Nina Karin Monsen, som fikk Fritt Ords pris i 2009, retter ofte krass kritikk mot lesbiske og homofile foreldre, sist nå i Vårt Land. Hun har kanskje selv valgt et liv uten barn, men mange andre barnløse ønsker seg barn. Det å ikke kunne få egne barn er et økende problem blant heterofile, som stadig oftere benytter seg av både surrogatmødre og andre bioteknologiske løsninger. Lesbiske og homofile utgjør bare en liten del av det Monsen omtaler som ”barnemarkedet”.
Å kjenne til biologisk opphav kan for mange være viktig. Å vokse opp med gode foreldre og omsorgspersoner er like viktig. Hva er best for barnet? Det er en spennende diskusjon som forsøples av Monsens krenkende angrep på lesbiske og homofile foreldre. “Homoseksuelle er faktisk ikke foreldre. Bare en av dem har slektskap til barnet”, skriver Monsen. Jeg mistenker Monsen for å bedrive en form for “rasisme”, der målet hennes er å fjerne felles ekteskapslov og et ønske om å begrense lesbiske og homofile i å få barn. Altså ikke helt ulikt hvordan minoriteter blir urettmessig behandlet av langt strengere regimer på bakgrunn av rase, kjønn, religion eller seksuell legning.
I Norge kan ikke foreldre velge bort informasjon om biologisk opphav, men noen land åpner for en slik mulighet. Mange ser flere etiske utfordringene i forhold til både bioteknologiloven og barneloven. Men istedenfor for å diskutere hva en god forelder er og hva som er best for barnet, så velger Monsen å angripe én spesiell gruppe mennesker. Disse barnløse foreldrene står overfor de samme etiske valgene som mange barnløse heterofile. Derfor er det merkverdig at Monsen er altoppslukende opptatt av lesbiske og homofile. Det som er interessant er å få til en bredere diskusjon om bruk av bioteknologi uavhengig av foreldrenes seksuelle legning.
Kenneth Elvebakk
Filmskaper