Tirsdagens besøk av Lockheed Martin til Forsvarsdepartementet og en VGNett-artikkel om våpenteknologi burde sees i sammenheng. Trenden har vært tydelig i årevis – våpensystemer har blitt så komplekse og dyre at Forsvaret må velge mellom kvalitet og kvantitet.

Allerede i 1980 varslet en Pentagon-analytiker at “Our strategy of pursuing ever increasing technical complexity and sophistication has made high-technology solutions and combat readiness mutually exclusive.” Norman Augustine, tidligere sjef for Lockheed Martin, skrev halvt spøkefullt i 1983 at denne utviklingen i enhetsprisen, ville  føre til at hele forsvarsbudsjettet i år 2054 kun var stort nok til å finansiere et eneste kampfly. I 2010 observerte han at “we are right on target. Unfortunately nothing has changed”.

At stater utvikler stadig mer komplekst og kostbart militærutstyr er en gammel problemstilling. En studie av innkjøpsmønsteret til den amerikanske marinen fra 2006 noterte at våpenkostnader  de siste 50 årene har holdt seg langt over den vanlige inflasjonsindeksen. Rapporten slo fast at “Clearly, the Navy’s desire for larger and more complex ships has been a significant cause of ship cost escalation in recent decades”.

Det amerikanske militæret har modernisert betydelig i løpet av de siste tiårene, med innkjøp av en rekke nye skip, kampfly og andre våpensystemer. Men selv med slike investeringer, har USAs militærflypark blitt stadig eldre fordi færre enheter er  blitt kjøpt. Luftforsvaret har forsøkt å velge kvalitet over kvantitet, særlig med hensyn til F-22 Raptor-programmet. USAF sjefen, General Norton Schwartz, har vært overbevist at det lønner seg å vente på et avansert fly.

Air Force magazine skriver at USAF “would rather stretch its existing equipment and wait for cutting-edge airplanes than buy new airplanes with 40 years of service life but only 10 years of survivability”.  Forskjellen mellom fjerde- og femtegenerasjons kampfly kan være betydelig: flyvere i eldre fly som trener mot F-22 ofte blir beseiret før de vet at de er under angrep. Problemene med F-22 er likevel bekymringsfulle for F-35 programmet, som er i utvikling og produksjon samtidig (og Lockheed Martins Tom Burbage har ledet begge).

Avveining mellom kvalitet og kvantitet på militære kapabiliteter har alltid vært vanskelig. Ifølge en studie fra 1986 (nevnt i Economist artikkelen), har utviklingen vært slik at nasjoner satser mest på teknologisk utvikling i fredstid, men på kvantitet når krigene kommer. USA ender opp med å produsere bare halvparten av de opprinnelig planlagte F-22’ene. Og når produksjonsvolumer blir lavere, øker enhetskostnaden. Uansett hvor avansert og kapabel hvert enkelt fly eller skip er, er det likevel ikke mulig å være til stedet i flere områder samtidig hvis antallet begrenses.  Mye av militærets rolle i både USA og Norge i fredstid er tilstedeværelse og avskrekking. Antallet våpenenheter et land har til rådighet har strategisk betydning.

Sannsynlige reduksjoner i USAs forsvarsbudsjett har fått mange til å advare om at omfatende kutt truer nasjonens sikkerhet. Men det finnes ikke nødvendigvis en jernfast sammenheng mellom bevilgninger og sikkert. Amerikanerne bruker 20% av det totale føderale budsjettet på Forsvaret, noe som tilsvarer omtrent 40% av det globale militære pengeforbruket. USAs militærmakt har vært overlegen i flere tiår. Hvordan kan en regjering vite når den har brukt “nok” penger? Og hvordan kan de sørge for at pengene brukes riktig? Når våpensystemene blir dyrere og dyrere, må pengebruken planlegges nøyere. Dette er norske analytikere også svært opptatt av – det sto sentralt i FFI direktør Paul Narums fremlegging forrige desember.

Militærets kapabilitetsportofolje er til slutt et strategiskspørsmål fremfor et budsjettspørsmål. Hovedoppgaven til den omstridte Quadrennial Defense Review (QDR) har vært det å analysere truslene og nasjonens fremtidige militære behov. Den har nesten alltid unnlatt å prioritere og i stedet konkludert med at USA har behov for en bred og fleksibel forsvarskapabilitet fordi trusselbildet er så sammensatt og uforutsigbart. Da Obama administrasjonen i januar la fram Pentagons ”Strategic Guidance”, var det en vag antydning til prioritering, men ingen detaljer om eksakte strategisk avveininger forelå.

Men detaljene er helt avgjørende. Når politikerne og forsvarsanalytikerne argumenterer for at forsvarskuttene betyr færre skip, kampfly eller atomvåpen, må behovene begrunnes. Hvorfor trenger USA 11 hangarskip? Hvor mange atomvåpen er nødvendig for å avskrekke? Som Andrew Krepinevich sier, “strategy is what you need when you don’t have any more money”. USA har lenge bevilget midler til militæret uten å prioritere. Nå når pengestrømmen trues, må nødvendige prioriteringer avklares.  Desto viktigere er det å prioritere når svekket kjøpekraft fører til innkjøp av færre våpenenheter. Våpenene som det satses på, er nødt til å være virkelig godt gjennomtenkt.

Les flere analyser om amerikansk politikk på fokususa.com.

Effekten av høyesterettsdommen i Citizens United rettssaken om valgkampfinansiering begynner å synes. Mektige super PACs er i ferd med å forandre det politiske landskapet og President Obama har nå legitimert det.

I et demokrati har penger alltid ført til politisk innflytelse. USAs nåværende ambassadør til Norge – og hans forgjenger – er gode illustrasjoner av dette (og er helt i tråd med vanlig praksis). Finansielle bidrag til kandidater betraktes som politisk tale og er dermed ansett som en del av ytringsfrihet. Mens pengene som gis direkte til kandidater ( såkalte "hard money") er nokså regulert, er det mindre kontroll over midler som samles inn til de politiske partiene og brukes på vegne av en kandidat (”soft money”). Lovgivning i 2002 (McCain-Feingold Act) forsøkte å begrense soft money, men dette har nå blitt undergravet av Høyesteretts avgjørelse i rettsaken Citizens United vs. Federal Election Commission. Konsekvensen har blitt at political action committees (eller PACs - politiske organisasjoner brukt først som innsamlingskanaler og dermed delta aktiv i valgkampen med bl.a. kjøp av TV reklamer) nå har svært mye handlingsfrihet. Elizabeth Drew forklarer:

The McCain-Feingold Act, passed in 2002, limited the use of soft money, and the Supreme Court upheld this landmark reform in 2003. But after Samuel Alito replaced Sandra Day O’Connor in 2006, the Court took every opportunity to chip away at McCain-Feingold and then, in January 2010 in Citizens United v. FEC, by a vote of 5–4, it stripped away virtually all the constraints on the activities of corporations, unions, and wealthy individuals with respect to federal elections. The Court thus overturned a century of law…The requirement that soft money go only to issue ads was now completely eliminated. It could be used for all-out attacks on opponents, or gauzy celebrations of the candidate on whose behalf they were made, and the candidate supposedly would have nothing to do with them.

In Citizens United, the “conservative” Court ruled on a broader question than had been brought before it, but it left vague the question of limits on contributions. A second controversial ruling, SpeechNow.org v. FEC, by the D.C. Circuit Court of Appeals a couple of months later, held that there should be no limits whatever on the contributions to groups making such expenditures. (The term Citizens United has come to refer to both cases.) The combined decisions opened up our elections to a far greater role for corporate and wealthy individuals’ money than had ever before been imaginable. And they spawned Super PACs

Citizens United virket såpass urimelig og latterlig at komiker Stephen Colbert harselerte over det ved å danne sin egen super PAC (Making a better tomorrow, tomorrow), og til og med opptrådte som vitne i Kongressen.

Det var Citizens United dommen som President Obama kritiserte på dramatisk vis i sin 2010 State of the Union tale:

[youtube=

] 

Obama antydet på mandag at han har nå forandret mening og oppmuntret administrasjonsrådgivere til å delta aktivt i demokratenes super PAC - Priorities USA Action -  som skal sørge for at presidenten er gjenvalgt.   Som New York Times skriver i dag er dette i tråd med Obamas snuoperasjon i 2008, da han først lovet å akseptere føderal valgkampsmidler (og begrensningene som er knyttet til dem) og etterpå ble den første presidentkandidaten siden 1970 tallet til å takke nei til ”matching funds” penger. Han hadde etter hvert samlet inn langt mer enn John McCain og ville beholde overtaket og handlingsfriheten. Presidenten igjen handler helt på tvers av hans eget budskap om rettferdighet og likebehandling. Prinsipper kan ofres når det er taktisk lønnsomt.

Rapporteringsfristen til Federal Election Commission (FEC) forrige uke vekket oppsikt på grunn av den dramatiske økningen i super PAC aktiviteten i republikanernes primærvalg, særlig blant kampanjene til Mitt Romney og Newt Gingrich. En fersk rapport fra Wesleyan University viser trenden:

In the first presidential election cycle following the Supreme Court’s landmark decision in Citizens United v. FEC, interest group involvement in the presidential air war has skyrocketed from 3 percent of all ads aired in the 2008 Republican nomination race to nearly half (44 percent) of all airings... the total number of GOP presidential ads (through Jan. 25) was just shy of 70,000 airings on broadcast television and national cable in both years. Candidate-sponsored ads, which made up 97 percent of the total in 2008, declined to 56 percent of the total this year.  An estimated $28.9M has been spent to date, a substantial drop from 2008.

Observatorer på venstre siden som Elizabeth Drew og  E.J. Dionne  roper varsko om hva de mener er en farlig kombinasjon av super PACs og lovgivning som strammer inn  regelverket rundt valgdeltagelse (på en måte som muligens påvirker velgergrupper som tradisjonelt sett stemmer på demokratene). Etter Obama denne uken har langt på vei legitimerte rollen av super PACs, er det nå tydelig at valgkampsfinansiering har gjennomgått en dramatisk, farlig, og tverrpolitisk forandring.

Les flere analyser om amerikansk politikk på fokususa.com.

After President Obama’s 2009 speech in Prague and a number of highly respected former diplomats publically supported the idea, the global nuclear disarmament movement has new momentum.

The military value of nuclear weapons is questionable at best, the chances of catastrophic “accidents” or miscalculation are high, the potential transfer to terrorist groups is real, and the maintenance and operational costs are substantial. Many look to the US and Russia, as the owners of the vast majority of these weapons, to lead the way with deep reductions. But lingering mistrust and a renewed Russian emphasis on nuclear forces as a substitute for its much-reduced conventional forces makes this a tough nut to crack.

One current diplomatic headache, ballistic missile defense, may in fact be a potential solution. Maybe Ronald Reagan was right when he suggested that strategic defenses could make ballistic missiles obsolete. Perhaps instead of vague promises of missile defense ‘cooperation’, the US should actually sell Russia (and eventually China) as much missile defense capability as possible, while working together to improve its effectiveness. Could missile defense be the key to achieving Global Zero?

As the United States reduces its defense expenditures (the latest example is today’s Washington Post article describing the removal of two US Army brigades from Europe). Will the US/NATO tactical nuclear weapons stationed in Europe also be making the trip home soon? Recent strategic documents from the Obama administration have hinted that lower numbers of nuclear weapons are possible, based in large part on the deployment of effective ballistic missile defenses.

NATO will soon issue its evaluation of the alliance’s deterrence strategy and nuclear policies in the Deterrence and Defense Posture Review, perhaps accepting the removal of the tactical nukes based on the deployment of missile defense (a position most prominently advocated by Germany). The Russians have been quite displeased with US & NATO missile defense plans and recently threatened to boycott the NATO summit in May. They believe, rightly or wrongly, that missile defenses may eventually be able to intercept their long range missiles and hinder their ability to deter the United States.

Arms control advocates have never liked missile defense, in part based on the upside-down logic of Cold War deterrence. The “balance of terror” between the US and theSoviet Union was considered stable when each side could credibly threaten to destroy the other, creating a situation of mutual deterrence. The offensive weapons in effect acted in a defensive way – preventing an attack through deterrence. But if one side could improve the survivability of their own weapons (by placing them underground in hardened silos, using road-mobile launchers, placing them aboard submarines or by developing missile defenses), they might have an incentive to strike first and destroy their opponent’s weapons, knowing that the rest of their arsenal was safely protected. During the Cold War, protecting or defending nuclear armed long range missiles constituted an aggressive, offensive move. Thus offense was defense and defense was offense.

But in this post Cold War, terrorist filled, penny pinching environment where global disarmament is a stated goal of the current US president, perhaps this logic ought to be revisited. Deep cuts to a state’s strategic nuclear forces would require existing weapons to be extremely survivable and still provide an effective deterrent against other states with strategic nuclear weapons. Missile defenses might allow the US, Russia and China to lower their collective six-shooters, each comfortable in the knowledge that they were protected in case one of the others suddenly changed their mind. The remaining strategic forces could instead be used to deter  the remaining nuclear powers until they too acquired defenses and disarmed –Israelis already well underway to have a BMD network, closely followed by India.

As missile defense interceptors use kinetic energy to destroy their targets, there is no risk of using them in an offensive capacity. A stringent verification regime could ensure that BMD silos were not used to house offensive missiles, just as a similar non-nuclear weapons regime would be needed to prevent cheating. As submarine launched missiles (SLBMs) and cruise missiles are more difficult for defenses to intercept, they would of course have to be banned and dismantled. Cruise missiles (either from land, sea or air launched) do not perform quite the same strategic deterrent function as ballistic missiles.  And SLBMs are only one of the three “legs” of the strategic triad, and could be removed first.

The notion of using missile defense to achieve disarmament is pretty radical and most likely unworkable, but there’s no reason to be trapped by Cold War notions of deterrence. If Gobal Zero advocates are serious about achieving nuclear disarmament, perhaps its time to revisit missile defenses. It is possible that they can be a valuable tool for states during the tricky transition phase to collective deep cuts in nuclear arsenals on the way to disarmament. Or not….

Les flere analyser om amerikansk politikk på fokususa.com.

In Norway, such a statement will often be met with nods of agreement. In the United States, however, it often inspires fears of socialist policies bordering on totalitarianism and forcible government income redistribution.

This is the final sentence of a powerful essay by journalist George Packer in the latest issue of Foreign Affairs. In Norway, such a statement will often be met with nods of agreement. In the United States, however, it often inspires fears of socialist policies bordering on totalitarianism and forcible government income redistribution. Especially – and curiously – from those on the lower end of the income scale that one might expect to join the Occupy Wall Street protests rather than a local Tea Party group. Regardless, Packer is convinced that the US is in a political death spiral, and asks, as the Talking Heads once did: “well, how did I get here”?

Packer has a theory based on steadily growing inequalities and the influence of corporate money in politics. He believes there was “an unwritten social contract among labor, business and government – between the elites and the masses. It guaranteed that the benefits of the economic growth following World War II were distributed more widely, and with more shared prosperity, than at any time in human history.” This contract has been badly violated by the elites.

The influx of organized money in politics during the late 1970s caused the lobbying business in Washingtonto expand exponentially, and “the balance of power tilted heavily toward business” as a result. Because income disparities have become so dramatic over the past 30 years, it is clear who has had the ability to influence politics. As former Senator Bob Dole once noted, “Poor people don’t make campaign contributions”.

Packer argues that “this inequality is the ill that underlies all the others. Like an odorless gas, it pervades every corner of the United States and saps the strength of the country’s democracy”. He claims that “over the past three decades, the government has consistently favored the rich. This is the source of the problem: our leaders, our institutions. But even more fundamental than public policy is the long-term transformation of the manners and morals of the American elites.”

Packer’s final thoughts are powerful ones, bringing his (albeit liberal leaning) analysis together and offering a explanation for the current political climate:

In the meantime, inequality will continue to mock the American promise of opportunity for all. Inequality creates a lopsided economy, which leaves the rich with so much money that they can binge on speculation, and leaves the middle class without enough money to buy the things they think they deserve, which leads them to borrow and go into debt. These were among the long term causes of the financial crisis and the Great Recession.

Inequality hardens society into a class system, imprisoning people in the circumstances of their birth – a rebuke to the very idea of the American Dream…Inequality corrodes trust among fellow citizens, making it seem as if the game is rigged. Inequality provokes a generalized anger that finds targets where it can – immigrants, foreign countries, American elites, government in all forms – and it rewards demagogues while discrediting reformers.

Inequality saps the will to conceive of ambitious solutions to large collective problems, because those problems no longer seem very collective. Inequality undermines democracy.

Les flere analyser om amerikansk politikk på fokususa.com.

Med erfaring fra andre anskaffelsesprogrammer kan man stille spørsmål om avanserte våpensystemer kan gi pålitelig og kostnadseffektiv tjeneste.

Den norske regjeringens beslutning til å kjøpe amerikanske F-35 kampfly kan diskuteres, og spesielt er det grunn til å lure på om slike avanserte våpensystemer kan gi pålitelig og kostnadseffektiv tjeneste – særlig når man ser på flere av Pentagons andre anskaffelsesprogrammer, som F-22 Raptor.

Raptor og Osprey: Utviklingsprogrammet til Raptor’en startet allerede i 1980-tallet og det første flyet var operativt i 1997. Det var designet som et skikkelig avansert kald krigs kampfly med en radar absorberende stealth skinn som kunne dominere luftrom og være overlegen i luftkamp. Flyet utgjør nå en viktig komponent i den fremtidige flåten til US Air Force, som til slutt skal operere 188 F-22 fly med en endelig prislapp av 412 millioner dollar per fly. Totalt har programmet kostet over 77 milliarder dollar, og langt flere fly skulle opprinnelig bestilles: 648 fly til en stykkpris av 139 millioner dollar.

Så langt har ingen av flyene blitt brukt i kampsituasjoner – hverken i Irak, Afghanistan eller Libya. De egenskapene som gjør dem dominerende i luft til luft strid er de samme egenskapene som gjør dem uegnet i dagens konflikter. Slike kampfly er muligens bedre tilpasset stormaktskrig. Nå står USAs dyreste fly noensinne i alle fall på bakken… fordi det forgifter pilotene sine.

Hele F-22-flåten ble først tatt ut av drift i mai når det ble oppdaget at pilotene hadde uregelmessige mengder nitrogen i oksygentilførselen, samt andre merkelige stoffer som for eksempel propan. Problemet har trolig allerede forårsaket en ulykke der piloten omkom. Etter noen måneder klarte ikke Forsvaret å finne feilen mens pilotene ble truet med å miste sertifiseringen på grunn av manglende operativ trening. I september, rett før fristen der alle F-22 pilotene skulle måtte sertifiseres på nytt, ble flyet plutselig erklært operativt igjen med et nytt luftfilter ombord. Men forrige uke havnet halvparten av dem igjen på bakken etter at en pilot rapporterte en lignende problem. Forsvarets teknikere aner ikke hva som feiler flyene.

Nylig har et annet fly kommet i søkelyset – V-22 Osprey, som er en unik kombinasjon av fly og helikopter. Programmets bekymringsfulle utviklingsprosses ble beskrevet i en omfattende reportasje på internetttidskriftet Wired for et par uker siden. En rekke ulykker kan tyde på at selve designet kan være uegnet, men en kombinasjon av byråkratiske, industrielle og militære interesser holdt programmet i live. Totalkostnadene så langt er estimert til å være over 56 milliarder dollar. En nyere utgave har vært i produksjon, men det er fortsatt uklart hvorvidt feilene er blitt rettet opp. Flyene har vært i aktiv tjeneste i Afghanistan og Libya.

Mens F-22 står ubrukt, har USAs militære vært helt avhengig av en annen flytype som har vært svært nyttig i Afghanistan, Irak, Libya og Somalia. De ubemannede Predator/Reaper droner som koster om lag 15-20 millioner dollar: enkelt, effektiv og billigere. Selvfølgeig er det mange oppdrag som ikke kan gjennomføres med et slikt verktøy. Det er likevel påfallende at USA sliter med tekniske problemer hos de mest kostbare og komplekse flyene og har i tillegg ikke bruk for dem, mens de rimeligste flyene har blitt uerstattelige. Finnes det ikke en mellomvei?

F-35: Problemene har stått i kø med F-35-utviklingen. Forrige måned ble det kjent at flyet hadde en feildesignet vinge som reduserte levetiden fra 8000 timer til 1200 timer i luften. En erstatning er nå designet og vil rettes i produksjon. Nylig har andre problemer blitt oppdaget med kommunikasjonsutstyret. Det er logisk å tenke seg at slike problemer er vanlig i utviklingen av et nytt produkt. Likevel er det bekymringsfullt sett i lys av F-22 og V-22, der problemer fortsetter lenge etter produksjonen har begynt. Flere amerikanske våpengrener er avhengig av flyet for sine langtidsplaner og det kommer absolutt til å bli produsert, men F-35s forsinkelser betyr at våpengrenene nå må vurdere overgangsløsninger som den etablerte og kapable Boeing F-18 Super Hornet.

Akkurat dette flyet skal Japan vurdere å kjøpe som et mulig rimeligere alternativ til F-35. Myndighetene der, som i Norge, må ta mange faktorer i betraktning når de velger fly. Erfaringen fra F-22 og V-22 tyder på at selv etter at produksjonen begynner er det betydelig usikkerhet knyttet til såpass avansert teknologi. Kostnadene er også høyst usikre. GAO rapporterte at blant Pentagons innkjøpsprogrammer kom over halvparten av kostnadsøkningen etter at produksjon hadde startet.

Men prislappen er ikke alt. Som én analytiker observerte om Japans kampflykonkurranse mellom F-18, F-35 og BAE’s Eurofighter: “The British, with their Eurofighter, are selling a fighter. The US is selling a security guarantee”.

Les flere analyser om amerikansk politikk på fokususa.com.

Et av ofrene for terrorangrepene 11. september 2001 har vært amerikanernes dømmekraft.

I klassikeren De Ubestikkelige fra 1987 stiller politimannen Jim Malone (Sean Connery) et enkelt spørsmål til sin ivrige leder Elliot Ness (Kevin Costner), som gjerne vil arrestere Al Capone: "What are you prepared to do?"

Med andre ord: hvor langt er man villig til å gå for å nå målet? Etter 9/11 var det tydelig at både USAs beslutningstagere og velgere var villig til å gå overraskende langt for å bekjempe terrorisme. Kriterier for hva som kunne betegnes som akseptable virkemidler for å gjøre landet trygt ble kraftig justert. Ti år senere har USA en massiv sikkerhetsinfrastruktur som holder på med omfattende overvåking, etterforskning og aksjoner mot enkeltpersoner og grupper. Den offentlige debatten om hvorvidt disse tiltakene fortsatt er nødvendige, har nesten forsvunnet. Unntakstilstand har blitt det normale.

Atmosfæren av frykt som rådet etter terrorangrepene i 2001 blir nesten glemt i mange av refleksjonene og analysene som har kommet denne uken. Det er ikke nødvendig å forsvare Bush-administrasjonens handlinger for å erkjenne at usikkerheten rundt terrortrusselen gjorde det mer forståelig at beslutningstagere ble tilbøyelig til å gjøre for mye fremfor for lite. Det var naturlig å få på plass eksepsjonelle tiltak som skulle sørge for at angrepet ikke skulle gjentas. Landet var samlet og klar for kamp.

Men sjokk og frykt egner seg dårlig som grunnlag for politikk. Trusselen var overalt og måtte bekjempes overalt. Den krigerske innstillingen i Det hvite hus fant støtte i befolkningen: slå til og gjør oss trygge, var budskapet. Og administrasjonen slo til. Til de grader. Et massivt og mektig sikkerhetsbyråkrati ble utviklet for å ta seg av ”homeland security”, styrket av ny lovgivning som den tidligere omstridte Patriot Act.

Administrasjonen besluttet å invadere og okkupere to land for å gjøre USA tryggere, samt bygge fengsler som Guantanamo og aktiviteter som ”rendition”. Store deler av det amerikanske militæret ble omformet til et antiterrorinstrument med omfattende bruk av spesialstyrker og droneangrep mot terrorceller og individer. Mange av disse operasjonene foregår utenfor folkeretten og uten særlig statlig regulering. Den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA har blitt langt mer operasjonsorientert med oppdrag som strekker seg langt ut over informasjonsinnhenting og informasjonsbearbeiding. Mange forventet at Obama-administrasjonen skulle begynne en nedbygging av dette apparatet, men på noen områder har det heller blitt en opptrapping.

Under Den kalde krigen ble mye rettferdiggjort med henvisning til nasjonens sikkerhet. Fordi målene var ansett å være såpass viktige, kunne mange tvilsomme virkemidler aksepteres. Kritikerne ble ofte utskjelt og sett på som upatriotiske. Noe lignende skjedde etter 9/11, og landet har ennå ikke helt våknet fra det. Hvor går grensen mellom nødvendige sikkerhetstiltak og lovbrudd? Og hvor lenge skal midlertidige tiltak være på plass? Når kan vi si at risikoen for et terrorangrep er lav nok?

Mye har blitt ofret i løpet av det siste tiåret for å gjøre USA tryggere, både menneskeliv og penger. Men det som er mest bekymringsfullt for fremtiden er hvordan sikkerhetsinstitusjonene i USA har blitt omformet og hvor lite diskusjon det har vært om disse forandringene. Er USA tryggere? Det er umulig å besvare. I terroralderen kan et lands befolkning aldri være helt trygg. I et åpent samfunn er det altfor lett å drepe andre om man virkelig vil det.

Spørsmålet handler heller om risiko: har vi gjort nok for å redusere risikoen tilstrekkelig? Dessverre er dette også et umulig spørsmål å besvare fordi trusselbildet er så uklart. Det er umulig å vite om staten har gjort nok frem til det neste angrepet. Og de som sitter med den beste informasjonen om trusselen, er også de som er best egnet til å vurdere verdien av tiltakene.

Et av terrorangrepenes ofre har vært amerikanernes dømmekraft. De har sluttet å vurdere spørsmålet til Jim Malone: hvor langt er de villig til å gå? Og for hvor lenge?

Les flere analyser om amerikansk politikk på fokususa.com.

Vil USA og Kina klare å tilpasse seg den nye sikkerhetspolitiske situasjonen, eller vil relasjonen mellom stormaktene arte seg som slagsmålet i ukens basketballkamp?

Noen ganger kan idrettsarrangementer fungere samlende og konfliktdempende. Politiske motstandere kan legge sine uenigheter til side og la sine atleter gjøre opp seg i mellom på fredlig vis. Andre ganger blir idrettsarrangementer infisert av eksisterende politiske konflikter. OL-boikottene i 1980 og 1984 er velkjente. Ishockeykampen mellom USA og Sovjetunionen under de olympiske leker i Lake Placid i 1980 utartet seg til et gigantisk prestisjeoppgjør med storpolitisk intensitet. Basketaket under en vennskapskamp i basketball denne uken, fikk mange til å tenke på stormaktspolitikkens tilbaketog i idretten.

Universitetslaget Georgetown Hoyas fra Washington DC – som har vært blant USAs aller beste i mange år – var halvveis gjennom en 10 dagers oppvisningstur i Kina. Hensikten var å bygge bro mellom USA og Kina. Men kampen mot kinesiske Bayi Rockets endte dessverre med et masseslagsmål etter en unormalt fysisk kamp. Synet av amerikanske og kinesiske spillere i tottene på hverandre fikk mange til å tenke: kan ikke de ikke engang spille basketball sammen uten at det blir konflikt?

Mange har argumentert for at Kina er en kommende stormakt i internasjonal sikkerhetspolitikk, forutsatt at de lykkes i å opprettholde økonomisk vekst og et stabilt sivilsamfunn. Samtidig er det mange som argumenterer for at USAs dager som verdens eneste supermakt nesten er talte. USA er preget av gjeldsproblemer, en sviktende økonomi som bygger på konsum snarere enn industri, og en polarisert politisk debatt som forhindrer kompromiss og fornuftige løsninger. Ulike aspekter ved debatten om amerikansk strategi har vært en gjenganger på bloggen FokusUSA (se her, her og her).

Ifølge amerikanske statsvitere, som Christopher Layne, kommer USAs relative makt til å bli utfordret av Kina i løpet av de neste ti årene. Han tar derfor til orde for USA nedjusterer sitt strategiske ambisjonsnivå og forsvarer sine interesser ved bruk av regionale støttespillere og en langt mer forsiktig bruk av militærmakt.

En annen stemme i USA som også har argumentert for samme typen nedjustering av USAs globale militære tilstedeværelse, er historiker Andrew Bacevich. Han har lenge advarte mot USAs tendens til å finne militære løsninger til politiske utfordringer. Bacevich skrev nylig i Los Angeles Times at det internasjonal sikkerhetssystemet er i ferd med å omstruktureres, og at USA blir nødt til å opptre annerledes fremover. Riktignok har Bacevich liten tro på at Washington vil klare å fri seg fra innarbeidet tenkning.

Hva kommer til å skje hvis USA reduserer sitt globale militære engasjementet? Etter en rekke år med omfattende militære operasjoner knyttet til krigen mot terror, ønsker mange sikkert en slik justering velkommen. Men nedtrappingen kan ha uforutsette sikkerhetspolitiske konsekvenser for USAs allierte i både Europa og Asia. Hvordan vil Kinas innflytelse omforme den globale orden? Hvordan vil dette påvirke Norge og det transatlantiske forholdet?

Neste uke kommer både Layne og Bacevich til Oslo nettopp for å diskutere slike tema på FokusUSA-konferansen ved Institutt for forsvarsstudier. Vil USA og Kina klare å tilpasse seg den nye sikkerhetspolitiske situasjonen, eller vil relasjonen mellom stormaktene arte seg som slagsmålet i ukens basketballkamp?

Les flere analyser om amerikansk politikk på fokususa.com.

Krigen mot terror skal nå føres av spesialstyrker og ubemannede fly. Dette reiser en rekke problemstillinger.

På onsdag kom USA med sitt nye strategidokument (National Strategy for Counterterrorism) der Obama administrasjonen beskriver terrortrusselen og hvordan de har tenkt å bekjempe den. Denne dagen ble også strategien godt illustrert flere tusen kilometer unna, da amerikanerne angrep terrormistenkte i Somalia med et ubemannet fly. Bush-administrasjonens omfattende bruk av landbaserte militære styrker i krigen mot terrorisme er over. Jobben skal nå gjøres av spesialstyrker og ubemannede fly (UAVs), men dette reiser en rekke problemstillinger.

USA har oppfattet terrorisme som en sikkerhetstrussel lenge før september 2001 og har sett på blant annet statlig stabilitet og god statlig styring som langsiktige politiske løsninger. Siden Clinton-perioden har disse vært viktige komponenter i en helhetlig strategi for å forhindre at ekstremister får økt støtte i Asia og Afrika. Sammen med politiske og rettslige tiltak bruker USA selvsagt også militærmakt for å drepe terrormistenkte.

Etter ambassadebombingene i Kenya og Tanzania i 1998, brukte Clinton krysseraketter for å angripe mål i Afghanistan og Sudan. Bush-administrasjonen brukte spesialstyrker, kampfly og ubemannede fly som virkemidler. Obama administrasjonens bruk av UAVs har derimot tatt helt av. USA tar nå i bruk ubemannede flyangrep i hele seks land – Afghanistan, Irak, Pakistan, Libya, Jemen og Somalia – de fleste i en terrorbekjempelsesrolle.

Strategiske og juridiske problemer: Fra et strategisk standpunkt er det uklart om slike luftangrep alltid er verdt de politiske kostnadene. I fjor angrep USA mål i Pakistan med ubemannede fly hele 117 ganger , flere enn alle tidligere år til sammen. I likhet med andre former for luftangrep, hender det at rakettene iblant treffer sivile. I Pakistan har slike feilbombinger ført til utbredt raseri blant befolkningen. Ved å angripe fra luften kan det også være vanskelig å bekrefte at målet har blitt drept. Dette var en av grunnene til at president Obama bestemte seg for å bruke spesialstyrker for å drepe Osama bin Laden. Selv om bruk av UAV ofte er sett på som risikofritt for personell, i motsetning til innsettelse av spesialstyrker, krever slike luftangrep fremedeles god etterretning på bakken.

Angrep fra ubemannede fly er også juridisk vanskelig. Som en ellers positiv artikkel i Foreign Policy påpeker:

Military operations inside Pakistan do pose international legal problems, but its not because of the drones. It’s because the United States is technically not at war with Pakistan and because US drones operations in Pakistan are being conducted by the CIA rather than the armed forces. The former violates the UN charter: the latter arguably violates the rules on lawful combat in the Geneva Conventions.

Terrormistenkte blir rett og slett henrettet uten rettsak, noe som svekker folkeopinionen og det moralske grunnlaget for handlingen. At et land kan drepe et annet lands borger usett og uten varsel skaper en urovekkende presedens.

Denne type krigshandling er heller ikke uproblematisk sett fra amerikanske øyne. President Obama har nettopp argumentert ovenfor Kongressen at USAs deltagelse i Libya ikke er definerte krigshandlinger som krever forsamlingens godkjennelse – først og fremst fordi bakkesoldater ikke er involvert. Men som en tidligere Bush administrasjon advokat advarer

The administration’s theory implies that the president can wage war with drones and all manner of offshore missiles without having to bother with the War Powers Resolution’s time limits.

Effektiv og lav risiko: Til tross for problemene med bruk av ubemannede flyangrep, har de i økende grad blitt tatt i bruk fordi UAVs er et så effektiv våpen. De kan være på plass i et området mye lenger enn konvensjonelle fly og har svært gode elektroniske sensorutstyr i tillegg til raketter. De er nesten risikofrie for operatørene som ofte sitter tusenvis av kilometer unna, og koster en brøkdel av et moderne kampfly.

Gitt USAs krigstrøtthet og budsjettpress, er ubemannede fly en åpenbar løsning som fortsatt gjør det mulig å nå et av hovedmålene i landets terrorbekjempelsesstrategi – “disrupt, degrade, dismantle og defeat” terroristgrupper. Som Counterterrorism chief John Brennan sier: “Our best offense won’t always be deploying large armies abroad, but delivering targeted, surgical pressure to the groups that threaten us”. Denne strategien, kombinert med Obamas rettslige fortolkning av presidentembedets myndighet til å ta i bruk militærmakt uten kongressgodkjennelse, kan føre til at USA nå satser enda mer på ubemannede fly.

Les flere analyser om amerikansk politikk på fokususa.com.

Klarer Washington virkelig å nedjustere sitt ambisjonsnivå i Afghanistan?

"Amerika, det er tid for nasjonsbygging hjemme." Mot slutten av president Obamas Afghanistan-tale onsdag kveld, gjentok han poenget fra en tidligere tale han holdt om Irak-krigen. Det er et argument som mange har tatt ordet for, inkludert Boston University-professor Andrew Bacevich (som skal snart delta i FokusUSAs konferanse på IFS). Sett i sammenheng med strategidokumentene og andre uttalelser er budskapet klart. USA ser ut til å nedjustere sitt ambisjonsnivå. Men klarer Washington virkelig det?

Obamas annonsering av opptrappingen i Afghanistan i 2009 kunne tolkes på to måter. Enten var presidenten overbevist om at krigen kunne løses militært på en akseptabel måte, eller så var opptrappingen et siste forsøk å snu en desperat og håpløs situasjon. Uten en solid samarbeidspartner i Kabul og tilstrekkelig tropper til å sørge for sikkerheten i hele landet, var den taktiske situasjonen låst. Flere tropper skulle forandre dynamikken på bakken, men har ikke forandret den nok. Uten bedre statlige styring i hovedstaden og økende sikkerhet i rurale strøk blir ISAF som den lille gutten med fingeren i demningen.

En slik situasjon er uholdbar, gitt de økonomiske, storstrategiske og menneskelige kostnader ved å stå i hengemyren. Og etter ti år har USA ikke lenger tålmodighet til å bære byrde i silke operasjoner. Blant det som var mest bemerkelsesverdig i Obamas tale, var referansen til en strategisk balansegang i USAs globale rolle:

Some would have America retreat from our responsibility as an anchor of global security, and embrace an isolation that ignores the very real threats that we face. Others would have America over-extend ourselves, confronting every evil that can be found abroad.

We must chart a more centered course. Like generations before, we must embrace America’s singular role in the course of human events. But we must be as pragmatic as we are passionate; as strategic as we are resolute.

Som flere har observert på FokusUSA, viser USA tegn på et nedjustert globalt ambisjonsnivå. USAs begrensede rolle i Libya-operasjonen og Gates' advarsel til NATO-landene denne måneden kan sees i denne sammenheng: "Ready or not, here we go!"

Denne globale tilbaketrekkingen har tverrpolitisk støtte (dagens GOP-kandidater har også vært skeptiske til både nasjonsbygging og FN-operasjoner) og kan dermed vise seg å bli langvarig. USA er i ferd med å justere ned aktiviteten til tross for at sine allierte viser seg utilstrekkelig rustet til å ta ledelsen. For NATO betyr det mindre ekspedisjonære oppdrag siden USA vet at de ikke klarer å bidra til dem i tilstrekkelig grad. NATO er trolig fornøyd med at alliansen fokuserer mer på europeisk forsvar, selv med USA som en støttespiller fremfor en leder.

Kombinasjonen av budsjettpress og krigstrøtthet gjør at USA sannsynligvis trapper ned litt. Det er mulig at utenrikspolitikk til og med blir et valgkamptema – sett gjennom økonomiske briller. Men trusselbildet har ikke forandret seg og heller ikke oppfatningen av amerikanske globale interesser. Den amerikanske militæret er fortsatt tungt involvert i en rekke operasjoner og oppdrag rundt omkring i verden. Hvor lenge klarer USA å lede fra de bakre rekker? Når Andrew Bacevich kommer til IFS i august kan vi spørre ham om nettopp det.

Les flere analyser om amerikansk politikk på fokususa.com.