Henning Næss
La oss i stedet spørre oss selv: Hvorfor skulle dette ikke hende i Norge?
Mange har spurt seg selv, antakelig spesielt utlendinger, om hvordan den verste enkelthandlingen noensinne i historien har kunnet utspille seg i Norge. Kanskje kan man, på samme måten som Sigmund Freuds egentlige pasient var byen Wien, hevde at det finnes en pasient som heter Norge, at denne pasienten er full av ubearbeidede nevroser, og at denne pasienten kunne trengt en minst like god psykoanalytiker som Sigmund Freud for å komme til erkjennelse av seg selv og hvilke problemer denne pasienten streber med? Finnes det med andre ord noe man kan kalle for «norgesnevrosen?»
La oss se: Norge er et land der det er relativt enkelt å gjemme seg bort. Dette skyldes det faktum at vi rent geografisk bor relativt langt fra hverandre. Men det er ikke det viktigste. Norge er også et land der det er lett å skjule sitt indre liv bak en maske av normalitet, da nordmenn sjelden eller aldri griper inn i hverandres liv på et dypere plan, med mindre man er gift med hverandre. Det er lett å skjule sine egentlige hensikter bak et skinn av normalitet.
Norge er også et land med mange gode verdier, som det ofte snakkes om. Hva det ikke så ofte snakkes om, derimot, er at det under et skinn av demokrati og velferd også finnes andre strømninger. Og det man ikke snakker om, er jo gjerne det som er kilden til nevrosen. Gjennom det norske skoleverket lærer barna seg gode, demokratiske verdier. De lærer å ta hensyn til hverandre, til at samarbeid er minst like viktig som konkurranse, og de lærer at kvinner og menn er like mye verdt. Et menneske som har onde tilbøyeligheter, skulle derfor gjennom skoleverket lære seg til å bearbeide disse i godhetens tjeneste. Utdanningen skulle med andre ord sikre at slike personer som Anders Behring Breivik ble omformet til gode mennesker. Eller at de eventuelt ble lagt under behandling på et tidlig tidspunkt, før de rakk å gjøre større skade.
Kanskje er det slik at det under dette skinnet av godhet og velferd befinner seg verdier som står i motsetning til disse. Dette har å gjøre med nyliberalisme, konkurransebevissthet, pengeverdier, strebermentalitet. Men også med alvorligere ting som hat og rasisme. Men ikke minst skjuler alle de store ordene at vi lever i en tid med ekstremt sterke polariseringer.
En annen ting er at vi nordmenn er opplært til alltid å tro det beste om hverandre. Vi kan ikke tro at noen kan være så slemme at de vil oss ondt, inntil det motsatte ettertrykkelig er bevist, men selv da tror vi det liksom ikke, og fortrenger det med blomster og godord. Norgesnevrosen går ut på at en rekke motsetningsfylte forhold i bevisstheten aldri eller sjelden blir omtalt som de er, men blir pyntet på eller overhodet ikke omtalt. En grunn til at Anders Behring Breivik klarte å skjule sine hensikter over så mange år, er kanskje nettopp at han har fremstått som helt normal. Men hvis det er noe som har skurret, så er det jo nettopp at han har virket altfor normal. Han har vært tvangsnormal.
Det er psykologen Jung som skriver om forholdet mellom «masken» og «skyggen». Masken er den utsiden vi bærer til daglig, og som vi viser frem til andre, og når masken blir mer og mer perfekt, fortrenges de dårlige egenskapene til den mørkere siden av personligheten. Og når fortrengningen blir total, kan situasjonen bli farlig. Da vil personaen, eller masken, være uten enhver lyte, det vil si uten personlighet, mens personligheten vil være fullstendig fortrengt til det ubevisste. Slike personligheter vil ha store problemer med å sette ord på følelser, vil sjelden kunne gjenkjenne eller sette ord på problemer, og vil ofte gi sine handlinger edle motiver som ligger svært langt unna realiteten. Siden det er en del av norgesnevrosen å gå rundt og hele tiden late som om alt er normalt, kan nettopp en slik person, gjennom en maske av normalitet, unngå at hans egentlige hensikter blir gjennomskuet.
La oss i stedet spørre oss selv: Hvorfor skulle dette ikke hende i Norge? Hva er det med Norge som gjør at dette landet skulle være befridd for den slags problemer? Norge legger vekt på å være et åpent og demokratisk land, med liten grad av overvåking og politikontroll. Kanskje nettopp på grunn av dette klarte Behring Breivik å planlegge drapet på så mange mennesker uten å bli oppdaget. Av samme grunn klarte han også å gjennomføre drapene.
Hans ytre fremtreden burde egentlig vært nok til å gjøre folk mistenksomme. Han har nettopp fremstått, ifølge enkelte, som «en skygge». Jeg tilstår at jeg grøsset da jeg leste dette uttrykket, nettopp fordi jeg leste det i lys av de jungianske begrepene «masken» og «skyggen».
Det betyr at alle hans mørke tanker ble fortrengt til det ubevisste, så hele personligheten til slutt ble «en skygge.» Men til slutt kunne skyggen ikke lenger fortrenges, men måtte handle for å frigjøre seg selv fra sin egen skyggetilværelse. Den overtok til slutt hele personligheten, og masken kunne ikke lenger skjule hva som lå bak. Masken maktet ikke lenger å fortrenge skyggen, som ble for dominerende. Masken av normalitet gled bort, og skyggen kom helt frem, og viste hele personligheten i sin gru og uhygge. Men da handlingen var utført, kom masken på plass igjen. Men nå vet vi at denne masken er en del av en gigantisk og livsfarlig fortrengningsmekanisme.
Norgesnevrosen vil jeg kalle dette komplekset: Komplekset utvikler seg som et resultat av alle fortrengningene, i mellomrommet mellom alle de store ordene om frihet, demokrati og godhet. Og alle de problemene som aldri blir satt ord på, er et resultat av at vi nekter å tro på ondskapen og sykeliggjør den istedenfor å se den i øynene.
Nå må vi snart begynne snakke om hatet vårt, hvis ikke vil jeg hevde at hele Norge lider av det samme problemet som Anders Behring Breivik. At vi lever i et land som er ute av stand til å sette ord på følelser.
Er Norge en pasient med tvangsnevroser? Med livsfarlige fortrengningsmekanismer?
Jeg foreslår i min naivitet at de bibeltroende begynner å ta den moderne virkeligheten inn over seg, ved å forholde seg til at de lever nå.
Så har det skjedd igjen: I debatten om homofilt ekteskap har kristne fundamentalister stått fram som motstandere av at to av samme kjønn skal kunne gifte seg, ut fra begrunnelsen om at det står noe annet i Bibelen.
Nå står det ikke i bibelen at to av samme kjønn ikke skal gifte seg. Den tanken var simpelthen var utenkelig. Det står at ekteskapet mellom kvinne og mann bør inngås. Dermed er det selve ekteskapet det legges vekt på, ikke hvem som gifter seg.
Nå står det mye rart i Bibelen, men hvis man også skal fortolke den ut fra det som ikke står der, blir saken komplisert. Det står for eksempel ikke i Bibelen at kvinne og mann ikke skal sykle på tandemsykkel sammen. Ergo: Siden dette ikke står i Bibelen, ja, så bør de altså ikke gjøre dette. Det kan virke nokså urimelig, men skal man være konsekvent kristen, så bør man unngå å gjøre alt som ikke står nevnt i bibelen. Som for eksempel å gifte seg med en av samme kjønn, for det står altså ikke nevnt i Bibelen at to av samme kjønn ikke bør gjøre dette. Dersom man leser Bibelen på denne måten, må alt som har skjedd de to tusen siste årene ignoreres. En annen ting er at begrunnelsen «fordi det står i Bibelen» er en form for henvisning som kan brukes på alt som ikke passer inn i ens eget livssyn, som en begrunnet måte å ikke ta ansvaret for egne meninger på. Det er det samme som å si: «Vi kristne, vi tenker ikke selv. Vi behøver ikke tenke selv, for Gud tenker for oss. Og det han har tenkt, det står i Bibelen.»
En kristen behøver altså ikke ha noen egne tanker eller meninger. Alt han trenger å vite, står i Bibelen.
Men se nå. Jeg slår opp på Femte Mosebok, 32. kapittel, hvor det står: «Moses avskjedssang. Han oppfordrer himmel og helvete til å høre på hans ord til Herrens pris. 1-3. Skylden for de ulykker som kommer over Israel, ligger ikke hos Gud, som er trofast, men hos Israel selv, som har vært troløst. Gud har fra fordums tid vist Israel store velgjerninger, men Israel har vært utakknemlig og falt fra ham.»
Så, hvis vi her ikke tar hensyn til at dette skjedde for to tusen år siden, noe visse kristne bibellesere altså ikke gjør, så må jo det som står her i like sterk grad gjelde fremdeles. Hvorfor holder da disse bibeltroende kristne fremdeles på at Israel er Guds by og at alt Israel gjør er rett? Det står jo der, svart på hvitt, at skylden for Israels ugjerninger må falle på Israel selv. Leser vi dette som gjeldende for de siste førti års israelske okkupasjon av Palestina, så bør nok disse bibeltroende kristne tenke seg om en gang til før de framhever Israels politikk og samfunnsliv som den siste kristne utposten på jorden. Det strider ganske enkelt mot det som står i Bibelen.
Så lenge man ikke henviser til seg selv, men alltid til noe utenfor seg selv, fratar man seg selv den menneskelige autonomien. På syttenhundretallet skrev for eksempel filosofen Immanuel Kant at opplysning er å frigjøre mennesket fra dets selvforskyldte umyndighet. Men det står jo ingenting i bibelen om Kant, så det behøver ikke de bibeltroende å ta hensyn til. Allikevel foreslår jeg i min naivitet at de bibeltroende nå begynner å ta den moderne virkeligheten inn over seg ved å forholde seg til at de lever nå. Selv om jeg vet at det ikke nytter. Mennesker som lever i dag, må ta ansvaret for sine egne meninger. Selvsagt er det lov til å være motstander av homofilt ekteskap, men da bør en også kunne begrunne sine meninger ut fra ens egen tenkning. Hvis ikke kan en ikke forlange at ens meninger skal tas på alvor. Den epoken i menneskets historie da mennesket stadig kunne henvise til autoriteter utenfor seg selv for å styrke og begrunne sine meninger, og samtidig forlange å bli hørt, er for lengst over.
Ingen vil vel være uenig i at den litterære konteksten som Bibelen er hentet fra, ikke gjelder lenger. Vi trenger for eksempel ikke dra til Egypten for å hente korn, vi kan kjøpe ferdigbakt brød i nærmeste butikk.
Nå er det selvfølgelig lov å la seg inspirere av ånden til tidligere tenkere, også å la seg inspirere av Bibelen. Mange har gjort dette. De fortolker ånden i verket ulikt ut fra sin egen forstand. Men de som fortolker bokstavtro, er like langt fra ånden i verket som nestekjærligheten er fra nesten, når den som tolker kjærlighetens bud, er et ikke-tenkende, autoritetstro menneske uten evne til selvstendig tenkeevne. De holder Bibelen foran seg som et skjold mot virkeligheten. Men de vet jo ingenting, kan du innvende. Da er det godt, godt i denne forvirringens tid, å ha en bibel som kan forklare en alt en skal gjøre og ikke gjøre her i verden, så en slipper å vakle! For det er ikke lett å være så uvitende som kristenfundamentalistene er. Men se, hvis det bare var så enkelt. For selv i Bibelen står det ting som, hvis de tolkes bokstavelig, er åpenbart motstridende.
Og mens nåden før var noe som kom til mennesket utenfor det selv, er ånden i dag noe annet, det er resultatet av en indre opplysningsprosess, utviklet ved hjelp av egentenkning. Bare slik kan det «gå et lys opp for en.» De bibeltroende kristne bør snarest mulig begynne å ta ansvaret for sine egne gjerninger, og begrunne bedre hvorfor de er motstandere av homofilt ekteskap enn at det står i Bibelen at det er slik. For det står altså ikke i Bibelen at «ekteskapet skal ikke forekomme mellom to av samme kjønn.» Dersom de bibeltroende kan komme med en fornuftigere forklaring på hvorfor de er motstandere av dette enn at det står i Bibelen, så skal jeg kanskje begynne å lytte til dem. Jeg er en mann som gjerne lytter til rasjonelle argumenter. Men å henvise til Bibelen hver gang det er noe ved virkeligheten som byr en imot, det bør vi gjøre oss ferdige med hvis vi skal ta oss selv alvorlig som tenkende mennesker.
Et nytt vekstbegrep bør bygge på en grønn vekstfiliosofi der naturen ikke bare sees på som et middel.
Finnes det et vekstbegrep som ikke er bygget på bruttonasjonalproduktet? Begrepet «vekst» i den betydningen det brukes i dag, er et merkelig begrep: Det uttrykker behov for en vekst uten grenser,
som om ikke enhver plante, enhver organisme har i seg en grense for hvor mye det er sunt for det å vokse, og at å presse naturen utover det, kan bidra til å skape misdannelser i organismen.
Vekst har to aspekter: En fysisk og en åndelig vekst. Vekst har med potensial å gjøre; gleden ved å konsentrere seg åndelig er gleden ved å kjenne at man bryter sine indre grenser. Men det er grenser
som andre ikke har pålagt meg, det er grenser som er en del av min indre natur. Man kunne her snakke om en naturlig stigningskoeffisient, som hele tida utvikler seg ut fra mulighetene i mitt indre,
da jeg, gjennom denne veksten virkeliggjør mitt indre potensial. Men problemene oppstår når jeg ikke innfinner meg med dette potensialet, enten fordi jeg utvikler meg for sakte, eller fordi
potensialet mitt ikke er stort nok. Da vil jeg kunne begynne å manipulere med veksten min. Denne tankegangen er det som gjennomsyrer hele den moderne vekstideologien. Naturens iboende vekstpotensial
tilfredsstiller ikke kravet til økonomisk vekst. Naturen må tynes, varen må brandes.
Man kunne skille mellom to ulike veksttyper, mellom en proporsjonal vekst og en eksponentiell vekst. Den eksponentielle veksten er som folkeveksten: Den fordobler seg etter få år. Den proporsjonale
veksten, derimot, er bygget på en innsikt om at all vekst har en naturlig grense, også den økonomiske. Det økosofiske vekstbegrepet bygger på en innsikt om at økonomisk vekst alene ikke kan være
målestokken for lykke og velstand. Det industrielle vekstbegrepet fører til utbytting av naturressurser i en målestokk som til slutt undergraver menneskets eget eksistensgrunnlag. Men at en slik
industriell vekst også må ha en grense, har de siste årenes økonomiske utvikling vist. Et nytt vekstbegrep er kanskje i emning, et vekstbegrep der økonomien alene ikke er det styrende prinsippet, men
der den menneskelige veksten og den åndelige veksten også får være med på å bestemme hva som et en god og sunn form for vekstfilosofi.
Et nytt vekstbegrep må bygge på en helt annen vekstfilosofi enn den som har vært styrende de siste decennier. Det bør være en grønn vekstfilosofi, der naturen ikke bare sees på som et middel for
mennesket til å kunne presse mest mulig ressurser ut av naturen på kortest mulig tid. Naturen er ikke bare et uferdig råprodukt. Naturen har en verdi i seg selv.
Man må forbauses over i hvor liten grad Arne Næss’ vekstfilosofi har slått igjennom i den norske offentlige samtalen. For det er helt klart økosofien som er Arne Næss sitt viktigste filosofiske
bidrag.
I «Økologi, samfunn og livsstil» skriver Arne Næss: «Det som skjedde i Europa 1945–1960, var at en økonomisk vekst i betydningen oppbygning, utvikling og framdrift utviklet seg. Klart nok steg BNP
meget sterkt. Uheldigvis ble dette begrepet så populært at man søkte å forklare og klargjøre den økonomiske vekst i vid betydning ved den snevre, suspekte målestokk BNP.» Og han konkluderer: «BNP er
altså, i en viss forstand, en verdinøytral størrelse. Et mål for målbar virksomhet, ikke for virksomhet med egenverdi. Et første argument for fortsatt vekst er nettopp dette, at den ikke gir noen som
helst garanti for meningsfullheten i det som `skapes`. Veksten i BNP innebærer ikke vekst i egenverdier.»
Videre i boken nevner Arne Næss en rekke grunner til at BNP ikke bør være målestokk for velferd. BNP-vekst gir ikke hjelp til de økonomisk svake. BNP-vekst støtter hard- og fjernteknologi. BNP-vekst
favoriserer økonomiske behov. BNP diskriminerer kvinner. BNP-vekst støtter uansvarlig og usolidarisk ressursforbruk og global forurensning.
Det nye vekstbegrepet bør altså innebære dypøkologisk tenkning. Begrepet «dypøkologi» har overhodet ikke fått noe gjennomslag i befolkningen. Det har derimot «bærekraftig utvikling», som egentlig er
et forsvar for industriell vekst, som bare høres økologisk ut. Man hører aldri begrepet «dypøkologi» bli brukt av politikere, forståelig nok, da den dypøkologiske tenkningen er en alvorlig trussel
mot den markedsliberalistiske tenkningen, og en trussel mot den typen vekstbegrep som først og fremst bygger på at bruttonasjonalproduktet alene er det stedet der vekst kan måles.
Arne Næss’ dypøkologi smelter sammen den spinozistiske tankegangen om at menneskelig lykke og velvære utgjør en verdi i seg selv, og ikke er noe som oppstår som resultat av økonomisk produksjon,
dansende på høyden av den økonomiske grafen. Den økonomiske opp- og nedgangen beskrives gjerne i menneskelige termer: Når den går nedover, kalles det depresjon. Når den går oppover, kalles den
optimisme. Enhver tvinges til å gå med sørgeslør hver gang grafen skjelver. Det oppfordres til høyt forbruk av varer og tjenester, og økonomisk nedgang er det samme som depresjon. Men jeg gleder meg
til å se et samfunn vokse fram, der jeg som enkeltindivid blir verdsatt for mer enn min evne til å være forbruker og produsent av varer og tjenester. Det vil si hvor min verdi ikke utelukkende måles
i forhold til min innsats som skruen i maskineriet.
Hvilket vekstbegrep er det så jeg sikter til? Jeg sikter til økosofiens vekstbegrep. Og jeg tenker på Hitler, som sa: «Vold lønner seg.» For, som han uttrykte det: «Vold skaper friksjon, og friksjon
skaper varme.»
Dette må kalles et ekstremt eksempel på en nytteøkonomisk tenkning, trukket ut i det absurde. Hvem spør hvorfor vi skal ha enda mer økonomisk vekst? Det blir som å spørre etter meningen med livet,
noe nesten ingen gjør lenger. Det ligger liksom innbakt i selve vekstbegrepet, at meningen er at veksten aldri skal slutte. Men som Arne Næss skriver: «Verdien av å leve ligger ikke innbakt i dette
(BNP) begrepet. BNP er fullstendig verdinøytralt.»
Det er på tide å ta opp igjen og begynne å interessere seg for Arne Næss’ økosofi, som er hans betydeligste bidrag til vår tids tenkning.