Oljeselskapene betaler milliarder i bonuser i Angola uten at vi helt vet hva pengene går til.

I desember 2011 inngikk Statoil kontrakt om operatørskap på to felt og deltakelse i tre felt utenfor kysten av Angola. Selskapet betalte en signaturbonus, som i årsrapporten for 2012 er oppført på 3,1 milliarder norske kroner. En voksen sum, selv i slike tilfeller. I tillegg betalte selskapet bonuser til sosiale fond og utdanning i regi av det angolanske statsoljeselskapet Sonangol.

Signaturbonuser er ikke oppsiktsvekkende, det er vanlig i oljebransjen. En annen ting er åpenheten om dette. Da beløpet ble kjent før påske, spurte jeg Statoil: Hvem mottok hva? Hvor mye kan vi finne igjen i landets statsbudsjett? Svaret var det allerede dulgt rapporterte: Om lag 3,1 milliarder kroner var ren signaturbonus, ytterligere 281 millioner kroner var betalt i sosiale bonuser og utdanningsformål. Ifølge Statoil betaler de «i henhold til lokale regler og lovverk». Det høres jo fint ut, men disse regelverk er vage, og det er vanskelig å finne ut hva som går hvor.

Samme måned som Statoil inngikk sine kontrakter, var representanter for Det internasjonale pengefondet (IMF) på besøk i Angolas hovedstad, Luanda, på jakt etter 32 milliarder dollar - tilsvarende en fjerdedel av landets brutto nasjonalprodukt og som ikke fantes i nasjonalregnskapet. Pengefondet fant at midlene var administrert av oljeselskapet Sonangol, som altså framstår som mye mer enn et nasjonalt oljeselskap: De er konsesjonstilbydere, reguleringsmekanisme og partner for alle de utenlandske selskapene. Det ville være som om Statoil styrte Oljedepartementet og Oljedirektoratet og deler av Finansdepartementet. Sonangol er bukken som passer havresekken, og selskapet oppfører seg deretter.

Sonangol eier en rekke andre selskaper, mange registrert andre steder enn Angola. En stadig strøm av midler går mellom morselskapet og underselskaper. Da en gruppe journalister ved The International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ) for et tiår siden sporet bonuspenger fra det amerikanske selskapet Marathon Oil, kom de til en av Sonangols kontoer i skatteparadiset Jersey: Noe forsvant til en annen konto i et annet skatteparadis; noe videre til en angolansk minister; noe til den angolanske presidentens veldedighetsfond FESA.

Den gang var landet fortsatt i krig, og mye av beløpet ser ut til å ha blitt brukt i den forbindelse.

Krigsøkonomien på 1990-tallet levde ikke på olje alene. Staten måtte ta opp lån. Derfor har Verdensbanken og pengefondet fulgt ekstra nøye med på landets finanser etter freden i 2002. Etter 2004 har det vært lagt ned mye arbeid i å åpne den lukkede krigsøkonomien, der altså oljeselskapet Sonangol har vært pengebingen. I takt med større åpenhet har størrelsen på signaturbonuser fra de utenlandske selskapene gått i været. Dette vises ikke i de månedlige redegjørelsene fra Finansdepartementet i Luanda. Heller ikke i den siste årsrapporten fra Sonangol (2011) er det lett å se hva som er bonus fra utenlandske selskaper. Rapporter fra Global Witness, Human Rights Watch og Open Society Institute Southern Africa (OSISA) peker alle på at det er store hull i rapporteringen og at rapporteringen av signaturbonuser er så godt som ikke-eksisterende. De 3,1 milliardene som Statoil har betalt i signaturbonus, kan vi ikke spore per i dag.

Statoil betalte ikke bare signaturbonus, men også «sosial bonus», der deler skal ha gått til forskningssentret Sonangol Research and Technology Centre. I samme konsesjonsrunde som Statoil fikk også amerikanske Cobalt Energy konsesjoner. De betalte også en betydelig sum til forskningssenteret. Global Witness har forsøkt å undersøke saken. De mener at senteret ikke eksisterer. Så hva inkluderer den sosiale bonusen som Statoil har betalt? Statoil svarer: «Det inkluderer bidrag til sosiale prosjekter, Sonangol Research and Technology Center og Sonangols programmer for trening av personell. Angola har klare regler for hvordan signaturbonuser og sosiale investeringer av denne type skal betales og administreres. Dette regelverket gir ikke Statoil rett til å kreve informasjon fra de instanser som administrerer disse. I den grad vi har anledning følger vi opp prosjektene i dialog med Sonangol.»

Sosiale bonuser har en spesiell plass i Angolas oljeøkonomi. Inge Amundsen og Arne Wiig ved Christian Michelsens Institutt i Bergen skrev i 2008 en rapport om blant annet Sonangols sosiale fond og «Presidentfondet FESA». De påpeker at slike fond på mange måter gjør statens oppgaver i Angola - et land som ikke har satset nevneverdig mye på for eksempel utdanning og helse opp gjennom årene. Når Presidentfondet eller Sonangol er de som tilbyr helsetjenester eller studiestipender, skaper man et klientsystem, der innbyggerne ikke går til det offentlige når de trenger noe, men til utvalgte politikere i kretsen rundt president Jose Eduardo dos Santos, eller Sonangol. Sosiale fond, i hovedsak betalt av utenlandske oljeselskap, brukes i et patron-klientforhold. I stedet for at pengene går inn i offentlige budsjett og regnskap, underlagt parlamentarisk kontroll, blir det «håndpenger» for det mektige Sonangol og eliten. Ifølge selskapets egne rapporter og hjemmeside går noe til en litteraturpris, et par skoler og en del utdanningsstipend (kanskje finnes det også et forskningssenter et sted). Tilgjengelig informasjon om selskapets sosiale aktiviteter gjenspeiler på ingen måte det vi vet om størrelsen på det sosiale fondet.

Statoil betalte altså i fjor 3,1 milliarder inn i et system verken norske eller angolanske borgere har noe innsyn i. I tillegg går 281 millioner kroner til et sosialt fond, utdanningsstipender og et forskningssenter - som vi ikke vet hvorvidt eksisterer. Derimot vet vi at Angola for øyeblikket er åsted for Statoils viktigste utenlandsoperasjon. Og at landet, på tross av høy økonomisk vekst, er rangert som nummer 148 (av 182) på FNs utviklingsindeks. Landet gjør det også dårlig på andre felt: På Transparency International sin oversikt over verdens mest korrupte land ligger Angola på 157. plass, av 174.

Dette er en forkortet og redigert utgave av en artikkel publisert på nettsiden til Verdensmagasinet X.

Studiestipender og et forskningssenter som ennå ikke eksisterer. Oljeselskapene betaler milliarder i bonuser i Angola, uten at vi helt vet hva pengene går til. Ikke vår rett å kreve informasjon om dette, mener Statoil

I desember 2011 inngikk Statoil en kontrakt om operatørskap på to felt, samt deltagelse i tre felt utenfor kysten av Angola. Som vanlig ved inngåelse av slike avtaler, betalte selskapet en signaturbonus. Da selskapet slapp sin årsrapport for 2012 ble det også klart at var på hele 3,1 milliarder norske kroner, en voksen sum også i slike sammenhenger. I tillegg betalte selskapet ut mindre bonuser til sosiale fond og utdanning i regi av det angolanske statsoljeselskapet Sonangol.

Signaturbonuser er vanlig i oljebransjen, det er i seg selv altså ikke oppsiktsvekkende. Det som er oppsiktsvekkende er at praksisen får fortsette uten at så mange stiller spørsmål ved den. Da beløpet ble kjent like før påsken skrev jeg derfor et blogginnlegg om hvorfor man bør stille spørsmål til bonuser som flyter Angolas vei, og spesielt de som flyter via Sonangol. I forbindelse med et bokprosjekt jeg jobber med, som ser på norsk deltagelse i afrikanske oljeland, sendte jeg også Statoil noen spørsmål om bonusutbetalingene.

Det første jeg spurte om var hvor mye, som var blitt betalt, til hvem, svaret er at selskapet betalte..om lag 3,1 milliarder NOK i signaturbonuser i Angola i 2012. Dette er signaturbonuser for operatørskap i blokk 38 og 39 og deltakelse i blokkene 22, 25 og 40 i Kwanza bassenget utenfor kysten av Angola.

Joda, det er greit, det visste jeg allerede, men hva ble betalt til hvem?

Ytterligere 281 millioner NOK i kontraktsforpliktede sosiale investeringer ble også betalt i 2012. Innbetalingene ble gjort i samsvar med lokale lover og reguleringer av hvordan og til hvem slike betalinger skal gjøres. I henhold til lokalt regelverk skal innbetalinger gjøres til ulike instanser som Sonangol E.P. som nasjonal konsesjonær og ulike instanser under finansdepartementet og energidepartementet, svarer informasjonssjef for internasjonal virksomhet i Statoil Bård Glad Pedersen.

Dette høres jo fint ut, problemet er bare at de ”lokale regelverkene” er ganske vage, og at det er vanskelig å finne ut akkurat hva som går hvor. Samme måned som Statoil inngikk sine kontrakter, var representanter for Pengefondet (IMF) på besøk i Angolas hovedstad Luanda. De var på jakt etter 32 milliarder dollar, en fjerdedel av landets brutto nasjonalprodukt, som ikke var gjort rede for i nasjonalregnskapet. Pengefondet fant at disse midlene var administrert av Sonangol. Dette kan jo høres rart ut, men det er en ganske god indikasjon på oljeselskapets plass som en stat i staten  i Angola. Sonangol er mye mer enn et nasjonalt oljeselskap, de er også konsesjonstilbydere, reguleringsmekanisme, skatteinnkrever og partner for alle de utenlandske selskapene. Her hjemme ville det vært som om Statoil styrte Oljedepartementet og Oljedirektoratet. Og i tilegg deler av Finansdepartementet. Sonangol er bukken som passer havresekken, og selskapet har oppført seg deretter. Det finnes et Oljedepartment i Luanda, men de har alltid vært ”lillebroren” i forhold til Sonangol, hva gjelder reell makt over industrien i Angola.

Så hvordan styrer så Sonagol pengene de råder over? Og i dette tilfellet, de pengene vi kjenner som ”signaturbonus”. Vel, Sonangol EP (oljeselskapet) eier en rekke andre selskaper, mange av dem registrert helt andre steder enn Angola. Det går en stadig strøm av midler mellom moderselskapet og en rekke andre selskaper. En ti år gammel etterforskning, utført av journalister ved The International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ) viste at bonuspenger fra det amerikanske selskapet Marathon Oil, som de skulle betale til Sonangol, gikk til en konto på skatteparadisøya Jersey. Noe forsvant samme dag som de ble satt inn der til en annen konto, i et annet skatteparadis. Noe forsvant videre til kontoen til en angolansk minister som eide et sikkerhetsselskap, noe gikk til den angolanske presidentens veldedighetsfond FESA. Og noe havnet hos en privat angolansk bank, som blant annet hadde en kjent våpenhandler som aksjonær.

Angolas krigsøkonomi på 1990-tallet levde ikke på olje alene. Staten tok også opp lån. Derfor har Verdensbanken og Pengefondet fulgt ekstra godt med på landets finanser etter at freden kom i 2002. Etter 2004 har det vært lagt ned mye arbeid i å reformere landets krigsøkonomi, der altså oljeselskapet Sonangol har vært pengepungen. Siden den gang har landet publisert oljeinntekter, blokk for blokk, måned for måned. Men i samme periode har selskapenes signaturbonuser gått i været, og disse pengene vises ikke i de månedlige redegjørelsene fra Finansdepartementet i Luanda. Den siste årsrapporten vi har fra Sonangol er fra 2011 (Statoil skal ha betalt i påfølgende år) – og heller ikke der kommer det klart fram hva som er bonuser fra de utenlandske selskapene. Rapporter fra Global Witness,  Human Rights Watch og Open Society Institute Southern Africa (OSISA) peker alle på at det er store hull i rapporteringen av oljeinntekter, og at rapporteringen av signaturbonuser er så godt som ikkeeksisterende. Den siste rapporten fra OSISA  er datert oktober i fjor. De 3,1 milliardene norske kroner som Statoil har betalt i signaturbonus kan vi altså ikke spore per i dag.

Men Statoil betalte ikke bare signaturbonus i 2012. De betalte også såkalt sosial bonus til Sonangol. Deler av dette er betalt inn til et forskningssenter, kalt Sonangol Research and Technology Centre. Dette siste senteret er omtalt tre steder, hos en annen av Sonangols partnere, som har betalt til dette senteret, Cobalt Energy , hos Statoil , og hos organisasjonen Global Witness, som har spurt Cobalts partner BP, om senteret virkelig eksisterer. Jeg har ikke funnet noen henvisninger til senteret (jeg har også forsøkt lignende navn på portugisisk) hos Sonangol, i Sonangols årsrapporter for 2010/2011 eller hos utdanningsinstitusjoner i Angola. Jeg spurte derfor Statoil om de vet hva de sosiale bonusene til, og om de vet at senteret eksisterer:

-Som det fremgår av vår årsrapport betalte vi i 2012 281 millioner kroner til kontraktsforpliktede sosiale investeringer. Dette inkluderer bidrag til sosiale prosjekter, Sonangol Research and Technology Center og Sonangols programmer for trening av personell. Angola har klare regler for hvordan signaturbonuser og sosiale investeringer av denne type skal betales og administreres. Dette regelverket gir ikke Statoil rett til å kreve informasjon fra de instanser som administrerer disse. I den grad vi har anledning følger vi opp prosjektene i dialog med Sonangol, men spørsmål knyttet til administrasjon av disse prosjektene bør rettes til Sonangol.

Joda, det skal jeg gjøre, og jeg håper de kan gi meg svar. Men først, akkurat som signaturbonuser, har sosiale bonuser en helt spesiell plass i Angolas oljeøkonomi. Noen av de som har sett nærmere på dette sitter faktisk i Bergen, ved Christian Michelsens Institutt. Inge Amundsen og Arne Wiig skrev i 2008 en rapport som omhandler blant annet Sonangols sosiale fond, og en tidligere favoritt blant oljeselskapene, presidentfondet FESA. De peker på at slike fond på mange måter gjør statens oppgaver i Angola, et land som ikke har satset nevneverdig mye på for eksempel utdanning og helse opp gjennom årene. Når Presidentfondet eller Sonangol er de som tilbyr for eksempel helsetjenester eller studiestipender, skaper man et klientsystem, der innbyggerne ikke går til det offentlige når de trenger noe, men til utvalgte politikere i kretsen rundt President Jose Eduardo dos Santos (jada, kona hans har også et fond) eller til statsoljeselskapet Sonangol. De sosiale fondene, som altså i hovedsak er betalt av utenlandske oljeselskap, brukes altså i et slags patron-klientforhold. I stedet for at disse pengene går til det offentlige budsjettet, og derved er underlagt parlamentarisk kontroll, blir dette håndpenger for det allerede mektige Sonangol. Av det vi kan lese ut av Sonangols rapporter og hjemmeside, går noe til en litteraturpris og et par skoler får sitt. Det deles som nevnt ut en del utdanningsstipend også. Men den informasjonen som er tilgjenglig om Sonangols sosiale aktiviteter gjenspeiler på ingen måte det vi vet om størrelsen på det sosiale fondet.

Statoil betalte altså i 2012 en signaturbonus på 3,1 milliarder kroner inn i et system som vi som norske innbyggere har lite innsyn. Heller ikke den angolanske befolkningen som er de som burde nytt godt av disse midlene, har noen større muligheter til å kontrollere hvem eller hva pengene går til. I tillegg går altså 281 millioner norske kroner til et sosialt fond, utdanningsstipender og et forskningssenter vi ikke vet om virkelig eksisterer. Det vi derimot vet er at Angola, tross høy økonomisk vekst, ikke er et spesielt godt utviklet land. Landet er nå rangert som nummer 148 (182 er bunn) på FNs utviklingsindeks. Det er noe bedre enn naboene, men tatt i betraktning av at landet nå pumper opp bortimot like mye olje som Nigeria, men bare har en åttendedel av befolkningen, er dette ganske dårlig. Faktisk går nigerianerne lenger i skole, og lever lenger enn angolanerne. Ulikhetene, som er store i Nigeria, er altså større i Angola. Landet gjør det også dårlig på andre felt, på Transpareny Internationals oversikt over verdens mest korrupte land, der Somalia er verst på plass 174, ligger Angola på plass 157. Dette er bittelitt bedre enn tidligere, men landet er stadig blant de tjue verste. 

Jeg har altså ikke kommet så veldig mye lenger i jakten på Statoils milliardbonuser, men jeg gir meg altså ikke ennå. Statoil er pålagt å oppgi hvor mye de betaler i slike bonuser, og til hvem. Det har de gjort. At de selv ikke mener de har noen rett til å få vite hva pengene går til, betyr ikke at vi ikke skal spørre. Verken i Norge eller i Angola bør man være fornøyd med de svarene som er offentlig tilgjenglig. Så langt

Dette innlegget ble først publisert på Verdensmagasinet X sine hjemmesider, her

Franske tropper ønskes velkommen i Mali, men det varer neppe.

Da François Hollande i fjor ble valgt som president i Frankrike, var det velkomment i Vest-Afrika og i det såkalte «Francafrique». Frankrikes ledere har ført en politikk preget av personlige bånd mellom eliten i Frankrike, fransk næringsliv og korrupte eliter som har styrt de mange tidligere franske kolonier med hard hånd.

Termen «Francafrique», som også omfatter tidligere belgiske kolonier som er fransktalende, strekker seg fra Algerie og Tunisia i nord, gjennom Sahara, via Vest-Afrika til Kongo-Kinshasa, Rwanda og Burundi i Sentral-Afrika. Flere av dem er blant de fattigste og minst utviklede på kontinentet. Mange mener dette skyldes nettopp den tidligere kolonimaktens klamme hånd over politikk og utvikling i området. Frihet, likhet og brorskap gjaldt aldri i Frankrikes kolonier. Franske militærstyrker, inkludert Fremmedlegionen, har også et frynsete rykte, særlig fra den blodige Algeriekrigen på 1950- og 60-tallet, til intervensjonen i Rwanda i 1994 der de ble beskyldt for å hjelpe hutuledere som hadde initiert folkemordet på flukt.

Da franske tropper ble ønsket velkommen i Mali denne uken, skyldes det nok ikke gleden over å se franske støvler tilbake i ørkensanden men stor frustrasjon over situasjonen i landet. Da tuaregopprørere, godt styrket av personell og våpen fra konflikten i Libya, gikk på en offensiv for snart ett år siden, gjennomførte det demoraliserte militæret i landet et kupp mot de valgte myndighetene i Bamako. Etter press fra nabolandene, overførte kuppmakerne makten til en overgangsregjering. I nord erklærte tuaregene en egen stat.

Det er altså snakk om to kriser: Den politiske krisen i Bamako - og delingen av landet i en sørlig og sentral del (der flertallet av befolkningen bor) og en nordlig del utgjort av provinsene Gao, Kidal og Timbuktu.

For å forstå hva som skjer i Mali, må man se på de forskjellige gruppene som nå dyttes under paraplyen «jihadister».

Blant de viktigste sekulære opprørsgruppene finner vi tuaregene i Den nasjonale frigjøringsbevegelsen for Azawad (MNLA), som startet offensiven i fjor og erklærte den selvstendige republikken Azawad i nord. MNLA utgjør sammen med flere mindre tuareggrupper en tradisjon av opprørere som har drevet sin kamp for mer selvstyre i nord siden 1963.

Blant de som med rette har fått merkelappen islamister, er to hovedgrupper: Ansar Dine har sitt opphav også blant lokale tuareger og ledes av den legendariske Iyad Ag Ghali, en tidligere tuaregopprører. Iyad Ag Ghali er selve edderkoppen i nettet, han dukker opp der det kan gjøres penger, skriver Sahel-kjenner Alex De Waal i New York Times.

Den andre hovedgruppen er kjent under det amerikanske akronymet «Al Qaeda in Maghreb» (AQIM), og er en blanding av hovedsakelig algeriske og mauritanske grupper, som har bygget seg opp gjennom en rekke kidnappingsaksjoner i Mali, Niger og Algerie. Det er usikkert om gruppen fantes før regional og amerikansk etterretning ga den navn. Akronymet har trivdes med oppmerksomheten og tiltrukket seg nye krefter, og blitt en selvoppfyllende profeti.

I tillegg til disse to hovedgruppene, finnes det ulike grupperinger, blant annet av banditter, som tjener godt på uro og smugling i området.

Forholdet mellom Ansar Dine og AQIM har blitt stadig mer koordinert. Sammen er de ansvarlig for en slags islamistisk politistyrke som i tillegg til å skape en viss orden i kaoset, har innført en streng tolkning av sharia, der musikk og dans er forbudt. Det har også gått ut over Malis århundrelange tolerante versjon av religionen. Det såkalte religiøse politiet har blant annet ødelagt gamle gravmonumenter og hellige steder.

Offensiven sist uke mot byen Mopti sentralt i Mali, er et taktskifte i konflikten mellom opprørsgrupper i nord og resten av landet. Ingen tror at opprørerne kan klare å holde denne delen av landet slik de har holdt Nord-Mali. Enda færre tror de kunne nå hovedstaden Bamako, men definitivt gjøre stor skade på veien for så å trekke seg tilbake. Tuaregopprørerne, som for tiden ser ut til å ha havnet i skyggen av islamistene, har ingen interesse av å dra inn større deler av Mali i konflikten. Tvert om.

Det kan se ut som Iyad Ag Ghali og hans våpendragere dro mot Mopti for å framprovosere en internasjonal intervensjon. Islamister på kontinentet har lenge visst hvordan man kan nyttiggjøre seg skepsis mot tidligere koloniherrer og ambisiøse naboer. Ved å framprovosere en fransk intervensjon, kan Ansar Dine ha fått jackpoten - ikke nødvendigvis i Mali, men i det fransktalende Afrika. Skepsisen mot Frankrike i området gir nye strømmer av potensielle rekrutter. Dette vet Hollande og hans rådgivere. Derfor er det nå viktig for Frankrike «å afrikanisere» styrken i Mali. Mandatet fra FN har ligget der siden før jul, og flere av nabolandene i den regionale sammenslutningen Ecowas har kapasitet og mulighet.

Som andre områder som blir trukket med i «krigen mot terror», er problemet i Mali politisk og ikke noe som bør eller kan løses på slagmarken. Etter planen skal det avholdes valg i april. Det haster med å starte en meningsfull politisk prosess med de forskjellige fraksjoner som har vært innblandet i opprøret i nord. Alternativet er å oppfylle de mest ytterliggående islamistenes profeti om Sahel som et senter for deres krigerske kalifat. Det er egentlig ikke et alternativ.

Barna i Afrika, vet de at det er jul, eller er de bare opptatt av shopping?

Advent er her igjen, ei tid for håp og glede, og ei tid for å tenke på dem som har det verre enn oss. Gjerne dem i Afrika. Slik har det i alle fall vært gjennom et hundreår med misjonsvirksomhet og kirkebasarer, og noen påfølgende tiår med mer sekulær veldedighet.

For snart 30 år siden ble dette toppet med en voldsom kulturinnsats mot sult på Afrikas horn: «Band Aid». Like før jul i 1984 sang Bob Geldof «Do they know it’s Christmas». På nyåret skrev Michael Jackson teksten «We are the world» og her hjemme var vi «Sammen for livet».

All denne «veldedigheten» skapte et bilde av det afrikanske kontinent som ble hengende igjen, et kontinent av endeløs sult og døende barn. På 90-tallet fikk også forestillingen av et kontinent fullt av ville krigere i jungelen, tilsynelatende motivert av ren og skjær ondskap, en renessanse. Ikke minst gjennom tragediene i Somalia og Rwanda, og senere i Vest-Afrika. Denne forestillingen er en overlevning fra den tida da den europeiske kolonisering av kontinentet ble sett på som et sivilisasjonsprosjekt. Begge forestillingene har det til felles at de gjør afrikanere til objekter, uten historie, motivasjon eller mulighet til å ta seg selv ut av en slags gitt naturtilstand. De trenger hjelp, av rasjonelle og gavmilde europeere.

Begge forestillingene har også det til felles at de ikke bare er utdaterte, de har faktisk aldri vært sanne. Av en eller annen grunn måtte vi som var barn ved en svensk skole i Angola synge «We are the world» ved alle skoleavslutningene. Vi synes det hele var ganske teit. Vi så veldedighetsvideoene og lurte på hvor dette var. Og det på tross av at Angola ikke akkurat var noe paradis på 80-tallet. Men folk bodde da i blokker og gikk på skole. Det var krig, men fordi noen ville det, ikke på grunn av meningsløs villskap.

Det siste tiåret har en ny fortelling vokst fram: Om et Afrika med enorm økonomisk vekst; om et kontinent med kjøpesentre og optimisme; en ny middelklasse og muligheter til å hjelpe seg selv. Det velrenommerte magasinet The Economist omtalte Afrika i januar 2011 som framtidas kontinent. I tiåret før var seks afrikanske stater blant de landene som hadde den kraftigste veksten i verden. I inneværende femårsperiode anslås det at sju av de ti landene med sterkest økonomisk vekst vil være afrikanske.

Det siste året har vi sett et annet bilde av Afrika: Store kjøpesentre og natteliv. Derfor ble det rabalder da en amerikansk veldedighetsgruppe i mars i år slapp en video med oppfordring til å engasjere seg i jakten på Ugandas Joseph Kony. Bloggere og journalister fra Afrikas (ikke så nye) middelklasse synes videoen var paternalistisk og tåpelig - og ikke tok det opp i seg at også konflikten i Acholiland nord i Uganda har en historie og et sivilsamfunn. Selv om videoen «Kony2012» ble sett av 94 millioner på YouTube, har den gjort lite eller ingenting for fred i Uganda og nabolandene. Den oppnådde ikke det den ville. Den floppet.

Det har ikke den siste kampanjen til Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH): En video som snur opp ned på «Band Aid-formelen» - her synes afrikanere synd på frysende nordmenn og samler inn radiatorer. SAIH lyktes å skape den diskusjonen de ønsket om stereotype forestillinger om Afrika. Etter tre uker hadde videoen 1,8 millioner seere, og er blitt vist og diskutert på blant annet BBC og Al-Jazeera. Noe av grunnen er nok at tida var overmoden for en slik diskusjon. Resonansen videoen har fått, viser at det var på høy tid å kvitte seg med bildet av Afrika som håpløshetens kontinent.

Men stopp en halv, hvorfor skal bildet av Afrika være det ene eller andre, eller ett bilde i det hele tatt? Det er jo ikke slik at Afrika bare var elendighet, eller bare vilt og farlig, og nå bare uteliv og shopping. Like problematisk som å omtale kontinentet som håpløst, er det å omtale «det nye Afrika». Riktignok opplever mange afrikanske land sterk økonomisk vekst, bygging av kjøpesentre og flyselskap som stadig utvider det regionale rutetilbudet. Men dette er heller ikke et entydig bilde. Svært mye av den økonomiske aktiviteten og produksjonen på kontinentet har foregått utenfor den type økonomi som måles i bruttonasjonalprodukt. Dette har gjort at BNP har ligget svært lavt, og små ting kan få store utslag.

Afrikas største «klatrere» er land med store råvareressurser. I forrige tiårsperiode var det Angola og Nigeria, begge store oljeprodusenter. Nå er det land som Mosambik og Tanzania som vokser, mye på grunn av store gassfunn. En god del land henger etter, og der veksten er sterk, fordeles ikke den nye rikdommen i særlig grad. Dette gjelder ikke minst Angola og Nigeria, der gapet mellom fattig og rik har blitt større. Helt fritt for vold og elendighet har det jo heller ikke blitt, selv om det er mindre enn på 90-tallet.

Er det noe vi kan lære av de stereotype framstillingene av kontinentet, så er det nettopp at de er stereotype og ekstremt generaliserende. «Africa is not a country» heter en populær blogg på nett, med henvisning til den tidligere presidenten i USA, George W. Bush sin uttalelse om at «Afrika er en nasjon som lider under forferdelig mye sykdom»(!).

Afrika er ikke ett land, som går én vei. Det er det kanskje på tide å ta innover seg. Afrika er et kontinent med 54 land - flere nasjoner enn noe annet kontinent - og over en milliard mennesker som snakker bortimot 2.000 språk. Det skal langt mer enn enkle statistiske øvelser til for å si noe om utviklingen på kontinentet, den ene eller andre veien.

For Sudan og Sør-Sudan er oljen både en livsnødvendighet og en forbannelse.

Denne uka skal de i produksjon igjen, de tjuetalls pumpene som står spredt rundt på oljefeltet Thar Jath i Unity i Sør-Sudan. Siden januar har de stått stille: ingen risling og piping fra rør til prosessanlegg, ingen eksport nordover, gjennom nabolandet Sudan til Port Sudan og videre til verden, først og fremst Asia. Da jeg besøkte feltet sist uke, var man i ferd med å slå gresset rundt pumpene som en av de siste forberedelsene før den viktige oljeproduksjonen kommer i gang igjen.

Produksjonen ble stoppet i januar i år fordi Sør-Sudan og Sudan ikke ble enige om hvor mye sistnevnte skulle ta i transportgebyr for oljen. Sør-Sudan, som siden juli 2011 nå har vært selvstendig stat i 16 måneder, mente Sudan krevde for mye. Sudan mente Sør-Sudan burde betale mer i kompensasjon for feltene som jo tidligere var under kontroll av Khartoum. For begge landene, som altså før var ett, er oljeinntektene alfa og omega - statsbudsjettet i minus eller balanse. For Sør-Sudan er oljeinntektene det som gjør den unge staten mulig. Problemet for nord er at to tredjedeler av oljen befinner seg i sør, mens problemet for sør er at rørledninger og raffinerier ligger i nord. Tross skilsmissen i juli 2011, er altså de to landene avhengig av hverandre.

Og i januar var det altså stopp. I mars og april var det kamper langs en ikke helt definert grense og oljefeltet ved Heglig, som ligger rett over på sudansk side fra Unity. I Sør-Sudan er det mange som mener at også dette oljefeltet skal tilfalle sør. Urolighetene førte til nye flyktningstrømmer sørover og bombing av flere steder rundt provinshovedstad Bentiu i Unity. Noen av bombene traff også oljefeltene, men uten at det ble gjort store skader. I mellomtiden krympet statskassene i begge land, mens donorer og meglere fra Den afrikanske union fløy i skytteltrafikk mellom hovedstedene Khartoum og Juba, samt Addis Abeba. Etiopias hovedstad var nok en gang åsted for forhandlinger mellom nord og sør. Også Norge var med, som en av Sør-Sudans største donorer og med fartstid som oljerådgiver for både nord og sør.

Underveis kom det opp flere stridsspørsmål enn oljen. Sudan mener Sør-Sudan sponser opprørere i de omstridte områdene Abyei og Nubafjellene. Khartoum hevder også at Sør-Sudan støtter opprørere i Darfur, vest i landet. Sør-Sudan mener Sudan stadig betaler milits for å plage befolkningen også sør for grensen. I grenseområdene, hvor altså også oljen befinner seg, glemmer man ikke så lett påkjenningen av mange tiår med borgerkrig. Det var her Sudanese Peoples Liberation Movement (SPLM) for alvor ble kjent for omverdenen da de i 1984 angrep oljeselskapet Chevron på oljefeltene som i dag også heter Unity. SPLM er i dag regjeringspartiet i Sør-Sudan. Det var her regimet i Khartoum foredlet sin taktikk med folkefordrivelse ved å sette grupper og milits opp mot hverandre og befolkningen, en taktikk senere tatt i bruk i Darfur. Ikke minst ble denne taktikken brukt for å drive folk og fe vekk fra oljefeltene.

I september i år ble det en slags enighet mellom sør og nord. Sør-Sudan vil i tillegg til å betale for transporten av oljen gjennom Sudans rørledning, betale en kompensasjon for tapte inntekter til Sudan. Tropper fra begge land trekker seg vekk fra de omstridte områdene og rundt en mil fra det som i dag er grensen. Sør-Sudan skrur på kranene i morgen. Men det betyr ikke på noen måte at konflikten er løst. I Unity er det nå i ferd med å gå mot en tørrere årstid. Helt nord mot grensen forbereder FN seg på å ta imot flere flyktninger. Når området tørker, øker nemlig det lokale konfliktnivået, og tørre veier gjør at folk lettere flytter på seg. Spørsmålet om de omstridte områdene, som Abyei og Nubafjellene, er ikke avgjort. Grensen mellom Sudans Sør-Kordofan og Sør-Sudans Unity er heller ikke klar. Interne uenigheter på begge sider gjør også området spent. Og lenger nordvest, i Darfur, fortsetter krigen.

Borgerkrigen i Sudan var aldri bare en krig mellom sør og nord. Det var en kamp mellom sentrum og periferi, en kamp mellom Khartoum og marginaliserte områder i sør, vest og øst. For den avdøde lederen for SPLM, John Garang, var det ikke løsrivelse fra nord som var målet, men en reform av den sudanske staten. I perioden fra fredsavtalen mellom partene ble inngått i 2005 og løsrivelsen i 2011, var SPLM også en viktig motvekt mot islamistene i National Islamic Front, som styrer fra Khartoum. I månedene før løsrivelsen fulgte både SPLM i Juba og opposisjonsgrupper i nord spent med på den arabiske våren. Demonstrasjoner ved universitetene i Khartoum kunne skylt denne lenger sør.

Men slik gikk det ikke, og med Sør-Sudan ute av folden ble opposisjonen i Khartoum og opprørsgrupper andre steder i Sudan overlatt til seg selv. Siden har Khartoum hevdet, og noen ganger med rette, at SPLM fortsatt blander seg i nord, blant annet med støtte til opprørerne i Darfur. SPLM i sør har også klare bånd til bevegelsen og militsen som bærer samme navn nord for grensene, i de før nevnte omstridte områdene. Krigen er altså ikke over, og det siste årets uroligheter i kjølvannet av produksjonsstansen av oljen viser dette med all tydelighet.

Når oljen nå begynner å flyte igjen, vil det bety etterlengtede inntekter både i sør og nord. Men avtalen som ble inngått i slutten av september om å gjenoppta oljeproduksjonen, omfatter altså ikke en løsning på spørsmålene rundt grensedragning. Med Sudan fortsatt i krig med seg selv, blant annet i Darfur, vil forholdet fortsette å være skjørt. Det som hindrer ny krig er avhengigheten begge land har av oljeinntektene. Føler noen av partene at de kan klare seg uten en stund, vil det bryte ut ny konflikt. Skal oljen som pumpes opp ved Thar Jath og Unity i Sør-Sudan eller Heglig - av det internasjonale samfunnet anerkjent som en del av Sudan - bli noe annet enn forbannelse, må det altså flere forhandlinger til.