#metoo og middelmådige menn

«Det som jeg opplevde som ganske ydmykende, var mer enn den dusten som oppførte seg dårlig, det var at ingen andre sa noe»;

«Rundt oss står ti av Norges mest profilerte og anerkjente skuespillere og instruktører. Reaksjonen: latter»;

«Han gjorde det til full jubel fra de andre mannlige kollegene sine».

Sitatene ovenfor kommer fra NHO-sjefen, som i en jobbmiddag opplevde at en av gjestene trakasserte henne seksuelt. Fra den unge skuespilleren som opplevde at motspilleren ydmyket henne ved å fortsette å simulere voldtekt etter at scenen var avsluttet. Fra musikeren som ble antastet på dansegulvet foran lærere og studievenner.

Historiene som er fortalt i #metoo-kampanjen de siste ukene, er vonde å lese. Hver eneste historie om maktmisbruk, overtramp og overgrep gjør inntrykk. Men kanskje aller mest forstemmende er historiene om krenkelser som blir heiet fram av andre menn.

Søkelyset er betimelig også satt på politikkens arena. Tilsvarende historier finnes hos oss, fra politikkens hverdag, fest, konferanser og samlinger. I Arbeiderpartiet gjentar vi våre prinsipper for hvordan vi behandler hverandre, og vi inviterer partiorganisasjonen til gjennomgang av retningslinjer mot seksuell trakassering. Det er nødvendig.

Men #metoo aktualiserer dypere spørsmål, om hva som kan forebygge og forhindre ydmykelser og overgrep. En erfaring er betydningen av å ha jevn representasjon av kvinner og menn, på alle nivåer i en organisasjon. Mitt inntrykk er at der kvinner er i synlige posisjoner med makt og innflytelse, som i deler av politikken, der er grensene tydeligere satt mot hva menn tillater seg av krenkende adferd. Ikke fordi de risikerer en «ørefik», men fordi normene for hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt tydeliggjøres. I Arbeiderpartiet er vi kommet et godt stykke med å sikre lik representasjon, men i flere sammenhenger har vi fortsatt en vei å gå.

I Sverige laget de for fem år siden en handlingsplan for å oppnå 50 prosent av begge kjønn i filmbransjen. For å nå målet er det jobbet med å finne fram til gode kvinnelige prosjekter og regissører og for å bevisstgjøre produsentene. Pengestøtten er brukt aktivt som virkemiddel.

Fortsatt er motviljen mot kvotering, i filmbransjen som i andre bransjer, sterk. Et argument er at det svekker kvaliteten; at ukvalifiserte kvinner vil få sjansen på bekostning av kvalifiserte menn. Erfaringene forteller en annen historie. Lederen for det svenske filminstituttet, Anna Serner, mener at høyere kvinneandel har løftet kvaliteten på svensk film ved at det kommer inn flere gode prosjekter fra kvinner, samtidig som menn også leverer høyere kvalitet når de får mer konkurranse.

Jeg mener vi har gjort tilsvarende erfaringer i politikken. Svenske forskere har sett på Socialdemokraternas erfaringer med kvotering i kommunepolitikken. I artikkelen «Gender quotas and the crisis of the mediocre man» beskriver de hvordan kvoteringen ble en krise for den «middelmådige mannen»: Da det ble bestemt at det skulle være annenhver kvinne og mann på valglistene, ble kvaliteten på de kvinnelige kandidatene opprettholdt, mens kvaliteten på de mannlige ble høyere. Med andre ord: Kvoteringen gjorde at kompetente kvinner tok plassen til middelmådige menn. Vi gjør de samme erfaringene i Arbeiderpartiet. Det gjør det politiske arbeidet bedre, mer representativt, og i et #metoo-perspektiv; tryggere.

Arbeiderpartiet mener at kvotering fortsatt er et politisk virkemiddel vi må ta i bruk. I filmforliket fikk vi gjennomslag for å opprettholde målet om at det skal være minst 40 prosent av begge kjønn i nøkkelposisjoner i filmbransjen. Vi har også fått flertall for at staten skal kreve 40 prosent av begge kjønn i ledergrupper, flere kvinnelige styreledere og systematisk rekruttering av kvinnelige mellomledere i selskapene der vi har eierandel.

Frp- og Høyre-regjeringen håper ting skal ordne seg av seg selv, og drar beina etter seg i gjennomføringen.

«Seksuell trakassering løses ikke med mer penger eller kvotering», sa kulturminister Helleland til Dagsavisen. Hun har rett i at det ikke finnes ett virkemiddel som fjerner et omfattende samfunnsproblem. Men at ett virkemiddel alene ikke kan løse et problem, er ikke et argument for å ikke ta det i bruk. Det trengs innsats på bred front for å stoppe seksuell trakassering. Arbeiderpartiet vil kurse rektorer og lærere og få arbeid mot seksuell trakassering inn i opplæringsloven. Vi vil at barnehagebarn skal lære mer om kropp og grenser, og vi vil fornye seksualundervisningen i skolen. Vi vil styrke organisasjonene, ombudet, tilsynene og sentrene som jobber med å endre holdninger der ute hvor folk jobber og bor, og vi vil ha et lavterskeltilbud for dem som opplever seksuell trakassering, slik at de skal slippe belastningen med å ta saken til retten.

Sammen med disse virkemidlene vil kvotering av kvinner inn i mannsdominerte miljøer og maktposisjoner føre til endring. For det er neppe tilfeldig at flest historier om seksuell trakassering kommer fra bransjer der menn har mest makt. Se for deg scenene jeg startet med, og tenk deg at kjønnsfordelingen var annerledes. Om middagen Kristin Skogen Lund var i, ikke var mannsdominert, men hadde like mange kvinner og menn rundt bordet. Om det ikke bare var menn som sto rundt skuespilleren og musikeren, men også kvinner – med makt. Hadde trakasseringen de ble utsatt for, da blitt møtt med latter, jubel eller stillhet? Og hadde den i det hele tatt funnet sted?

Jeg vil våge å påstå at svaret er nei. I hvert fall på det første spørsmålet, og mest sannsynlig også på det andre.