JAFFA (Dagsavisen): Med et Midtøsten blottet for positive framtidsutsikter, vil Trump i Det hvite hus gjøre en eksplosiv virkelighet enda farligere. Han overtar når Midtøsten er inne i sin største omstilling på minst 50 år. Ennå vil det gå år – med nye titusener av drepte – før ny likevekt blir funnet.
Trump sier selv at han vil fokusere på stabilitet. Han vil, i motsetning til George W. Bush og Barack Obama, ikke søke politiske reformer eller demokratisering. Men å gjøre avtaler med de mange undertrykkende regimene i regionen for å finne en ny ro, vil ikke løse noen av Midtøstens grunnleggende problemer.
At USAs nye president har kommet med en lang rekke rasistiske uttalelser mot muslimer gjør ikke forutsetningene bedre. Men ironisk nok skremmer ikke dette de mange autoritære lederne i Midtøsten. I stedet har uttalelsene skapt et håp om å få frie hender, og at man vil finne felles interesser i kampen mot ekstreme islamister.
Til syvende og sist er imidlertid Trump lite opptatt av Midtøsten. Den nye presidentens kunnskaper om regionen kan bare karakteriseres som imponerende små. Til tider vitner hans uttalelser om merkelige vrangforestillinger eller virkelighetsbrister. Som når han lover å slå ut hele IS, Den islamske staten, med noen listige overraskelsesangrep.
Hans manglende interesse skal likevel ikke forstås dit hen at USAs Midtøsten-politikk vil bli fargeløs. En mer sannsynlig konsekvens er at andre i administrasjonen, som utenriksminister Rex Tillerson, vil bli langt mer avgjørende i utformingen av politikken.
Velger Trump-administrasjonen å gjøre som forventet og redusere involveringen i Midtøsten, vil dette faktisk være en delvis fortsettelse av Obamas politikk. Her skjuler det seg også en historisk mulighet for arabiske regimer til å ta større ansvar for utviklingen i egen region. Altfor ofte ser man ansvarsfraskrivelse fra disse, mens USA beskyldes for alt galt. Nå vil byrden falle på egne skuldre. En rekke arabiske land kjører allerede sitt eget, mer uavhengige løp – i Syria, men her til en blodig pris for alle. Flere land, som Egypt og Saudi-Arabia, forsøker imidlertid også å innføre omfattende økonomiske reformer, vel vitende om at dette er avgjørende for å overleve i framtida.
Likevel er det ikke arabiske land som har gjort seg mest gjeldende i det diplomatiske tomrommet som har oppstått. Russland har vært langt mer dominerende, med sin brutale muskelmakt. Iran er også styrket, og har imperialistiske ambisjoner i Midtøsten – delvis et resultat av Obamas politikk. Dette blir også Trumps vanskelige arv.
Palestinere har ytterst liten grunn til optimisme. Så liten at de stadig rivaliserende gruppene Fatah og Hamas nå er blitt enige om nok en samlingsregjering – for å motstå det ventede ytre presset. Men selv i Gaza protesterer folk nå mot islamistiske Hamas, folk har fått nok – noe som kan vitne om en eksplosjon i gjæring.
Men det er i Israel at Trumps første Midtøsten-prøvelse vil komme, og det dreier seg ikke om Jerusalem og USAs ambassade, slik mange tror. Før det vil nemlig nasjonalister i Netanyahus regjering legge fram et lovforslag om å annektere deler av Vestbredden øst for Jerusalem. Dette vil knuse sjansene for en levedyktig palestinsk stat. Trumps svar vil være avgjørende. Svaret her vil også avgjøre hans Jerusalem-politikk.
Det er også to helt andre elementer ved Midtøsten som vil ha betydning for Trump i de neste fire årene. Det første er at Midtøsten er kronisk uforutsigbart. Lite er åpenbart rundt Midtøstens framtid, bortsett fra at noe uforutsigbart vil skje – slik Syria-krigen, den arabiske våren, 11. september-angrepene, intifadaene og drapet på Yitzhak Rabin alle kom som overraskelser og snudde regionen opp ned. Noe dramatisk og uventet som vil sjokkere alle, vil kunne skje igjen. Og det er da Trumps reaksjon vil bli skjebnesvanger – og kanskje farlig.
Det andre elementet som vil avgjøre Midtøstens framtid er enda mer alvorlig, men likevel ukjent i store deler av verden: I det arabiske Midtøsten lever det i dag rundt 422 millioner mennesker, ifølge UNESCO. Over halvparten er under 25 år. Ikke engang under de mest lysende framtidsutsiktene er det noen sjanse for at de regionale økonomiene vil kunne absorbere denne befolkningsveksten.
Lite tilsier at noe vil bli lysende. Dette er en traumatisert region, med alt hva det innebærer i reaksjonsmønstre: Bare siden invasjonen av Irak er trolig over en million mennesker blitt drept i regionen, inkludert en halv million i Syria. Ytterligere over 30 millioner mennesker er blitt tvunget vekk fra sine hjem. Fra 1948 til i dag har den arabisk-israelske konflikten krevd ytterligere rundt 100.000 menneskeliv. Den 15 år lange libanesiske borgerkrigen krevde over 120.000 menneskeliv, og Iran-Irak-krigen på åttitallet sendte over en million mennesker i graven.
Med de blodige kampene som utspiller seg over hele regionen i dag, er det ingenting, absolutt ingenting, som tilsier at Midtøsten vil bli roligere. Det eneste som er nytt er at konfliktene ikke lenger kan isoleres i regionen. Fra nå vil alt også kunne merkes i Europa.