Debatt

Mot Norden og Europa

Sakte vender Norge blikket mot våre nærmeste naboer i sikkerhetspolitikken, og zoomer ut fra USA, Afghanistan og Irak.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Fredag for snart en uke siden presenterte regjeringen et uvanlig kort dokument. Stortingsmeldingen «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk» har ikke brede og dypsindige analyser, eller mange og ressurskrevende tiltak. Men den gjør noe viktigere, nemlig et veivalg i sikkerhetspolitikken. Til og med et ganske viktig veivalg.

Den løfter opp våre nære naboer i Norden, og vårt eget kontinent Europa, og plasserer de som viktigst for vår sikkerhet. De første setningene i meldingens del II, etter den innledende analysen, lyder: «Brorparten av Norges nære allierte er i Europa. Her har vi partnere vi deler verdier og interesser med. Her legger vi det økonomiske grunnlaget for norsk sikkerhet og velferd.» Regjeringen ønsker derfor å «styrke den europeiske og nordiske dimensjonen i norsk sikkerhetspolitikk.»

Bakteppet for dette er langt mer enn utviklingstrekk i Russland: «I sør har et langstrakt belte av ustabilitet utviklet seg nær Europas yttergrense.» skriver regjeringen. «I Europa settes samholdet i og mellom land på prøve». «Vi er inne i en periode med store endringer i amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det påvirker det transatlantiske forholdet», er regjeringens lakoniske kommentar til det som har spilt seg ut i USA det siste året.

Det er en etterlengtet anerkjennelse av at vi ikke lenger utelukkende kan lene oss på USA for vår sikkerhet. Og en like etterlengtet anerkjennelse av at Arktis er mer grunnleggende enn Afghanistan for norsk sikkerhet. Og en enda viktigere anerkjennelse av at vi må vektlegge våre nærområder sterkere, fordi det er der vi har våre sterkeste interesse- og verdifellesskap.

Veivalget er ingen revolusjon. Selvsagt ikke, endringer i sikkerhetspolitikken skjer ikke i bråe kast, men i små og nesten umerkelige justeringer. Regjeringen understreker selvsagt viktigheten av NATOs sikkerhetsgaranti og de transatlantiske båndene, men iverksetter samtidig noe SV har foreslått: En helhetlig evaluering av forholdet vårt til USA. «I en tid hvor både USAs og flere europeiske lands politikk er i endring, må vi søke å hegne om grunnleggende verdier og bevare samarbeidet på områder hvor vi har felles interesser. (…) For å sikre best mulig gjennomslag for våre verdier og interesser vil regjeringen utarbeide en egen strategi for vårt langsiktige forhold til USA».

Likevel, endringene meldingen innvarsler er allerede i gang. Det nordiske forsvarssamarbeidet har gradvis blitt mer omfattende de siste tiårene, og er på et helt annet nivå i dag enn før. «Trappe opp den sikkerhetspolitiske dialogen og samarbeidet i Norden», heter det som et tiltak i meldingen. I tillegg varsles det fra norsk side et utvidet samarbeid med andre nord-europeiske allierte, som Tyskland, Frankrike, Nederland og Storbritannia i tillegg til USA. Også dette er under utvikling, ved kjøp av tyske U-båter og mulig samarbeid med Storbritannia om maritim overvåking.

Stortingsmeldingen er forsiktig, og den er mangesidig – det står også flere ting jeg er uenig i i meldingen. Likevel vil jeg rose regjeringen for å ha varslet og tydeliggjort en dreining som det er sterke argumenter for, og som jeg og mange andre vil argumentere entusiastisk for.

Foreløpig skorter det på å gjøre ord til handling. De utenriks- og sikkerhetspolitiske valgene denne stortingsperioden bærer ikke preg av en mer uavhengig eller en mer europeisk utenrikspolitikk. De er i for stor grad styrt av en overdreven USA-lojalitet, som ikke tjener våre interesser. Langtidsplanen for Forsvaret bidrar ikke i tilstrekkelig grad til å styrke selvstendig forsvarsevne, men gjør oss enda mer avhengig av amerikanerne. Våre militære bidrag i Baltikum bidrar til å øke spenningen mot Russland istedenfor å søke avspenning, det samme gjør den manglende dialogen med Russland. Valget om å utplassere amerikanske soldater på Værnes peker i samme retning. Det samme gjør valget om å boikotte arbeidet for nedrustning av atomvåpen, stikk i strid med hva blant annet Sverige og Nederland har gjort. Selv om tiltakene så langt har vært preget av lite nytenkning og uavhengighet, gir denne meldingen håp om at det er endring i sikte.

Retningen den innevarsler åpner dessuten nye spørsmål og avklaringer:

Hvor sterkt skal det nordiske, eller kanskje nord-europeiske, forsvars- og sikkerhetssamarbeidet vektlegges? Skal det bli tett, slik jeg mener, og utvikle seg i retning en allianse med felles militære enheter og en egen solidaritetserklæring som ligner på NATOs artikkel 5?

Krever en slik utvikling et norsk EU-medlemskap? Både forsvars- og utenriksminister, som presenterte meldingen, mener trolig det. Selv har jeg vanskelig for å se at det skal være i Norges interesse, ja jeg tror handlefriheten utenfor EU gjør det enklere å knytte nye bånd med land med ulik tilknytning.

Og hva betyr alt dette for vårt forhold til USA? Skal det langt på vei fortsette som før, slik regjeringen i sin praksis legger opp til, eller er dette den spede begynnelsen på et noe fjernere forhold, og europeisering av politikken.

Det er farlig å spå om framtiden, og er heller ikke politikerens rolle. Vi skal forme den. Det koster likevel ikke mye å slutte seg til meldingens åpning: «Den sikkerhetspolitiske situasjonen Norge befinner seg i, er alvorligere enn på lenge. Uforutsigbarhet er blitt betegnende for tiden vi lever i. Kjente størrelser er i endring. Samarbeid settes på prøve.» Som jeg skulle sagt det selv.

Mer fra: Debatt