ANNONSE

04-09-2014

Mer åpenhet, riktig åpenhet

I dag kommer mellom 10 og 20 personer til å forsøke å ta sitt eget liv. Likevel blir det store oppslag når noen våger å være åpne om det. Vi er ikke så åpne som vi tror.

«Jeg lever med det hver dag og kommer til å bære det med meg for resten av livet. Så da kan jeg like godt si det høyt: At jeg prøvde å ta mitt eget liv. At jeg ikke fikset det konstante presset», skrev artisten Lene Marlin i Aftenposten tirsdag. Oppmerksomheten Marlin får for å ha fortalt sin historie, er viktig, men også ganske betegnende på hvor kort vi har kommet i å være åpne.

«Helt privat i bokhøsten», meldte Aftenposten for en tid tilbake. Det florerer av bøker med bekjennelser om personlige og vanskelige opplevelser. Åpenheten forfattere viser, later til å trekke lesere. Vi som ikke gir ut bøker, deler rekordmye av oss selv i sosiale medier. Åpenhetstyranniet, roper noen. Men er det åpenhet?

Vi forteller så mye om oss selv, men det er veldig mye vi ikke forteller. Det er sjelden vi forteller hvordan vi egentlig har det. Så la oss se på de harde faktaene. Av unge mellom 18 og 29 år som får innvilget uføretrygd, får seks av ti den på grunn av psykiske lidelser. Ifølge «Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading» dør i overkant av 500 mennesker av selvmord i Norge hvert år, mens man regner med at mellom 3.500 og 7.500 personer årlig forsøker å ta sitt eget liv. Hvor mange familier dette rammer, kan man bare antyde. Men det er alarmerende at det i dag vil være mellom ti og tjue stykker som forsøker å ta sitt eget liv, og at en eller to kommer til å lykkes.

70 prosent av dem som tar livet sitt, er menn, mens selvmordsforsøk og selvskading er mer vanlig blant kvinner. Hvor mange som skader seg selv, er vanskelig å tallfeste, men i likhet med selvmord er også selvskading blant det mest tabubelagte. Dette snakker vi altfor lite om, og fortielsen får konsekvenser. For et år siden kunne vi lese om jenter som blir møtt med latterliggjøring og moralisering på legevakta når de kommer med kuttene de har laget i seg selv. Noen hevder å ha blitt sydd uten bedøvelse. Dersom det stemmer, vitner det om skremmende holdninger og mangel på innsikt.

Lene Marlin skriver om hvor viktig det er at de som sliter og forsøker å kommunisere det, blir møtt og tatt på alvor. Hvis ikke er det lett at man kryper tilbake inn i skallet sitt, og blir sittende igjen i en forferdelig ensomhet. Å skulle forstå at noen vil ta sitt eget liv, kan være umulig. Kanskje skal man heller ikke forstå. Men for å få flere til å gjøre som Lene Marlin, nemlig ikke å gi opp livet, må vi være mer vare på hvordan vi møter folk som sliter. Det er en underlig dobbeltkommunikasjon i at vi hyller åpenhet, at vi tilsynelatende byr på oss selv mer enn noen gang, men samtidig raskt kan heve oss over folk som ikke får til livet. Et eksempel er bruken av ordet «naver», om en som mottar sosialhjelp fra Nav. De som «jukser seg til» å motta slike ytelser, er i fåtall. De fleste som får støtte fra Nav, får den fordi de trenger den, og for mange oppleves det som svært stigmatiserende å bli plassert i en såpass nedlatende samlebetegnelse.

Det er oppsiktsvekkende når en artist som har vært såpass profilert som Lene Marlin går ut og forteller usminket og rått om en eksistensiell krise. Reaksjonene blir mange og sterke fordi historien hennes tar oss på senga. Den er langt ifra unik, men det er så sjelden noen vil stå fram og fortelle offentlig om psykiske problemer. Det er vår kollektive skyld som samfunn. Hvor stort er egentlig rommet for å være annerledes? Og hvilke mekanismer er det som gjør at noen latterliggjør eller ser ned på mennesker som står i en livskrise?

Lene Marlin følte seg annerledes på ungdomsskolen, men gikk hjem og spilte gitar og sa til seg selv at det vil bli bedre. Da suksessen skjøt fart, taklet hun det ikke. Presset ble for stort. Livet hennes ble levd for andre, følte hun. Hun er neppe alene. Tenk hvor mye vi gjør kun fordi det er forventet av andre. Gjennom vår endeløse dokumentering av oss selv i sosiale medier gjør vi oss i stor grad til oppdragere for hverandre i hvordan vi skal takle våre liv. Kombinasjonen av dette, samt viftingen med pekefingeren overfor dem som ikke mestrer livet, bidrar til å snevre inn rommet for hvordan vi kan tillate oss å være. Det skal ikke mye til for å være et avvik.

Som nyhetsjournalist, men også privat, har jeg møtt personer som har gjennomgått lignende mareritt som Marlin, og som i likhet med henne er levende eksempler på at livet kan gå videre, uansett hvor tjukk tåken som omgir deg er. Men det er få som ønsker å fortelle om dette med bilde og fullt navn i avisen. Frykten for at framtidige arbeidsgivere eller venner skal reagere negativt, blir for stor. Det er ikke en ubegrunnet frykt, og det vitner om at vi som samfunn ikke evner å vise respekt overfor mennesker som har slitt. Når det å ha opplevd psykiske problemer fører med seg så mye stigma, kommer ikke solskinnshistoriene fram. Da blir livskriser, psykiske lidelser og selvmordsforsøk lett til noe umenneskelig, og ensomheten de som sliter opplever, blir enda større.

Å møte noen med respekt betyr ikke at du skal støtte umulige tanker, eller at du skal bidra til å sy puter under armene på noen som trenger å lære seg å klare seg selv. Men det betyr å ta personen på alvor, og innse at det like gjerne kunne vært deg. Jeg håper Lene Marlin-historien kan få oss til å se litt nærmere på hvordan vi forholder oss til noe så menneskelig som psykiske problemer. Det krever mer åpenhet. Og riktig åpenhet.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!