Brann leverer målfester gang på gang, og Daniel Braaten er en helt sentral brikke i regien. Han ble hentet til Bergen nærmest for moro skyld. Kjetil Wæhler ble hentet som kriseløsning til Sogndal og har tettet forsvaret like effektivt som en rørlegger med fagbrev. Er det så enkelt?
Det er grunn til å spørre. For i en eliteserie der alle slår alle og profilene er nesten like sjeldne som det er fulle hus på kampene, skjønner man at det mentale har stor betydning. Hvorfor presterer Daniel Braaten etter at han egentlig var gitt opp som toppspiller?
Det var ikke aktuelt for Vålerenga å beholde ham på grunn av prislappen. Han meldte seg riktignok frivillig til tjeneste, men å skrive langtidskontrakt var ikke mulig. I Bergen finansieres han utenfor klubben. Og hans tilbakelente holdning til spillet hjelper ham. Det ble sølv i fjor og kan bli det samme i år. Branns suksess forbauser alle og Braaten er en del av svaret på suksessen.
Kjetil Wæhler kunne presset seg til en sesong til i Vålerenga og ville vært nyttig i vårens trøblete innledning. Han la «frivillig» opp i fjor høst. Men har gardert seg ved å trene videre i en mulig visshet om at noen ville ha nytte av hans tjenester. Det han har prestert i Sogndal i to kamper bekrefter at lite er mindre forutsigbart enn å spå hvilke spillere som lykkes i fotball. Det er lite logikk i at et skaderammet Sogndal skal slå Molde på deres arena.
Det mentale preger også Vålerenga. Spillerne frykter tap. Det ble ubehagelig synlig da de tok ledelsen mot Kristiansund på Ullevaal. En bedre motstander ville utnyttet den nølingen som preget VIF da. Men er det ikke mulig å bygge selvtillit når man faktisk har vunnet to kamper på rad?
Nå venter to kamper der VIF ikke er favoritter og der de kan få følelsen av å slå nedenfra. Sarpsborg 08 er vårens positive kraft. Så kommer Rosenborg til Ullevaal der VIF kan bekrefte at Rosenborg anno 2017 nesten er som alle andre.