ANNONSE

Mindretallet fikk rett og tapte - hva nå?

Den 19. juni 1997 stemte Stortingets mindretall mot opprettelsen av kjerneområder for rovdyr. Begrunnelsen var at Norge ikke var forpliktet til å bygge opp egne nasjonale bestander, og de var uenige i at Norge var forpliktet til dette etter Bernkonvensjonen.

Flertallet, som omfattet hele Arbeiderpartiets gruppe minus Grethe Fossum, hele KrF og hele SV, la regjeringens og rovviltmeldingens fortolkning til grunn og stemte for. Dermed var grunnlaget lagt for dagens ulvesone.

De fire neste år arbeidet hele den norske rovdyradministrasjonen under høytrykk for å øke bestandene mot et ennå uavklart mål, gjennomføre en bred kampanje på alle nivåer for å øke oppslutningen i folket og bygge ut miljøbyråkratiet. Omorganisering av forskningen og innretning av nye forskningsprosjekter ble tilpasset den nye tids "miljøkrav". Hånd i hånd med dette ble det satt i gang en karusell av prøveordninger og "tiltak" for å begrense skadevirkningene, men uten påtakelig innvirkning på de raskt økende erstatningsutbetalingene. Og til slutt var grensen nådd: En måtte ta ut noen av de totalfredede ulvene.

En dom i Oslo namsrett i februar 2001 ble skjellsettende for begrunnelsen av politikken, men ikke for praksis. Det ble slått fast at den tolkning av Norges internasjonale forpliktelser som mindretallet hadde lagt til grunn i 1997, var den korrekte. Men samtidig klarte departementet via Regjeringsadvokatens saksframstilling å villede retten til å oppfatte dette som Stortingets standpunkt.

Det hadde den åpenbare fordel for miljøaktivistene at hovedlinjene i politikken kunne videreføres på det grunnlag som miljøbyråkratiet hadde lagt til rette, med bare noen ubetydelige justeringer av fredningsbestemmelsene. Dette ble konfirmert med en ny rovviltmelding, presentert av en representant for det by-Høyre som hadde brakt partiet i regjeringsposisjon med KrF og Venstre.

På dette grunnlaget er rovviltforliket av 2011 inngått. På dette grunnlaget er regjeringen Solbergs ulvemelding utarbeidet. Og på dette grunnlaget er forliket mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet utarbeidet. Dissensen til Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne er basert på en grumset videreføring av stortingsflertallets vedtak av juni 1997. Senterpartiet står som forsvarer av mindretallstandpunktet av juni 1997, men har ikke helt klart å frigjøre seg fra sin egen deltagelse i forliket av 2011.

Oppsummert: Ingen av partiene har funnet det relevant å vurdere konsekvensene av at Stortinget i 1997 ble feilinformert og som følge av dette ga miljøbyråkratiet mulighet til å sette ut i livet sin egen målsetning: Levedyktige nasjonal bestander av store rovdyr.
Enda verre: Ingen av partiene har funnet det relevant å vurdere konsekvensene av at Regjeringen fremmet en ny rovviltmelding hvor påvist brudd med tidligere forutsetninger blir framstilt som kontinuitet og videreføring av politiske hovedretningslinjer - og realisert der etter.

Den grumsete og uavklarte situasjon som dette har skapt, er den egentlige årsak til dagens politiske krise.

Ett spørsmål gjenstår: Hvordan velger nå norsk presse å skjøtte sin rolle som vakthund? 

Disse linjer er skrevet midt under stortingsdebatten den 31.01, og ingen vet utfallet. Men det er gode grunner for bange anelser. 

 

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!