ANNONSE
west

#metoo, baby

Når de nybakte mødrene deler av livet, kjenner vi alle på bittersøte minner.

En ung, nybakt mor så matt rundt seg i kantina, og prøvde å forklare hvorfor det gikk litt tregt rundt der oppe. Det var mandag og helga hadde ikke vært all verden. En lang, trygg og rolig permisjonsperiode var akkurat over, og hverdagen hadde begynt. Hun delte erfaringene om en unge som hadde våknet idet hun selv skulle til å legge seg. En unge som så hadde våknet regelmessig gjennom natta. Pupping til morgengry. Og så truet en ny dag.

Det er da vi andre, vi veteranene, begynner å øse fra våre rikholdige annaler over småbarnslivets skyggesider. Det er da vi blir Monty Pythons fire, gamle menn (og kvinner) fra Yorkshire som ser i bakspeilet og forteller at vi har vært gjennom alt, vi har sett alt. Og at alt var verre før. Høhø, da vi hadde småbarn så sov dem aldri, de spiste ikke og de truet oss med juling. Men fortell babymammaene det, og de tror oss ikke!

Men den litt slitne, ferske mammaen deler. Og det er så bra. Det blir en slags småbarnslivets #metoo. For gudene skal vite at det å ha småbarn ikke er noen lek. Det er faen ikke noe barneskirenn å være forelder. Og medaljens bakside snakkes det oppsiktsvekkende lite om. I vår tid da alt skal deles, har vi ikke likevel en liten blindsone i nettopp småbarnslivet? At denne fasen, som ifølge reklamen skal være så fantastisk, så blendahvit og lanoskummende, er overraskende, ja sjokkerende uharmonisk og tøff? Den kan i hvert fall være det i perioder.

Det snakkes lite om den jævla amminga som ikke funker. Det snakkes lite om mangelen på søvn. Og snakker man om litt vel korte netter, så sier man ikke ett ord om knyttneven i veggen. Tårene. Banninga. Mattheten og mettheten.

Det snakkes lite sinnet, om følelsen av å være dritt leie hele greia. Det snakkes lite om lysta til å kaste ungen i veggen. At folk med større utfordringer enn oss som har vært heldige i livet og klart oss moderat godt, kan miste grepet i møte med unger som ikke sover, som hyler ukontrollerbart, kan jeg forstå. Selvsagt ikke unnskylde eller tilgi, men jeg kan forstå at det renner over.

Vi snakker lite om nettene på sofaen. Om år ut og år inn med en unge som nekter å åpne for å pusse tenner. Som etter å ha åpnet, biter ned på børsten. Hver kveld. Uke ut, uke inn. Måned etter måned. År etter år.

Vi snakker lite om ungene som nekter å legge seg. Som man må løpe etter. Jage for å få på badet. Bære i seng. Timene sittende ved senga. Fastholdinga. Alle feilene man vet man gjør. Alt man ikke får til. Som man antar alle andre får til. Med Gro Nylander på skuldra.

Vi snakker lite om at vi mister besinnelsen i møte med unger som bare ikke vil. Som nekter. Hver morgen. Hver kveld. Nekter alt. Nei til alt. Gjennom år. Dråpetorturen som får deg til å bli et menneske du ikke vil være. Som får deg til å skrike til en baby, en toåring, en treåring. Ropinga, kjeftinga, masinga.

Vi snakker lite om forholdet mellom mammaen og pappaen. Hvor tynnslitte båndene blir. Hvor langt unna forelskelsen man kommer.

Skammen over ikke å få det til. Over at småbarnslivet ikke svarte til de gammelrosa forventningene. Den skammen er stor. Og for stor til at vi egentlig er ærlige om. Men hadde vi alle vært ærlige hadde det kanskje vært lettere. Men kanskje ligger det i vår biologi, i vårt DNA, å holde kjeft om det. Hadde vi visst hvor tøft det er, ville vi kanskje sluttet å få barn. Og det hadde ikke vært bra.

Men det blir bedre, er det viktig å fortelle mødrene med de røde øynene. Mammaer og pappaer blir glade i hverandre igjen. Unger legger seg. Sover. Man må bare holde ut. Det blir bedre. Men det tar tid. Når de begynner på skolen, ser man lyset i tunnelen. Eller er det et møtende tog? The teenage express.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!