for det han håper er et nytt paradigme i internasjonal lov og rett, prinsippet om staters forpliktelse til å beskytte sine innbyggere. Og andre staters rett til å gripe inn om dette ikke blir oppfylt. På diplomatspråk, responsibility to protect, med akronymet R2P.

Jeg har skrevet om bakgrunnen for R2P i denne spalten tidligere. Kort fortalt, flere av konfliktene på 1990-tallet viste oss med all tydelighet at massakrer og folkemord ikke var noe som hørte fortida til. Verden sto maktesløs og så på da nær en million mennesker ble drept i Rwanda i 1994 og gjorde heller ikke nok da massakrer på titusenvis ble rapportert i Bosnia året etter. Det var mørke år for det internasjonale samfunnet. I 2000 ble det oppnevnt en kommisjon som skulle se på muligheten for humanitære intervensjoner. Dette er mer problematisk enn det kan høres ut som. I århundrer har man bygget opp et internasjonalt system basert på suverene stater. Mange av krigene i andre halvdel av 1900-tallet handlet nettopp om selvstendighet og suverenitet. Begrepet humanitær intervensjon ble sett på med stor mistenksomhet, ikke minst i land som nylig hadde fått sin egen selvstendighet i Afrika. Mye av koloniseringen ble jo også utført under dekke av at man grep inn av sivilisatoriske årsaker, for å stoppe slavehandel, for å redde afrikanerne fra seg selv og sine stammekriger. Humanitær intervensjon ble oppfattet som vestlig imperialisme (noe det jo faktisk lenge var).

Men dette ville altså FN gjøre noe med i et nytt årtusen. Etter et år leverte kommisjonen under ledelse av Gareth Evans en rapport med tittelen The responsibility to protect. Evans og hans medforfattere pekte på at stater ikke bare skulle være suverene, men også ansvarlige for sin egen befolkning. Sviktet de dette ansvaret kunne omverdenen bryte inn. Evans kaller selv R2P for «den viktigste justeringen av begrepet staters suverenitet på 360 år», med henvisning til freden i Westfalen. Denne freden, inngått i 1648, etablerte prinsippet om staters suverenitet i Europa. På tross av dette er innholdet i R2P lite kjent og fortsatt omstridt. Ofte føles det som om internasjonal lov er en akademisk øvelse for alvorlige menn og kvinner i tenketanker som Chatham og Nupi. Men spørsmål om rett og galt i internasjonal lov kan bety liv eller død for millioner av mennesker. R2P legger ansvaret for avgjørelsen om hvem som skal leve og dø, på FNs sikkerhetsråd, og ikke til tilfeldige koalisjoner som den som invaderte Irak i 2003. I en FN-ledet verdensorden er R2P hjørnesteinen.
I år har man for første gang tatt R2P i bruk, i Libya og på Elfenbenskysten. Særlig dette første eksempelet er omstridt, og skaper nå problemer. Det har blitt bedrevet omfattende diplomatisk brannslukking i etterkant av implementeringen av Sikkerhetsrådets resolusjon 1973, som altså åpnet for bruk av makt mot oberst Gaddafis styrker. Flere land som i utgangspunktet støttet resolusjonen (og forgjengeren, resolusjon 1970) mener mandatet ble misbrukt av en håndfull mektige Nato-land. Spesielt gjelder dette de såkalte BRICS-landene, Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. Uenigheten handler ikke om hvorvidt man skulle vedta en resolusjon, men hvordan denne resolusjonen ble tolket. Prinsippet om beskyttelse skal nemlig ikke først og fremst opprettholdes med militær makt, men gjennom en serie forhandlinger og eventuelle sanksjoner. Militær intervensjon er, som tidligere, aller siste utvei og skal da begrenses til å hindre svært alvorlige overgrep mot befolkningen.
I Libyas tilfelle representerte resolusjon 1970 sanksjonene og det diplomatiske presset, mens 1973 tok presset ett skritt videre. Men det var, mener en del av landene som i utgangspunktet støttet resolusjonen, ingen blankofullmakt for å gå til krig mot oberst Gaddafi. At resolusjonen i deres øyne ble så åpenbart misbrukt, har satt R2P på en alvorlig prøve fra starten av. R2P har rett og slett fått juling. Dette er ille nok i seg selv, men kanskje enda verre for befolkningen i Syria.

I tilfellet Syria har ikke Sikkerhetsrådet klart å komme til enighet. Mens resolusjon 1970 om Libya blant annet strammet sanksjoner, innførte våpenembargo og truet med å stille aktørene i konflikten ansvarlig for den Internasjonale Straffedomstolen (ICC) har BRICS-landene denne gang gjort det klart at de ikke vil gi en tomme, i frykt for at noen stikker av med hele armen (igjen). Russland og Kina som fortsatt handler med Assadregimet i Damaskus kan beskyldes for å bruke Libya-eksemplet for å unngå sanksjoner. Men det er liten tvil om at intervensjonen i Libya skaper hodebry når man i dag står overfor en alvorlig situasjon i Syria. Den siste uka har EU og Den arabiske liga truffet tiltak mot regimet i Damaskus. Men i sikkerhetsrådet har det ikke skjedd noe siden Kina og Russland la ned veto mot en Syria-resolusjon 5. oktober. Rapportene fra Syria antyder at det haster. Kanskje er det ikke Libya som var prøvesteinen for en ny verdensorden, men Syria.

Hvorfor manes det fram et bilde av mørke skumle menn i norske voldtektsdebatter?

Det måtte komme, det har gjort det hver gang det er blitt snakket om voldtektsbølge i min hjemby, Oslo. Snakket om «våre kvinner», «deres kvinnesyn». Mørke menn som overgripere og unge norske piker som ofre.

I en debatt på Dagsnytt 18 glapp det endog ut av munnen på psykolog Thore Langfeldt at «Afrika er faktisk et land med veldig mye seksuell undertrykkelse». Nå kan man tilgi Langfeldt tungekrøllen som fikk han til å kalle et kontinent med 54 stater for ett land. Jeg sliter mer med den grove generaliseringen av en milliard mennesker på et kontinent der det snakkes mer enn 2000 forskjellige språk, og som hengir seg til svært mange forskjellige religioner, inkludert alle de store verdensreligionene, samt lever svært forskjellige liv med et uttall kulturelle koder og juridiske lovverk. Kontinentet har nesten like mange grunnlovsamlinger som stater (noen grunnlovsprosesser er ikke ferdig). Flere av dem inkluderer lovbestemmelser for beskyttelse av kvinner, samt lovfesting av et minimum antall kvinner i styrende organer som parlament og regjering. Enkelte av lovsamlingene er mer progressive hva gjelder kvinners rettigheter enn vi ser i enkelte land på vårt eget kontinent.

Trass i dette lever det fortsatt i vår bevissthet et bilde av et mørkt og farlig kontinent, spesielt for kvinner. Det er selvfølgelig ikke slik at det er bedre i Afrika enn noe annet sted, men det er ikke nødvendigvis mye verre heller, slik det skapes inntrykk av i enkelte hjemlige voldtektsdebatter. Én ting er helt sikkert: det er fånyttes å generalisere et så stort mangfold. Og det er et svært dårlig utgangspunkt om det er voldtekter man ønsker å bekjempe.

Så hvorfor griper vi så lett til bred pensel? Bildet av «det mørke farlige» er ikke nytt, dette er del av en mindre ærerik del av europeisk idéhistorie om at Afrika var et sted som måtte frelses fra seg selv. Sivilisering av afrikaneren ble brukt som argument for den katastrofale slavehandelen, deretter ved å kolonisere det meste av kontinentet. Afrikanernes villskap ble ofte også brukt som unnskyldning for militære operasjoner for å sikre seg større landområder og tilgang til ressurser. Særlig effektivt var propagandabildet av den hvite kvinnen som voldtas av svart mann. Selvfølgelig hendte dette noen ganger, men for å få i gang en brutal straffeaksjon trengte man sjelden mer enn et rykte.

Bildet av den svarte mannen som voldtar den hvite kvinnen er en av stereotypene som har overlevd både kolonitid og frigjøring. Jeg har ikke vært i alle land i Afrika, men jeg har bodd i to land, Angola og Sør-Afrika. Dette er to land med sterke kvinnebevegelser, historisk matriliniært samfunn (Angola) og progressive lovverk. Dessverre er det også to land som har opplevd krig og uro, og i tilfellet Sør-Afrika, en forferdelig voldtektsepidemi.  Jeg liker å reise på kontinentet, nesten alltid med kollektivtransport. For åtte år siden, som 26-åring, busset, tøffet og haiket jeg gjennom ni land over fem måneder. Mesteparten av tiden reiste jeg alene, noen ganger reiste jeg i følge med andre. Siden har jeg fått spørsmålene utallige ganger: Følte du deg ikke utrygg? Er det ikke veldig farlig for en europeiske jente? Flere ganger har folk også spurt rett ut om jeg ble voldtatt underveis. Jeg svarer som sant er, nei, det ble jeg ikke.

 – Men du kjenner noen som er blitt voldtatt da?

Ja, dessverre som de fleste kvinner så gjør jeg det, og som de fleste kvinner jeg kjenner som vokser opp i Norge, kan jeg opplyse at gjerningsmennene er norske i disse tilfellene.

Hvorfor denne nysgjerrigheten rundt mulige horrible overgrep jeg kan ha blitt utsatt for akkurat i Afrika? Hvorfor antar så mange at jeg må ha blitt utsatt for seksualisert vold som kvinnelig reisende der? Voldtektsspørsmålet faller i samme lette tonelag som om vedkommende ønsket bekreftende svar på at, jo da, ble solbrent da jeg var i Syden. Jeg har kommet til at det må være noe med vårt bilde av afrikanske menn som overgripere, afrikanske kvinner som ofre. Og jeg har fundert en del på hvorfor denne stereotypen er så seiglivet.

Jeg kjenner altså jenter som har blitt voldtatt, i Norge. Jeg kjenner også folk som er blitt utsatt for voldtektsforsøk i Sør-Afrika. Jeg har intervjuet kvinner som er blitt utsatt for seksuelle overgrep under folkemordet i Rwanda og under den sekteriske krigen i Irak. De to siste tilfellene skiller seg fra det første, og slike tilfeller har også grepet inn i debatten her hjemme: Bruk av voldtekt som våpen i krig. I Afrika, som på andre kontinent, finner det sted altfor mye seksualisert vold. Men jeg tror vårt bilde av afrikaneren som en som utfører eller blir utsatt for spesielt mange voldtekter, delvis holdes opp av grusomme fortellinger fra enkelte krigsområder i Afrika.

Voldtekt som våpen er verken nytt eller spesielt afrikansk fenomen. Vi kjenner til at sovjetiske soldater voldtok tyske kvinner i sluttfasen av andre verdenskrig og at pakistanske soldater begikk overgrep under frigjøringskrigen i Bangladesh. Vi vet at kvinner ble utsatt for systematiske voldtekter under krigene på Balkan.  

Men på nittitallet og innover i det nye årtusenet var Afrika et kontinent med særs brutale kriger: i Angola, Rwanda, Liberia, Sierra Leone, i Kongo og Sudan. I flere av disse krigene ble (og blir) voldtekt brukt som våpen. Spesielt har det vært mye fokus på voldtekter i Kongo, det er vel og bra, men det har også skapt et bilde av kongolesiske menn som villdyr, og kongolesiske kvinner utelukkende som offer. Nettopp dette siste stemmer dårlig med de kongolesiske kvinner jeg har møtt opp gjennom årene. I krigsområder, som Angola, Kongo og Liberia har kvinner hatt en sentral plass i å bygge fred og få slutt på den seksualiserte volden. Dette er bakteppet for arbeidet med å anerkjenne kvinners spesielt utsatte posisjon i konflikt og deres rolle i konfliktløsning. Resultatet var resolusjon 1325, som denne uken fylte 11 år. Det er for arbeidet med denne resolusjonen at Liberias president Ellen Sirleaf Johnson blir hedret med Nobels fredspris i Oslo i år.

I vår hjemlige debatt har konfliktvoldtektene sneket seg inn som mulig årsak til at asylsøkere voldtar. Det er ingen tvil om at noen av asylsøkerne som kommer til Norge bærer tung psykisk bagasje, hvorav opplevelsen av seksualisert vold er en del av det. Jeg kan velge å tolke psykolog Langfeldts utsagn om «mye seksuell vold» om noe som finner sted i disse konfliktsonene, men da kan de godt med nevnes med navn i stedet for det ganske upresise «Afrika». Videre bør utfordringen være å finne og behandle de som har traumer, ikke sperre grupper inne.

Et land i Afrika hvor voldtekt har fått stor oppmerksomhet er Sør-Afrika. Siden slutten av nittitallet har landet ligget på den globale voldtektstoppen. Dette diskuteres og forskes på mye, ikke minst i Sør-Afrika selv. Da jeg studerte der ved årtusenskiftet snakket man om en «epidemi» av voldtekter. Det var lite hyggelig, og det gjorde selvfølgelig noe med hverdagen vår. Men igjen, det var store forskjeller innad i Sør-Afrika, det var forskjell på bygd og by, på høyt og lavt utdannet, på fattig og rik. Samtidig var Sør-Afrikas grunnlov, fra 1994, blant kontinentets mest progressive hva gjaldt både kvinner rettigheter og seksuelle minoriteters rettigheter. Landet hadde også en svært mektig kvinnebevegelse, ANC Women League, den gang ledet av Winnie Mandela. Styre og stell var fullt av sterke og uavhengige kvinneskikkelser. Bildet av den afrikanske kvinnen som kun et offer passet igjen svært dårlig, til tross for den horrible voldtektsstatistikken.

Men altså, både Sør-Afrika og konfliktsoner som Kongo og Liberia er unntak. Sør-Afrikas naboland, hvorav flere deler språk, religion og kultur, rapporterer ikke samme hyppighet av voldtekt. Land uberørt av krig og store flyktningstrømmer, har høyst varierende tallmateriale hva gjelder voldtekt og annen vold mot kvinner. I Afrika, som på andre kontinent må vi regne med at voldtekt er underrapportert, og at statistikken vi har ikke er fullstendig. Men tallene man har, forteller svært forskjellige historier fra land til land og gir en indikasjon på at voldtektstallene varierer mye fra land til land, akkurat som på andre kontinent. (En oversikt over globale tall og noen av utfordringen man har med å tolke dem, finnes her ).

Afrikanske land ligger heller ikke som gruppe høyt på statistikken: De fleste utmerker seg ikke i noen spesiell grad. Å slutte at Afrika som helhet er en global versting hva gjelder seksualisert vold er feil. Sør-Afrika har et kjempeproblem med voldtekt, krigene i østre Kongo og Darfur i Sudan har mange voldtektsofre. Men det betyr ikke nødvendigvis at kvinner i Kamerun, Tanzania eller Botswana opplever det samme.

Selvsagt kan man diskutere om det finnes en del kulturelle årsaker bak voldtektene i Oslo. Men da må ikke harmen over andres holdninger stenge for en ransakelse av holdninger i «egen» kultur. Overfallsvoldtektene representerer det ene skrekkscenarioet unge kvinner opplever i Oslo-helga. Det andre skrekkscenarioet, og langt mer vanlig enn overfallene i byens gater og parker, er festvoldtektene, inkludert de som skjer på nachspiel. Som ved overfallene, har offer gjerne løs tilknytning til overgriper og ofte er mye alkohol eller annen rus involvert. Gjerningsmannsprofilen er derimot annerledes. Som ved de voldtektene vi vet det skjer mest av her i landet, relasjonsvoldtektene, er gjerningsmennene her ofte nordmenn.

Diskusjonen om dårlige holdninger må ikke bli så lite presis at det å være utenfor Vest-Europa øker sannsynligheten for at en er overgriper. Som påpekt tidligere, det finnes ikke en kultur utenfor Norge, eller en kultur i Afrika, det finnes svært mange, og posisjonen kvinner har i dem er svært varierende. Dette er ikke et spørsmål om deres «villskap» og «våre jenter». Tvert imot. Det er denne typen retorikk og holdninger som gjør voldtekt til det våpenet det er, når folk går til krig mot hverandre. Det er etableringen av kvinnekjønnet som en slags nasjonens eiendom som gjør den så attraktiv å plyndre i en krigssituasjon. Også retorikken «oss » og «dem» inneholder en dehumanisering. Det er en dårlig strategi å bekjempe dårlige holdninger til kvinner, med dårlige holdninger mot folk man oppfatter som annerledes.

Innlegget er også publisert på xmag.no.

Lar den arabiske våren seg stoppe når vinteren nå nærmer seg?

De syntes ustoppelige, ungdommene, mennene og kvinnene som inntok gatene i Tunis og Kairo like over årsskiftet. Ti måneder senere er det tilbakeslagene som omtales, det motstridige militærrådet i Egypt, kamper mellom koptere og muslimer i Kairo, drap og tortur i Jemen og Syria og den langtrukne borgerkrigen i Libya. Det er tre påstander som går igjen, at revolusjonen, spesielt i Egypt, har mislykkes, at revolusjonen har åpnet for radikale islamister og at den derfor kan vise seg å bli antidemokratisk snarere enn demokratisk og at den i utgangspunktet ikke var annet enn kosmetisk allikevel.

Det siste først, et opprør er sjelden kosmetisk. Et opprør er som oftest dypere økonomiske og sosiale spenninger som kommer til overflaten. Opprøret kan slås ned, men uten at det gjøres noe med de underliggende årsakene, vil det ikke forsvinne. Vinterens opprør, som startet i Nord-Afrika, spredte seg til andre deler av Midtøsten og sørover i Afrika, hadde flere underliggende årsaker. Høye matpriser, høy ungdomsledighet og et politisk system som ikke hadde holdt tritt med utdanningsnivå og forventninger hos deler av befolkningen. Intensiteten og omfanget i opprøret overrasket de fleste, men at det skjedde var varslet. I årevis viste rapportene fra FNs utviklingsprogram (UNDP) at Midtøsten og Nord-Afrika led av et demokratisk underskudd på tross av at stadig nye årskull studenter gikk ut av universitetene. Både det politiske og økonomiske systemet holdt utviklingen av disse områdene tilbake. Mens land i Asia og Afrika for øvrig opplevde økonomisk vekst hadde Midtøsten og Nord-Afrika stagnert, det var liten vilje til reform. Et politisk og økonomisk system der personlige kontakter og klientforhold avgjorde hvem som fikk jobb, ble forfremmet, eller, når det kneip, fikk tak i mel til brødet, utelot mange. Når revolusjonens røst kallet, svarte derfor de unge.

Raskt innom den andre påstanden, at revolusjonen har banet vei for islamister og dermed er mer antidemokratisk enn demokratisk. Islamister er, som andre politiske bevegelser, ikke en blokk, men mange. De største islamske partiene i Tunisia og Egypt, al-Nahda (oppvåkningen) og Det muslimske brorskap, er moderate i denne sammenhengen, de deltar begge i valgene og sier de har forpliktet seg til en demokratisk prosess. Det er langt fra disse partiene til de mer marginale salafigruppene. Disse små gruppene trivdes antakeligvis bedre i Mubaraks politistat enn de vil gjøre i et mer åpent politisk landskap. Både al-Nahda og brorskapet ligger an til å bli store partier i det tunisiske og egyptiske parlamentet, de vil antakelig også ha de største kvinneblokkene.

Så til den første påstanden, at revolusjonen har mislykkes. Både i Tunisia og Egypt er folk utålmodige. I Tunisia synes januars optimisme å ha blitt til kynisme. Førstkommende søndag går tunisierne til valgurnene for å velge et nytt parlament, som i tur skal utarbeide en ny grunnlov. Mer enn 80 partier har drevet valgkamp siden 1. oktober, men bare omtrent halvparten av de potensielle velgerne har så langt tatt bryet med å registrere seg. Folk er misfornøyde med at de samme byråkratene som bekledde offentlige stillinger i desember fortsatt sitter i stolene sine, at sikkerhetspolitiet som skjøt mot demonstranter i januar ikke er blitt stilt til ansvar og at matvareprisene fortsatt er høye. Men Tunisia har i alle fall kommet lenger enn Egypt. Der har militærrådet, som har styrt landet siden Mubaraks avgang, lovet valg i november. Men kun til det ene av to kamre i parlamentet, deretter følger nye valg i mars, før de to kamrene så skal velge en mindre gruppe som skal skrive ny grunnlov. Deretter skal denne ratifiseres, så skal det holdes folkeavstemning og presidentvalg. Militærrådet kan altså regne med å sitte en stund, noe som har fått enkelte til å peke på sist et militærråd lovet å innføre demokrati, etter kuppet i 1952. Den gang skjedde overføringen aldri, generalene ble maktgarantien for presidentene Gamal al-Nasser, Anwar Sadat og til slutt Hosni Mubarak. Om revolusjonen vil lykkes i andre land som har opplevd stor uro, som Syria og Jemen, vet vi ikke ennå. I Libya har opprøret hatt sin egen dynamikk, jeg skal la det ligge denne gang.

Alt er ikke som før. At det i det hele tatt holdes valg hvor så mange partier deltar, er nytt. At det drives en åpen valgkamp, og at mediene kan omtale den nesten som de vil, er også nytt. Nye grupper har blitt involvert i politisk arbeid. Revolusjonen har også satt spor etter seg langt utenfor Nord-Afrika, vi vet som sagt ikke helt hvordan det ender i Jemen, Libya eller Syria. Opprøret har satt spor i blant annet Bahrain, de palestinske områdene og Jordan. Demonstrasjoner inspirert av opprøret har funnet sted i afrikanske oljeland som Angola og Gabon, studenter og akademikere er blitt fengslet for å ha diskutert opprøret i Malawi og Zimbabwe. Flere steder ser man også demonstrasjoner som ikke direkte utfordrer et regime, men som er kritiske til hvordan egne politikere har håndtert økonomisk krise og nedgangstider. Demonstrantene på Wall Street, i Aten, Lisboa og andre steder ser selv slektskapet til demonstrantene på Tahrirplassen i Kairo. De er unge, de tilhører ikke et spesielt parti eller en forening og de sprer informasjon om det de tror på i sosiale medier. De har, som Rudolf Nilsen lar revolusjonens røst kalle på i diktet med samme navn, tålmod og vilje. Framfor alt mener de at verden lider av et demokratisk underskudd, enten det skyldes politiske eller økonomiske faktorer. Det demokratiske tøværet kan komme til å fortsette lenge.

Det er vanskelig å snu seg vekk fra sultne unger på TV-skjermen, men nødhjelperens dilemma er at man risikerer å forlenge lidelser ved å avhjelpe dem.

Det har pågått hele våren, gjennom hele sommeren, og det kommer til å fortsette utover høsten. Hver uke kommer det nye rapporter om folk som er sultne og folk som flykter fra sulten. En tørke kombinert med konflikt gjør at rapporter fra Afrikas horn igjen handler om sult og sykdom.

Sult kan skyldes så mye: Tørke eller flom, dårlig utviklet jordbruk eller store landbruksprosjekter som slår feil, ofte i kombinasjon med politisk uro eller krig. Afrikas horn har opplevd alt dette. I tillegg har hornet fått diagnosen hjelpavhengighet, altså at stadige katastrofer og nødhjelpen som følger undergraver forsøk på utvikling som på sikt kan styrke områdets evne til selvhjelp. Heller ikke denne gang er det sviktende regn som alene står for elendigheten. Det som gjør omfanget av sulten så stort er at den rammer områder som allerede er herjet av en rekke andre plager av bibelske dimensjoner, først og fremst krig.

Det er et ofte tilbakevendende spørsmål hvorfor vi i våre dager, med vår kunnskap om jordbruksteknologi og logistikk, ikke klarer å fø verden. Vel, å mette hver en liten fugl krever mye mer enn tilgjengelig mat. Mat finnes, også i Øst-Afrika. Det man derimot mangler, er logistikken, det er stabiliteten og dels en politisk vilje.

I Somalia, som er hardest rammet av årets tørke, har de ikke hatt en fungerende sentralmakt på to tiår. Men det finnes makt, bevares. Den er delt mellom en midlertidig regjering med støtte fra det internasjonale samfunn, en rekke militser av ulik avskygning, og mektige familier som gjør det bra på den vedvarende uroen. Somalia har i tillegg, som en rekke ustabile områder før dem, utviklet en helt spesiell krigsøkonomi, hvorav underslag og skattlegging av nødhjelp også er en faktor.

I juli kunne vi høre om hvordan militser, som den salafistiske Al-Shabaabmilitsen, er et av de største hindrene for å få distribuert nødhjelp. Rapporten som omtaler dette er den siste av flere om hele regionen. I mars i fjor ble en delvis hemmeligholdt rapport om Somalia og Eritrea overlevert til FNs sikkerhetsråd. Den viser hvordan militsene ikke bare er et hinder for nødhjelp, men også er involvert i økonomien rundt nødhjelpen. Den svært detaljerte rapporten viser hvordan et lite knippe familier i årevis har kontrollert mat og annen hjelp i store deler av Somalia.

Omtrent tjue prosent av utgiftene til Verdens Matvareprogram i Somalia går til transport. Ved inngangen av 2010 gikk åtti prosent av transportkontraktene til bare tre familier. Noen av disse familiene står i nær kontakt med militser, som noen ganger også brukes som private hærer for de samme familiene.

Verdens Matvareprogram har i etterkant av denne rapporten forandret praksis og fordeler nå transportkontraktene på flere aktører. Men både fjorårets og årets rapport tydeliggjør et dilemma som er velkjent i nødhjelpskretser, men som kanskje ikke diskuteres så mye utenfor: Nødhjelp blir ofte en del av en allerede usunn krigsøkonomi, og kan dermed bidra til å forlenge de problemene de søker å løse.

I to av Somalias naboland i vest, Sudan og Etiopia, har både sult og nødhjelp vært brukt som våpen. Nødhjelp, eller forsøk på å holde tilbake nødhjelp, har veteranstatus i kontinentets kriger. Den humanitære hjelpen var en del av krigsøkonomien under Biafrakrigen i Nigeria på slutten av 60-tallet, den deltok i krigen i Angola på 80-tallet og i Kongo-Kinshasa på 90-tallet. Hele veien var det umulig å snu seg vekk, umulig å la være å hjelpe. Og samtidig umulig å garantere at hjelpen ikke ble misbrukt av de stridførende partene. Det blir, for å bruke en formulering fra fjorårets rapport til Sikkerhetsrådet, «den prisen man må betale for å være til stede».

Utsulting i krig er jo selvfølgelig verken nytt eller noe spesifikt afrikansk. Men det som skiller sultkatastrofer de siste førti år fra tidligere, er at det finnes et internasjonalt samfunn med plaster rede om uhellet skulle være ute. Selv om det aldri synes å være nok, har man faktisk kommet et stykke på vei hva gjelder å trøste jordens fordømte.

Men humanitær hjelp er altså ikke uten politisk risiko. Og jo mer av den som involveres, jo høyere blir risikoen. Samtidig vet vi mer om dette enn tidligere. Det er blitt skrevet bøker om misbruk av humanitære midler i Kongo og Etiopia, og det produseres altså svært grundige rapporter i blant annet FN-systemet. Man gransker det som kan være misbruk og studerer det som fungerer. Man vet også mer om krigsøkonomier, bandittstater og fredsløsninger enn tidligere. Selv om militser som Al-Shabaab kan være vanskelig å forholde seg til, må man kanskje det. Det samme gjelder krigsøkonomien som omgir denne og andre militser.

For selv om nødhjelp ofte kan komme på avveie, og enkelte ganger virke mot sin hensikt er det kanskje prisen vi må betale. Alternativet kan være å vende ansiktet vekk neste gang sulten ruller over TV-skjermene.