Debatt

Midtøstens posisjon i endring

Midtøsten er i en geopolitisk svingposisjon og heller mer og mer østover.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Stormaktenes interesse for Midtøsten har dreid seg om olje og gass mer enn noe annet. Storbritannia, Frankrike og Russland – senere USA – har konkurrert om adgang til rikdommene. Dagens grenser ble trukket av britene og franskmennene ved slutten av første verdenskrig, i en fred som gjorde slutt på all fred (David Fromkin, A Peace to End all Peace). I Sentral-Asia og Iran konkurrerte Storbritannia og Russland om innflytelse i det Rudyard Kipling kalte «det store spillet», som til slutt ga britene og Anglo-Iranian Oil Company (nåværende BP) kontroll over den iranske oljen. Men så sent som i 1944, da Roosevelt, Stalin og Churchill møttes i Teheran, ble de beskyttet av den Røde Armé.

Maktmidlene har vært splitt og hersk understøttet av militær makt. Da USA ble den dominerende makten, ble den åpne maktbruken supplert med hemmelige operasjoner for regimeendring i regi av CIA. Det mest kjente eksemplet er kuppet mot den folkevalgte iranske statsministeren Mossadeq, som hadde nasjonalisert oljeindustrien, i 1953. Lysskye operasjoner eller åpen maktbruk: Man forsto ikke hvor hardt intervensjonene ville slå tilbake mot overgriperne. Stormaktene legger dem bak seg og går videre, men ofrene husker dem i tiår og generasjoner.

Olje fra Midtøsten betyr ikke så mye for USA lenger. Egen produksjon og flere produsenter har redusert avhengigheten. Irak-krigen pekte på mange andre mulige grunner til å engasjere seg i tillegg til oljen: USA ville vise styrke etter 9/11 – angrepet på Afghanistan var ikke nok; verdens ubestridte supermakt ville ha vennligsinnede regimer i regionen; hvorfor ikke demokrati og frihet i Midtøsten når man hadde greid det i Øst-Europa? Dette og mere til: I Washington hadde ulike aktører ulike preferanser. Til slutt landet man som kjent på masseødeleggelsesvåpen som offisiell begrunnelse for invasjonen, for det var det administrasjonen kunne enes om.

I dag går 75 prosent av oljeeksporten østover, i første rekke til Kina, Japan og Sør-Korea. Kina bygger vei, jernbane og sjøruter til Midtøsten og Europa i stort tempo, og sier de vil støtte et transportsystem nord-sør som forbinder den Persiske Gulf med Europa, Russland og Det kaspiske hav. India bygger en dypvannshavn i Iran, ved Oman-gulfen, og rørledningsprosjekter er under overveielse i nær sagt alle retninger. Midtøsten er i en geopolitisk svingposisjon og heller mer og mer østover som følge av asiatisk vekst og utbredt misnøye med Vesten.

Hva kan vi vente av Kina? Historisk har landet holdt seg i Øst-Asia, også når det har vært på sitt mektigste. Det har brukt militær makt i sine umiddelbare omgivelser, men til forskjell fra vestlige imperier har de ikke projisert makt til andre regioner og verdensdeler. Nå videreføres tradisjonen under henvisning til FN-paktens prinsipper om ikke-innblanding og ikke-intervensjon. Ikke-innblanding gir kineserne en fordel overfor vestlige land som setter godt styresett som betingelse for økonomisk støtte, og ikke-intervensjon kan brukes i FNs sikkerhetsråd for å stoppe vestlig maktbruk, eller i det minste gjøre den illegitim. Men Kina er blitt en tung del av globaliseringen. Det er historisk nytt, særlig for Kina. Hva som vil skje i kjølvannet av landets globale økonomiske fotavtrykk og tiltakende involvering i internasjonal politikk er derfor vanskelig å forutsi.

Russlands regionale ambisjoner er åpenbare. I tillegg til Syria gjelder det Iran, som nylig lot russiske bombefly etterfylle drivstoff der, men som nærer en historisk begrunnet skepsis til russere. Moskva har normalisert forbindelsene med Tyrkia og Israel, er på talefot med det saudiske lederskapet, og på godfot med regimet i Kairo. Men begrensningene er også åpenbare. Russerne har ikke så mye å spille med annet en diplomatisk kløkt og overraskende militære disposisjoner. De kan treffe beslutninger raskt og har fordel av det. Motsatsen i så måte er EU, som i sin sendrektighet fungerer dårlig som geopolitisk aktør.

I USA har det vært en gryende erkjennelse av militærmaktens begrensninger. Obama bekjemper IS og andre terrorgrupper med bombefly, spesialstyrker og droner. Men ellers går han inn i historiebøkene som en mann som ville senke USAs militære profil i regionen.

Dette kan fort endre seg med det forestående skiftet av administrasjon. Hillary Clintons merittliste forteller om sterk tro på bruk av makt, og hun sier hun vil snu trenden fra Obama og øke USAs militære nærvær igjen. Hun er bestevenn med Nethanyahu og kritisk til Iran-avtalen. Saudi-Arabia blir lettet om hun vinner. Iran kan grue seg, liksom Israels fiender i øvrig.

En underliggende geopolitisk logikk er bakt inn i mye av dette. Den framstår i to varianter. Den ene sier det er klokt å trappe ned i Midtøsten for bedre å konsentrere seg om Kina. For det amerikanske liksom det britiske imperiet er det nummer to i det internasjonale makthierarkiet, som kan utfordre hegemonen, som er problemet – og det er Kina. Den andre varianten tilsier et sterkere engasjement for å føre en viss kontroll med oljekildene og gjøre den energiimporterende utfordreren mer sårbar.

Ingenting tyder på at Midtøsten er i ferd med å miste sin geopolitiske betydning.

Mer fra: Debatt