De fleste av oss har kjennskap til den ubehagelige sannheten som skildrer virkeligheten for mange millioner mennesker på vår klode. Det vil si de frafalte.

Det finnes per dags dato bare en bestemt religion hvor majoriteten av de som kaller seg selv lærde (hva enn det skal bety) eller geistlige foreskriver dødsstraff (eller fengselsstraff) som reaksjon mot frafall fra den islamske troen. Ved å bruke noen utdrag fra hadithlitteraturen, så blir en slik tolkning foretatt. Fra Maldivene i Øst til muslimske miljøer i Vesten, så kan det å forlate islam koste deg dyrt – veldig dyrt.

Vi kjenner til de mer frittalende eks-muslimene som Ayaan Hirsi Ali, Wafa Sultan og Maryam Namazie. Dette er tre individer som blir truet på livet fordi de er frafalte. Man trenger ikke å være enig med deres standpunkter. Dette handler ikke om enighet, men om religionsfrihet. Dette er en menneskerett som uheldigvis blir tatt for gitt i Norge. Kanskje det er fordi det er relativt enkelt å melde seg ut av "majoritetsreligionen" (skriver med gåseøyne fordi de fleste nordmenn er sekulære/ikke-religiøse)? Det holder vel med å ringe eller sende mail til det lokale kirkekontoret og vips så er man ikke lengre medlem av statskirken. Situasjonen er ikke så enkel for afghanske asylsøkere i Hå-asylmottak og Mohamed Nazim fra Maldivene. To eksempler på et globalt problem.

I Norge så har vi religionsfrihet?

Det har i de siste månedene vært en del styr i Hå asylmottak. En afghansk asylsøker som hadde konvertert til kristendommen ble utsatt for vold fra noen muslimske beboere. Det har senere kommet fram at det er snakk om flere eks-muslimske beboere som har blitt utsatt for en eller annen form av trakassering eller vold. Dette er en reaksjon mot det at de er åpen om sitt frafall.

UDIs svar på problematikken er en informasjonsfilm om religionshets.  "Temaet ble aktualisert da en afghansk asylsøker fikk helt kokende vann over seg på Hå asylmottak på Jæren i Rogaland i august. Han har forklart at han ble utsatt for dette av en muslim på mottaket fordi han hadde konvertert fra islam til kristendom."

Men hva mer skal gjøres for å verne "Ali" og hans likesinnede fra de som ønsker dem vondt?  Når skal de bli beskyttet fra de som ikke er innforstått med at her i Norge så har vi noe som heter religionsfrihet? Hvorfor har ikke andre politikere enn bare Hans Olav Syversen fra KrF kommet på banen?

Den modige maldiveren

Mohamed Nazim er en maldiver som erklærte at han var en ateist (hadde vansker med å tro på Gud) foran flere tusen mennesker (majoriteten - hvis ikke alle var muslimer). Dette var under et arrangement i 2010. Den kjente TV-predikanten Dr Zakir Naik holdt et foredrag i Maldivene.  Mohamed Nazim ble arrestert, først og fremst for å verne han mot represalier (noe som sier en del om de som truer mennesker som frafaller en religion). Han var fengslet i flere dager inntil han konverterte tilbake til islam.

I ettertid så kan man vel si at det var fornuftig av Nazim å akseptere den islamske troen igjen. Hvis ikke så kunne det fort ende med at en eller annen ekstremist ville angrepet og i verste fall drept han. Så lenge Mohamed Nazim befinner seg i Maldivene så må han jo bare akseptere å konvertere tilbake til islam gjennom tvang? Men hva sier du til at afghanske asylsøkere eller eks-muslimer som har konvertert til kristendommen blir angrepet i Vesten? Maldivene er et eksempel på en av de nasjonene i den muslimske verden som har lover som åpner for at frafalte skal straffes. Lovene blir forlatt i den muslimske verden, men mentaliteten blir tatt med til Vesten. 

Om teologi og personlig forespørsel til vestlige muslimer

Selv om islamske organisasjoner i Vesten har vært klare på å fordømme vold mot eks-muslimer, så har det fortsatt ikke vært noen effektive tiltak rettet mot denne problematikken. Dette er så langt som det jeg har fått med meg. Islamsk Råd Norge har tidligere vært ute og fordømt dette her. Men hva mer enn fordømmelse? Det må vel noe handling til også?

Dette er for øvrig relativt enkelt å forholde seg til – hvis man er villig til det. Hvis man er av den formening at islam er en verdensreligion så vil man forkaste den tolkningstradisjonen som ikke bare åpner opp for forfølgelse av frafalte, men til og med gir dødsstraff for det i land som Saudi Arabia, Iran, Maldivene osv.  Jeg har tidligere i et innlegg her nevnt den amerikanske jussprofessoren Abdullahi Ahmed An Naim. Han tar opp denne problematikken i sin essaysamling Islam and Human rights og er klar på viktigheten av religionsfriheten. Kanskje man skal lytte mer til muslimer som An-Naim enn de som agiterer dødsstraff for frafall? An-Naim er ikke alene om å ha dette synspunktet. Mange andre muslimer og særlig akademikere og teologer deler hans synspunkt. Noe som kommer klart fram i denne listen her hvor over 100 muslimske akademikere, teologer, samfunnsdebattanter osv uttaler seg om straffen for frafall.

Det er viktig at de av oss som er muslimer her i Vesten er med på å forandre den muslimske mentaliteten som passivt eller aktivt fremprovosere den slags vold mot eks-muslimer i Vesten. Hvorfor gir du din nye bror eller søster i religionen en klem, mens du er likegyldig til volden som eks-muslimer blir utsatt for? Muslimer i Vesten må være de første til å vise at islam kan tolkes i samsvar med de moderne menneskerettighetene på dette området her.

Det er veldig problematisk at man lar såkalte lærde og geistlige begrense en verdensreligion til å være en nærmest mafia-lignende organisasjon hvor den eneste veien ut, er ved hjelp av en body bag. Religionsfriheten handler bare ikke om retten til å tro på det man vil, men også retten til å skifte ens tro. Når skal vi muslimer ta det siste leddet seriøst? Når skal de geistlige som ikke tar religionsfriheten seriøst,  miste makten sin? Hvorfor fratar man ikke dem denne retten de bruker til å undertrykke annerledestroende? Når skal ijtihad være mer gjeldende? Og sist men ikke minst når skal eks-muslimer få fred fra de som begrenser en verdensreligion til å være en dødskult?

Krystallnatten er et av de mørkeste kapitlene i europeisk historie. Jeg vil gå så langt å si i menneskehetens historie. Krystallnatten var starten på det som var en normalisering av angrep, trakassering og terrorisering av Europas jøder.

Denne uhyggelige, brutale og umenneskelige novemberkvelden markerte en eskalering av jødeforfølgelsene i Tyskland. Rundt 200 jøder ble drept. Mange synagoger og jødiske butikker ble vandalisert. Rundt 26 000 jøder ble sendt til konsentrasjonsleirer. Alt dette skjedde med myndighetenes samtykkelse. Det var også de som orkestret det hele. Vi vet alle hva som skjedde etter Krystallnatten. De fleste av oss finner også jødehatet som la grobunn til slike avskyeligheter som Krystallnatten og Holocaust, noe som må aldri gjenta seg.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er for å imøtegå den uheldige sammenligningen som en del mennesker har oppi gjennom årene lirte fra seg, når man snakker om situasjonen til andre religiøse minoriteter i dagens Europa. Jeg nevnte i mitt forrige innlegg her på NyeMeninger, hvordan enkelte politikere, samfunnsdebattanter og til og med journalister har en vane med å sammenligne situasjonen til de europeiske jødene i 20 og 30-tallet med situasjonen til dagens muslimer i Vest Europa. Det har vært reaksjoner mot denne historisk ukorrekte og brutale sammenligningen, men ikke på langt nær som det burde være. 

I boka Taushetens Tyranni nevner den danske kulturredaktøren Flemming Rose hvordan tyske jøder hadde det under 30-tallet:

"De tyske jødenes situasjon etter Hitlers maktovertakelse i januar 1933 var dramatisk annerledes. Jødene ble internert i konsentrasjonsleire, og det gikk sjelden en uke uten gatevold mot jødene. Butikkene deres ble ramponert, befolkningen ble oppfordret til å boikotte dem og mange jøder ble myrdet på åpen gate. De nærmeste årene ble jøder fratatt adgang til stilling som advokater, leger og journalister. Jøder kunne ikke benytte seg av offentlige sykehus, de fikk ikke arbeide i offentlig sektor, og etter å ha fylt 14 år hadde de ikke rett il å utdanne seg på noe statlig lærested. Offentlige parker, strender og badehoteller var stengt for jøder. Benker i gatene og seter på tog og busser var merket, slik at jøder og tyske statsborgere ble holdt atskilt. Nürnberg-lovene, som ble vedtatt i 1935, innebar at jødene ble fratatt sitt statsborgerskap. Ekteskap mellom tyske statsborgere og jøder ble forbudt, og det samme gjaldt sex utenfor ekteskap med jøder. Mindre enn to år etter nazistenes maktovertakelse hadde 50000 jøder forlatt Tyskland – om lag ti prosent av dem. Da andre verdenskrig brøt ut, var det under 100000 jøder igjen. Volden mot jødene gjennomsyret det tyske samfunnet fra topp til bunn, og den var iscenesatt av myndighetene [side 289]."

Flemming Rose fortsetter videre og forklarer situasjonen til dagens muslimer i Vest Europa. Han ser på de store linjene. Hvordan muslimske organisasjoner blir støttet av myndigheter. Hvordan mange muslimer får tilgang til samfunnsdebatten. Respekten for religionsfriheten og særordninger for muslimer. Bruken av ordet islamofobi osv.

Det er selvfølgelig vanskelig å forholde seg til individnivå. Det enkelte muslimer møter på i form av hetsing, rasisme og diskriminering i sin hverdag. Jeg benekter ikke for at en del muslimer blir diskriminert og stigmatisert til tider. Jeg er ikke en apologet for de som bedriver på med muslimhets. Mitt poeng er å vise at det er feil å sidestille alt dette med det jødene gjennomgikk under 30-tallet og andre verdenskrig. Det er malplassert å sammenligne det systematiske statsovergrepet som tyske jøder ble utsatt for med det at en kvinne ikke får lov til å gå med niqab eller at noen tegnet en karikatur. På tross av de utfordringene europeiske muslimer møter på. Utfordringer som kan være mer enn andre grupper , så er muslimene i Europa en gruppe med både makt og innflytelse. Jeg vil hevde at når du greier å få en utenriksminister til nærmest å komme med det som mistenkelig nok ligner på en beklagelse, for hva den frie pressen har publiserte, da er du langt ifra et så stort "offer", som enkelte vil ha det til.

Europas nye jøder er fortsatt jødene. Det ser vi klart og tydelig i jødehatet i Vest Europa. Det har tidligere kommet fram rapporter fra Malmø om hvordan byens jøder blir diskriminert og utsatt for rasisme. Her i Norge så kom det fram i en rapport fra Osloskolen at ordet "jøde" er vanlig skjellsord. "Over halvparten av elevene (52 prosent) oppgir at de på egen skole har opplevd at jøde har blitt brukt til å beskrive noe negativt. 41 prosent har hørt vitser om jøder på skolen, 35 prosent har lagt merke til generelt negative kommentarer om jøder og 5 prosent har opplevd at noen har nektet for at jøder ble utryddet under 2. verdenskrig."

Det mest beklagelig med dette her er at en del av den antisemittismen kommer fra en annen minoritet: muslimene. Noen vil prøve å forstå-seg-på dette jødehatet ved å vise tilbake til Midtøstenkonflikten, men det blir for det om moralsk forkastelig. Det er ikke riktig å utsette andre minoriteter for overgrep fordi de deler livssyn med mesteparten av staten Israels innbyggere og myndigheter. Muslimer må seriøst jobbe mot jødehatet som finnes i deres egne miljøer. En minoritet som utsetter en annen minoritet for rasisme er meget problematisk og ødeleggende for det flerkulturelle samfunnet.

Når det gjelder betegnelsen "Europas nye jøder". Hvis betegnelsen skal ha noe mening, så må man forholde seg til virkeligheten. Det er først når for eksempel NRK blir Norges svar på  Der Stürmer. Når norske muslimer blir utsatt for systematisk diskriminering og overgrep (jamfør det Flemming Rose skriver). Når det plutselig popper opp konsentrasjonsleirer istedenfor asylmottak, først da kan man snakke om at norske muslimer (eller europeiske muslimer) er "Europas nye jøder". Vi skal lovprise oss lykkelig, særlig de av oss som er norske muslimer for at noe slikt ikke har skjedd og kommer ikke til å skje.

Vi må være forsiktig med slike sammenligninger. Det viktigste er ikke å fare rundt med tullete sammenligninger, men å forebygge og bekjempe alle former av rasisme og hat mot mennesker på grunn av deres hudfarge, etnisitet, livssyn og legning.

Man sier latter forlenger livet. Den som sa det har ikke møtt på de krenkede på vår klode. Du vet de som er krenket til de så grader at det går utover mennesker og bygninger?

Disse menneskene slo til igjen for noen par dager siden. Da gikk det utover en gruppe franskmenn som dyrket den franske satirekulturen som kan dateres tilbake til Voltaires tid eller er det tidligere enn det? Rabelais tid? Lokalene til satiremagasinet Charlie Hebdo ble utsatt for brannbombe og føyer seg inn i rekkene av angrep mot ytringsfriheten og pressefriheten i Vest Europa, i den senere tid.            

Det finnes mange krenkede mennesker der ute, i vårt samfunn, på vår klode. Du har de som er krenket fordi noen krenket deres religion eller livssyn. Man har også de som er krenket over det at noen andre er krenket. Sist men ikke minst så har man også en gruppe som har økt i antall den siste tiden. Det er de som er krenket over det ikke å ha blitt krenket. Det at en stor del av befolkningen har ikke blitt krenket er et stort problem.

I 2009, skrev Aage Borchgrevink fra Helsingforskomiteen, en kronikk hvor han tar tak i dette vedvarende problemet. Dette fremragende innlegget til det som kunne startet en etterlengtet "krenkelsesdebatt" fikk ikke så mye oppmerksomhet eller søkelys, noe som i seg selv kan oppfattes for å være krenkende for kronikkforfatteren. Er det rart han ikler seg en offerrolle? Hvem kan anklage Borchgrevink og hans likesinnede for å sutre over manglende krenkelse? Det burde jo være en menneskerett å bli krenket. Her så har myndigheter, politikere, journalister, kunstnere og karikaturtegnere en stor oppgave foran seg. I anstendighetens navn så burde enhver som har krav på å få sine følelser krenket – få akkurat det. Man bør ikke ha levd et helt liv uten å ha fått sine følelser krenket.

Den første gruppen som har krav på dette er de religiøse som er krenket så mye, at de påberoper seg å være krenket ikke bare på vegne av seg selv, men også på vegne av alle sine trosfeller. Dette er en gruppe mennesker som er krenket med ekte og glødende engasjement, noe som fører til at alt fra mennesker til ambassader blir utsatt for hemningsløs vold. Medlemmer fra denne gruppen kan bli sett på demonstrasjoner i større vest europeiske byer, men også til tider utenfor FN-bygg i Kabul. Det kommer an på graden av krenkelsen – hvis en amerikansk pastor fra Florida med en menighet på 50 medlemmer brenner Koranen, så kan det gå riktig ille for seg. Til den grad at afghanske myndigheter kommer med en fordømmelse. Man skulle tro at afghanske myndigheter vil bry seg mer om alle problemene i deres land, enn den teite hobbyen til en amerikansk pastor.

Det er vanlig å se medlemmer fra denne gruppen med fargerike plakater, med for eksempel følgende tekst: "Kill Those Who Insult Islam" og "Behead Those Who Insult Islam".  Jeg har til gode å se en som sier: "Crush Those Who Insult Islam As The Cockroaches They All Are!". Tenk deg å se en slik plakat samtidig som han som holder det roper med full hals: “Allahu Akbar!”.

Du vet med engang du ser disse plakatene at det ligger mye rasjonell tenkning bak utforming av dem. For ikke å snakke om hvor fargerike de er – men det har jeg vel nevnt allerede? Her har den årlige Gay Pride Paraden noe å lære. Hva med plakater alà "Hvis du hater homofile, så kommer vi til å sodomisere deg!". Dette ville vel satt en støkk hos de fleste homofober?

Når det gjelder de som er krenket på vegne av andre. Denne gruppen er patetisk. De evner ikke å ha originale følelser. De mangler kreativitet, de er krenket på vegne av andre. Det er ingenting særegent med dem. I denne gruppen så finner du politikere som skal unnskylde for den krenkelsen som har funnet sted. Du har også talspersoner og samfunnsdebattanter som nærmest fremstår som historiske revisjonister for å sette krenkelsen i en historisk bakgrunn. Da er vanligvis Nazi Tyskland, Adolf Hitler og Der Stürmer de vanlige virkemidlene. Du kan for eksempel høre dem si: "Nå blir de krenkede i vår tid behandlet som mennesker som ble utsatt for byråkratisk ondskap uten sidestykke i menneskehetens historie!". De sier ikke ordrett det, men du vet at det er det de mener! Les mellom linjene da!

Dette er reaksjonen mot enkle karikaturer. Når det er snakk om brenning av bøker, da kan man fort høre hentydninger til "vi trenger ytterligere innskrenking av ytringsfriheten", "det er ytringsfrihet vi har, ikke krenkelsesfrihet!" og "nå må vi slutte å bruke ytringsfriheten på den måten!". Hvis det ikke hadde vært for den manglende originaliteten hos denne gruppen, så ville jeg ikke funnet dem interessant. Det problematiske med denne gruppen er at de gjør de krenkede en bjørnetjeneste.

Når det gjelder den siste gruppen (som Borchgrevink nevner).  Dette er vanligvis privilegerte etniske nordmenn som bor i de bedre strøkene i norske storbyer.  Denne gruppen er drevet av sjalusi. De lever et typisk A4-liv, hvor de ikke er "sentrum" for alt som skjer i samfunnet. Så på grunn av deres kjedelige A4-liv så ønsker de å få sine følelser krenket. Jeg har en kort liste over tiltak slik at vi kan få bukt med dette problemet. Jeg vil nevne et av dem – det må påpekes at dette er på et globalt plan. Dette fordi vi ikke kan se bort ifra at slike mennesker finnes andre steder. Et menneske som ikke har blitt krenket, er et for lite!

Siden Norge respekterer menneskerettighetene (eller vi liker å tro det) bør vi gå i bresjen for enda en artikkel i Verdenserklæringen fra 1948, art 31. Med følgende tekst: "Det er en menneskerett å få ens følelser krenket. Det er statens oppgave å ivareta og beskytte denne retten. Hvis staten ikke har mulighet så kan oppgaven delegeres til danske karikaturtegnere eller TV2-journalister som er tilfeldigvis på reisefot".

Langsiktig så kan det være nødvendig med en konvensjon for de krenkedes rettigheter. Bare det å høre tittelen på en slik konvensjon er musikk i alle de krenkedes ører. En slik konvensjon må inkludere følgende punkter: begrensing av ytringsfriheten, blasfemilover og den særdeles effektive sexkjøpsloven.

«Kjetteri» er positivt og fremprovoserer framgang, skriver Abdullahi Ahmed An-Na’im, som forsvarer et sekulært samfunn og betydningen av menneskerettigheter ut fra et islamsk utgangspunkt.

I Islam and the Secular State: Negotiating the Future of Shari’a legger den amerikanske jussprofessoren Abdullahi Ahmed An-Na’im frem et konstruktivt og akademisk bidrag til debatten rundt sharia og den islamske statens fremtid.

Selv om An-Na’im kommer med noe som ligner en endelig konklusjon, er han mer opptatt av å etablere premisser for en videre debatt rundt temaene islam, sharia, menneskerettigheter, konstitusjonalisme og borgerskap. Han ser det som et mål i seg selv å åpne debatten. Boken er også et genuint forsøk på å imøtegå paradokset som mange muslimer og den muslimske verden står ovenfor når det kommer til religion og politikk: At staten må være islamsk, men samtidig beskytte menneskerettighetene og ivareta konstitusjonalismen.

An-Na’im inviterer ikke bare muslimer, men også ikke-muslimer til debatten. Han skriver boken som muslim og appellerer først og fremst til muslimer, som han anser for å være en heterogen gruppe. Han utfordrer den klassiske utopien om at det finnes én islamsk statsmodell, og han prøver å oppklare en misoppfatning om sekularisme som en muslimer har. Han kritiserer også postkoloniale tilhengere av den islamske staten, det islamistiske trekløveret: Ayatollah Khomeini, Abul Ala Maududi, Sayyid Qutb og deres «ektefødte» barn, den moderne islamismen.

Kritikken til Taha var som følger: Loven var ikke tilpasset samtidens samfunn, den skapte disharmoni mellom forskjellige religiøse grupper (muslimer, kristne og animister), og ga ikke rom for en fri og konstruktiv offentlig debatt.

Fra januar 2004 til september 2006 foretok An-Na’im en studiereise i den muslimske verden. Han deltok i diskusjoner, intervjuer og seminarer med geistlige, akademikere, menneskerettighetsaktivister og politikere. Han dro til steder som Tyrkia, Nigeria og Indonesia.

Resultatet kommer frem i boka når han presenterer forholdet mellom religion og stat i tre spesifikke nasjoner: India, Tyrkia og Indonesia, og vier tre kapitler til deres historiske og politiske situasjon. Men før vi ser på boken, er det nødvendig å nevne en av An-Na’ims sentrale inspiratorer: Å høre inspiratoren snakke, var som å helle vann over ilden, skriver An-Na’im.

Den reformistiske sufisten

Sufi-sjeiken Mahmoud Mohamed Taha grunnla det islamske partiet Republican Brotherhood i 1950-årene. Partiet hadde ikke så mye innflytelse blant den sudanske befolkningen, men kom i søkelyset da Taha åpenlyst stilte seg kritisk til daværende president Gaafar Muhammad an-Nimeirys (1969-1985) implementering av sharia i Sudan i 1983.

Reformisten Taha mente at uten reform, var innføringen av sharia avhengig av tvang. Kritikken hans var som følger: Loven var ikke tilpasset samtidens samfunn, den skapte disharmoni mellom forskjellige religiøse grupper (muslimer, kristne og animister), og ga ikke rom for en fri og konstruktiv offentlig debatt.

Taha fokuserte på menneskerettigheter, kvinnerettigheter og minoriteters rettigheter. I boken The Second Message of Islam (oversatt til engelsk i 1996) skiller Taha mellom Mekka og Medina-kapitlene. Mekka-kapitlene var rettet mot en forfulgt religiøs minoritet og hadde et mer fredelig budskap. Medina-kapitlene var rettet mot en styrket religiøs majoritet i konflikt med andre religiøse grupper. Taha ønsket å vektlegge Mekka-kapitlene. For Taha handlet det om å påvise Koranens historiske kontekst, og å si noe om hvordan boken bør brukes i vår tid. En del konservative teologer anså det som et forsøk på å se bort fra deler av Koranen.

Tahas tanker og ideer har inspirert menneskerettighetsaktivister, kvinnerettsforkjempere og reformister over hele den muslimske verden.

Som følge av regimets egne politiske motiver (Taha var en politisk dissident), ble Taha dømt for apostasi og henrettet i 1985. I forsvarstalen erklærte han sin misnøye med det sudanske rettssystemet, som verken var rettferdig eller selvstendig, men et verktøy brukt av regimet for å undertrykke annerledestenkende, annerledestroende og politiske dissidenter. Tahas tanker og ideer har inspirert menneskerettighetsaktivister, kvinnerettsforkjempere og reformister over hele den muslimske verden.

Hvorfor en sekulær stat?

”For å være muslim av egen overbevisning og fritt valg, som er den eneste måten man kan være muslim på, trenger jeg en sekulær stat” (min oversettelse). An-Na’im påpeker hvor viktig det er for ham (og andre muslimer) at staten er sekulær. Slik kan hans og minoriteters rettigheter være beskyttet på lik linje med majoritetens.

I begynnelsen av boken klargjør han en del misforståelser og definerer begrepene han bruker. I følge An-Na’im er ikke en sekulær stat det samme som et sekulært samfunn. En del muslimer har en forståelse av den sekulære staten som bygger på erfaringer med undertrykkende ”sekulære” diktaturer, som henter deler av sin lovgivning fra tradisjonell sharia, vanligvis den sivile delen. En annen kilde kan være de europeiske kolonimaktenes forsøk på å innføre sekularisme i sin tid, og nyere tids konflikter (Irak og Afghanistan-krigen). An-Na’im utfordrer disse forståelsene, og i tillegg påstanden om at sekularisme forutsetter privatisering av religionen (laïcité).

An-Na’im mener at religiøse partier bør få være en del av politikken. Han åpner for bruken av religiøs retorikk blant politiske ledere, og at de til og med kan fremme forslag basert på religiøs overbevisning. Dette så lenge de forholder seg til og respekterer statens livssynsnøytralitet, menneskerettighetene og konstitusjonalismen. Da må debatten være fri og konstruktiv, og man må være villig til å åpne opp for dissens, noe den sekulære staten er en forutsetning for.

Den sekulære staten setter begrensninger slik at den offentlige og politiske debatten ikke blir kapret av én interessegruppe.

Det underliggende premisset for politiske og juridiske enigheter i samfunnet, er for An-Na’im det han kaller borgerlig fornuft (civic reason). Begrepet ligner på Habermas’ og Rawls’ begreper om offentlig fornuft (public reason), men ifølge An-Na’im det er det noen ulikheter. Borgerlig fornuft går ut på at det staten går inn for, skal ha legitimitet hos befolkningen (popular legitimacy) som en helhet. Den sekulære staten setter begrensninger slik at den offentlige og politiske debatten ikke blir kapret av én interessegruppe (for eksempel en religiøs majoritet). Regulering av religiøse majoriteter sikrer religiøse minoriteters rettigheter.

Kontroll eller regulering av religion?

Reguleringen handler ikke om å privatisere religionene. An-Na’im bruker ordet ”regulering” bevisst fordi kontroll av religion ifølge ham er i strid med den sekulære statens ”sjel”. Men å regulere og klargjøre religionens posisjon i det pluralistiske samfunnet, er nødvendig for å hindre konflikter.

Tyrkia er et eksempel på ekstrem kontroll av religion og religiøs praksis, ifølge An-Na’im. Etter Kemal Atatürks omfattende reformer har den staten sett seg selv som sekulær. Men også offentligheten er svært sekularisert. En laïcité form av sekularisme, laiklik (på tyrkisk). An-Na’im problematiserer for eksempel forbudet mot religiøse hodeplagg på offentlige steder (utdanningsinstitusjoner), og diskuterer kort forbudet mot sufi-ordenen. An-Na’im ser ikke noe positivt i å kontrollere religion og religiøs praksis i så stor grad, særlig når det kan skape politisk ustabilitet og konflikter. Han påpeker at den tyrkiske befolkningen er konservativ, men ønsker en sekulær stat. Støtten til partier som AKP og Erdogan er ikke nødvendigvis en støtte til en islamsk stat, ifølge An-Na’im.

An-Na’im ser også på Indias historie og de siste tiårenes politiske situasjon. Som det eneste av de tre landene An-Na’im nevner som ikke har en muslimsk majoritet, er India på mange måter et eksempel på en sekulær stat. Den sekteriske volden i nyere tid, hvor først og fremst muslimer og hinduer har braket sammen. Hindutva-partiet Shiv Sena var direkte involvert i ødeleggelsen av Babri-moskeen i 1992 (Mumbai-opptøyene) og volden som fulgte med. Shiv Sena forkastet i 1996 rapporten fra kommisjonen som ble oppnevnt etter opptøyene. Situasjonen i India viser ifølge An-Na’im at en bedre regulering av religionene er nødvendig fordi favoriseringen av en spesifikk religion eller livssyn kan skape konflikter.

An-Na’im konstaterer at dialog og regulering av religionen i offentligheten kan forebygge reaksjonære og voldelige meninger.

Indonesia er kjent som den muslimske nasjonen med høyest befolkning. An-Na’im går inn på noen av Indonesias problemer når det kommer til forholdet mellom religion og stat. Adat har vært vanlig i Indonesia siden 1500-tallet, noe som til en viss grad har vært positiv for lærde muslimer, fordi de har fått lov til å bruke lokale kulturer og tradisjoner til å tolke de islamske skriftene. Friheten har bidratt til å få frem ulike former for islam. Han ser også på fremveksten av islamistiske partier som Hizb ut-Tahrir, Laskar Jihad og Front Pembela Islam (som vil bruke vold for å oppnå sitt mål: en islamsk stat i Indonesia).

An-Na’im konstaterer at dialog og regulering av religionen i offentligheten kan forebygge reaksjonære og voldelige meninger. For An-Na’im har den religiøse pluralismen i Indonesia både positive og negative sider. Selv om staten fremstår som livssynsnøytral, og har religionsfriheten nedfelt i grunnloven, beskytter den ikke alle religiøse minoriteter: Bare fem religioner, islam, kristendommen, hinduismen, buddhismen og konfutsianismen, er offisielt sett anerkjent. Dette undergraver den kulturelle, etniske og religiøse identiteten til landets urbefolkning og tvinger dem til å ”islamisere” eller ”hindufisere” sine naturreligioner.

Tilbakeblikk i islamsk historie

Anerkjente teologer som Ibn Taymiyyah, Al Ghazali, Ibn Hazm, Ahmad Ibn Hanbal og til og med Abu Hanifa, ble i sin tid kalt for apostater eller kjettere av den politiske eller religiøse eliten som styrte deres respektive samfunn. An-Na’im viser til dem for å underbygge et overordnet poeng om at «kjetteri» er positivt og fremprovoserer framgang, og i noen tilfeller til og med normaliserer det som har tidligere har vært ansett som kjettersk.

Historien har vist at folk vanligvis ønsker å tvinge fram deres egen forståelse av sharia, og at tvangen er ødeleggende.

Enhver tolkning av sharia er, ifølge An-Na’im, fundert på sekulære prinsipper: Sharia handler ikke bare om guddommelig lover som implementeres hvor som helst, når som helst, men også om menneskelige fortolkninger. Islams historie har vist at folk ofte ønsker å tvinge fram deres egen forståelse av sharia, og at tvangen er ødeleggende. Mange politiske (sultanene) og geistlige ledere har hatt egne agendaer. Bruken av sharia for å styrke ens egen posisjon i samfunnet var også vanlig blant en del muslimske ledere etter Profeten og de fire rettledete kalifenes (Abu Bakr, Omar, Uthman og Ali) tid.

Det er ikke bare på grunn av faren for misbruk av sharia at An-Na’im er kritisk til tanken om en islamsk stat, men også at det er vanskelig å kopiere det han forsiktig kaller Medina-modellen: den eneste staten i historien som med rette kan kalles en islamsk stat. Kopien forutsetter at man lever i samme sosiale, juridiske og økonomiske kontekst som Profeten Mohammed og befolkningen i Medina. Lovene kan kopieres, men ikke datidens samfunn. Da er det bedre å reformere lovene til ens samtid.

An-Na’im er kritisk til islamisering av staten også fordi han støtter menneskerettighetene. Han kritiserer dikotomien en god del islamister og anti-islamister etablerer mellom sharia og sekularisme. An-Na’im mener man må anerkjenne og løse utfordringene i stedet for å dagdrømme om en perfekt islamsk stat. Han er veldig klar på at tradisjonell tolkning av sharia bryter med deler av menneskerettighetene, særlig kvinners og religiøse minoriteters rettigheter, og han går blant annet inn for å avvikle straffen for apostasi og dhimmi-systemet. Han går mer inn på disse og flere temaer i essaysamlingen Islam and Human Rights. Ved hjelp av reform er harmoni mellom sharia og menneskerettighetene mulig, mener han.

I Islam and the Secular State har An-Na’im følgende utgangspunkt:”Jeg vil vise at ønsket etter en sekulær stat er nærere og mer i henhold til den islamske historien enn det postkoloniale engasjementet for en islamsk stat, som er betinget av den koloniale maktens homogenisering av religiøse grupper” (min oversettelse).Den første modellen som An-Na’im veldig forsiktig hevder er den egentlige islamske statsmodellen, er Medina-modellen. Han bruker god plass på å forklare at modellen var unik i sin samtid og ikke kan kopieres i vår tid.

An-Na’im går videre med å forklare forholdet mellom religion og stat i forskjellige dynastier fra Umajjadene til Ottomanene (helt fram til tidlig 1900-tallet). Han slår i hjel myten om at det har eksistert noen konsistent form for islamsk stat gjennom historien. Han imøtegår myten om ”rettferdige” og ”fromme” muslimske ledere ved å vise til det man kaller den islamske inkvisisjonen (Al Mihna) på 800-tallet, da religiøse minoriteter, kjettere og geistlige ble forfulgt.

Tolkning og konsensus

De postkoloniale tilhengerne av den islamske staten, altså nåtidens islamistiske partier, mener at det finnes en konsensus blant ulama (de geistlige) om at den islamske staten ikke bare er en modell, men også den eneste måten å styre et samfunn på. An-Na’im imøtegår dette. Konsensus (ijma) betyr ikke at ”siste ordet er sagt”, men at man har oppnådd en enighet om noe og at enigheten ble gjort i en spesifikk kontekst. Enigheten kan endres hvis man oppnår en ny enighet.

Den muslimske filosofen Ibn Rushd deler tolkningen av islamske skrifter (Koranen og hadithene) i tre nivåer: Det første nivået er geistlige med en bokstavtro tilnærming til skriftene. Det andre er geistlige som forholder seg til spesifikke kontekster (kulturelt, sosialt, sosioøkonomisk også videre). Det siste er filosofenes tilnærming til skriftene som kontekstuelle skrifter, en prosess som setter fornuften (aql) sentralt. An-Na’im nevner dette for å vise hvor varierende tolkningene av skriftene er. Han nevner også det Ibn Rushd kaller for zanian, som betyr at det ikke finnes én måte å forstå loven på for alltid.

Ikke bare lærde muslimer skal ha mulighet til å gjøre ijtihad, men også lekfolk.

Den utopiske forståelsen av den islamske staten er med på å skape problemer og utfordringer i den muslimske verden. De fremste tilhengerne av utopien vil gjennom tvang innføre lover som var tilpasset en spesifikk tid i historien. I stedet må det, gjennom en helhetlig forståelse både av skriftene og situasjonen mange muslimer befinner seg i, nås en ny konsensus. Et av de ”redskapene” An-Na’im oppmuntrer til å bruke er ijtihad. Han mener at ikke bare lærde muslimer skal ha mulighet til å gjøre ijtihad, men også lekfolk. An-Na’im kaller det nærmest en ”religiøs plikt” å gjøre ijtihad i vår tid.

Det pluralistiske samfunnet

Målet er harmoni. For at harmonien skal kunne realiseres, må islam gjennom en reform, ifølge An-Na’im. Et ledd i dette er å utfordre den klassiske forståelsen av den islamske staten.

Et skille mellom stat og religion er nødvendig. I et bærekraftig og pluralistisk samfunn er en balanse og harmoni mellom religioner og livssyn nødvendig. For å bruke et matematisk uttrykk: vårt minste felles multiplum er en sekulær stat. Ikke en aktiv sekulær stat, men en passiv en.

Hvis friheten og rettighetene til alle borgerne i et samfunn skal være beskyttet og ivaretatt, må staten være livssynsnøytral. Nøytraliteten betyr ikke fravær av religion i politikken, men en aktiv regulering av religionen. En slik stat vil rett og slett forholde seg til den pluralistiske virkeligheten som dagens muslimske nasjoner befinner seg i.

Dette essayet ble opprinnelig postet på Minervanett.no

I de påfølgende månedene så vil OIC-blokken i FN (igjen) prøve å få implementert en resolusjon får å komme et steg nærmere kriminalisering av det man kaller for "defamation of religion" (blasfemilovgivning).

Disse nasjonene vil ikke bare dyrke sin ufrihet i sine samfunn, men prøver også på død og liv å eksportere sin ufrihet andre steder. Dette skal åpenbart være en reaksjon mot den økende høyreekstremismen i Europa og "islamofobien". Så man imøtegår en form av ekstremisme med å gå inn for noe så middelaldersk og bakstreversk som blasfemilovgivning? Jeg lurer på hvorfor norsk media har ikke fanget opp akkurat dette her?

OIC som består av alle muslimske nasjoner i verden har det siste tiåret forsøkt å kriminalisere det de kaller for islamofobi (men som i mange tilfeller er islamkritikk). OIC kommer til å møte representanter fra Obama-adminstrasjonen(Hillary Clinton) for å videreutvikle resolusjonen fra mars.

"JEDDAH, Ramadan 1/Aug 1 (IINA)-During the next few months, Washington       plans to host a coordination meeting to discuss with the Organization of Islamic Cooperation (OIC) how to implement resolution no. 16/18 on combating defamation of religions, and how to prevent stereotypes depicting religions and their followers; as well as disseminating religious tolerance, which has been endorsed by the UN Human Rights Council last March, in agreement with Western countries. The resolution was adopted after lengthy discussions held between the OIC and countries in which the phenomenon of Islamophobia is in the rise."

Resolusjonen fra mars kan oppfattes som et kompromiss av OIC-blokken og de som er uenig (EU-landene/Vesten). Men at det er en springbrett for OICs drøm om et blasfemi-fri verden kommer klart og tydelig fram i dette ønsket om å ha et møte med USA.

Ingen religion burde være fritatt fra kritikk. Kritikk er det som bærer frukter og får fremgang i siviliserte samfunn. Man skal slå hardt ned på hatkriminalitet - men blasfemilover tilhører en svunnen tid. Etter det som skjedde tidligere i år Pakistan - så skulle man tro at OIC ville legge dette engasjementet bak seg - men nei da. Det er fortsatt viktig for dem å ta blasfemikerne.

Jeg vil først og fremst påpeke noe. Noe som er et ubestridelig faktum for de fleste mennesker. Uansett hvordan man vrir og vender på det. Det er ikke ord som dreper - men mennesker som dreper gjennom handling. Barbariske og groteske handlinger.

Etter tragedien i 22.juli så ser man sakte men sikkert tendenser på det man prøver å unngå, det vil si en heksejakt på de som "moralsk sett" støtter det Anders Breivik står for, ikke selve handlingene han begikk men hans retorikk og standpunkt. Jeg har flere års "fartstid" på en rekke forum og nettsider som jeg har fulgt med på årene - og har kjennskap til hva flere av disse "moralske" støttespillerne har skrevet. Det første innlegget av Fjordman jeg leste var i 2005.  Det var da jeg skjønte at mange av disse personene har ikledd seg rollen som beskyttere av den vestlige kulturarven og Vesten slik som vi kjenner den. Det som er interessant med dette er at den røde tråden i Breiviks manifest er langt ifra et forsvar for liberaldemokratiet, menneskerettighetene eller sekularismen for den saks skyld. Men det stikk motsatte. Det er et forsvar for teokratisk despotisme med et kristent innhold og ulike rettigheter ut ifra hvilken religion man tilhører. Det minner noe mistenkelig på det jihadister og ytterliggående islamister ønsker.

Jeg har også mer eller mindre sett de fleste merkelappene som kan brukes i den norske samfunnsdebatten - i alle fall den som  pågår på nettet (og forhåpentligvis vil fortsette å gjøre det). Alle disse merkelappene tilhører ifølge meg søppeldunken. Og er ingenting annet enn hersketeknikker. Jeg skal liste opp fire av dem og forklare dem kort.

PK: Dette er i realiteten en potet - det kan brukes til mangt. Jeg har sett den bli brukt av alt fra anti-islamister til islamister. PK betyr rett og slett "politisk korrekt". Denne merkelappen blir brukt når man prøver å skape en slags sammensvergelse mot ens selv. Alà: "Det er ikke PK å kritisere muslimsk innvandring" eller "Nå var du særdeles PK!" Eller: "Det er ikke PK å si noe positivt om islam i disse dager". Det er litt som: Se på meg jeg er kjerringa mot strømmen så jeg har lov til å bruke dette begrepet - selv om jeg ødelegger diskusjonen med det.

Islamofob: Dette er det eneste begrepet jeg kan si er berettiga i visse tilfeller å bruke. Men det er for det om lite konstruktivt og er i realiteten etter rasist-kortet den mest effektive hersketeknikken å bruke. Jeg har sett tilfeller hvor ikke-muslimer har blitt kalt islamofober ene og alene fordi de lurte på hva et vers i Koranen eller en hadith sier. Eller hva sharia er.

Rasist: Det mest utvannede ordet der ute. Blir litt som gutten som ropte "Ulv, ulv". Dette er en latterlig merkelapp og som til og med sjokkerer mennesker. Bare se på ansiktet til en etnisk nordman når han eller hun blir kalt for det. Når man vet at man ikke er rasist så reagerer man med sjokk og vantro. Man blir helt satt ut. Det er beklagelig at man bruker ens pigment som et retorisk våpen. Man skal selvfølgelig ikke benekte for at det eksisterer rasister og at mennesker blir utsatt for rasisme. Men spørsmålet er igjen følgende: Hva i granskauen er "omvendt rasisme" er ikke rasisme = rasisme?

Snikislamisering: Ja, dette var jo et interessant begrep. Problemet med dette begrepet er at det ødelegger for genuin og berettiga kritikk av en rekke tolkningstradisjoner av islam (og særlig de politiske aspektene til islam). Og fordi det skaper paranoia og framstiller virkeligheten på en annen måte. Når dette begrepet - blir brukt så skulle man for eksempel tro at Groruddalen er borgerkrigsrammede område og ikke nødvendigvis et sted med visse utfordringer når det kommer til integrering, men "bastion" for de som vil islamisere Norge. Dette begrepet framstiller også 150000 mennesker mer eller mindre som femtekolonister. Og nei det å la mennesker bygge moskeer eller la dem ha fri på sin religiøse høytid er ikke islamisering - det er å respektere paragraf 2b i den norske grunnloven.

Jeg har ikke sans for den populistiske retorikken som FrP har hatt vane med å bruke. Jeg har ikke heller sans for den naive retorikken SV og deler av venstresiden har brukt. Jeg har ikke sans for SIAN, FOMI eller til og med Document.no. Jeg er litt fan av AP og Høyre. Jeg bryr meg for det meste ikke om sentrumspartiene - de har noe positiv politikk de også. Jeg liker ikke å assosiere meg med et spesifikt parti. Men alle disse politiske partiene, organisasjonene og nettstedene er en del av det norske ordskrifte og bør fortsette å være det. Jeg syns det er beklagelig hvis man skal på død og liv prøve å frata Breivik skylden for de avskylige handlingene som fant sted 22/7 og legge det over på Hans Rustad eller Arne Tumyr for den saks skyld. Selvfølgelig er det ikke noe konstruktivt å framstille 150000 mennesker som en gruppe femtekolonister som er kommet for å invadere landet og innføre sharia. Men slik er det når man legger for mye pathos i ens retorikk og glemmer å forholde seg til virkeligheten. Noe Hans Rustad og hans likesinnede burde gjøre mye mer. Men det samme kan sies om enkelte av deres meningmotstandere.

Jeg syns vår statsminister sa det kort og konsist når han påpekte at vi ikke skal ha noe heksejakt på ytringer. Hvis det blir slik at folk frykter å ytre seg, så kan man likegodt si at Breivik vant. Noe av det Breivik - den feige ridderen som på en kaldblodige og barbariske måte drepte 77 mennesker sutrer over i sin infantile og lite analytiske manifest er at han ikke ble hørt. Men når ble ytringsfriheten ensbetydende med publiseringsplikt?

Når du bevisst oppsøker nettsider som bidrar med det man kaller for confirmation bias. Når du ikke blir utfordret for det du står for. Så blir det ikke bare en smule idiotisk - men meget imbesilt å gå rundt og rope at man ikke ble hørt. Hvilken innsats gjorde Breivik? Prøvde  han å sende kronikk til Aftenposten eller Dagsavisen? Prøvde han å få et debattinnlegg i Dagbladet? Det vet bare han selv. Men det er vel mer enklere å preike for koret og sutre over det senere...

Hvis man begynner med sensur. Hvis folk som tilhører FrP og lengre høyre enn det begynner å frykte og slutter å ytre seg så kan vi likegodt fjerne hele ytringsfriheten. Ytringsfrihetens egentlige verdi ligger i det at du tillater ytringer som du ikke støtter. Dette betyr ikke at man skal tillate oppmuntring til vold eller brudd på personvern. Men at man skal bite det sure eplet og imøtegå ytringer som har ekstremistisk innhold - uavhengig hvor i det politiske spekteret det kommer fra. Uavhengig hvilken religiøs overbevisning vedkommende har. Vi alle er moralsk forpliktet til å gjøre det.

Utfordringen ligger ikke i å tillate slike ytringer - men å imøtegå dem. Det er der jeg vil si de fleste moderate mennesker har feilet. Man har latt være å imøtegå de ekstremistiske ytringene og man har latt de som kommer med det fortsette med sine vrangforestillinger. Dette fører igjen til at vedkommende ikke evner å tenke kritisk over sitt eget standpunkt. Utfordre sitt eget standpunkt og reflektere over sin egen retorikk. Den intellektuelle uredeligheten som en del av disse debattantene dyrker er destruktiv. Man skal alltid før man framlegger en rekke ytringer - tenke over hva slags reaksjon det vil skape og hvilken potensielle alternativer det finnes (alternative måter å ordlegge seg/formulere seg etc). Fordi det er en vesensforskjell mellom å si:" Jeg syns det skal ikke være noe sharia-domstoler i Norge, en lov for alle! og det å si "Sharia-domstoler er et ledd i en islamisering av Norge". Flere mennesker tyr til de enkle, barnslige og lite gjennomtenkte ytringene. Dette gjenspeiles i den retorikken man bruker. Dette forurenser igjen debatten.

Vi må aldri tekke Anders Breivik og hans likesinnede. Vi gjør det når vi åpner for sensur og begynner med heksejakt. Når vi oppmuntrer til den feigheten som Breivik står for. Men med mer demokrati og åpenhet så går vi for det stikk motsatte av det han står for. Det første man kan begynne med er at alle parter forholder seg alltid til virkeligheten og bruker rasjonelle argumenter. Det overordnet premisset som må ligge til grunn for den norske samfunnsdebatten rundt innvandring og integrering bør være følgende: Hvem vil vinne på en god politikk i disse områdene? Jo, alle - dvs majoritetsbefolkningen og minoritetsbefolkningen. Fordi så lenge man vet hvor stoppstedet for denne reisen er så er veien dit mindre viktig. Man kan ha forskjellige politiske standpunkter, så lenge resultatet man ønsker er det samme. Og stoppestedet hva er det? Jo, Norge slik vi kjenner det - som en flerkulturell nasjon. Men som et samfunn som imøtegår utfordringer og problemer og samtidig feirer bragdene. Ikke et samfunn som essensialiserer individet og som dyrker multikulturalismen. Men som feirer mangfoldet på alle måter.  Ikke på bekostning av majoritetsbefolkningens ønsker, men med deres samtykkelse.

6 enkle råd til debattantene:
1) Hvis du har rett så har du rett - ikke vis skadefryd ovenfor din meningmotstander(e). Vær ydmyk. Folk lærer av din ydmykhet.
2) Hvis du tar feil - så tar du feil. Vær en mann eller kvinne og innrømme det.  Så går du videre.
3) Både du og din meningmotstandere ønsker det beste for vårt samfunn, ergo ha dette ønsket høyere enn alt annet.
4) Ikke dagdrømme deg tilbake til fortiden (de som drømmer om 50-tallets homogene Norge) eller til  framtiden (dette er for de som tror flerkulturelle samfunnet er bare fryd og gammen) for den saks skyld. Leve i nuet rett og slett. Forhold deg til virkeligheten slik den er nå.
5) Målet helliger ikke midlet.

Og det viktigste:

6) Utfordre ditt eget ståsted - hele tiden.

Gud bryr seg ikke om koranbrenning fordi han har nok eksempler oppe i himmelen. For å ikke snakke om det faktumet at han kan det hele utenat siden han er jo i realiteten bokas forfatter.

Dette innlegget er noen få bemerkninger til aktører og grupper som har vært passiv eller aktiv i "debatten" (mer korrekt sirkuset) rundt koranbrenning.

Til media

Media har som en vane med å fremstå som en megafon for maktstrukturer i samfunnet. Selv om vi har pressefrihet i Norge (Vesten) så holder det med å lese en avis i fem minutter før man forstår hvilken maktinstans den avisen representerer. Det samme gjelder fjernsynkanaler (og radiokanaler) etter en liten stund så kan du være bomsikker på hvilken maktinstans (politisk eller religiøst) den kanalen representerer. Dette er ikke så synlig i Norge som det er i USA for eksempel – men det er fortsatt slik.

Det er en illusjon å innbille seg at pressefrihet er det samme som frihet fra overgrep fra maktinstanser. Dagsavisen er et eksempel på en avis som har klare sympatier til Arbeiderpartiet (og til dels de rødgrønne) – ikke overraskende nok siden avisen også kalles Arbeiderbladet og var i grunn en partiavis (!). Jeg har ikke noe imot akkurat dette. Men det er greit å være klar over og påpeke det innlysende – før man snakker om noe så blåst som pressens "nøytralitet" som enkelte liker å ha det til. Fordi dette har noe sammenheng med medias dekning på hendelser og saker.

Et fenomen som er interessant er hvordan media er veldig flink til å hause opp ting som har med muslimer og islam – det vil si på verdensbasis. Når en liten menighet på rundt 20 personer og deres hobby får så mye mediafokus, så begynner man å lure på hva slags intensjoner media har i realiteten? Å oppildne massene er vel det media ønsker. Kanskje media skal oppildne menneskene om de sakene er som viktig for almuen? Men det selger sannsynligvis ikke så bra som det første?

Til de som har bokbrenning som hobby

Den tyske dikteren Henrich Heine sa: "Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker." Tenk på det sitatet i et lite øyeblikk. Ja, du har all rett til å brenne en bok. Det er også en del av ytringsfriheten. Men hva får du ut av å tråkke på det andre finner hellig? En av de mer oppegående eks-politikerne i Norge (politikere blir oppegående når de slutter å ha en offentlig stilling – det finnes visse unntak selvfølgelig) sa under karikaturstriden (angående Dagbladets faksimile) følgende: "Det hører med i et kultursamfunn at man ytrer seg i former som ikke virker unødig sårende for medmennesker"

Men dette er vanskelig å forvente fra en trangsynt pastor (eller hans likesinnede i Norge som er like trangsynte). For oss som kan se det helhetlige bildet vil  se at drivkraften er ikke nødvendigvis å vise at Koranen er en voldsforherligende bok eller at islam er en "dødskult". Drivkraften er først og fremst et ønske om ødelegge sameksistens mellom mennesker med forskjellige livssyn. Det er rett og slett genuin sabotasje.

Det hadde ikke skadet disse såkalte "ridderne" for den vestlige sivilisasjonen (slik de fremstiller seg selv) å se lengre enn sin egen nesetipp i ny og ne. Det å bruke ytringsfriheten medfølger også et personlig ansvar. Kanskje dette er en wild guess fra min side. Men jeg tviler sterk på om det er et lurt sjakktrekk å provosere mennesker som er under okkupasjon ledet av den nasjonen du tilhører. Du må da skjønne at noen ganger så kan begeret flyte over?

Til de som er (for en eller annen grunn) krenket

Til du som er krenket fordi en bok som du finner hellig ble brent, så har jeg følgende å si. En tro/religion som ikke kan stå imot kritikk, harselering og provokasjon er ikke en tro/religion å bekjenne seg til. Det er forståelig at man er krenket – dvs midlertidig. Sinne og frustrasjon er en naturlig del av det menneskelige følelsesspekteret. Men det går an å kontrollere seg selv. Tenk i et lite øyeblikk. Hvor krenket er du i realiteten? Blir du kvalm? Kanskje det er det de som provoserer deg vil at du skal være? Fordi du må jo skjønne at dette er enda et provokasjonsforsøk. Du gjør deg selv en bjørnetjeneste når du reagerer akkurat slik de vil at du skal reagere.

Det interessante med det at du føler deg krenket er ikke at du prøver å beskytte din gud eller profet fra de "usle hedningene" og deres "angrep", men at du også samtidig marginaliserer din egen Gud og profet. Du innbiller deg for eksempel at din Gud og profet trenger menneskeskapte lover for å unngå å bli skadet (jamfør blasfemi-debatten i Pakistan). Du innbiller deg også at vold er en legitim motreaksjon når noen har brente en bok. Når du samtidig innerste inne vet at det som står i den boka er evigvarende for deg, så blir det hele absurd. Fordi da sier du rett ut at koranens budskap kan bare begrenses til det papiret det er skrevet på.  Og når dette papiret er brent, så er du krenket. Jeg tror du må seriøst revurdere ditt forhold til det "hellige".

Til de som prøver å forstå-seg-ihjel

Å hentyde at man burde gå inn for blasfemilover (eller noe som mistenkelig nok er lignende) er idiotisk. Det samme gjelder at du prøver åforstå-deg-ihjel voldelige reaksjoner - bevisst eller ubevisst. Fordi det er et ubestridelig faktum tilstedeværende og det er følgende: Uansett hvordan man vrir og vender på det , så er voldelig reaksjon fordi noen brente en bok – moralsk uakseptabelt. Dette er uavhengig om man brenner Bibelen eller Koranen eller Anne.B.Ragdes bøker for den saks skyld (du må jo skjønne at Ragdes-lesere kan føle seg krenket!).

Det å påpeke konteksten som disse menneskene befinner seg er i for seg selv viktig. Fordi som jeg nevner ovenfor det er ikke akkurat lurt å "denge" løs på mennesker som allerede ligger nede som følge av 30 år med krig og nesten 10 år med okkupasjon. Men ikke forstå deg på ondskap.

Til de som er likegyldig til alt dette her

Du er sannsynligvis en materialist som er ikke samfunnsengasjert (fordom??)? Det er greit. Av de gruppene som er nevnt i dette innlegget så er du ifølge meg den mest fornuftige. Fordi det finnes ingen reell grunn til å bruke tid eller energi på dette her. Dette er jo absurd og for å ikke snakke om galskap. En liten menighet i Florida brente en bok og mennesker døde som følge av det!

Det finnes ikke noe grunn til å kaste bort spalteplass eller sendetid på dette her. Særlig når det finnes mye annet man kan bruke tid på. Som det faktumet at det blir produsert nok mat til 11 milliardær mennesker. Det bor 7 millardær mennesker på vår klode og 1 milliard av dem sulter. Enkel matematikk.

Eller la oss bruke et mer lokalt eksempel: Som for eksempel det at Norge har ikke ratifisert FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter. Når skal denne samfunnsgruppen få sine rettigheter?

Alt dette her er hva du burde bry deg om og dette er også sannsynligvis hva Gud (uansett hvilken Gud du tror på eller ikke tror på en i det hele tatt) bryr seg om. Jeg er ikke talsmann for Gud – men jeg vil tro at dette er mye mer viktigere enn brenning av bøker.

Det begynte i Tunisia og det pågår i Egypt. Flere arabere har begynt å heve sin røst. De roper slagord mot despotene og undertrykkelsen. Den arabiske stoltheten holder på å bli gjenvunnet sakte men sikkert.

Vi står foran det som kan fremprovosere et paradigmeskifte i den arabiske verden.  Johan Nygaardsvold sa i sin tid: ”Ingen undertrykkelse er evig”.  Dette ble sagt i en annen kontekst, men disse fire enkle ordene er fortsatt gjeldende den dag i dag. Fordi det er snakk om indre undertrykkelse (despotisme) og ikke bare den som skjer på grunn av ytre krefter (okkupasjonsstyrker).

Hvis det er en ting denne motstanden, opprøret, revolusjonen i Egypt - kall det hva som helst. Hvis det er en eneste ting den viser oss så er det at den ikke-voldelige linjen funker. Dette er en form av motstand som har funket gang på gang – historisk sett.

Det at det funker er også et slag i trynet på alle som romantiserer vold. Alle som hevder at det er bare gjennom vold man kan oppnå varig forandring. De som hevder slikt er de som farer rundt med løgn og prøver å selge denne løgnen til massene. Det er ekstremister - av den politiske eller religiøse varianten som pisker stemning hos store masser. Som lover dem gull og grønne skoger – men først så må deres blod flyte i gatene. Men må det være slik?

Det som har skjedd i Egypt er fantastisk, men også samtidig tragisk. Fordi rundt 100 mennesker har dødd. Mennesker som ansees som martyrer – noe de er. Men tenk deg hvor mange flere hadde dødd hvis det hadde vært voldsforherligende demagoger som styrte store masser ut i dette opprøret?  Hvis det hadde vært voldsutøvelse som var den folkelige drivkraften og ikke et brennende ønske om å gjenvinne sin frihet?

Egypterne har brukt de demokratiske spillereglene (retten til å demonstrere, ytringsfriheten) - på tross av at demokratiet er fraværende i deres samfunn.  Å bruke virkemidler som sivil ulydighet og folkelig demonstrasjon er den ypperste formen av midler å bruke når man skal kjempe mot despotisme. Den amerikanske historikeren Howard Zinn som jeg har tidligere skrevet om sa at det er først og fremst gjennom sivil ulydighet at vi ser demokratiet i praksis.

Det som skjer i Egypt viser oss også en rekke vestlige myndigheters iboende hykleri. Jeg er ikke overrasket over Vestens holdning til det som skjer i Egypt. Ikke en eneste vestlig regjering har gått ut (til og med den norske regjeringen) og gitt sin støtte til det egyptiske folket. Fordi det er jo det egyptiske folket som har stått på gatene i Kairo, Alexandria, Suez og andre steder den siste uken. Gammel og ung. Mann og kvinne. Islamist og sekularist. Muslim og kristen (koptisk). Politisk eller apolitisk.

Dette folkelige opprøret er ikke begrenset til Det Muslimske Brorskapet eller et fåtalls sekulære organisasjoner. Det er ikke begrenset til bare menn eller unge mennesker. Det er ikke heller begrenset til muslimer. Dette er et folkelig opprør. Dette er et samlet folks rop etter frihet og demokrati. Et folk som har vært kuet i nesten 30 år av en despot og hans lakeier – i Øst og Vest. En despot som blir beskyttet av Vesten og en rekke arabiske despoter. Alle disse menneskene har forstått at dette er større enn deres ideologiske overbevisning. Større enn dem selv. Større enn deres politiske standpunkt. Dette handler om et samlet folks frihet. Et samlet folks kamp mot undertrykkelse. Mot totalitarismen. Mot ufriheten.

"Den eneste demokratiske staten" i Midtøsten håper at Mubarak-regime overlever dette. Man må jo skjønne at det er ikke rom for flere demokratier i Midtøsten.

Det samme gjør despoten som sitter i Riyadh (Saudi Arabia) - dvs. Kong Abdullah som håper at Mubarak har kontroll over det som skjer. To ulike nasjoner (Israel og Saudi Arabia) som har den samme holdningen til det som skjer i Egypt. En holdning som viser at realpolitikk handler bare om en ting. En eneste ting og det er følgende: Det er greit for oss i Vesten at despoter fortsetter å kue mennesker i "Langvekkistan”, så lenge disse despotene ikke utgjør en trussel mot våre (kapital)interesser. Så lenge de (først og fremst) ikke utgjør en trussel mot USA og Israel. Hvem bryr seg om den Andre (borgerne som lever i de totalitære samfunnene) og hans/hennes rett til demokrati, menneskerettigheter og frihet?

Når alt dette er sagt: Så håper jeg inderlig at revolusjonen ikke spiser sine egne barn og at Støre og den norske regjeringen slutter i ”realpolitikkens navn” å gå rundt grøten og si rett ut at de støtter det egyptiske folks kamp mot despotismen. Dette er det aller minste den norske regjeringen kan (og bør) gjøre.

Jeg har aldri vært for sensur av litteratur. Først og fremst fordi jeg betegner sensurering av litteratur for å være et steg nærmere totalitarismen (satt på spissen vil enkelte hevde – so what?).

For det andre så vil en vesentlig del av det litterære (innholdsmessig) forsvinne hvis man fjerner ord som kan fremstå støtende for en del mennesker. For det tredje så ville dette her nærmest bli en hel ny industri – retusjerings-av-litteratur-industrien. Skal man begynne å retusjere hele den vestlige kanon (Harold Bloom)? Conrads “The Nigger of the ‘Narcissus’: A Tale of the Sea” blir retusjert til “The Black Man from Narcissus: A Tale of the Sea”?

Hvorfor skal sensurering stoppe ved ordet nigger for øvrig? Hvorfor ikke sensurere også alt som kan være støtende for følgende grupper: kvinner, jøder, homofile og andre minoriteter?

Man må jo dempe “homo-erotikken” i Shakespeares sonetter og Walt Whitmans lyrikk for å nevne to eksempler. Hvorfor? Jo, det kan være støtende for homofober å lese det. That`s why! La oss sensurere Gore Vidal også – det ville Westboro Baptist Church sannsynligvis likt godt?

Her i Norge så har vi jo eksempler i Bjørneboes Uten en tråd (60-tallets moralister i Norge likte ikke hva Bjørneboe skrev – dakkars) og Mykles Sangen om den røde rubinen (makan til lignende usømmelighet skal man lete langt og lenge etter!)

Det er vel også de færreste kvinner som ville likt kvinnesynet til for eksempel Nietzsche? Nietzsche var for øvrig ikke en kvinnehater. Han var bare en mann som var omgitt av kvinner store deler av sin oppvekst. Han levde hos sine tanter og bestemor – eneste hanen i huset med andre ord. Så det er vel ikke overraskende at han skrev det han skrev (Hallo! Ironi!)?

Eller hva med de “antisemittiske” undertonene i Oliver Twist? Fagin blir vel ikke framstilt så bra der? Eller hva med skuespillet “Kjøpmannen fra Venedig”? Jeg sier bare en ting: Shylock…

Det er riktige mange flere eksempler. Uffa meg hvor krenkende litteraturen kan være…..

Tilbake til hva jeg egentlig burde skrive om.

Det amerikanske forlaget New South Books har bestemt seg for å fjerne ordet nigger fra den verdensberømte romanen til Mark Twain – Adventures of Huckleberry Finn. Ordet blir nevnt hele 219 (!) ganger i romanen og forlaget har tenkt å bytte ordet med “slave”. Dette har selvfølgelig skapt reaksjoner hos en del amerikanere.

Det er selvfølgelig ikke til å se bort ifra at mange afro-amerikanere misliker ordet veldig sterkt. Men når det gjelder den spesifikke boka (og flere andre) så er det en bevisst grunn til at forfatteren skrev det han skrev. Det vil si forfatteren må forstås ut ifra den tiden han levde i. Det handlet om å skildre datidens virkelighet slik den var. På den tiden så var ord som nigger og boy flittig brukt om svarte slaver. Noe som i seg selv gir den enkelte leseren mer innsikt om datidens samfunn i USA – enn det en retusjert Huckleberry Finn ville noensinne gjort, ifølge meg.

Man leser litteratur for å forstå andre kulturer og tider – det vil si historien. Man tilegner seg kunnskap om feilene og overgrepene som ble begått mot mennesker ene og alene på grunn av deres hudfarge – slik at det aldri mer skal gjentas. Man leser også for fornøyelsens skyld – selvfølgelig.

Mark Twain er et av flere eksempler på hvite forfattere som skrev litterære verk som enkelte har i ettertiden ønsket å retusjere. Når det kommer til Mark Twain så var han hele sitt liv en støttespiller for diverse organisasjoner som bedrev med antirasisme i USA. Det var ikke heller uvanlig at han donerte penger til de organisasjonene. Han var således en abolisjonist.

Det må nevnes at Mark Twains syn på indianerne var ikke så positivt. Men dette var en side ved Mark Twains politiske ståsted som har blitt problematisert i ettertid – ikke at det blir mer rettferdig – for all del. Det at Hamarøyas store sønn (Knut Hamsun) skrev en nekrolog for den ufyselige østerrikeren er i seg selv problematisk. Med andre ord Knut Hamsun hadde et bedritent politisk ståsted, men jeg leser Markens Grøde for det om. Blir jeg krenket av det? Tvert imot. Jeg finner Isaks tilværelse fascinernede.

Jeg syns man må skille mellom forfatteren og hans politiske ståsted (for eksempel synet på indianere hos Mark Twain) og Hamsuns nazi-sympatier.

Men hva er det skal man være kritisk til? Det jeg syns man skal problematisere er noe jeg har tidligere skrevet om – orientalismen i filmindustrien (noe av grunnene til at jeg foretrekker Bollywood framfor Hollywood). Når man vier en hel industri til å framstille den Andre på en nedlatende måte – da er det først da dette blir problematisk. Sensur? Nei, men reflekter over hvordan du framstiller den Andre i en over-politiserte hverdagen vi befinner oss - er min oppfordring til filmindustrien.

De siste tiårene så har det vært lignende debatter her til lands også. Først og fremst om ordet neger, Thorbjørn Egners bøker og Pippi Langstrømpe (hva er for øvrig en sydhavskonge?). En debatt som mer eller mindre har til og med blitt politisert ved at ordet neger har blitt mindre stuerent å bruke.

Av prinsipp så skjønner jeg problematiseringen av ordet – siden Norge anno 2010 er et flerkulturelt samfunn. Men sensur av ord er ikke noe jeg støtter. Man bør helst unngå å bruke ord som kan være krenkende for ens medmennesker – i henhold til normal folkeskikk. Hvis et individ ser ut som en “neger” så er det mer passende å si “afrikaner” eller hvis man er til og med god på geografi – si “ghaneser” eller “somalier” eller noe slikt. På samme måte som man sier “nordmann” eller “franskmann” istedenfor å si en bleiking. Compris? Alright then.

Men for all del. Den politiske korrekte linjen (det er sjeldent jeg bruker betegnelsen politisk korrekte…men men) hvor man nærmest skal problematisere kryddermerker som Black Boy er og forblir latterlig, ifølge meg. Når dette er sagt så er det avslutningsvis greit å merke seg følgende vers fra sangen  "Jeg har sett en ordentlig negermann". En sang som for en eller annen grunn har blitt ansett for å være rasistisk av enkelte. Det ironiske (og som det verset klart viser) er at sangen i seg selv har et antirasistisk budskap.

Jeg syns mennesker skulle males blå
For da blir de veldig morsomme å titte på
Og da kunne alle sammen le
Og det ville ikke blitt noe krig av det

——–

Farger kan du og jeg bare se på di
Det er hjertelag (red.anm empati/medfølelse) som har alt å si