Mert Akin
En skikkelig innsats for å få innsikt i innvandreres synspunkter og erfaringer fra dagliglivet kunne gitt oss en bedre forståelse av hvorfor innvandrere forlater landet.
Den 22. september publiserte NRK en nyhet med tittelen ”De blir lei av Norge” og rapporterte atmange innvandrere og flyktninger forlater Norge etter å ha bodd her i noen år.Minst en tredel av alle pakistanere, somaliere og irakere som kommer til Norge ser ut til å flytte ut igjen. Tall fraStatistisk sentralbyrå viser atogså innvandrere og flyktninger fra andre land gjør det samme, sier NRKs journalister Ingebrethsen og Granbo.
Selv om NRK´s nyhet skapte oppmerksomhet, er dette ikke noe stor nyheter for de som setter livskvaliteten i Norge i kritisk lys. En innsikt i innvandrers synspunkter og deres erfaringer i det daglige liv, hadde kanskje gitt oss en bedre forståelse av hva NRK rapporterer.
At innvandrere ”går lei” av Norge kan kanskje forklares med at:
- det nye familiegjenforeningsregelverket gjør det enda vanskeligere å forenes med sin familie,
- diskriminering i arbeidsmarkedet som får mange innvandrere til å endre sine navn fra Mahmoud, Muhammad, Ahmad til Mike, Mo eller Ola,
- at deres internasjonalt anerkjente utdanning får godskjenningsproblemer fra NOKUT enten fordi feltet ikke eksisterer i Norge eller den norske tilsvarende er antatt å være i høyere standard,
- at de ikke kan stemme i Stortingsvalget uten å gi bort sitt tidligere statsborgerskap siden det ikke er lovlig for norske statsborgere å ha flere pass,
- at selv Norge ikke anerkjenner sin plikt til EU statsborgere fra Romania og Bulgaria med ikke å gi dem rett til arbeid takket være ”overgangsreglene”,
- religioner, tradisjoner og språk av minoritetene i Norge fordømmes og kritiseres ofte uten hensyn og respekt, noe som innebærer at disse verdiene ikke er fullverdige som den norske standarden?
Dagens mangfoldige Norge preges av en innvandringspolitikk der det er alt for mye fokus på asyl.
Når innvandring diskuteres er det som oftest asylinnvandring og integrering som står sentralt i debatten. Det flerkulturelle samfunnet som flere etterlyser eksisterer ikke og diskuteres heller ikke. Den viktige retten til asyl må vi opprettholde, men vi må også innrømme at vi ligger gode 30 år tilbake i tid mot det flerkulturelle samfunnet.
Norge lever i en oljeboble og kommer til å ha et skeivt bilde av verden utenfor. Frykten at hele verdens asylsøkere venter på neste båt til Norge, og inntrykket av at oss innvandrere er så begeistret for å bo i kalde nord, stemmer nok ikke helt. Heller ikke stemmer det gamle argumentet at de kommer å ta over ”velferdstaten”. I dagens verden er det et faktum at de fleste kvalifiserte, arbeidsinnvandrere blir tiltrukket til de landene som har håndtert utfordringene i en flerkulturell utvikling - og altså ikke til Norge. I de siste 40 årene har Norge vært opptatt av asylinnvandring og forsterkning av ”Asylmottak Norge”. Hadde vi løftet hodene ut av oljebrønnene og sett oss rundt, kunne vi kanskje ha vært et flerkulturelt samfunn i dag? Er det så overraskende da at de som kan begynner å forlate landet?
Det finnes dessverre ingen land i verden som har blitt flerkulturelt, i ordets betydning, gjennom asyl - selv om man må innrømme at den har bidratt en viss grad til dagens mangfoldige Norge. Men det finnes flere eksempler av vellykkede flerkulturelle samfunn vi kan se til, hvor innvandrere er veldig tilnyttet til og stolt av landet, og godt integrert – uansett bakgrunn.
Allerede på tidlig 70-tall, da olje-Norge begynte å ta form, hadde for eksempel Australia og Canada investert godt i sine flerkulturelle samfunn. I 1967 introduserte Canada sin nye innvandringslov for å tiltrekke seg de utdannede og kvalifiserte til landet. I 1976 ble det kanadiske innvandringsregelverket utvidet i omfang. Interessant nok fikk Norge innvandringstopp i 1975, hvilken ble permanent i 1981. I den tiden, midt på 1980-tallet, hadde Australia allerede klart utfordringene.
Det er en myte at Australia alltid har vært et tolerant, flerkulturelt samfunn med åpne dører. De hadde faktisk en ”White Australia Policy” hvor ingen asiatiske eller ikke-hvite innvandrere ble tatt imot etter 2. verdenskrig. Politikken endret seg gradvis frem til tidlig 70-tall, til å inkludere hovedsakelig arbeidsinnvandring. I dag er Australia et sterkt, flerkulturelt demokrati som ikke er opptatt av ”Det nye vi”, men som er dominert av å beholde individets betydning i samfunnet. Nesten alle konkluderer at landets styrke kommer fra investering i menneskelig ressurser i god tid. Fra et åpenbart rasistisk til et flerkulturelt samfunn i løpet av 30 år - ikke så verst.
Dersom et godt finansiert olje-Norge så langt ikke har klart å bli flerkulturelt, håper jeg at det skal skje i løpet av de neste 40 årene. Er det penger, vilje eller toleranse det står på?
Regelverket og holdningene - ikke bare retorikken, må fornyes og gjennomføres. Vi har her en utfordring til å skape den riktige politikken som kreves.
Eller, vi kan bare fortsette å lete etter mer olje og gass, noe som tydeligvis har vært enklere å finne enn multikulturelle tendenser i landet vårt.
De blant oss som føler seg litt dårlig om vår behandling av innvandrere, kan godt kjøpe seg god samvittighet med de inntektene fra de nye oljefunnene fremover.
Hvis ikke skal vi snakke om reform og hvordan ekte flerkulturell Norge skapes, må vi i alle fall kunne sove godt. Da lønner det seg til å bidra til pengesamlingen hver høst som gjør verden til en bedre plass uten at vi har gjort det samme i vårt eget land.
Publisert tidligere på utrop.no, den 16.10.2011
Vi blir ikke multikulturelle ved å lese om at det bor folk fra 170 nasjoner i denne byen. Og vi blir ikke mer tolerante av å feire Norge som det er i dag.
«Rosedemokratiet, at det norske folk nå slår ring om det åpne,fleirkulturelle samfunnet, er eit falsk bilete. Realiteten er at den naturlege responsen til mange nordmenn den 22. juli var å skjella ut og banka opp muslimar», skrev førsteamanuensis Svein Tuastad i Stavanger Aftenbladet 4.august.
Dette falske bildet var dessverre ofte akseptert som norm i media, blogger, politiske debatter – i hvert fall helt frem til 22. juli 2011. Det samme bildet forhindrer sunn debatt om mange relaterte saker, alt fra asylpolitikk til integrasjon. Selv har jeg flere ganger opplevd at også de veldig liberale nordmennene blir hysteriske når de konfronteres med fakta og eksempler på hvordan Norge ikke er et flerkulturelt samfunn, men et samfunn hvor innvandrere står i andre rekke etter nordmenn.
Denne hatmentaliteten, gruppetenkningen og fremmedfrykten bekymrer mange innvandrere som har vokst opp i flerkulturelle samfunn i andre land, også meg. Mange har som meg, akseptert Norge med sine svakheter og styrker og kaller det nå hjem.
Men vi kjenner veldig godt at når vi sier «flerkulturelt», beskriver vi et samfunn som er veldig annerledes enn Norge.
I Norge diskuteres nordmenn og innvandrere som to adskilte grupper. I et ekte flerkulturelt samfunn hadde aldri denne debatten dukket opp.
Paul Stephens beskrev i et innlegg i Stavanger Aftenblad 17 august om det britiske samfunnet som en salatbolle. Det ligner de canadiske og australske versjonene – i disse landene eksisterer diverse etniske kulturer side ved side og i harmoni. Denne modellen er veldig annerledes enn den smeltedigelmodellen som noen nordmenn synes å foretrekke.
Denne sistemodellen har vært brukt i Tyskland, der man har forsøkt å «gjøre innvandrere mer tyske», men uten å lykkes. I stedet for en spennende salat har Tyskland skapt et samfunn som har problemer med integrering av innvandrere.
Norge følger, ironisk nok, i økende grad i Tysklands spor med å stigmatisere enda flere generasjoner av sine innvandrere. Det er ironisk at det demokratiske, moderne Norge er i ferd med å oppnå hva tyskerne ønsket å skape under 2. verdenskrig: en «Festung Norwegen», en festning som står sterk og stødig mot invasjon og beskytter mot all fremmed påvirkning.
Det er enkelt å se hva som kanskje går galt her i Norge. Tyskerne som skapte Festung Norwegen hadde et problem – nemlig en «Übermensch» mentalitet. De trodde på at de var en bedre rase, med høyere standarder og verdier. En mild versjon av denne mentaliteten oppleves av oss innvandrere både i samfunnet og i byråkratiet. Stephens kaller dette «den norske standarden». At Norge og nordmenn ser på seg selv som et samfunn med høyere standarder enn resten av verden, gjør det vanskelig å skape et Norge som er flerkulturelt.
La meg si det mye enklere; hvordan skal vi få en salatbolle når isbergsalaten ikke vil blande seg med perletomaten, fetaosten, olivenen og granateplet?
Dessverre har jeg sett Norge bli en strutsenasjon, hvor verdiene, tenkemåtene, byråkratiet og tradisjonene er oppfattet som de beste i verden, uansett hva som virkelig foregår i utlandet eller her i landet.
For da snakker vi om et helt annet Norge, fjernt fra disse høye standarder:
- Hvor en afrikansk kvinne antas å være prostituert heller enn ingeniør, og en muslim en terrorist eller konemishandler.
- Hvor nordmenn fortsatt blir kalt «tredje generasjonsinnvandrer» og hvor matbutikken til hans farfar enda kalles «innvandrerbutikk».
- Hvor en familiegjenforeningssøknad hos UDI kaster kvalifiserte innvandrere inn i samfunnet uten personnummer, uten arbeid, og med en usikker fremtid i vente.
- Hvor de samme kvalifiserte og utdannede innvandrerne har problemer med å få seg en jobb i sine felt, og derfor må nøye seg med å levere aviser kl 3 om morgenen, eller ta den jobben på minkfarmen som ingen nordmenn vil ha.
- Hvor selv de heldige sykepleiere fra utlandet som får seg en jobb, blir betalt mye mindre enn nordmenn i samme jobb.
- Hvor 2. generasjonsinnvandrerbarn vurderer å flytte tilbake til Palestina eller Tsjetsjenia fordi de ikke føler seg velkomne i Norge – sitt fødeland.
- og hvor avisene føler seg nødt til å stenge kommentarfeltene på grunn av rasistiske og hatefulle meldinger.
Stephens påstår at «Den ikke- vestlige blant oss, spesielt de med mørk hud eller med «sigøyner»- bakgrunn, aldri kan bli en «ekte nordmann» fordi norsk blod er tykkere enn et norsk pass.»
Riktig, men man trenger ikke å ha mørk hud eller «sigøyner» bakgrunn for å bli nektet den gylne statusen. Übermenschklubben vil nekte deg adgang til klubben med en gang du kritiserer Norges falske bilde av seg selv.
I et multikulturelt Norge trenger vi en stat som tar i mot sine innvandrere med like stor begeistring og åpne armer som den tar i mot sine oljeinntekter. For eksempel lar Canada, Australia og England sine innvandrere beholde sine statsborgerskap. Der respekterer de ikke bare religion og etnisitet, men også den tidligere nasjonaliteten. I disse landene finnes det ikke noen stor debatt om hvem som har lov til å kalle seg Aussie, Canook, eller Brit, heller ikke noe krav til å kalle seg en.
For å skape dedikasjon og lojalitet blant sine innvandrere og integrere dem, viser disse landene respekt for innvandreres religion, tradisjoner og språk – ingen unntak.
For et flerkultureltNorge trenger vi en stat som er sekulær og riktig utstyrt med en moderne juridisk ramme og institusjoner som ikke bare regulerer innvandring, men planlegger landets fremtid med innvandring. Det nytter ikke med et tungvint UDI som gjør like mye skade som godt, og heller ikke med en utdatert Utlendingslov.
Vi blir ikke multikulturelle ved å lese om at det bor folk fra 170 nasjoner i denne byen. Vi blir ikke mer tolerante ved å feire Norge som det er i dag. Vi bor jo i et land hvor folk tror «fremskritt» er navnet til et politisk parti, ikke en prosess hvor et samfunn tenker kritisk om seg selv og finner måter å utvikle seg på.
Å være flerkulturell krever åpenhet, storsinnethet og en vilje til å forandre seg. Hvorfor skal denne åpenheten, storsinnetheten og viljen dukke opp nå, etter 22. juli, hvis den ikke var her før?