Det framgår at hun mener det primært dreiet seg om solidaritet med stordrikkerne. Dette er historisk feil. Hvis en leser litt i de mange kilder som forteller om alkoholdebattene den gang, ser en at kampen mot alkoholen først og fremst ble begrunnet med lidelsen og plagene som fylla påfører andre enn drikkeren selv. En typisk plakat sa at «Nu har kvinder og børn faaet nok, nu maa de faa fred». Reaksjonen mot alkohol kan sees som det edruelige flertallets selvforsvar mot et mindretall som opptrådte hensynsløst i fylla.
Det var først da teorien om alkoholismesykdommen ble populær etter 2. verdenskrig, at hovedfokus ble lagt på drikkerens egne problemer. Mens de skadevirkninger fylla medfører for uskyldig tredjepart nesten ble glemt, ble det argumentert – slik Mina Gerhardsen gjør – med at en bør vise solidaritet med stordrikkerne. Denne argumentasjonen var svært mislykket og hindret slett ikke en liberalisering av holdninger og politikk. Det er kanskje ikke underlig, for stordrikkere flest ønsker at alkoholen skal være billig og lett tilgjengelig. Det er lite fristende å vise solidaritet med noen som vil ha seg frabedt denne solidariteten.
Først i de siste femten årene har alkoholforskerne gjenoppdaget at de fleste som rammes av skadevirkninger av alkohol, ikke er drikkerne selv, men deres omgivelser. Dette er nå påvist i mange land. Det norske forskningsinstituttet fant at i løpet av ett år blir ca. halvannen million voksne (og et ukjent antall barn) plaget eller skadet av andres fylleatferd. I høst har den internasjonale forskerorganisasjonen for første gang hatt en konferanse som utelukkende dreiet seg om skader på andre enn drikkeren selv.
I sin artikkel oppfordrer Mina Gerhardsen gjentatte ganger til solidaritet med stordrikkerne, mens hun bare ett sted nevner «pårørende til rusmisbrukere». Problemet er at mange andre farlige aktiviteter er tillatt, så argumentet om solidaritet blir lett knust av argumentet om personlig frihet. Derimot er det åpenbart ingen menneskerett å plage eller skade andre, noe som klart legitimerer regulering.
Restriksjoner på røyking skjøt først og fremst fart da en begynte å argumentere med skader på andre enn røykeren selv («passiv røyking»). Mange forskere har nå påpekt at det først og fremst er skadene på andre som er et virksomt argument for å begrense alkoholbruken – i dag slik det var for hundre år siden.