”Innbyggerne på meteoritten ble livredde da de så Tsjeljabinsk komme rasende mot dem.” Slik lød en russisk vits som i forrige uke sirkulerte på sosiale medier i Russland og etter hvert også i Norge – et ypperlig eksempel på russisk hverdagshumor, selvironi og overlevelsesstrategi. Vitsen fanger russernes hang til lun selvforakt: Russland er stedet selv romvesener skygger unna, og i særdeleshet er ”atombyen” Tsjeljabinsk det.
På The Daily Show for noen dager siden hadde Jon Steward et meteorittinnslag hvor han på liknende vis satte fingeren på hverdagsabsurditetene i Russland. For det første er det – selv i mobilkameraets tidsalder – påfallende at så mange hadde fanget meteorens siste sekunder på video: de visste jo ikke at den ville komme. Årsaken er at man har installert videokamera i bilen for å kunne dokumentere alt fra korrupt trafikkpoliti og aggressive medtrafikanter til medborgere som forsøker seg på forsikringssvindel ved å fake bilulykker. For det andre – og enda mer fascinerende – er at sjåførene som har fanget meteoritten på video, ikke gir uttrykk for verken frykt eller sjokk. Steward forventet å lære litt hardbarket russisk bannskap fra videoene, men lakonisk stillhet råder i bilkupeene. Er det slik at russisk hverdagsliv er så uforutsigbart at en ildkule over himmelen ikke er noe å gå banansas over? Ja, her er vi ved hovedpoenget i Stewards innslag: selv videokameraer i russiske privatbiler fanger opp så mange absurde og i vestlige øyne hylende morsomme episoder at det ikke er å forundre seg over at russere har blitt immune selv mot brennende himmellegemer. Siste del av Stewards meteorittsnutt er en kavalkade av opptak fra russiske bilkameraer. Vi ser en velfødd russer på klossete vis – som i sakte film – lene seg mot en saktekjørende bil, tilsynelatende i et forsøk på å late som om han blir påkjørt. Vi ser en hissig babusjka som dytter en bil av veien, sjåfører som barker sammen med balltre og øks, helikoptre og jagerfly som sneier biltak, en stridsvogn som like plutselig skjærer ut i en motorvei, en kvegtransport som velter og sprer kyr utover kjørebanen (Steward: "selv kuene reiser seg i Russland bare uanfektet etter et kvegvelt og børster støvet av skuldrene"), en fyr som spinner rundt i en handletralle midt på motorveien, en hest som spaserer over fotgjengerovergangen – og slåsskamper, velt og forbikjøringer i alle utenkelige varianter.
Sjangeren er for så vidt kjent. Selv får jeg med jevne mellomrom e-poster fra kolleger, venner og bekjente med bilder av russisk hverdagsabsurditet. Det er bildeserier med russisk parkeringsgalskap i en nordfinsk småby: russiskskiltede biler på kryss og tvers av oppmerkede parkeringsplasser, tilfeldig plassert i utkanten av parkeringsplassen eller ”i utakt” med de øvrige bilene i området. Det er bildeserier over russisk bygningsabsurditet: trapper som leder opp til vegger uten dør, dører som er plassert halvmeteren over golvet, og nye vinduer på skeive i gamle karmer – med skilt ved siden av som forteller at bygningen tilhører russiske bygningsmyndigheter! Og det er bildeserier med mannen som bruker kona som trekkdyr, politimenn som ligger døddrukne på politistasjonen – og all verdens praktiske hverdagsimprovisasjoner.
Dette har på ingen måte gått russlandsforskningen hus forbi. En moderne klassiker er den amerikanske antropologen Nancy Ries' bok Russian Talk fra 1994. På bakgrunn av etnografisk feltarbeid i perestrojkaens Sovjetunionen definerer hun klagesanger over hverdagens absurditeter som en egen talesjanger i Russland. Hennes informanter snakker om Russland som "Anti-Disneyland", "en gigantisk fornøyelsespark av ubehageligheter, disintegrasjon og kaos" og om livet der som "vårt eventyrliv". (For ordens skyld: Vi snakker ikke om det behagelige liv på slottet her.) Klagesangene avsluttes typisk med utsagn som "Slike ting er bare mulige i ett land: Her! I Russland!" I min egen bok Borderland Russians fra 2010 – hvor jeg intervjuet kolaboere om deres opplevelse av å være russere og nordboere – fikk jeg høre liknende historier: Russland er et land der alt som kan gå galt, vil gå galt. Alt kan kjøpes for penger, og ingen tar ansvar. Selv tidligere statsminister Viktor Tsjernomyrdin konkluderte etter 1990-tallets politiske og økonomiske eksperimenter: "Vi ønsket det beste, men det endte som alltid."
Men dette er ikke hele historien. Som Ries' så treffsikkert påpeker: "Anti-Disneyland" innebærer også positive verdier for russere. Klagesangene om hverdagens absurditeter skaper samhold, humor, får folk til å føle seg personlig delaktige i det intense russiske drama – de får folk til å føle at de lever. I Borderland Russians har dette sitt motsvar i mine intervjuobjekters oppfatning om at skandinavere sårt trenger litt liv i sin rutinepregede tilværelse. En ung mann uttrykte det slik i ett av mine intervjuer: "Skandinavene er helt vanlige mennesker, men de trenger å komme over til oss (i Murmansk) oftere for å få litt atspredelse. De sitter der og surner. De trenger mer liv, og vi er alltid klare til å hjelpe dem, (til sidemannen:) ikke sant?"
Skandinavia er stillhet, kjedsomhet, forutsigbarhet. Russland er noe helt annet. Det er her meteoritten kommer inn i bildet.
Geir Hønnelands bok "Borderland Russians" kommer i disse dager ut i revidert paperback på Palgrave Macmillan.