Første, lyse feriekveld på Bjørnsund, en øy på Romsdalskysten som staten valgte å tvangsflytte folk fra i 1970–72. Familiene ble flyttet inn i et boligfelt på fastlandet og mennene fikk jobb på fabrikk. Sakte, men sikkert kom interessen for øya tilbake og husene ble tatt vare på. Øyfolket fant tilbake til friheten igjen. Nå er det leirskole- og feriested og i min fjortende sommer her ute har jeg funnet den perfekte plassen for stangfiske, etter å ha vurdert strøm, bunnforhold og hvor mange sluker jeg våger å miste.
Den første kvelden fikk jeg opp både torsk og lyr i tokilosklassen og mistet tre-fire, men det mest spektakulære var en enslig nise som var oppe og blåste to ganger, bare 20–25 meter fra skjæret jeg står på. Hva hadde havet vært uten rovdyrene, uten farene, uten hvalfiskene? Et jovialt middelklasseparadis der man syslet med nabogrenser, personlig frihetskamper som handlet om sterkøl i butikk og ellers bare bedrev kollektiv skadebegrensning?
Jeg kan se innover land mot søyler av fjell og vet at dette er gode ørnefjell. Nå er det ørnen vi vil til livs – eller ørnebestanden som skal reguleres – alt etter hvordan du ser det.
Kongeørnen er totalfredet, men Frp vil arrangere jakt i Troms, Finnmark og Midt-Norge. Stortingets miljø- og energikomité går inn for «forvaltning» av kongeørn. «Forvaltning» betyr jakt.
I Troms er det dokumentert at kongeørn tok livet av flere reinkalver enn jerv og gaupe. Det er registrert omtrent 1.250 hekkende par, halvparten av dem er nordpå.
Sauebøndene og deres hedmarksrepresentanter på Stortinget har det samme gjennomslaget overfor ulven. Det drives lisensjakt på ulv. Den allerede skrinne bestanden må holdes på et absolutt minimum. Lisensjakt er bare en penere form for den elleville skytingen fra helikopter vi var vitne til for få år siden med lite ærerike oppslag i utenlandsk media som resultat. Man trenger ikke være spesielt aktivistisk av seg for å reagere med: Nei, la dem være i fred.
Rovdyrbestander kan sikkert trenge å reguleres fra tid til annen, men vi må aldri fjerne oss så langt fra naturen at vi glemmer at natur ER farlig og skal være det. Naturen skal bare rase av gårde og menneskene er gitt kløkt for å la den gjøre nettopp det. Løsdrift av dyr er en tradisjon i Norge, og vi må da ha blitt vant til et visst svinn nå? Til at natur er hårfin balanse, et skummelt samspill? Hva slags land er vi uten at noe er farlig? En gjeng med stappmette Calendar Girl-lesere, relativt ubekymrede eller direkte hatefulle overfor det som ikke er vår egen flokk, enten det nå er rovdyr eller flyktninger?
Å ha rovdyr i norsk natur er en vanskelig øvelse, omtrent som å ha ytterliggående ytringer i offentligheten. Alle slike debatter får også opp de klassiske by mot land, næring versus vern og primærnæringene mot storsamfunnet. Kun unntaksvis kommer de virkelig store naturproblemene opp til debatt, de som ikke bare er en sesongstrid om jakt men forbrytelser 365 dager i året: Store, internasjonale nettverk som bedriver faunakrim i Norge samt tjuvjakt og privat håndhevelse av lokale problemer.
Politikerne legger rammene for politikken, også naturforvaltning, men er det meningen at stortingskomiteer skal detaljbehandle kongeørnbestanden? Jeg tror det er smart å gi fagmiljøene mer makt enn politikerne i slike spørsmål. På Stortinget sitter mange representanter med respekt for natur og gode verdier, men alle prøver også å møte strømninger i sine hjemfylker og følger næringenes ønsker. I fagmiljøene, for eksempel direktoratene, har man ikke slike hensyn. Norsk institutt for naturforskning (NINA) er foreløpig bare en kunnskapsleverandør som ikke tar stilling til jakt.
Spesielt fiskeriministeren har vært i storm i vår. Han har lagt seg ut med fagmiljøer og det har vært mulig å anke seg forbi fagfolks råd. Det er dårlig nytt for naturen.
Lite gjør folk mer forarget enn om en riking har betalt hundretusener for å kunne skyte en løve i en nasjonalpark og poserer oppå eller ved siden av dyret. Dette skjer gang på gang.
Oppunder sommerferien var det Sverigedemokrat-politikeren Angelo Vukasovic som fikk gjennomgå. Når vi blir like kollektivt forbanna for ulovlig eller lovlig jakt på ulv, ørn og gaupe, er vi kommet dit vi skal være.
I en kort periode på 2000-tallet bodde jeg på Nordvestlandet og forsøkte leve på stipend. Da tok jeg opp kontakten med en gammel venn etter mange år. Vi hadde fortsatt et fellesskap og noen felles referansepunkter, men jeg husker det gjorde et voldsomt inntrykk på meg da vi gikk tur i skogen og han viste meg et sted hvor kongeørna bygget reir igjen. For en tillitserklæring å vise noen et ørnereir – noe av det skjøreste man har, noe man gjerne holder kjeft om fordi det ligger i et skikkelig menneskes gener å verne om det som noe verdifullt.
Ennå er vi ikke blitt ville dyr på dette området, men vi tester stadig grensene.