Mitt kongerike

33 år etter hans død huskes imidlertid signaturen «Kytern» fortsatt av mange av våre eldre lesere, og diktene lever videre som sanger i østkantens nye storstue. Kytern hadde to kongeriker. Det ene var leserbrevsidene, MOM-sidene eller «Meninger om mangt», i denne avisen. Det andre var gatene som sist helg fikk fotballaget sitt hjem for første gang. Kytern ville elsket å se Vålerenga bygge sitt eget slott på østkanten.

Innimellom engasjerte leserbrev (han kunne fortelle motdebattanter at de ga ham lyst til å spise piggtråd) skrev Kytern så vakre dikt at hele Vålerenga visste hvem han var. I NRK-arkivet finnes et par TV-klipp der han leser dikt, og i 2009 ga det lokale historielaget ut boka «Kyter’n – stemmen fra Vålerenga». Bortsett fra det ble poesien, over 200 dikt totalt, bare publisert i Dagsavisen (eller Arbeiderbladet som avisen den gang het).

Selv ble jeg kjent med Kyterns poesi noen dager før stadionåpningen. Jeg har mislykkes med å få ungene interessert i mitt arbeiderklasselag, West Ham, og musikk hardere enn listepop. Men så kom Vålerenga, punkbandet Islandsgate og Kytern til unnsetning. Jeg holdt på å kjøre av veien i ren forfjamselse idet tolvåringen i baksetet høyt og rølpete brølte «Vålerenga, du skal vite, at jeg har deg meget kjær», et dikt som sto på trykk i Arbeiderbladet 27. juni 1974. Det viste seg at Islandsgate har spilt inn noen av Kyterns dikt som punkmusikk, og jentungen hadde lært seg selve hiten, «Mitt kongerike», utenat.

Vi fikk i tillegg en fin prat om hvor heldige vi er som lever noen og tredve år etter at Kytern sovnet inn på aldershjemmet på Vålerenga. Jeg forklarte mine barn at verken Vålerenga, de avisene jeg jobber for eller velferdsstaten vi tar for gitt, hadde vært noe uten dem som slet disse gatene før oss. Vi står på mange måter på skuldrene til mange gamle slitere når vi nyter vår velstand, som Vålerengas nye stadion er et eksempel på.

Det var arbeiderklassefolk som i fellesskap og solidaritet med hverandre løftet Norge og trehusbebyggelsen på Vålerenga fra fattigdom og nød til den overfloden de aller fleste av oss lever med i dag, i alle fall målt mot tidligere tider. Som Kytern skriver i diktet Islandsgate, som bandet med samme navn synger og tolvåringen min brøler: «I tankene ser jeg dem slite og streve. De ofret seg selv, for at vi skulle leve». God fredag!