Slagordet for årets 1. mai-markering er «Vi tar Norge videre». Flere rapporter har vist at mange kvinner med innvandrerbakgrunn har vanskelig for å komme inn på arbeidsmarkedet og blir værende på arbeidsrettede tiltak over mange år. Også kvinner født i Norge, men av foreldre med innvandrerbakgrunn, møter en større barriere mot arbeidslivet enn majoriteten på grunn av diskriminering. Kan Norge gå videre uten å ta med kvinner med minoritetsbakgrunn?

Første mai er arbeidernes internasjonale kampdag for å feire de seirene arbeiderne har vunnet gjennom årene, men også dagen for å fremme viktige saker for dagens arbeidsfolk – og for dem som står utenfor arbeidslivet. Et stort flertall av kvinner med minoritetsbakgrunn utgjør reservearbeidskraft i Norge og har manglende rettigheter. Mange jobber deltid eller i midlertidige stillinger og ofte i lavlønnede yrker. Arbeidsledigheten blant kvinner med innvandrerbakgrunn er mye høyere enn blant den øvrige befolkningen, og svært mange kvinner går på arbeidsmarkedstiltak gjennom NAV over flere år.

I voksenopplæringen opplever mange å bli møtt med svært kjønnsstereotypiske holdninger, og forespeilet arbeid innen helse- og omsorgssektoren som eneste mulighet. De kvinnene som kommer på MiRA-Senteret for å få hjelp sier at de ønsker lønnet arbeid og ikke bare praksisplass på flere forskjellige arbeidsplasser over flere år.

Arbeidsledighet blant minoritetskvinner kan ikke bortforklares bare med kulturelle eller religiøse barrierer. Kvinner som er arbeidssøkende har brutt mange av disse barrierer og ønsker seg lønnet arbeid. De ønsker å være selvstendige aktører i deres egne og deres familiens liv uten å være avhengige av en ektemann eller staten. Det kreves strukturelle endringer for eksempel bedre kvalifiseringssystemer og sterkere vern mot diskriminering for å få kvinner ut i arbeidsliv.

Historisk kjempet arbeiderne blant annet for å få åtte timers arbeidsdag, bedre lønns- og arbeidsforhold og vern mot usaklige oppsigelser. Kvinner med minoritetsbakgrunn markerer 1. mai 2013 ved å sette arbeidsledighet og arbeidsvilkår på dagsorden. Hvis vi ønsker å ta Norge videre som et inkluderende mangfoldig samfunn må vi sørge for at kvinner med minoritetsbakgrunn er en del av denne visjonen.  

Arbeiderpartiets landsmøte har gått inn for å avvikle kontantstøtten for barn mellom 1 og 2 år.

I et intervju med Dagsavisen den 22. april, sier Torunn Kanutte Husvik, leder for Aps kvinnenettverk i Oslo, følgende:

”For de fleste i landet handler dette om likestilling. I Oslo har det en annen viktig dimensjon: integrering. Når vi fjerner kontantstøtten får vi kvinner i jobb og barn i barnehagen”

Tankegangen er ikke ny, og når Kanutte Husvik trekker frem kontantstøtten som et hinder for kvinners, og da spesielt innvandrerkvinners, deltakelse i arbeidslivet står hun ikke alene. Det er trolig riktig at flere kvinner vil komme i jobb dersom kontantstøtten fjernes. Men er dette et integreringsfremmende tiltak?

 De familiene som venter med å benytte seg av det offentlige barnehagetilbudet, og heller mottar kontantstøtte mens barnet er mellom 1 og 2 år, har gode grunner for å gjøre dette. Det handler om den enkelte families og det enkelte barns unike situasjon, og foreldrenes mulighet til å finne løsninger på utfordringene de møter i hverdagen. Fjernes kontantstøtten, vil økonomisk vanskeligstilte familiers handlingsrom reduseres betraktelig. Vi tillater oss å minne Arbeiderpartiet på at det fortsatt er betydelige klasseforskjeller i norsk arbeidsliv, og at slitsomme arbeidsforhold, lite arbeidstidsfleksibilitet og ugunstige arbeidstider gjør det vanskelig for mange par eller aleneforeldre å kombinere lønnsarbeid, barnehage og et godt familieliv.

Klasseforskjellene i arbeidslivet løper i mange tilfeller sammen med skillelinjer markert ved kjønn eller etnisitet. Arbeidstakere med kort utdanning, ofte kvinner og ofte innvandrere, har av sosiolog Anne Lise Ellingsæter, blitt beskrevet som ”det nye arbeidsproletariatet”.

I familier hvor både mors og fars utsikt til arbeidslivet er preget av slitsomme arbeidsforhold kan deres arbeidshverdag fortone seg ganske annerledes enn arbeidshverdagen til en statlig eller kommunalt ansatt med fast jobb, fleksitid og gode permisjonsordninger. Mens mange høyt utdannede småbarnsforeldre har valget mellom å kreve tilrettelagt arbeidstid på sin arbeidsplass eller å gå over til et mer “familievennlig” yrke eller en mer fleksibel arbeidsgiver, mangler de fleste lavutdannede denne muligheten. Kontantstøtten bidrar til å øke ”det nye arbeidsproletariatets” fleksibilitet i småbarnsfasen, slik at det blir lettere å balansere arbeidslivets krav med hensynet til barnet og familien.

Likestillingskampen må ikke gå på bekostning av sosial utjevning, og utsatte familiers mulighet til å finne løsninger som er tilpasset deres unike situasjon og det enkelte barns behov. Slik vi ser det, er kontantstøtten et tiltak som bidrar til sosial utjevning, ved å bedre marginaliserte familiers økonomiske forutsetninger for å ha et godt familieliv.

Det er et problem at en del kvinner er borte fra arbeidslivet over lengre perioder, og slik blir økonomisk avhengig av ektemann eller offentlig støtteapparat. Og vi applauderer regjeringen for deres målsetning om (lønns)arbeid til alle, og deres innsats for å redusere sysselsettingsgapet mellom innvandrere og befolkningen for øvrig. Bedre godkjenningsordninger for utenlandsk utdanning og innføring av Jobbsjansen for innvandrere som ikke omfattes av introduksjonsordningen er eksempler på gode tiltak for å bedre innvandreres integrering på arbeidsmarkedet. Redusert fleksibilitet for småbarnsfamilier, gjennom å fjerne tilbudet om kontantstøtte for familier med barn i alderen 1 – 2 år, er ikke god integreringspolitikk.

MiRA-Senteret mener at tiltak for å øke innvandrerkvinners arbeidsmarkedstilknytning må rette seg mot å gjøre alle yrker, men spesielt lavstatusyrker, mer familievennlige. Dette kan bidra både til at flere menn benytter seg av muligheten til å ta ut omsorgspermisjoner, og at flere kvinner ser det som et reelt alternativ å ta del i arbeidsmarkedet også i småbarnsfasen.

Artikkelen er skrevet sammen med Eli Marie Fuglestein. 

Ønsker vi å bekjempe menns vold mot kvinner og bringe kvinners rettigheter innenfor rammen av menneskerettighetene, må vi stå sammen og skape en ny internasjonal kvinnebevegelse. I denne bevegelsen skal menn være med ikke bare som passive støttespillere men også som aktive deltagere for å skape arenaer for reell likestilling.

Hundrevis av kvinner fra hele verden kommer hvert år sammen i FNs hovedkvarter i New York, for å synliggjøre og bekjempe kvinneundertrykking gjennom diskusjoner og forhandlinger i FNs kvinnekommisjon (Commission on the Status of Women, CSW). Tema for årets møte var bekjempelse av vold mot kvinner, et tema som tilsynelatende virker ukontroversielt men som rommer sterke ideologiske posisjoner som splitter verdenssamfunnet. Statistikker og data fremlagt på konferansen viste at vold mot kvinner koster samfunn økonomisk og opprettholder diskriminering av kvinner. Det var oppsiktsvekkende å vitne at patriarkalske strukturer fortsatt spiller en viktig rolle og har dype røtter også blant de vestlige land som ellers fremmer likestilling, demokrati og menneskerettigheter.

Lederen til FN Kvinner Michelle Bachelet var engasjert og klar i sin tale; ingen kompromiss på kvinnenes menneskerettigheter og null toleranse for vold mot kvinner. Hun la frem strategier som innbærer en effektivisering av rettssystemet og endringer i lovverket slik at utøvelse av vold mot kvinner må straffes. Forebygging av vold og et tilpasset tilbud på helseinstitusjoner og krisesentre er også viktige tiltak. Forebyggende arbeid er også nødvendig for å endre holdninger og gamle tradisjoner som opprettholder ideer om kvinner som underdanige. Historien har vist at når tusenvis av mennesker begynner å forandre måten de tenker og handler, begynner også kulturer å endre seg.

Vold mot kvinner engasjerer mange på tvers av ideologier, religioner og kulturer. Den muslimske organisasjon Al- Hakim Foundation som har base i Iraq, erklærte 1. Safar som muslimsk dag mot vold mot kvinner. Safar er en av de tolv månedene i det islamske kalenderåret, og kommer like etter Muharam. Engasjerte kvinner fra arabiske og- nordafrikanske land, særlig land som har vært gjennom den såkalte arabiske våren, var kritiske til verdenssamfunnet og forlangte handlinger for å stoppe vold mot kvinner «Nå og ikke i morgen». De oppfordret FN til å forlange kvinnerepresentasjon i alle fredsforhandlinger, og krevde stans av våpensalg til land som bryter menneskerettigheter.

Det virker som om internasjonal solidaritet blant kvinner og menneskerettighetsadvokater er på sin høyde nå og de fleste anerkjenner kompleksiteten i kampen for rettigheter enten de er kvinners, barns eller andre marginaliserte gruppers rettigheter, både i vesten og i østen. De økende militære intervensjoner fra vestlige land i Afrika og Asia har skapt ustabilitet i flere regioner, men på den andre side har bevisstheten om kvinners- og etniske minoriteters rettigheter økt betraktelig. Det var engang våre formødre kjempet mot kolonialismen side ved side av deres menn, de ble sendt tilbake til kjøkkenet etter at landene ble uavhengige. Unge kvinner som kjemper mot diktaturer og for demokrati i vår samtid ønsker ikke den samme skjebnen som dere formødre. Det er derfor viktig å gjenreise den internasjonale kvinnebevegelsen for å styrke kvinners posisjon og rettigheter på tvers av nasjonale grenser.     

Alle undersøkelser viser at voldsbruk fra nær partner er den vanligste formen for vold mot kvinner verden over. Tall fra FN viser at gjennomsnittlig en av tre kvinner opplever å bli slått, voldtatt eller på annet vis misbrukt av en intim partner i løpet av livet. På valentinsdagen er det viktig å sette søkelyset på vold i nære relasjoner.

Også i Norge er mange kvinner utsatt for kjønnsbasert vold og forfølgelse. Fersk statistikk fra Kripos viser at det i 2012 ble anmeldt 1226 tilfeller av voldtekt, en økning på om lag 12 prosent de siste 5 år. Omlag en femtedel av de anmeldte voldtektene er såkalte relasjonsvoldtekter, hvilken innebærer at gjerningspersonen er, eller har vært, offerets kjæreste, partner eller ektefelle. Mørketallene antas å være store, særlig ved såkalte festrelaterte voldtekter og voldtekter i nære relasjoner. Redsel for gjentatt mishandling, sterke avhengighetsforhold til overgriper og følelser av skam og skyld hindrer mange kvinner i å anmelde overgrepet. Dette er en situasjon vi ikke kan akseptere!

Voldtekt er en alvorlig forbrytelse som kan resultere i betydelige traumer for den fornærmede. Utvikling av sosial angst og andre psykiske lidelser, sterk skamfølelse og selvmordstanker er ikke uvanlig. Mange ofre vegrer seg for å anmelde voldtekten, på grunn av redsel for nye overgrep, mangel på tillitt til politi og rettsvesen eller fordi de mangler kunnskap om overgrep og seksualisert vold. Mange kvinner er lite bevisst på egne rettigheter, og definerer derfor ikke det de har opplevd som et overgrep. MiRA-Senteret får stadig henvendelser fra unge kvinner som er utsatt for voldtekt og utpressing fra gjerningsmannen og er redd for å melde saken.

Stereotypiske oppfatninger av hva en voldtekt er, må ikke få skygge for det faktum at de fleste voldtekter begås av en person som kjenner, og ofte har en nær relasjon til, offeret.  Bedret belysning i byens gater, sikkert transporttilbud nattestid og økte strafferammer for voldtekt er viktige for å bekjempe overfallsvoldtekter, men det er på langt nær nok! Skal vi bekjempe den seksualiserte volden kvinner over hele verden utsettes for, må vi bekjempe kvinneundertrykkende holdninger både i den offentlige og private sfære. En kvinnes kropp er ikke mannens eiendom, uanhengig av hvilke klær kvinnen bærer, og uavhengig av om kvinnen er gift med mannen eller tidligere har hatt et frivillig seksuelt forhold til ham. Et nei er et nei!

Vi er glad for at den norske regjeringen har sendt et nytt lovforslag for høring hvor det foreslås at gjerningsbeskrivelsen i voldtektsbestemmelsen endres, for å sikre at alle tilfeller av ufrivillig seksuell omgang omfattes av straffeloven og ikke bare der hvor gjerningspersonen harbrukt fysisktvang. Med dette forslaget styrkes vernet mot voldtekt.Regjeringen foreslår også nye straffebestemmelser mot personforfølgelse, såkalt «stalking», for å sikre at straffelovgivningen i tilstrekkelig grad reflekterer alvorlighetsgraden av slike handlinger.

MiRA-Senteret mener at det er behov for en bevisstgjøring rundt hva voldtekt er, og en holdningsendring med hensyn på kvinners fysiske integritet. Seksuelle overgrep er en krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, uavhengig av om overgriper rent faktisk utøver fysisk vold eller ikke.

I dag, på valentinsdagen torsdag 14. februar, vil tusenvis av kvinner og menn fra hele verden markere dagen ved å reise seg og samles på offentlige torg og plasser for å vise sin motstand mot voldtekt og den kjønnsspesifikke volden så mange jenter og kvinner utsettes for, under slagordet ”Strike – Dance – Rise: One Billion Rising”. I Oslo samler vi oss ved Spikersuppa (Eidsvolls plass) klokka fire. Dette er en viktig markering, som vil skape oppmerksomhet om at kjærlighet er å ta ansvar og at vi kan ikke akseptere overgrep mot våre kjære. Reis deg– bli med!

Det er Norske myndigheters ansvar å sikre rettsikkerhet for alle kvinner som bor i landet uansett deres oppholdsgrunnlag. Vold mot innvandrerkvinner må drøftes i lys av kvinners menneskerettigheter, ikke utlendingsloven.

 Vold mot kvinner er et likestillingsproblem

Da Norge strammet inn innvandringspolitikken på 80 tallet, innførte de en 3-årsregel i familiegjenforenings-saker. Regelen innebærer at nyankommet ektefelle er avhengig av at ekteskapet holder i 3 år for å få permanent oppholdstillatelse på eget grunnlag. 3-årsregelen er i praksis en 4-årsregel. Det må dokumenteres at ekteskapet fortsatt består på søknadstidspunkt etter tre år. Dette skaper en ubalanse i maktforholdet mellom ektefellene, og fører til at kvinner som opplever fysisk eller psykisk vold i ekteskapet i praksis tvinges til å bli i et voldelig ekteskap i redsel for å bli utvist fra Norge.

MiRA-Senteret har kritisert 3-årsregelen helt fra 80-tallet. Vi mener at loven er kvinneundertrykkende og ikke tar tilstrekkelig hensyn til innvandrerkvinners rettsikkerhet. FNs kvinnekomité har også vært kritisk til denne regelen. MiRA-Senteret mener at hvis myndighetene ønsker å ta vold mot innvandrerkvinner alvorlig må denne regelen fjernes eller forkortes til ett år. Vold mot innvandrerkvinner er et problem for norsk likestilling, ikke et innvandringsproblem. I vårt naboland Sverige synes det å være en økende forståelse for dette.En svensk utredning ”kvinner og barn i rettens grenseland” (SOU 2012:45) anbefaler at 2-årsregelen (som er 3 års regel i Norge), som regulerer familiegjenforentes mulighet for å innvilges opphold på selvstendig grunnlag, må fjernes eller modifiseres. Vi håper at den svenske utredningens anbefaling om å betrakte innvandrerkvinner i Sverige som del av det svenske samfunnet, og behandle deres situasjon innenfor likestillingslovverket, tas til følge.  

Det hevdes fra myndighetenes hold at utlendingsloven er kjønnsnøytral. Men praksis viser at det er flere kvinner som rammes av 3-årsregelen enn menn. Kvinner rammes også annerledes enn menn fordi de er sårbare i relasjoner og kan bli utsatt for fysisk og psykisk vold, både i nære relasjoner men også fra omgivelsene. Mange av kvinnene det gjelder kommer fra samfunn hvor det er betraktelig mindre likestilling mellom kjønnene og dette kan gjøre dem særlig sårbare. MiRA-Senteret mener at innvandrerkvinner som får opphold på grunnlag av familiegjenforening må ha rett til beskyttelse knyttet til likestillingsloven istedenfor utlendingsloven.

 Innvandrerkvinner som bryter ut av ekteskapet før tre år på grunn av vold blir ofte mistenkeliggjort for å overdrive voldshandlinger for å få opphold. Ved å fjerne 3-årsregelen kan man forebygge denne type situasjoner og bidra til et mer balansert maktforhold mellom ektefellene. Når kvinner får selvstendig oppholdstillatelse ved familiegjenforening, vet den herboende partner at kvinnen skal ha egne rettigheter og beskyttelse mot vold og undertrykking. Det vil også redusere muligheten for ”kone-import” på prøvetid. Jeg mener at så lenge denne regelen eksisterer, kommer kvinner og barn til å være i stor risiko for å bli utsatt for vold og krenkelser.

Integrerings- og likestillingsminister Inga Marthe Thorkildsen ønsker at innvandrere som søker om statsborgerskap i Norge skal bestå prøve i samfunnskunnskap. Hun sier til VG at ”vitsen er at man skal skjønne hvordan samfunnet fungerer før man får et offisielt bevis på at man er norsk”.

Spennende tanke! Det betyr i praksis at alle etniske nordmenn har kunnskap om barneoppdragelse, har et felles syn på barnet og vet alt om demokrati. Innvandrere må belæres om disse viktige levesett, verdier og normer.

Hva har skjedd med mangfoldstanken i prosessen med å stille krav til de menneskene som ønsker å få norsk statsborgerskap? Når det gjelder spørsmål om barneoppdragelse vet vi at synet på barneoppdragelse varierer i ulike familier og ikke minst i ulike kulturer. Alle foreldre ønsker en best mulig oppdragelse for barna sine. Selv om Norge har en likhetspolitikk har ikke alle norske borgere samme kunnskapsnivå. De fleste fagpersoner og foreldre er enige i at barn utvikler seg best i trygge omgivelser og sammen med voksne som de har tillit til. Skal det være annerledes for minoriteter?

Spørsmål som ”hvordan oppdrar vi barn”, hvilket syn har vi på barn i Norge, hvilke forventninger har vi til innbyggerne i samfunnet og hva slags forventninger har vi til deltakelse i arbeidslivet er kontrollspørsmål som skal vise at innvandrere følger ”våre” (norske) normer. Spørsmålet synes ikke å referere til hva som er tillatt etter norsk lov eller ikke, men heller de stadig skiftende normer for politisk korrekthet. 

Det er mange i det norske samfunnet som forbinder autoritær barneoppdragelse med minoriteter. Det er for eksempel en generell oppfatning at minoritetsbarn læres opp, gjennom oppdragelsen, til å ofre individualiteten sin for kollektivet, det vil si familien og slekten. Ofte settes det opp mot norsk oppdragelsesmåte hvor det blir hevdet at man dyrker individualitet hos barnet.

Med slike spørsmål gir norske myndigheter klar beskjed til minoriteter at mangfold er bra men så lenge dere bor i vårt land, må dere oppføre dere som oss. MiRA senteret mener at de som søker om statsborgerskap er voksne mennesker med lang botid i Norge, og må behandles deretter. De må ikke stilles til prøve for å bevise at de er kvalifiserte nok til å være norske statsborgere. 

Det blir interessant å se om noen lager en håndbok for minoriteter med ”korrekte svar” på alle spørsmål som stilles i prøven for statsborgerskap. Det kan hende at Norsk statsborgerskap blir et eget fag på introduksjonsprogrammet med 10 vekttall.

På fredag la Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen frem en ny stortingsmelding om en helhetlig integreringspolitikk i Norge. Det er mye bra i meldingen og det nevnes mange gode tiltak for å bygge mangfold og fellesskap slik at alle borgere uansett bakgrunn, føler tilhørighet til landet. Vi savner imidlertid en styrking av minoritetskvinners egne ressurser i integreringsarbeidet.

Mangfold av kulturer, religioner, språk og levesett er en realitet i dagens Norge. Integrering av dette mangfoldet i alle samfunnslag er en to-veis prosess, til forskjell fra assimilering. I denne prosessen er maktforholdene mellom minoritetsgrupper og majoritetsbefolkningen avgjørende. I meldingen legges det vekt på at menneskerettigheter og demokratiske prinsipper utgjør fundamentet i det norske samfunnet og det er innenfor disse rammene regjeringen ønsker at mangfold utvikler seg. Så lenge alle innbyggere respekterer disse rammer er det legitimt at folk gjør individuelle prioriteringer og verdivalg.

Kvinner med minoritetsbakgrunn nevnes i alle kapitler som en gruppe med store utfordringer med tanke på integrering i det norske samfunn. Det er gode situasjonsbeskrivelser for å forstå årsaken til problemene. For eksempel i punkt 6.3.6 om vold i nære relasjoner. Studier viser at andelen kvinner med minoritetsbakgrunn er overrepresentert og bor lengre på krisesentrene enn kvinner med etnisk norskbakgrunn. Det presiseres imidlertid at ut ifra denne statistikken kan en ikke trekke konklusjonen at det er mer vold i nære relasjoner i familier med minoritetsbakgrunn.

”Én forklaring er at en økende andel voldsutsatte kvinner i majoritetsbefolkningen har egen inntekt, god støtte fra eget sosialt nettverk og økt kunnskap om sine rettigheter. Dette gjør at de kan forlate voldelige partnere på et tidligere tidspunkt enn før, samtidig som de har mulighet til å benytte andre botilbud enn et krisesenter. Mange voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn har et svakere sosioøkonomisk utgangspunkt” (s.84).

Denne forklaringen dekker mange aspekter ved minoritetskvinners liv. Dårlig rettsikkerhet, manglende boligtilbud særlig til enslige mødre, begrensede muligheter i arbeidsliv og lite sosiale nettverk er noen av de utfordringer som mange minoritetskvinner møter i hverdagen. Disse er ikke bare integreringsutfordringer men også kjønnslikestillings-utfordringer. Når kvinner med minoritetsbakgrunn har en så svak sosioøkonomisk utgangspunkt som studiene referert i integreringsmelding viser, må vi sette spørsmålstegn ved norsk likestillingspolitikk i de siste 20 årene. Det er kanskje der de største utfordringer for regjeringen ligger!

Skjeie-utvalget var klar i sin tale da de la frem NOUen Politikk for likestilling for noen uker siden - kjønnslikestilling koster og det er kvinnene selv som må styrkes både i arbeidslivet og på samfunnspolitiske arenaer. Noe av den samme tankegangen vises også i den aktuelle stortingsmeldingen, i det at regjeringen setter opp bedre utnyttelse av minoritetenes egne ressurser samt at flere kvinner med minoritetsbakgrunn kommer i arbeid, som tydelige mål for integreringsarbeidet. Men hvordan er dette tenkt gjennomført, og på hvilke – eller skal vi si hvem sine – premisser?

De nasjonale ressursmiljøene på minoritetsfeltet, deriblant MiRA-Senteret, har som kjerneoppgave å være en kilde til alternativ kunnskap, formidling av erfaringer og kunnskap. MiRA senteret jobber for en helhetlig likestillingspolitikk for kvinner med minoritetsbakgrunn og mener at dersom regjeringen virkelig ønsker reell likestilling må dette arbeidet styrkes økonomisk. Likestilling av minoritetskvinner kan heller ikke være gratis.

FNs kvinnekomité CEDAW er også opptatt av marginalisering av kvinner med minoritetsbakgrunn i Norge og etterlyste klare handlinger fra den norske regjeringen for å bedre kvinnenes situasjon. Integreringsmeldingen har mange interessante tiltak med tanke på å bedre forholdene for kvinner med minoritetsbakgrunn i det norske samfunnet. Men når maktforholdene er så skjeve som de er i dag, hvordan kan minoritetskvinner komme i en forhandlingsposisjon om integrering på egne premisser? Slik det er i dag, er integreringstiltak i stor grad noe som gjøresforminoritetskvinner uten at de selv er hovedaktører i prosessen.

Offentlig sektor og tradisjonelle norske frivillighetsorganisasjoner gjør mye bra arbeid for å bedre integreringen av minoritetsbefolkningen, men vi savner styrking av minoritetskvinners egne ressurser i den nye stortingsmeldingen om en helhetlig integreringspolitikk.

MiRA-Senteret er bekymret over at fjorårets bevilgning til MiRA-Senteret ikke foreslås videreført i byrådets budsjettforslag for 2013. Vi mener at dette er alvorlig. Politikere snakker mye om integrering av minoritetskvinner, men er ikke villig til å støtte økonomisk den eneste organisasjonen som er av og for minoritetskvinner.

MiRA Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn er en nettverksorganisasjon og en møteplass av og for minoritetskvinner og unge jenter. All aktivitet på senteret er rettet mot synliggjøring av de ressurser minoritetskvinner og jenter besitter, som enkeltindivider med mangfoldig bakgrunn, historier, erfaringer og kunnskap. Vi arbeider lokalt i Oslo, og er et viktig fristed for mange unge jenter og kvinner.

MiRA-Senteret har gjennom 23 år bygget opp helhetlig kompetanse på et bredt felt som omhandler minoritetskvinner og unge jenter. Senteret mottar årlig over titusen henvendelser fra privatpersoner, offentlige etater og institusjoner, hvorav flertallet er fra Oslo.Økonomisk støtte fra Oslo kommune er avgjørende for å tilby minoritetskvinner og unge jenter et sikkert og stabilt aktivitetstilbud.

I sak 1 Budsjett 2013 ser vi dessverre at fjorårets bevilgning på 0,8 mill. til MiRA-Senteret ikke foreslås videreført. Dette skjer samtidig som lanseringen av NOU 2012: 15 Politikk for likestilling i Norge. Likestilling for minoritetskvinner kan kun realiseres hvis det satses på deres egne ressurser og tiltak som bidrar til deres empowerment. MiRA-Senteret er en organisasjon hvis hovedfokus er nettopp å styrke minoritetskvinners deltakelse i samfunnet og særlig i arbeidslivet.

Hvis løfter om god integrering skal realiseres i Oslo må politikerne handle i samsvar med intensjoner og satse på minoritetskvinnene, som samarbeidspartnere for et mangfoldig Oslo.

I dag, 6. juni markeres det med en paneldebatt hos Aschehoug, at boka ”Utilslørt- Muslimske RÅtekster” ble lansert for ett år siden. Det har ikke kommet ut mange bøker skrevet eller redigert av muslimske kvinner selv, derfor er ”Utilslørt - Muslimske RÅtekster” av Nazneen khan og Mahmona Khan et viktig bidrag for selvrepresentasjon av muslimske kvinner i Norge.

Muslimske kvinner i Norge har lenge vært omtalt av enten akademiske eksperter eller av journalister, som ved tilfeldigheter oppdaget at muslimske kvinners liv kan selges som førstesideoppslag i tabloidaviser. Det har ikke kommet ut mange bøker skrevet eller redigert av muslimske kvinner selv, derfor er ”Utilslørt - Muslimske RÅtekster” av Nazneen khan og Mahmona Khan et viktig bidrag for selvrepresentasjon av muslimske kvinner i Norge.

Muslimske kvinner har som oftest ikke hatt makt og frihet til å utforme sine egne representasjoner i det offentlige rom. I mange år var det en åpen arena for de som hadde adgang til medier og offentlighet til å fremme stereotypiske bilder av muslimske kvinner og definere likestillingsutfordringer for dem. Den konverterte muslimen og religionshistorikeren Anne Sofie Roald prøvde å gå i forsvar for muslimske kvinner i sin bok ”Er muslimske kvinner undertrykt?” i 2005 og satte søkelyset på det presset muslimske kvinner blir utsatt for fra det norske storsamfunnet. Det var likevel ikke før muslimske kvinner med minoritetsbakgrunn selv begynte å markere seg i debatten om islam og kvinneundertrykking at rammene for representasjoner ble endret. 

Det har kommet mange spennende stemmer i debatten om kvinner og islam, og mangfoldet av representasjoner er blitt synlig i de siste årene. Alle understreker at muslimske kvinner er like forskjellige fra hverandre som alle andre kvinner. Men når det gjelder kvinnenes stilling i islam er det fortsatt slik at enten har vi folk som tar avstand fra islam og kritiserer religionen for å være kvinneundertrykkende eller så har vi dem som forsvarer religionen og konstaterer at islam fremmer likestilling. De fleste er imidlertid enig i at likestilling for kvinner er viktig. Jeg mener at den største utfordringen for videre arbeid er å knytte mangfoldet av selvrepresentasjoner opp mot feminismedebatten og problematisere, istedenfor å forsvare vanskelige temaer.    

Hjijab er en av de mest synlige symbolene blant muslimske kvinner og dermed mest debattert i Norge. Men sjelden har vi problematisert hijab i lys av et feministisk perspektiv. Det er mange retninger innen feminisme og det har vart en utvikling av teologisk feminisme hvor kvinner har utfordret mannlig dominans innenfor religionen. Jeg er for at kvinner har retten til å velge om de vil gå med eller uten hijab men savner allikevel en debatt fra et feministisk ståsted.

Mange muslimske kvinner uttrykker at bruken av hijab er frigjørende for dem. De sier at de velger hijab ikke på grunn av religion men på grunn av protest mot samfunnets fokusering på kvinnekropp. De mener at vestlige samfunn oppmuntrer kvinner til å være utilslørte og dermed øker presset på dem til å ha en perfekt kropp og et ideelt utseende.

Jeg er enig i at kvinners klesdrakt eller utseende ikke skal være avgjørende for deres sjanser til å lykkes i samfunnet men jeg har vanskeligheter med å forstå at noen velger å dekke seg til, fremfor å kjempe for å bli akseptert som de er, som en frigjøringsstrategi. Det har vært en viktig del av kvinnekampen å kjempe mot det mannlige blikket som seksualiserer kvinnekroppen og kommersialiserer kvinner som sex - objekter. Feminismen handler om å ta plass i det offentlige rom som et likeverdig menneske og ikke skjule seg bak fasader som tilslørt eller utilslørt. Jeg savner en debatt blant muslimske kvinner i Norge om slike vanskelige spørsmål ut ifra et feministisk perspektiv.  

I land som USA hvor hijab ikke har vært et objekt for forbud og påbud, har det skjedd en spennende utvikling blant muslimske kvinner som også definerer seg selv som feminister. De har engasjert seg i å utfordre patriarkalske tolkninger av Quran, hadith og sharia og kjemper for likestilling innenfor religiøse rammer. Utvikling av en slik feministisk bevegelse blant muslimske kvinner i Norge kunne ha vært viktig i tillegg til å kjempe for retten til å bære og forsvare hijab.