President Aljaksandr Lukasjenka holder innbyggerne i Hviterussland i et jerngrep. Vi kan gi dem friheten tilbake ved å fjerne visumplikten.

Det brutale utfallet av presidentvalget 19. desember kom som en overraskelse for alle som har fulgt hviterussisk politikk. De siste par årene har EU forsøkt å forhandle fram en demokratisering med det hviterussiske regimet. Norges regjering uttrykte i 2007 et lignende ønske ved å lansere en egen strategi for utvikling av demokrati i Hviterussland. De fremste lokkemidlene fra EU har vært politisk anerkjennelse av det sittende regimet, gunstige lån og økte investeringer. Man så noen spredte tilløp til liberalisering: i 2008 svarte Minsk med å løslate alle politiske fanger og gjøre noen (høyst begrensede) endringer i valgloven. Dette la grunnlaget for en viss optimisme, og den anerkjente hviterussiske redaktøren Andrej Dynko spådde i forkant av valget at Lukasjenka ønsket å oppnå en stilltiende aksept for sitt regime fra EU.

Med denne bakgrunnen kom det hviterussiske regimets brutale aksjoner mot den politiske opposisjonen som en overraskelse, både hos de opposisjonelle selv og blant vestlige politikere. Etter en demonstrasjon i Minsk sentrum på valgkvelden ble mer enn 600 personer arrestert: presidentkandidater, journalister, fredlige demonstranter, forbipasserende, utlendinger. Myndighetenes brutale framferd mot fredelige demonstranter gjorde det klart at de ikke har til hensikt å demokratisere landet. Det er derfor på tide å revurdere vår Hviterussland-strategi.

En helt sentral problemstilling er visumplikten. Per i dag trenger hviterusserne visum for å reise vestover i Europa. I tillegg må de betale nesten dobbelt så mye for disse visumene som sine naboer i Russland og Ukraina. 450 kroner for et visum er et betydelig beløp i et land hvor gjennomsnittlig månedslønn ligger på 2000-3000 kroner. Det betyr i realiteten at reiser til Vest-Europa er noe vanlige hviterussere ikke kan tillate seg. Dessuten er skillet mellom hviterussere og deres postsovjetiske naboer med på å gi et inntrykk av at de er ikke bare annenrangs, men tredjerangs europeere.

Allerede i 2007 foreslo den norske regjeringen å “drøfte visumgebyret med øvrige Schengenland for å fremme folk-til-folk kontaktene.” Dette vitner om en viktig innsikt, men formuleringen er i beste fall uforpliktende. Som vi har sett har det ikke skjedd noe konkret i denne saken på de nesten fire årene siden strategien ble lansert, hviterusserne betaler nå til og med mer enn sine naboer.

Også EU har diskutert mulighetene for en lettelse i visumplikten for hviterusserne. Nylig uttalte utenrikssjef Catherine Ashton at man burde gjøre det lettere for hviterussere å få visum til Schengen-området. Flere land, blant annet nabolandene Polen og Latvia, har fulgt opp dette ved å fjerne visumavgiften.

På samme måte har Den norske Helsingforskomité, sammen med andre NGOer oppfordret europeiske land til på kort sikt å gi visum til opposisjonelle og studenter som er forfulgt av regimet, men også å jobbe for billigere visum for vanlige borgere.

Det siste tillegget er veldig viktig, fordi man er avhengig av at demokratiseringsstøtten når hele den hviterussiske befolkningen, ikke bare de opposisjonelle. Per i dag har Lukasjenka langt større oppslutning enn opposisjonen. Dette henger i stor grad sammen med informasjonsmonopolet og de statlige medienes kontinuerlige svertekampanje overfor opposisjonen. En demokratisering er avhengig av at man klarer å nå også de som i dag støtter presidenten. Muligheten til å reise og arbeide i Europa er et viktig virkemiddel for gi vanlige hviterussere innblikk i hvordan europeiske demokratier fungerer, slik at de kan se hva de går glipp av hjemme. Lukasjenka-regimets propaganda har særlig stor påvirkningskraft på de mindre ressurssterke delene av befolkningen, folk som ikke har tilgang til Internett eller de språkkunnskapene som skal til for å søke informasjon utenfra.

Samtidig er det også et faktum at vestlig økonomisk støtte til opposisjonen i Hviterussland har skapt uheldige insentivstrukturer, som har medført at det tidvis har vært viktigere for opposisjonen å ha gode kontakter med sine økonomiske velgjørere i Vesten enn med befolkningen i sitt eget land. Aljaksandr Milinkevitsj, Lukasjenkas utfordrer ved presidentvalget i 2006, ble etter hvert kritisert for at han kjente Brussel bedre hviterussiske byer som Homel, Mahiljow og Vitsebsk.

Dessuten er det også, på lang sikt, et problem for demokratiseringen av Hviterussland dersom alle de opposisjonelle reiser ut av landet, både fordi det reduserer den hjemlige opposisjonens politiske slagkraft, og fordi de som er opposisjonelle mister noe av forståelsen for landets utvikling. Dette har vært den viktigste innvendingen mot Zianon Paznjak, som lenge var landets mest innflytelsesrike opposisjonspolitiker, men som mistet mye av sin oppslutning etter at han måtte flykte fra landet i 1996. Det man behøver er en ordning hvor hviterusserne fritt kan forflytte seg over grensene, og da er visumfrihet et nøkkelord.

Dette betyr også at vi ved å opprettholde visumplikten er med på forsterke virkningen av Lukasjenka-regimets undertrykkelse. Problemet for hviterussiske studenter som mister studieretten, eller arbeidstakere som får sparken for sin politiske aktivitet, er at alle hviterussiske utdanningsinstitusjoner er statlige, at 80 % av industrisektoren er på statlige hender og at majoriteten av arbeidstakerne er sysselsatt i statlig sektor. Det betyr at det hviterussiske regimet har store muligheter til å straffe annerledestenkende ved å holde dem utenfor utdanningssystemet og tvinge dem til arbeidsløshet.

Situasjonen i Hviterussland krever konkret handling nå. Vi trenger tiltak som både kan redusere Lukasjenkas maktmonopol og vise hviterusserne at vi bryr oss om det som skjer der. Ved å fjerne visumplikten vil EU og Norge sende et tydelig signal om at vi oppfatter Hviterussland som en naturlig del av et demokratisk Europa.