En junidag i fjor sneglet toget seg langsomt gjennom det tørre høylandet, forbi landsbyer som så ut til å ha stått stille i tiår, forbi kinesiske byggelag og unger med store øyne. Benguela-jernbanen gjenåpnet for snart et år siden hele veien fra kysten av Angola inn til grensen til Kongo-Kinshasa. For innbyggerne i noen av Angolas mest avsidesliggende provinser er jernbanen det de har sett av landets enorme oljerikdom, bygget som den er i en olje-for-konstruksjon-avtale med kinesiske selskaper. Langs skinnene lå rester etter andre tog, skutt i filler i en av Angolas kriger, som i førti år raste fram og tilbake langs linjen. Angola fikk endelig fred i 2002, da geriljaleder Jonas Savimbi ble skutt og drept, ikke langt fra Luena, den siste store byen før Kongo langs Benguela-jernbanen.
Slutten på Angolas mareritt sammenfalt med en eventyrlig prisvekst på landets hovedeksportvare, olje. Det var mye som skulle gjenoppbygges, og med oljen i bakhånd, kunne Angolas mangeårige president Jose Eduardo dos Santos skride til verket uten å måtte bry seg for mye om hva internasjonale organisasjoner som Pengefondet og Verdensbanken krevde av ham. Avtaler om gjenoppbygging mot olje, slik den som ble gjort om Benguela-jernbanen, kom relativt raskt på plass. Det ble også inngått avtaler om en oppussing av hovedstaden Luandas strandpromenade og nye boligfelt utenfor byen.
Angola hadde eksportert olje gjennom hele krigen også, og rundt statsoljeselskapet Sonangol var det bygget opp et system som var lite transparent og for de fleste utenfor ganske mystisk, men det fungerte om du var general og trengte våpen, eller satt i kretsen rundt presidenten og trengte hus eller bil. Sonangol, stiftet i 1978, utviklet seg til en slags stat-i-staten under den lange borgerkrigen, og vant på mange måter krigen for presidenten og hans parti Movimento Popular de Liberacao de Angola (Folkebevegelsen for frigjøring av Angola, MPLA). Ettersom det også er Sonangol som deler ut lisenser og avtaler i Angola, var det også dette systemet som møtte utenlandske oljefolk, som i likhet med kinesiske entreprenører så store muligheter i et fredfullt Angola.
Statoil har, gjennom en avtale med britiske BP, vært i Angola siden 1991. Men da nye lovende felt skulle deles ut i 2011, så det norske selskapet sitt snitt til å bli operatør for første gang. Feltene det er snakk om ligger langt til havs, og dette er noe Statoil selvsagt kan og vil. I desember 2011 kunne de undertegne kontrakten med Sonangol. Dette var en avtale som ikke bare var bra for Statoil. På et tidspunkt hvor man var usikker på om det ville finnes nye felt i Nordsjøen, var denne avtalen også en fyrlykt for norsk leverandørindustri. Det nye norske oljeeventyret skulle ligge i Kwanzabassenget, langt til havs et sted mellom Luanda og Rio de Janeiro i Brasil. Men for at det skulle skje, måtte Statoil gå med på å betale signaturbonus til Sonangol, og også sosiale bonuser. Begge deler er vanlig i Angola. Men det nye var hvor mye som skulle betales. I 2009, da oljeprisen gjorde et dykk, måtte Angola krype til korset, og be internasjonale organisasjoner om hjelp til å fortsette sin storslåtte oppbygging. Men Pengefondet stilte også krav, sentralt her var åpenhet rundt oljeinntekter. Sonangol måtte gå med på å publisere produksjonstall og inntekter. Det ble vanskeligere for en sulten elite å skumme fløten, rett og slett. Det som fulgte var et lite hopp i størrelsen på bonuser, og ikke minst, i sosiale bonuser.
De såkalte sosiale bonusene har en egen politisk økonomi i Angola. Forskere ved Christian Michelsens Institutt i Bergen gjorde i 2008 en analyse av bonusene som viser hvordan disse ofte fungerer som en slags håndpenger eliten kan bruke for å sikre seg politisk støtte. De er altså et slags smørefond. På papiret skal de komme folket – i Angola o povo – til gode. Men akkurat som med resten av oljerikdommen ser bonuspengene ut til å hovedsakelig havne hos en liten og meget bestemt del av o povo, den lojale kretsen rundt president Jose Eduardo dos Santos og hans partifeller.
Det er altså gode grunner til å stille spørsmål ved bonusutbetalinger i Angola. Da jeg første gang henvendte meg til Statoil om bonusutbetalingene til Sonangol i april 2013, fikk jeg ikke noe svar utover at penger var betalt til Sonangol, og at sosiale bonuser også var betalt dit. I 2012 dreide det seg om i overkant av 3,1 milliarder i signaturbonus, og 281 millioner i sosiale bonuser. Disse skulle blant annet gå til et forskningssenter. Som ikke var bygget ennå. Da jeg senere gikk gjennom regnskapene til Sonangol for 2012, var ikke senteret å finne. Det var det heller ikke i regnskapet for 2013. Eller 2014. Senere utbetalinger fra Statoil til Sonangol kunne jeg heller ikke finne i regnskapene. Svaret fra Statoil var fortsatt det samme. Nå har saken havnet hos kontroll- og konstitusjonskomiteen, som ikke er fornøyd med de svarene oljeminister Tord Lien så langt har kommet med. Sist uke, da Angola kunne notere enn ny bunnplassering på Transparency Internationals korrupsjonsindeks (landet er nå nummer 163 av 168 land), sendte kontroll- og konstitusjonskomiteen nye spørsmål til Lien.
Bonusutbetalinger er som sagt ikke noe nytt i Angola, og heller ikke ulovlige. Statoil har nok fulgt loven både i Luanda og Oslo. Men kan oljeselskaper med lang fartstid i et land som Angola virkelig handle i god tro? Svaret på det spørsmålet ser ut til å ta like lang tid å få som et gjenoppbygget og lykkelig Angola.