Hensikten med #Metoo er en synliggjøring av enkelthendelser og jobbkulturer hvor seksuelle overgrep ikke bare skjer, men også godtas. Jeg mener det er uhyre viktig å ta et oppgjør med disse overgrepene. Likevel vil jeg som kvinne og som profesjonsforsker hevde at det er debatter i #Metoo som rett og slett kan true kvinnesaken.
#Metoo kan trues dersom menn generaliseres som potensielle overgripere. Det er jo ikke menn som sådan denne kampanjen går ut mot; snarere presenteres konkrete historier om seksuelle overtramp og overgrep. En del innlegg legger likevel bredsiden til og etablerer en slags mistenksomhet mot menn som sådan. Man retter frykten mot hva menn kan gjøre. Debatten kan derfor raskt utvikle karikaturer mellom kjønn, som undergraver den likestillingen som kvinnesaken ofte fronter.
Kvinnesaken kan også trues dersom generaliseringer av menn fører til anklagerkulturer på jobb i stedet for en ansvarskultur. Anklagerkulturer fremmer påstander uten spesifikt innhold eller mottaker. Dette skaper splid og svekker tillitsforhold på arbeidsplassen. Ansvarskulturer, derimot, bygger opp en arbeidsplass med tydelig likeverd, og utvikler felles språk for hva uakseptable jobbkulturer er. En ansvarskultur har tydelige rutiner for å melde konkrete overgrep og trakassering og for å følge opp disse sakene. Saklighet kan gjøre kvinners rett til alles rett.
#Metoo kan true kvinnesaken dersom man i generaliseringer og anklager skaper et ensidig bilde av kvinner som offer. Dette må ikke misforstås; når overgrep skjer, er det et offer og en angriper. Imidlertid kan ikke kampanjen slutte der – forståelse, medlidenhet og sympati er ikke nok. #Metoo bør også fortelle en annen historie, som fremhever kvinners styrke, mot og handlekraft. Det er et håp at #Metoo kan kan være en påvirkningskraft til konstruktive arbeidsplasser, hvor kompetanse og arbeidsmiljø er mer enn kjønnede relasjoner.