2017 har vært året for feilslåtte politiske diagnoser. Høyrepopulistene skulle vinne: først i Nederland, så i Frankrike, og så skulle Theresa May ta seieren hjem for de konservative britene. Femstjernersbevegelsen i Italia ville fortsette veksten, mens den tyske sosialdemokraten Martin Schultz skulle sette en stopper for Angela Merkels popularitet. Slik gikk det ikke. Usikkerhet har i stedet blitt det sikreste kortet for å si noe om europeisk politikk. Det, mer enn populisme, er «den nye normalen», skriver The New York Times. Og mannen svært få så komme, var Emmanuel Macron (39). Frankrikes nye president, som med sin knapt ett år gamle politiske sentrumsbevegelse, sikret seg et overveldende flertall i nasjonalforsamlingen søndag, selv om det ble mindre enn forventet og med rekordlav valgdeltakelsen. Tyske Die Zeit konstaterer at republikken Frankrike har fått sin nye monark. Kontrasten mellom Storbritannia og Frankrike kunne knapt vært større: Mens britene går inn i kaotiske brexit-forhandlinger, tar franskmennene et steg inn i framtida.
Macrons fallhøyde er historisk. Snubler han, vil det kjennes utenfor franske grenser. På bortebane har han imponert: Under G7-toppmøtet taklet han Trumps håndtrykk. Så konfronterte han Putin med russiske hackere for åpen scene på Versailles-palasset. Så langt er også tonen god med Merkel. Macron skal ikke bare redde EU fra krisene, men også motbevise høyrepopulistene spådommer om globaliseringens bakside og berge Parisavtalen. Tyskerne forventer at franskmennene, som for få år siden hadde en økonomi som vokste raskere enn Tyskland, får underskuddet under tre prosent. Merkels melding til verden fra et øltelt i München var at Europa må ta skjebnen i egne hender og ikke lenger lene seg på gamle allierte. Mange leser det mer som et ønske om et sterkere Europa enn et brudd med historiske bånd over Atlanteren, tross Trump. Det er her Merkel har en venn i Macron. Macrons valgkamp var «gruppeterapi for å omvende franskmenn til optimismen», et pessimistisk folkeslag som er besatt av å sammenligne seg med Tyskland, sa den franske forfatteren Michel Houellebecq få dager før Macron ble president.
«Det kommer an på Merkon», skriver Die Zeit om maktparet Merkel og Macron. I Tyskland håper de at Macron vil smøre et rustent, men historisk viktig tysk-fransk tandem i Europa, og at franskmennene blir med og drar lasset i et EU i krise. Og Frankrike ønsker å være en kraft som former, ikke bare formes av EU, sier Almut Möller, ekspert i tenketanken ECFR. Det er Frankrike som driver debatten om nødvendig EU-reform, ikke Tyskland, slik man forvente, påpeker Möller. Mens tyskerne håper på gylne tider i Vest-Europa, ser ikke maktkartet i verden lenger slik ut. Denne uka diskuterer Macron med sin tyske kollega hvordan EU kan møte Kinas økende strategiske investeringer i Europa, mens europeerne ikke får samme adgang til det kinesiske markedet. Kinesiske eiere har lagt sin elsk på tyske roboter, og eier også deler av flyplassen i Toulouse i Frankrike. For å svare dem som lever i globaliseringens skygge, kan Macron også bli nødt til å ta grep for å svekke konkurransen fra lavlønnet arbeidskraft fra Sentral-Europa. En sterkere fransk-tyske akse skaper frykt blant annet i Polen, som frykter at de må ta regningen for Macron.
«Frankrike er reform-uvillig», konstaterte Die Zeit denne uka. Tyske og franske eksperter uttaler i felles rapport at den tysk-franske løsningen for EU må være klar etter det tyske valget i september. Hvis ikke, blir EU hengende fast i status quo, eller enda verre, ender i tilbakegang. Det er på tide med tysk selvkritikk: Tyskland må svare på bekymringene til søreuropeiske land. Hvis ikke, vil de stadig måtte håndtere Le Pen-er, Grillo-er og andre «anti-europeere», advarer Süddeutsche Zeitung, og fastslår: Det er tid for tysk sjenerøsitet.
På tysk heter det at franskmennene bør gjøre hjemmeleksa før de ser etter europeiske løsninger. Og i Frankrike kan Macrons argeste opposisjon vente ham på utsiden, ikke på innsiden av nasjonalforsamlingen. Sosialistene er nærmest utradert. De konservative er splittet. Mélenchons ytre venstre og La France Insoumise og Marine Le Pens Nasjonal Front er sterkere representert enn forventet. Ved å ta inn politiske motstandere i regjeringen, har Macron drevet klassisk splitt og hersk, skriver Arthur Goldhammer i The Atlantic. Borte er finansministeren Macron som aldri støtte på en journalist han ikke likte, skriver Politico. Tilbake står den joviale presidenten Macron, som vil gjøre planeten «great again», men beholde atomkraften. En president som styrer etter «Jupiter-modell», med et sterkt kommunikasjonsapparat i ryggen, og som ber journalistene holde seg til dagens tema under pressekonferansene.
Den franske hangen til protest i gatene får Macron ikke regissert. For bråk blir det. Macron vil endre fransk arbeidsliv med reformer som går lengre enn dem han ønsket seg som finansminister. Mange franskmenn misliker forslagene sterkt. For tyskerne er det et paradoks. Hvorfor har de da gitt ham et så solid flertall? For mange franskmenn er det innlysende. «Det er logisk. Hva skulle det ellers tjene til?» sier en fransk velger til meningsmålingsbyrået Fondapol. Men det som ser logisk ut i Paris, kan være schizofrent i Berlin. Konklusjonen Die Zeit trekker er denne: Franskmennene har gitt Macron makten, men ikke for å gjennomføre reformer. «Dem ønsker de å løse andre steder», sier Dominique Reynié, som leder meningsmålingsinstituttet Fondapol til Die Zeit. «Er ikke det schizofrent?» spør den tyske journalisten. «Nei, bare fransk».