Endringer i loven påvirker alle landets borgere, men når noen endringer kun rammer minoritetsbefolkningen, er det grunn til bekymring.

Det har skjedd flere endringer i straffelovens §§ de siste ti årene. Noen av disse endringene har vart på høring til sivilsamfunnet, mens andre er blitt behandlet kun på departementets nivå. Endringer i loven påvirker alle landets borgere, men når noen endringer kun rammer minoritetsbefolkningen, er det grunn til bekymring.

Det har vart en høringsrunde om endringer i straffeloven 1902 og straffeloven 2005 (personforfølgelse, voldtekt og andre seksuelle overgrep, formidling av prostitusjon, forberedelse til tvangsekteskap, foreldelsesregler mv). MiRA-Senteret støtter regjeringens arbeid for en helhetlig politikk for å bekjempe kjønnsbasert vold. Vi mener samtidig at dette arbeidet må ha et flerdimensjonalt perspektiv og bør styrke rettsikkerhet til minoritetsbefolkning.

I høringsnotatet om Forberedelse til tvangsekteskap, foreslår departementet å endre straffeloven 1902 § 222 annet ledd i samsvar med straffeloven 2005 § 253 slik at bestemmelsen også rammer den som ved « utilbørlig press» tvinger noen til å inngå ekteskap «selv om det utilbørlige presset ikke er rettsstridig». I forarbeidene nevnes det at alternativet «utilbørlig press» eksempelvis kan omfatte trusler om å bli avskåret fra kontakt med familien.

Det er en skjerping av lovbestemmelsen i straffeloven § 222 rettet mot tvangsekteskap. Det skal også være straffbart å forlede en person til å reise til et land hvor vedkommende kan bli tvangsgiftet med det forsett at vedkommende skal giftes bort mot sin vilje. Det er altså et krav til forsett. Målet med bestemmelsen er også å ramme forberedelseshandlinger som skjer før utreise. 

MiRA-Senteret støtter tiltak mot tvangsekteskap. Senteret ser det likevel som problematisk om lovendringen hjemler en økt adgang til kontroll av familie- og privatliv med mulig mistenkeliggjøring på grunnlag av etnisitet. Det er i tillegg vanskelig å se hvordan bestemmelsen skal håndheves og hvilke beviskrav som skal gjelde.

Det er i en del samfunn helt vanlig med arrangerte ekteskap som skjer i samråd med de partene som ønsker å gifte seg. Slik lovforslaget fremstår, er det derfor fare for at lovlig og frivillig arrangering av ekteskap kan rammes. I de tilfeller der den unge er klar over at formålet med reisen er å inngå ekteskap og samtykker til det, er det vanskelig å se behov for lovbestemmelsen. Skulle den unge bli tvunget til å gifte seg i utlandet selv om vedkommende visste at ekteskap var formål med reisen, vil likevel tvangen bli rammet av § 222 i nåværende form. Om reisens formål er å inngå ekteskap, uten at den unge informeres om dette, er en slik situasjon mer problematisk.

Det er klart at det ikke er ønskelig at unge skal bli forespeilet en alminnelig ferie i hjemlandet når formålet er at det skal inngås ekteskap, men MiRA-Senteret betviler at dette hindres ved en straffebestemmelse. Om det på ferie inngås et arrangert ekteskap med den unges samtykke er dette dessuten lov.

MiRA-Senteret frykter at bestemmelsen kan føre til at en hver som planlegger ferie i hjemlandet, kan bli mistenkeliggjort. Vi erfarer at de som ønsker å tvinge eller presse sine barn til ekteskap, uansett vil kunne unngå å rammes av forbudet i bestemmelsen om forberedelse fra Norge. MiRA-Senteret er også bekymret for at bestemmelsen vil fungere mot sin hensikt ved å føre til ytterligere stigmatisering av unge og deres familier, og dermed bidra til at tvang i enda større grad finner sted og holdes skjult. 

Vi mener at det er viktig å forebygge tvangsekteskap og ha straffebestemmelser som gjør det mulig å straffeforfølge personer som presser noen til å inngå forlovelse eller ekteskap. Det er derimot galt å formulere straffebestemmelsen på en slik måte at det ikke lenger er et vilkår for straff at handlingen har vært rettsstridig. Vi vil bemerke at det i Norge kan forekomme at utilbørlig press utøves med negative konsekvenser for den som utsettes for presset, også på områder utover ekteskapsinngåelse. En straffebestemmelse som åpner for å straffe ikke-rettsstridige former for utilbørlig press i forbindelse med ekteskap, fremstår for MiRA-Senteret som meget uheldig. Utilbørlig press, som allikevel ikke er grovt nok til å falle inn under det som kan betegnes som rettsstridig, kan best forebygges gjennom bevisstgjøring av sårbare individer slik at de kan motstå presset, gjennom kvalifisert familieveiledning og gjennom generasjonsmegling. I tillegg er generelle tiltak for å bedre levekårene for vanskeligstilte familier med lav sosioøkonomisk status viktig.

 Vi mener at enhver utvidelse av straffbarhet må vurderes opp mot rettsikkerhetsgarantiene til de som rammes av endringer. Loven bør ikke være slik at handlinger som anses for å være straffbare baseres på usaklige, stereotypiske og fordomsfulle oppfatninger av minoritetsfamiliers familiestrukturer (f. eks i forhold til arrangerte ekteskap). Vi oppfordrer departementet til en grundig drøfting av hvilke type handlinger som kvalifiseres som «utilbørlig press».

Slagordet for årets 1. mai-markering er «Vi tar Norge videre». Flere rapporter har vist at mange kvinner med innvandrerbakgrunn har vanskelig for å komme inn på arbeidsmarkedet og blir værende på arbeidsrettede tiltak over mange år. Også kvinner født i Norge, men av foreldre med innvandrerbakgrunn, møter en større barriere mot arbeidslivet enn majoriteten på grunn av diskriminering. Kan Norge gå videre uten å ta med kvinner med minoritetsbakgrunn?

Første mai er arbeidernes internasjonale kampdag for å feire de seirene arbeiderne har vunnet gjennom årene, men også dagen for å fremme viktige saker for dagens arbeidsfolk – og for dem som står utenfor arbeidslivet. Et stort flertall av kvinner med minoritetsbakgrunn utgjør reservearbeidskraft i Norge og har manglende rettigheter. Mange jobber deltid eller i midlertidige stillinger og ofte i lavlønnede yrker. Arbeidsledigheten blant kvinner med innvandrerbakgrunn er mye høyere enn blant den øvrige befolkningen, og svært mange kvinner går på arbeidsmarkedstiltak gjennom NAV over flere år.

I voksenopplæringen opplever mange å bli møtt med svært kjønnsstereotypiske holdninger, og forespeilet arbeid innen helse- og omsorgssektoren som eneste mulighet. De kvinnene som kommer på MiRA-Senteret for å få hjelp sier at de ønsker lønnet arbeid og ikke bare praksisplass på flere forskjellige arbeidsplasser over flere år.

Arbeidsledighet blant minoritetskvinner kan ikke bortforklares bare med kulturelle eller religiøse barrierer. Kvinner som er arbeidssøkende har brutt mange av disse barrierer og ønsker seg lønnet arbeid. De ønsker å være selvstendige aktører i deres egne og deres familiens liv uten å være avhengige av en ektemann eller staten. Det kreves strukturelle endringer for eksempel bedre kvalifiseringssystemer og sterkere vern mot diskriminering for å få kvinner ut i arbeidsliv.

Historisk kjempet arbeiderne blant annet for å få åtte timers arbeidsdag, bedre lønns- og arbeidsforhold og vern mot usaklige oppsigelser. Kvinner med minoritetsbakgrunn markerer 1. mai 2013 ved å sette arbeidsledighet og arbeidsvilkår på dagsorden. Hvis vi ønsker å ta Norge videre som et inkluderende mangfoldig samfunn må vi sørge for at kvinner med minoritetsbakgrunn er en del av denne visjonen.  

Arbeiderpartiets landsmøte har gått inn for å avvikle kontantstøtten for barn mellom 1 og 2 år.

I et intervju med Dagsavisen den 22. april, sier Torunn Kanutte Husvik, leder for Aps kvinnenettverk i Oslo, følgende:

”For de fleste i landet handler dette om likestilling. I Oslo har det en annen viktig dimensjon: integrering. Når vi fjerner kontantstøtten får vi kvinner i jobb og barn i barnehagen”

Tankegangen er ikke ny, og når Kanutte Husvik trekker frem kontantstøtten som et hinder for kvinners, og da spesielt innvandrerkvinners, deltakelse i arbeidslivet står hun ikke alene. Det er trolig riktig at flere kvinner vil komme i jobb dersom kontantstøtten fjernes. Men er dette et integreringsfremmende tiltak?

 De familiene som venter med å benytte seg av det offentlige barnehagetilbudet, og heller mottar kontantstøtte mens barnet er mellom 1 og 2 år, har gode grunner for å gjøre dette. Det handler om den enkelte families og det enkelte barns unike situasjon, og foreldrenes mulighet til å finne løsninger på utfordringene de møter i hverdagen. Fjernes kontantstøtten, vil økonomisk vanskeligstilte familiers handlingsrom reduseres betraktelig. Vi tillater oss å minne Arbeiderpartiet på at det fortsatt er betydelige klasseforskjeller i norsk arbeidsliv, og at slitsomme arbeidsforhold, lite arbeidstidsfleksibilitet og ugunstige arbeidstider gjør det vanskelig for mange par eller aleneforeldre å kombinere lønnsarbeid, barnehage og et godt familieliv.

Klasseforskjellene i arbeidslivet løper i mange tilfeller sammen med skillelinjer markert ved kjønn eller etnisitet. Arbeidstakere med kort utdanning, ofte kvinner og ofte innvandrere, har av sosiolog Anne Lise Ellingsæter, blitt beskrevet som ”det nye arbeidsproletariatet”.

I familier hvor både mors og fars utsikt til arbeidslivet er preget av slitsomme arbeidsforhold kan deres arbeidshverdag fortone seg ganske annerledes enn arbeidshverdagen til en statlig eller kommunalt ansatt med fast jobb, fleksitid og gode permisjonsordninger. Mens mange høyt utdannede småbarnsforeldre har valget mellom å kreve tilrettelagt arbeidstid på sin arbeidsplass eller å gå over til et mer “familievennlig” yrke eller en mer fleksibel arbeidsgiver, mangler de fleste lavutdannede denne muligheten. Kontantstøtten bidrar til å øke ”det nye arbeidsproletariatets” fleksibilitet i småbarnsfasen, slik at det blir lettere å balansere arbeidslivets krav med hensynet til barnet og familien.

Likestillingskampen må ikke gå på bekostning av sosial utjevning, og utsatte familiers mulighet til å finne løsninger som er tilpasset deres unike situasjon og det enkelte barns behov. Slik vi ser det, er kontantstøtten et tiltak som bidrar til sosial utjevning, ved å bedre marginaliserte familiers økonomiske forutsetninger for å ha et godt familieliv.

Det er et problem at en del kvinner er borte fra arbeidslivet over lengre perioder, og slik blir økonomisk avhengig av ektemann eller offentlig støtteapparat. Og vi applauderer regjeringen for deres målsetning om (lønns)arbeid til alle, og deres innsats for å redusere sysselsettingsgapet mellom innvandrere og befolkningen for øvrig. Bedre godkjenningsordninger for utenlandsk utdanning og innføring av Jobbsjansen for innvandrere som ikke omfattes av introduksjonsordningen er eksempler på gode tiltak for å bedre innvandreres integrering på arbeidsmarkedet. Redusert fleksibilitet for småbarnsfamilier, gjennom å fjerne tilbudet om kontantstøtte for familier med barn i alderen 1 – 2 år, er ikke god integreringspolitikk.

MiRA-Senteret mener at tiltak for å øke innvandrerkvinners arbeidsmarkedstilknytning må rette seg mot å gjøre alle yrker, men spesielt lavstatusyrker, mer familievennlige. Dette kan bidra både til at flere menn benytter seg av muligheten til å ta ut omsorgspermisjoner, og at flere kvinner ser det som et reelt alternativ å ta del i arbeidsmarkedet også i småbarnsfasen.

Artikkelen er skrevet sammen med Eli Marie Fuglestein. 

Ønsker vi å bekjempe menns vold mot kvinner og bringe kvinners rettigheter innenfor rammen av menneskerettighetene, må vi stå sammen og skape en ny internasjonal kvinnebevegelse. I denne bevegelsen skal menn være med ikke bare som passive støttespillere men også som aktive deltagere for å skape arenaer for reell likestilling.

Hundrevis av kvinner fra hele verden kommer hvert år sammen i FNs hovedkvarter i New York, for å synliggjøre og bekjempe kvinneundertrykking gjennom diskusjoner og forhandlinger i FNs kvinnekommisjon (Commission on the Status of Women, CSW). Tema for årets møte var bekjempelse av vold mot kvinner, et tema som tilsynelatende virker ukontroversielt men som rommer sterke ideologiske posisjoner som splitter verdenssamfunnet. Statistikker og data fremlagt på konferansen viste at vold mot kvinner koster samfunn økonomisk og opprettholder diskriminering av kvinner. Det var oppsiktsvekkende å vitne at patriarkalske strukturer fortsatt spiller en viktig rolle og har dype røtter også blant de vestlige land som ellers fremmer likestilling, demokrati og menneskerettigheter.

Lederen til FN Kvinner Michelle Bachelet var engasjert og klar i sin tale; ingen kompromiss på kvinnenes menneskerettigheter og null toleranse for vold mot kvinner. Hun la frem strategier som innbærer en effektivisering av rettssystemet og endringer i lovverket slik at utøvelse av vold mot kvinner må straffes. Forebygging av vold og et tilpasset tilbud på helseinstitusjoner og krisesentre er også viktige tiltak. Forebyggende arbeid er også nødvendig for å endre holdninger og gamle tradisjoner som opprettholder ideer om kvinner som underdanige. Historien har vist at når tusenvis av mennesker begynner å forandre måten de tenker og handler, begynner også kulturer å endre seg.

Vold mot kvinner engasjerer mange på tvers av ideologier, religioner og kulturer. Den muslimske organisasjon Al- Hakim Foundation som har base i Iraq, erklærte 1. Safar som muslimsk dag mot vold mot kvinner. Safar er en av de tolv månedene i det islamske kalenderåret, og kommer like etter Muharam. Engasjerte kvinner fra arabiske og- nordafrikanske land, særlig land som har vært gjennom den såkalte arabiske våren, var kritiske til verdenssamfunnet og forlangte handlinger for å stoppe vold mot kvinner «Nå og ikke i morgen». De oppfordret FN til å forlange kvinnerepresentasjon i alle fredsforhandlinger, og krevde stans av våpensalg til land som bryter menneskerettigheter.

Det virker som om internasjonal solidaritet blant kvinner og menneskerettighetsadvokater er på sin høyde nå og de fleste anerkjenner kompleksiteten i kampen for rettigheter enten de er kvinners, barns eller andre marginaliserte gruppers rettigheter, både i vesten og i østen. De økende militære intervensjoner fra vestlige land i Afrika og Asia har skapt ustabilitet i flere regioner, men på den andre side har bevisstheten om kvinners- og etniske minoriteters rettigheter økt betraktelig. Det var engang våre formødre kjempet mot kolonialismen side ved side av deres menn, de ble sendt tilbake til kjøkkenet etter at landene ble uavhengige. Unge kvinner som kjemper mot diktaturer og for demokrati i vår samtid ønsker ikke den samme skjebnen som dere formødre. Det er derfor viktig å gjenreise den internasjonale kvinnebevegelsen for å styrke kvinners posisjon og rettigheter på tvers av nasjonale grenser.     

Alle undersøkelser viser at voldsbruk fra nær partner er den vanligste formen for vold mot kvinner verden over. Tall fra FN viser at gjennomsnittlig en av tre kvinner opplever å bli slått, voldtatt eller på annet vis misbrukt av en intim partner i løpet av livet. På valentinsdagen er det viktig å sette søkelyset på vold i nære relasjoner.

Også i Norge er mange kvinner utsatt for kjønnsbasert vold og forfølgelse. Fersk statistikk fra Kripos viser at det i 2012 ble anmeldt 1226 tilfeller av voldtekt, en økning på om lag 12 prosent de siste 5 år. Omlag en femtedel av de anmeldte voldtektene er såkalte relasjonsvoldtekter, hvilken innebærer at gjerningspersonen er, eller har vært, offerets kjæreste, partner eller ektefelle. Mørketallene antas å være store, særlig ved såkalte festrelaterte voldtekter og voldtekter i nære relasjoner. Redsel for gjentatt mishandling, sterke avhengighetsforhold til overgriper og følelser av skam og skyld hindrer mange kvinner i å anmelde overgrepet. Dette er en situasjon vi ikke kan akseptere!

Voldtekt er en alvorlig forbrytelse som kan resultere i betydelige traumer for den fornærmede. Utvikling av sosial angst og andre psykiske lidelser, sterk skamfølelse og selvmordstanker er ikke uvanlig. Mange ofre vegrer seg for å anmelde voldtekten, på grunn av redsel for nye overgrep, mangel på tillitt til politi og rettsvesen eller fordi de mangler kunnskap om overgrep og seksualisert vold. Mange kvinner er lite bevisst på egne rettigheter, og definerer derfor ikke det de har opplevd som et overgrep. MiRA-Senteret får stadig henvendelser fra unge kvinner som er utsatt for voldtekt og utpressing fra gjerningsmannen og er redd for å melde saken.

Stereotypiske oppfatninger av hva en voldtekt er, må ikke få skygge for det faktum at de fleste voldtekter begås av en person som kjenner, og ofte har en nær relasjon til, offeret.  Bedret belysning i byens gater, sikkert transporttilbud nattestid og økte strafferammer for voldtekt er viktige for å bekjempe overfallsvoldtekter, men det er på langt nær nok! Skal vi bekjempe den seksualiserte volden kvinner over hele verden utsettes for, må vi bekjempe kvinneundertrykkende holdninger både i den offentlige og private sfære. En kvinnes kropp er ikke mannens eiendom, uanhengig av hvilke klær kvinnen bærer, og uavhengig av om kvinnen er gift med mannen eller tidligere har hatt et frivillig seksuelt forhold til ham. Et nei er et nei!

Vi er glad for at den norske regjeringen har sendt et nytt lovforslag for høring hvor det foreslås at gjerningsbeskrivelsen i voldtektsbestemmelsen endres, for å sikre at alle tilfeller av ufrivillig seksuell omgang omfattes av straffeloven og ikke bare der hvor gjerningspersonen harbrukt fysisktvang. Med dette forslaget styrkes vernet mot voldtekt.Regjeringen foreslår også nye straffebestemmelser mot personforfølgelse, såkalt «stalking», for å sikre at straffelovgivningen i tilstrekkelig grad reflekterer alvorlighetsgraden av slike handlinger.

MiRA-Senteret mener at det er behov for en bevisstgjøring rundt hva voldtekt er, og en holdningsendring med hensyn på kvinners fysiske integritet. Seksuelle overgrep er en krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, uavhengig av om overgriper rent faktisk utøver fysisk vold eller ikke.

I dag, på valentinsdagen torsdag 14. februar, vil tusenvis av kvinner og menn fra hele verden markere dagen ved å reise seg og samles på offentlige torg og plasser for å vise sin motstand mot voldtekt og den kjønnsspesifikke volden så mange jenter og kvinner utsettes for, under slagordet ”Strike – Dance – Rise: One Billion Rising”. I Oslo samler vi oss ved Spikersuppa (Eidsvolls plass) klokka fire. Dette er en viktig markering, som vil skape oppmerksomhet om at kjærlighet er å ta ansvar og at vi kan ikke akseptere overgrep mot våre kjære. Reis deg– bli med!

Det er Norske myndigheters ansvar å sikre rettsikkerhet for alle kvinner som bor i landet uansett deres oppholdsgrunnlag. Vold mot innvandrerkvinner må drøftes i lys av kvinners menneskerettigheter, ikke utlendingsloven.

 Vold mot kvinner er et likestillingsproblem

Da Norge strammet inn innvandringspolitikken på 80 tallet, innførte de en 3-årsregel i familiegjenforenings-saker. Regelen innebærer at nyankommet ektefelle er avhengig av at ekteskapet holder i 3 år for å få permanent oppholdstillatelse på eget grunnlag. 3-årsregelen er i praksis en 4-årsregel. Det må dokumenteres at ekteskapet fortsatt består på søknadstidspunkt etter tre år. Dette skaper en ubalanse i maktforholdet mellom ektefellene, og fører til at kvinner som opplever fysisk eller psykisk vold i ekteskapet i praksis tvinges til å bli i et voldelig ekteskap i redsel for å bli utvist fra Norge.

MiRA-Senteret har kritisert 3-årsregelen helt fra 80-tallet. Vi mener at loven er kvinneundertrykkende og ikke tar tilstrekkelig hensyn til innvandrerkvinners rettsikkerhet. FNs kvinnekomité har også vært kritisk til denne regelen. MiRA-Senteret mener at hvis myndighetene ønsker å ta vold mot innvandrerkvinner alvorlig må denne regelen fjernes eller forkortes til ett år. Vold mot innvandrerkvinner er et problem for norsk likestilling, ikke et innvandringsproblem. I vårt naboland Sverige synes det å være en økende forståelse for dette.En svensk utredning ”kvinner og barn i rettens grenseland” (SOU 2012:45) anbefaler at 2-årsregelen (som er 3 års regel i Norge), som regulerer familiegjenforentes mulighet for å innvilges opphold på selvstendig grunnlag, må fjernes eller modifiseres. Vi håper at den svenske utredningens anbefaling om å betrakte innvandrerkvinner i Sverige som del av det svenske samfunnet, og behandle deres situasjon innenfor likestillingslovverket, tas til følge.  

Det hevdes fra myndighetenes hold at utlendingsloven er kjønnsnøytral. Men praksis viser at det er flere kvinner som rammes av 3-årsregelen enn menn. Kvinner rammes også annerledes enn menn fordi de er sårbare i relasjoner og kan bli utsatt for fysisk og psykisk vold, både i nære relasjoner men også fra omgivelsene. Mange av kvinnene det gjelder kommer fra samfunn hvor det er betraktelig mindre likestilling mellom kjønnene og dette kan gjøre dem særlig sårbare. MiRA-Senteret mener at innvandrerkvinner som får opphold på grunnlag av familiegjenforening må ha rett til beskyttelse knyttet til likestillingsloven istedenfor utlendingsloven.

 Innvandrerkvinner som bryter ut av ekteskapet før tre år på grunn av vold blir ofte mistenkeliggjort for å overdrive voldshandlinger for å få opphold. Ved å fjerne 3-årsregelen kan man forebygge denne type situasjoner og bidra til et mer balansert maktforhold mellom ektefellene. Når kvinner får selvstendig oppholdstillatelse ved familiegjenforening, vet den herboende partner at kvinnen skal ha egne rettigheter og beskyttelse mot vold og undertrykking. Det vil også redusere muligheten for ”kone-import” på prøvetid. Jeg mener at så lenge denne regelen eksisterer, kommer kvinner og barn til å være i stor risiko for å bli utsatt for vold og krenkelser.

Integrerings- og likestillingsminister Inga Marthe Thorkildsen ønsker at innvandrere som søker om statsborgerskap i Norge skal bestå prøve i samfunnskunnskap. Hun sier til VG at ”vitsen er at man skal skjønne hvordan samfunnet fungerer før man får et offisielt bevis på at man er norsk”.

Spennende tanke! Det betyr i praksis at alle etniske nordmenn har kunnskap om barneoppdragelse, har et felles syn på barnet og vet alt om demokrati. Innvandrere må belæres om disse viktige levesett, verdier og normer.

Hva har skjedd med mangfoldstanken i prosessen med å stille krav til de menneskene som ønsker å få norsk statsborgerskap? Når det gjelder spørsmål om barneoppdragelse vet vi at synet på barneoppdragelse varierer i ulike familier og ikke minst i ulike kulturer. Alle foreldre ønsker en best mulig oppdragelse for barna sine. Selv om Norge har en likhetspolitikk har ikke alle norske borgere samme kunnskapsnivå. De fleste fagpersoner og foreldre er enige i at barn utvikler seg best i trygge omgivelser og sammen med voksne som de har tillit til. Skal det være annerledes for minoriteter?

Spørsmål som ”hvordan oppdrar vi barn”, hvilket syn har vi på barn i Norge, hvilke forventninger har vi til innbyggerne i samfunnet og hva slags forventninger har vi til deltakelse i arbeidslivet er kontrollspørsmål som skal vise at innvandrere følger ”våre” (norske) normer. Spørsmålet synes ikke å referere til hva som er tillatt etter norsk lov eller ikke, men heller de stadig skiftende normer for politisk korrekthet. 

Det er mange i det norske samfunnet som forbinder autoritær barneoppdragelse med minoriteter. Det er for eksempel en generell oppfatning at minoritetsbarn læres opp, gjennom oppdragelsen, til å ofre individualiteten sin for kollektivet, det vil si familien og slekten. Ofte settes det opp mot norsk oppdragelsesmåte hvor det blir hevdet at man dyrker individualitet hos barnet.

Med slike spørsmål gir norske myndigheter klar beskjed til minoriteter at mangfold er bra men så lenge dere bor i vårt land, må dere oppføre dere som oss. MiRA senteret mener at de som søker om statsborgerskap er voksne mennesker med lang botid i Norge, og må behandles deretter. De må ikke stilles til prøve for å bevise at de er kvalifiserte nok til å være norske statsborgere. 

Det blir interessant å se om noen lager en håndbok for minoriteter med ”korrekte svar” på alle spørsmål som stilles i prøven for statsborgerskap. Det kan hende at Norsk statsborgerskap blir et eget fag på introduksjonsprogrammet med 10 vekttall.

På fredag la Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen frem en ny stortingsmelding om en helhetlig integreringspolitikk i Norge. Det er mye bra i meldingen og det nevnes mange gode tiltak for å bygge mangfold og fellesskap slik at alle borgere uansett bakgrunn, føler tilhørighet til landet. Vi savner imidlertid en styrking av minoritetskvinners egne ressurser i integreringsarbeidet.

Mangfold av kulturer, religioner, språk og levesett er en realitet i dagens Norge. Integrering av dette mangfoldet i alle samfunnslag er en to-veis prosess, til forskjell fra assimilering. I denne prosessen er maktforholdene mellom minoritetsgrupper og majoritetsbefolkningen avgjørende. I meldingen legges det vekt på at menneskerettigheter og demokratiske prinsipper utgjør fundamentet i det norske samfunnet og det er innenfor disse rammene regjeringen ønsker at mangfold utvikler seg. Så lenge alle innbyggere respekterer disse rammer er det legitimt at folk gjør individuelle prioriteringer og verdivalg.

Kvinner med minoritetsbakgrunn nevnes i alle kapitler som en gruppe med store utfordringer med tanke på integrering i det norske samfunn. Det er gode situasjonsbeskrivelser for å forstå årsaken til problemene. For eksempel i punkt 6.3.6 om vold i nære relasjoner. Studier viser at andelen kvinner med minoritetsbakgrunn er overrepresentert og bor lengre på krisesentrene enn kvinner med etnisk norskbakgrunn. Det presiseres imidlertid at ut ifra denne statistikken kan en ikke trekke konklusjonen at det er mer vold i nære relasjoner i familier med minoritetsbakgrunn.

”Én forklaring er at en økende andel voldsutsatte kvinner i majoritetsbefolkningen har egen inntekt, god støtte fra eget sosialt nettverk og økt kunnskap om sine rettigheter. Dette gjør at de kan forlate voldelige partnere på et tidligere tidspunkt enn før, samtidig som de har mulighet til å benytte andre botilbud enn et krisesenter. Mange voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn har et svakere sosioøkonomisk utgangspunkt” (s.84).

Denne forklaringen dekker mange aspekter ved minoritetskvinners liv. Dårlig rettsikkerhet, manglende boligtilbud særlig til enslige mødre, begrensede muligheter i arbeidsliv og lite sosiale nettverk er noen av de utfordringer som mange minoritetskvinner møter i hverdagen. Disse er ikke bare integreringsutfordringer men også kjønnslikestillings-utfordringer. Når kvinner med minoritetsbakgrunn har en så svak sosioøkonomisk utgangspunkt som studiene referert i integreringsmelding viser, må vi sette spørsmålstegn ved norsk likestillingspolitikk i de siste 20 årene. Det er kanskje der de største utfordringer for regjeringen ligger!

Skjeie-utvalget var klar i sin tale da de la frem NOUen Politikk for likestilling for noen uker siden - kjønnslikestilling koster og det er kvinnene selv som må styrkes både i arbeidslivet og på samfunnspolitiske arenaer. Noe av den samme tankegangen vises også i den aktuelle stortingsmeldingen, i det at regjeringen setter opp bedre utnyttelse av minoritetenes egne ressurser samt at flere kvinner med minoritetsbakgrunn kommer i arbeid, som tydelige mål for integreringsarbeidet. Men hvordan er dette tenkt gjennomført, og på hvilke – eller skal vi si hvem sine – premisser?

De nasjonale ressursmiljøene på minoritetsfeltet, deriblant MiRA-Senteret, har som kjerneoppgave å være en kilde til alternativ kunnskap, formidling av erfaringer og kunnskap. MiRA senteret jobber for en helhetlig likestillingspolitikk for kvinner med minoritetsbakgrunn og mener at dersom regjeringen virkelig ønsker reell likestilling må dette arbeidet styrkes økonomisk. Likestilling av minoritetskvinner kan heller ikke være gratis.

FNs kvinnekomité CEDAW er også opptatt av marginalisering av kvinner med minoritetsbakgrunn i Norge og etterlyste klare handlinger fra den norske regjeringen for å bedre kvinnenes situasjon. Integreringsmeldingen har mange interessante tiltak med tanke på å bedre forholdene for kvinner med minoritetsbakgrunn i det norske samfunnet. Men når maktforholdene er så skjeve som de er i dag, hvordan kan minoritetskvinner komme i en forhandlingsposisjon om integrering på egne premisser? Slik det er i dag, er integreringstiltak i stor grad noe som gjøresforminoritetskvinner uten at de selv er hovedaktører i prosessen.

Offentlig sektor og tradisjonelle norske frivillighetsorganisasjoner gjør mye bra arbeid for å bedre integreringen av minoritetsbefolkningen, men vi savner styrking av minoritetskvinners egne ressurser i den nye stortingsmeldingen om en helhetlig integreringspolitikk.

MiRA-Senteret er bekymret over at fjorårets bevilgning til MiRA-Senteret ikke foreslås videreført i byrådets budsjettforslag for 2013. Vi mener at dette er alvorlig. Politikere snakker mye om integrering av minoritetskvinner, men er ikke villig til å støtte økonomisk den eneste organisasjonen som er av og for minoritetskvinner.

MiRA Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn er en nettverksorganisasjon og en møteplass av og for minoritetskvinner og unge jenter. All aktivitet på senteret er rettet mot synliggjøring av de ressurser minoritetskvinner og jenter besitter, som enkeltindivider med mangfoldig bakgrunn, historier, erfaringer og kunnskap. Vi arbeider lokalt i Oslo, og er et viktig fristed for mange unge jenter og kvinner.

MiRA-Senteret har gjennom 23 år bygget opp helhetlig kompetanse på et bredt felt som omhandler minoritetskvinner og unge jenter. Senteret mottar årlig over titusen henvendelser fra privatpersoner, offentlige etater og institusjoner, hvorav flertallet er fra Oslo.Økonomisk støtte fra Oslo kommune er avgjørende for å tilby minoritetskvinner og unge jenter et sikkert og stabilt aktivitetstilbud.

I sak 1 Budsjett 2013 ser vi dessverre at fjorårets bevilgning på 0,8 mill. til MiRA-Senteret ikke foreslås videreført. Dette skjer samtidig som lanseringen av NOU 2012: 15 Politikk for likestilling i Norge. Likestilling for minoritetskvinner kan kun realiseres hvis det satses på deres egne ressurser og tiltak som bidrar til deres empowerment. MiRA-Senteret er en organisasjon hvis hovedfokus er nettopp å styrke minoritetskvinners deltakelse i samfunnet og særlig i arbeidslivet.

Hvis løfter om god integrering skal realiseres i Oslo må politikerne handle i samsvar med intensjoner og satse på minoritetskvinnene, som samarbeidspartnere for et mangfoldig Oslo.