Mona Abdel-Fadil
Det kjempes igjen i Egypts gater. Gateprotester, tåregass, skudd, og redsel. Regimet har erklært unntakstilstand med portforbud i flere byer. Det hele virker som en deja vu.
6 april, 2007. Massedemonstrasjoner i industribyen Mahala al-Kubra. Flere tusen protester mot stadig dårligere levekår i Egypt. Egyptiske sikkerhetsstyrker responderte med tåregass, vold, og masse arrestasjoner. Tre dør, titalls er såret, og hundrevis arresteres. Mubarak regimet responderer via egyptisk stats TV: Hold dere hjemme. Demonstrantene er farlige uromomenter med nære bånd til utenlandske spioner, som vil Egypt vondt. De vil skape kaos. Elsker du ditt land, blir du hjemme. Budskapet er tydelig: demonstrantene = kaos, mens regimet = stabilitet og redningen. Tusenvis av demonstranter trosser advarslene og deltar i protestene. Det blir avslørt at stats TV viste forfalsket bildemateriale av tome gater. Politiet insiterte på at demonstrantene var voldelige – demonstrantene hevder motsatt. Det blir ord mot ord og bilde mot bilde i statseide-, private og sosiale medier.
Januar, 2011. De største demonstrasjonene noen sinne i Egypt over 17 dager med mål om en overgang til en mer rettferdig, inkluderende og demokratisk styreform. Mubarak regimet anklager demonstrantene for å være utenlandske spioner som vil Egypt vondt, og vil innføre kaos. Igjen beskrives demonstrantene som voldelige, mens politiet beskrives som om de kun driver med ”damage control”. Al-Jazeera arabisk avslører at Egyptisk stats TV, i et forsøk på å få anti-regime protestene til å virke ubetydelige benytter fabrikkert bildedokumentasjon. Igjen florerer ulike versjoner av hendelsesforløp og hvem som brukte vold i mediene. Internasjonal mediedekning bidro til at mange hendelsesforløp, slik som kamelslaget, ble sendt og sett verden rundt,. Det bidro til at regimets versjon av begivenheter tapte terreng. Det antas at 846 ble drept og 6000 ble skadet i løpet av 25 januar revolusjonen.
Januar 2013. Under ny statsoverhode- president Mursi- store demonstrasjoner i Egypts gater, ”Ned med Mursi!”. Demonstranter erklærer at de er ikke voldelige. Regimet påstår de er militante uromomenter. Politiet hevder at de kun bruker tåregass fordi demonstrantene er voldelige, og at de ikke bruker ammunisjon. De ønsker kun å gjenopprette ”ro og orden”. Aktivister formidler at politiet bruker ammunisjon. Kampen om sannheten fortsetter -på gata, på sosiale medier og i andre medier. I de siste dagers kamper rapporteres det at 50 personer har mistet livet som følge av voldelige konfrontasjoner mellom demonstranter og politi.
Mursi-regimets kaos-narrativ er et kjent grep. Det er et maktgrep som er blitt benyttet av Mubarak mange ganger, for å skape ”ro og orden”. Det er det som er skremmende. For mange. Men, noen egyptere er helt klart fanget av dette narrativet. De er vettskremte over manglende stabilitet og ro. Skeptikere derimot, opplever at historien gjentar seg- men nå under Mursis ledelse. De tolker det politiske spillet slik at Mursi og brorskapet har vist at de er mer opptatt av å sementere sin maktposisjon, enn å få til en rettferdig og representativ politisk prosess. Når så gatekamper utspiller seg igjen, blir det for mye av det gamle.
Derfor trosser mange portforbud, og arrangerer i stedet ”portforbuds arrangementer” i gatene. På sosiale medier florerer det av satire som latterliggjør portforbudet. Det vises blant annet til bilder av store folkemengder med tekster som ”Curfew-Egyptian Style”. Det gir slagkraft. For mange er 25 januar opprøret blitt en vekker, om å ikke gi seg før det faktisk blir forandringer i styreform. Frykten ristet de av seg for lenge siden…
I går ble det kjent at Mohammad Morsi vant presidentvalget i Egypt. Hvordan skal dette forstås? Er det en seier for revolusjonen?
Det var knyttet stor spenning til de offisielle valgresultatene på andre runde av presidentvalget. Valget stod mellom Shafiq (tidligere statsminister) og Morsi (frihet og rettferdighets partiet/ det muslimske brorskapet). Mange egyptere fryktet at Shafiq ville gå av med seieren uansett fordi militærrådet ville sørge for at resultatene ble i hans favør. Det at Morsi tidlig annonserte sin seier før de offisielle resultatene var ute, er av mange analytikere i arabiske medier blitt tolket som et manøver for å hindre at valgresultatene kan fabrikkeres i Shafiqs favør.
Etter flere dagers utsettelse, ble de endelige og offisielle valgresultatene fra Egypts presidentvalg annonsert, i går. Mohammed Morsi gikk av med seieren. Brorskapets tilhengere fylte Tahrirplassen i går kveld for å feire resultatet. Morsi selv avga en lang TV-tale om at han ville representere alle Egyptere, sikre demokrati og lovet at det egyptiske folket ville få tilbake sin verdighet, sitt levebrød og sine menneskerettigheter.
Selv om begge kandidatene hadde en del støtte blant egyptere, var det et stort antall egyptere som følte at valget var mellom pest og kolera. For mange egyptere er Shafiq likestilt med det gamle regimet, og det festes liten tillitt til hans offentlige taler der han har sagt at han er på ”revolusjonens side”. Tvert imot ble det oppfattet som både freidig og et hån at Shafiq forsøkte å ikle seg som revolusjonens mann, når han var Mubaraks utvalgte statsminister under de dramatiske hendelsene vinteren 2011. Shafiq var faktisk statsminister da det såkalte kamelslaget fant sted, da demonstranter på Tahrirplassen ble angrepet av bevæpnede menn som re inn på plassen på kameler og hester. Og han gjorde intet for å forhindre angrepet. Men Shafiq har lyktes i å tiltrekke seg velgere som frykter islamistisk styre. Han har lovet ”å redde revolusjonen fra brorskapet som kuppet den”. Spekulativt som bare det, men et effektivt budskap til de som allerede nærer en angst for et ”islamistisk kupp” av den politiske scenen i Egypt. Denne svertekampanje på brorskapet som spiller på frykt for religiøs fundamentalisme, er et gjennomsiktig forsøk på å sanke stemmer for Shafiq. Og den lyktes i stor grad, men ikke nok til at han vant valget.
Selv om brorskapet har mistet en del støtte i befolkningen siden de parlamentvalget, lyktes de med å gå av med seieren for presidentembetet. For brorskapet har ikke mistet sine kjernevelgere, og i tillegg har de nok lyktes med å fri til andre aktører i det politiske landskapet i Egypt. Morsi har siden den første runden av presidentvalget forsøkt å appellere bredt til andre politiske grupper og de andre presidentkandidatene om å skape en bred allianse, som ikke kun forfekter en islamistisk agenda – og for ”å redde revolusjonen”.
Opinionen har vært delt blant egyptiske intellektuelle og folket for øvrig på spørsmålet om hvorvidt det er bedre å støtte Morsi i kampen mot Shafiq eller om begge deler er like ille. Mange egyptere avstod fra å stemme i siste runde, og en god del avga blank stemme for å vise sin misnøye med begge kandidatene. De har uttrykt at de ikke kan stemme på Morsi fordi de ikke er enige i brorskapets politiske og religiøse budskap. Men de kan heller ikke stemme på Shafiq fordi har representerer det gamle regimet, og vil styre landet med en jernhånd og føre til ytterligere undertrykkelse av folket. Mange av de som avga blank stemme, eller boikottet valget, er nå om ikke akkurat glad for at Morsi blir Egypts neste president, så i alle fall meget glad over at Shafiq ikke blir Egypts president. I så måte, kan Morsis seier over Shafiq forstås som en seier for de revolusjonære krefter, om enn noen vil innvende at den ikke er helt fullkommen. For utfordringene for den nyvalgte presidenten venter i kø. Den aller mest prekære er imidlertid hva slags fullmakter presidenten faktisk vil få, og hvordan maktbalansen mellom president, sivilstyre og militærrådet vil bli.
I går ettermiddag, tok jeg turen til et valglokale i et øvre middelklasse strøk i Kairo for å snakke med velgerne som stod i kø for å velge Egypts neste president.
Jeg spurte velgere om hvordan de så på valget, kandidatene, hvem de skulle stemme på og hvilke politiske saker de var opptatt av. Her deler jeg kun noen første inntrykk.
Flere av de kvinnelige velgerne fortalte at de hadde forsøkt å stemme tidligere på morgenen, men da var ikke alt klart. Det skulle ha vært mulig å stemme fra kl 800 men ble forsinket i et par timer, i alle fall hva gjaldt kvinnelige velgere. En kvinne i køen uttrykte skepsis over disse uregelmessighetene, og lurte på om dette var et aldri så lite forsøk på sabotasje av valget. Hun uttrykte også skepsis til at det var kvinnelige velgere som ble rammet mens mennene fikk stemme fra kl 8. I tillegg nevnte hun at flere eldre og syke måtte vende hjem på morgenen, og at disse kanskje ikke ville orke å ta turen igjen. Det kan selvsagt også være snakk om dårlig organisering.
Det var også en kvinne som uttrykte skepsis til at stemmene til folk i fattigere lag og bønder i rurale strøk fortsatt blir forsøkt kjøpt – 'stem på den og den kandidaten så får du basisvarer som smør og olje'. En annen kvinne brøt inn at hun var stolt av at hushjelpen hennes hadde tatt i mot matvarene, men så hadde hun stemt på den hun ville! En tredje kvinne roper fra litt lengre ned i køen 'Bravo! Det er sånn det skal være! Ta varene, og stem fritt!'
En av kvinene jeg snakket med fortalte at hun var valgobservatør at hun hadde sett at like ved noen valglokaler i populære strøk, var det personer som stod og viste hvem velgerne burde stemme på og hvem de ikke skulle stemme på, med kryss over 'feil valg'. Hun var åpen for at det også kunne være snakk om andre typer uregelmessigheter og fusk ved presidentvalget. Slik sett speiler hun det som diskuteres i enkelte egyptiske kretser, nemlig at militærstyret vil kanskje fuske diskret med tallene, slik at Ahmed Shafiq kommer til neste runde – men at de trolig ikke vil ty til gamle helfabrikkerte valgresultater.
De aller fleste jeg snakket med trodde ikke at presidentvalget ville være et totalt iscenesatt valg. Og de fleste velgerne jeg snakket med uttrykte en stolthet og en lykke over at de fikk være med å bestemme hvem Egypts president skulle bli. Mange ga også uttrykk for at de håpet at dette ville være et ordentlig demokratisk valg, og et eksempel til etterfølgelse i regionen. De håpet også at det vil bety en bedre framtid for Egypteres levekår og vekst som nasjon.
Når det gjelder hvem velgerne skulle stemme på, var det mange som sa de skulle velge enten Amr Moussa eller Ahmed Shafiq, som tilhører de sekulære kandidatene om enn med ulikt tilsnitt. Av de jeg snakket med var det flest som sa Ahmed Sahfiq. De som skulle stemme på Amr Moussa la vekt på at de anser han som kompetent til å løfte Egypt fram internasjonalt og håndtere interne problemer. De som vil stemme på Ahmed Shafiq vektla sikkerhet og ro i landet. Jeg snakket også med et par mannlige taxisjåfører som stod like ved køen. De fortalte at de ville stemme på Mohammed Morsi (brorskapet) fordi de hadde mest tro på hans program.
Når jeg spurte velgerne hvilke saker som var viktig for dem at Egypts nye president tok tak i, svarte nesten alle at den nye presidenten må bedre levekårene til vanlige egyptere, at flere må opp fra fattigdomsgrensen, det må bli bedre utdanning, og slummen må erstattes med bedre boforhold. Imidlertid syntes ikke alltid valget av presidentkandidaten å speile at disse temaene var blant de viktigste for velgerne, hvilket er interessant. Et annet interessant trekk ved samtalene med velgerne i køen var at flere ga uttrykk for at familiemedlemmene stemmer forskjellig. En kvinne sa, 'Jeg stemmer på Amr Moussa, min mann stemmer på Ahmed Shafiq og min datter stemmer på Sabahy'.
Det er for tidlig å si hvilke av kandidatene som vil nå fram til neste runde. Men mange jeg snakker med her i Egypt tror at valget vil stå mellom to av følgende: Ahmed Shafiq, Amr Moussa, Mohammed Morsi og Abdelmoniem Abul-Fotouh. Det er kombinasjonen som er uviss. Men venstre orienterte Sabahy har også lyktes i å få mye støtte over de siste ukene, så det kan være at stemmene vil stort sett være delt mellom de fem. Av de jeg snakket med i valgkøen i går, var det mange som håpet på at Ahmed Shafiq ville bli Egypts neste president. Men, det er også en meget stor krets i Egypt som virkelig ikke vil se Ahmed Shafiq komme til makten, fordi de anser han som representant for Mubarak regimet. De vil derfor gjøre sitt beste for å stemme på den kandidaten de mener har størst sjanse for slå ut Shafiq.
I morgen og torsdag vil egyptere gå til urnene for å velge sin neste president blant flere kandidater. Opptaktene til dette har vært preget av at det hele er nytt. Men prosessen fram til nå har vært forvirrende, ikke bare fordi det er nytt.
Forrige måned var preget av mange spørsmålstegn knyttet til hvorvidt enkelte kandidater var lovlige presidentkandidater eller ikke. For eksempel, salafist Abu-Ismail var truet med å bli ekskludert fra presidentvalget på bakgrunn av at hans mor var statsborger i USA i tillegg til Egypt, hvilket gjorde hans kandidatur ugyldig. Til tross for at det samlet seg store demonstrasjoner i hans favør og at Abu-Ismail selv tviholdt på at hans mor ikke var amerikansk statsborger, ble han etter hvert satt ut av spill, og eliminert på dette grunnlaget. Al-Shater (Muslimske Brorskap- Frihets og rettferdighetspartiet) ble også satt på sidelinjen, på bakgrunn av en tidligere fengselsdom og påfølgende fratakelse av politiske rettigheter. Dermed ble de to mest populære islamister satt på sidelinjen. Omar Suliman, tidligere etterretningssjef, ble også eliminert i siste liten, på grunnlag av manglende formaliteter når han fremmet sitt kandidatur. I grunn var det mye fram og tilbake med alle disse kandidatene, og det hersket lenge forvirring over hvem som var med og ikke, og ikke minst hvorfor. Kandidaten Ahmed Shafiq (tidligere statsminister) ble i utgangspunktet eliminert samtidig som Al-Shater, Abu-Ismail og Suliman, men dukket så plutselig opp igjen som 'lovlig' kandidat. Med andre ord var presidentvalget lenge kun preget av hvem som kunne og ikke kunne stille som lovlig kandidat.
De siste to ukene derimot, har fokuset vendt mot de faktiske kandidatene, hvem de er, hva slags politisk program de promoterer og hva de lover. Det har vært stelt i stand til TV-debatter mellom de fremste president kandidatene på meningsmålinger, og en rekke medieintervju med individuelle kandidater. Foreløpige meningsmålinger indikerer at det egyptisk folk (ikke uventet) er splittet i hvilken president kandidat som fremstår som mest lovende for Egypt. Det er allikevel fem skikkelser som går igjen som topp kandidater. I det følgende vil jeg oppsummere standpunkter for og imot i disse.
Mens noen fremhever at Ahmed Shafiq vil være akkurat den jernhånden Egypt trenger for å komme seg gjennom en krevende og kaotisk periode, varsler andre at det vil bryte ut voldelige demonstrasjoner dersom han vinner fordi han til de grader kun er en forlengelse av Mubarak-regimet. Og nylig uttalte Shafiq i et medieintervju at han vil 'sette ut hæren innen fem minutter' dersom det brøt ut demonstrasjoner under hans makt, hvilket ble gjenstand for aktiv debatt som kun styrker hans motstandere i deres syn på han.
Tidligere leder av den arabiske liga Amr Moussa er favoritt blant mange. De sier han er en 'landsmann', er dyktig og en som vil føre en liberal politikk både hva gjelder økonomi og religion. Noen fremhever også at hans høye alder (76) sikrer at han kun blir sittende i én periode, og at hans ego vil medføre at han vil gjøre en god jobb. Kritikerne frykter at Amr Moussa vil gjøre ting på 'den gamle måten' og ser han som en del av det tidligere regimet, og i verste fall som en opportunist som mer glad i seg selv enn folkets beste.
Abdelmonim Abu-Fotouh (tidligere Muslimske brorskap) anses av så å si alle som en opponent av det gamle regimet, og som en ekte 'revolusjonær'. Skeptikerne frykter at Abu-Fotouh vil islamisere landet for mye mens entusiastene ser Abu-Fotouh som en veltalende, balansert og moderat islamist som har lyktes i å samle en del sekulære og kristne bak sitt kandidatur. I deres øyne vil han således være å foretrekke framfor en ikke islamist med for sterke bånd til det gamle regimet.
Mohammed Morsi, er Muslimbrødrenes og Frihet og Rettferdighetspartiets kandidat. Av skeptikere er han kun å regne som et ansikt på at organisasjonen muslimbrødrene inntar presidentsetet hvilket er sterkt uønskelig. Andre fremhever at han er en bra mann som kun stiller fordi brorskapet ber han om det, og dermed ikke stiller av egen makttørste hvilket vil være til fordel for nasjonen. Det fremheves også at han har et meget godt utarbeidet partiprogram.
En annen kandidat som en del ser ut til å støtte er Hamdeen Al-Sabahy som tidligere stiftet Al-Karama partiet og har en forhistorie som Nasserist. Han er berømmet for å 'snakke til folket' og være opptatt av å ville bedre de fattiges kår. I tillegg tilhører han den mer sekulære fløyen i egyptisk politikk som er et pluss for de som ikke ønsker en islamist til president. Imidlertid teller hans Nasseristiske fortid negativt for bemidlede velgere som frykter at det kan bli snakk om tvungen omfordeling av goder, dersom han kommer til makten.
Meningsmålene så langt indikerer at disse fem kandidatene vil være på topp blant velgerne. De gir også en pekepinn på at det kan være at ingen av kandidatene alene vil lykkes i å samle over 50% av stemmene til egyptere. Dette betyr i all sannsynlighet at det vil bli en runde 2, der egyptere må velge mellom de to president kandidatene med flest stemmer. Dette scenarioet er slettes ikke sikkert men dog nokså sannsynlig. Det betyr at mange velgere som forsår det politiske spillets regler vil stemme taktisk nå i et forsøk på eliminere enkelte kandidater til runde to. I praksis betyr det kanskje at sympatisører til for eksempel Al-Sabahy vil unnlate å stemme på han, fordi de ikke har tro på at han vil sanke nok stemmer til å nå andre runde. De vil da heller sørge for å gi stemmen sin til en kandidat de tror kan få meget stor oppslutning. Det er et politisk og taktisk sjansespill, men taktiske valg er intet nytt fenomen i politikken i verdenssammenheng. Det nye er at egyptere får nå ta del i denne typen politiske spill. Men, vi vet foreløpig ikke utfallet av dette enorme eksperimentet, ei heller om valgene vil være helt frie og demokratiske.
Les også:
http://newmeast.wordpress.com/2012/05/11/studio-al-raiʾis-the-first-presidential-tv-debate-in-the-arab-world/
http://newmeast.wordpress.com/2012/04/16/egyptian-politics-what-everybody-is-talking-about/
Hvordan og ikke minst hvorfor har det seg slik at en antropolog som skilter med mange års forskning i Egypt (fortsatt) insisterer på at det egyptiske folket egentlig vil ha Mubarak?
Det er en underlig analyse Unni Wikan har presentert av revolusjonen i Egypt i norsk media. Ja, den er både underlig og forunderlig. Senest i sin kronikk i Aftenposten (26.02.11) har tviholder Wikan på at egyptere flest vil ha Mubaraks også etter hans fall, om enn hun har innrømmet at hun tok feil i at Mubarak ville bli sittende til neste valg. Den sistnevnte feilaktige vurderingen forklarer Wikan med at hun undervurderte Facebook revolusjonens makt. Wikan tegner et bilde av en intellektuell elite som lyktes med å fjerne Mubarak, men at ”80-90%” av det egyptiske folk ville at Mubarak skulle bli sittende. Tallet er fra sitater fra ukjente personer, muligens informanter, (”mange hevdet 80-90%” ) men blir stående ukommentert og ukontekstualisert som om det er fra en pålitelig meningsmåling. Det ser nærmest ut til at tallet brukes som ”bevis” på at Mubarak var en populær president. Dette er et av flere eksempler der Wikan behandler momenter og kilder meget selektivt. Wikan har blant annet gått hardt ut mot internasjonale journalister og medier som hun hevder overdrev Mubarak-misnøyen, men har unnlatt å kritisere den egyptiske statseide kanalen for sine eventuelle forvrengninger av virkeligheten.
På liknende vis siterer Wikan ”Elham, oversetter” som mener at det kun var 500 000 mennesker i Tahrir, og påstanden legges som et sannhetsbærende premiss for videre diskusjon. Det er det sistnevnte som er problematisk, særlig tatt i betraktning at internasjonale medier rapporterte opp til 2 millioner demonstranter på Tahrirplassen - noe Wikan unnlater å nevne. Videre skriver Wikan at leseren må huske på at Egypt er mer enn Tahrirplassen, men unnlater så å nevne at det var massedemonstrasjoner over hele Egypt, anslått av anerkjente medier til opptil 8 millioner demonstranter (f.eks. Al Jazeera). Blir disse kontekstualiserende momentene utelatt fordi de ikke passer inn i hovedargumentet til Wikan, nemlig at prodemokratitilhengere kun er et fåtall av eliteegyptere? Og fortsatt omtaler Wikan prodemokratidemonstrantene som ”såkalte demonstranter”. Hvorfor er Wikan opptatt av å mistenkeliggjøre prodemokratidemonstrantene? Det er også et mysterium hvorfor noen aktører mistenkeliggjøres, men ikke alle. Hvorfor er Elham, som mener at 500 000 stilte i Tahrir, mer troverdig enn mediaaktør som rapporterer at 2 millioner var på Tahrirplassen?
Wikan har hevdet at det kun er en intellektuell elite som er kritiske til Mubarak. Hun har hevdet at fattige folk elsker Mubarak, og her har hun lent seg på sine informanter fra Kairos fattige kvarterer. Den 26.02.11 beskriver hun at hun nylig har vært i ”syv ulike fattig kvarter” og fått dette perspektivet bekreftet igjen. Allikevel er det stemmen til ”sjefsservitøren på et hotell som journalister vanker på” som blir stående som Wikans hovedinformant i kronikken (om enn hun ser ut til å la han tro at hun er reporter). Og hans utsagn om å gråte for Mubarak blir generalisert til å nærmest gjelde for alle egyptere.
Jeg tviler ikke på at Wikan har truffet ”vanlige” egyptere som har vært pro-Mubarak. Men det er tre ting som virker forunderlig ved måten dette fremstilles. For det første at Wikan (til forskjell fra andre internasjonalt anerkjente antropologer som Charles Hirschkind, David Price, Saba Mohammad) kun treffer pro- Mubarak ”vanlige egyptere”. For det andre at disse enkeltindividenes pro-Mubarak utsagn generaliseres til å gjelde for ”80-90%” av befolkningen. Og sist men ikke minst at Wikan ser ut til å stille seg uforstående til at det kan finnes anti-Mubarak sentimenter blant fattigere lag av den egyptiske befolkningen. Al Jazeera arabisk viste reportasjer fra demonstrasjonene som synligjorde at også fattigere deler av befolkningen stod samlet om kravet ”Ned med Mubarak”. En forsker med god kjennskap til Egypt kunne gjennom å observere sosiolekter og klesstil til de som talte til kameraet, se tydelig tegn til klassetilhørighet. Og lenge før årets demonstrasjoner ble ”Taxi” av Khaled Al Khamisy publisert. Dette er en kolleksjon livshistorier fra fattige drosjesjåfører. Den er et eksempel på at det slettes ikke bare er eliten som nærer Mubarak-kritikk. Denne kom ut i 2006 og kan derfor ikke bortforklares med at internasjonale medier ”skapte og overdrev” Mubarak-misnøyen.
Jeg vil også utfordre analysen om at misnøyen med regimet og Mubarak kom over natten med noen tastetrykk på Facebook. Frustrasjonen i det egyptiske folket har de siste årene vært så merkbar at mange analytikere har kommentert at det er bare et spørsmål om tid før Egypt vil eksplodere. Ifølge antropologen David Price: ”det eneste som er overraskende med opprøret er at det ikke skjedde år eller tiår tidligere”. Det spektakulære ved den egyptiske revolusjonen er ikke at den var fiktiv, men snarere at den forente egyptere på tvers av kjønn, religion, klasse, politisk orientering i et fredelig og meget godt organisert opprør mot regimet. Dette nasjonale samhold har blitt bemerket og kommentert av så forskjellige medier som Al Jazeera, BBC og CNN. Hvordan og hvorfor har det historiske og spektakulære ved denne prosessen gått professoren hus forbi?